På vei til Andøya med bobilen

Etter å forlatt Lofoten hadde jeg bestemt meg for å dra til Andøya. Jeg hadde hatt det litt i bakhodet i løpet av turen, men jeg hadde egentlig ikke regnet med å få tid til å ta turen din. Men etter at turen til Lofoten ble mye kortere enn jeg først hadde regnet med, lå mulighetene åpne for en tur til Andøya i tillegg! I Bobilguiden for Nord-Norge og Midt-Norge hadde jeg sett et fantastisk sted som forfatteren like godt kalte det beste stedet å fricampe i hele Norge! Det er ikke småtteri, og det var nettopp det stedet jeg ville reise til! Nå var det selvfølgelig en viss fare for at også andre hadde fått med seg at dette skulle være det beste stedet å fricampe i Norge, men jeg tok sjansen!

Jeg startet fra Gimsøya i Lofoten litt før klokka 11 på formiddagen og med en tur innom Henningsvær på veien gikk det radig unna, først østover og så nordover. Det ble også en tur innom en tømmestasjon i Sigerfjord, jeg hadde egentlig en natt til “på tanken”, men jeg tenkte at det var greit å tømme og fylle opp og dermed være klar for fire nye netter på Andøya. Så slapp jeg å lete etter en tømmestasjon allerede etter en natt. Hvis Laupsvika ved Bleik på Andøya var så fantastisk som det hørtes ut som, regnet jeg med å tilbringe flere natter der. Da er det jo unødvendig å avbryte etter bare en natt for å finne en tømmestasjon. Det ble også en tur over brua til Sortland for å fylle diesel på en Esso der og ikke minst innom en Kiwi-butikk for å bunkre opp nok til å klare meg minst fire netter fremover.

Og det var nettopp i Sortlandsundet jeg fant Kystvaktskipet W321. Dette Kystvaktskipet er i Nordkapp-klassen som ble bygget fra 1980 og utover. Det er tre av disse skipene og de opererer i arktiske områder og tilhører Ytre kystvakt. Det er KV “Senja” som har pennantnummer W321. Fartøyet tilhører Ytre kystvakt nord og er stasjonert på Sortland. KV Senja ble i mai 2014 det første fartøyet i Sjøforsvaret med helikopteret NH-90 ombord. Disse skipene har en 57 mm Bofors-kanon, tre stykk 12,7 Browning maskingevær, Mistral infrarødt målsøkende luftvernmissil og synkeminer som våpen. Skipet har et mannskap på 52 + 6 til helikopteret.

Tar man en titt på bildene som jeg har tatt på turen opp til Andøya, så er det litt av et syn i seg selv. Det er utrolig mye fantastisk natur, fjelltopper, skyer som ligger lavt over fjelltoppene og ikke minst har jeg hatt et fantastisk vær! Men når jeg kommer opp til brua som går over til Andøya, Andøya bru, så ser man at tåka ligger lavt der fremme. Jeg svinger av på en sidevei og får tatt noen flere bilder av brua nede ved vannet. Der treffer jeg to tyske bobiler, to står også og prøver fiskelykken. Jo lengre nord jeg kommer på Andøya, jo tykkere blir tåka. Det er helt håpløst å ta bilder. Så selv om det ser ut som det er veldig fint langs vestkysten nordover, er det ikke mye å ta bilder av.

Jeg kommer etterhvert opp til Bleik og kjører en grusvei på et par kilometer ut mot Laupsvika. Den er smal og den er dårlig, så her er det om å gjøre å ta det veldig pent. Jeg ser ikke stort, men etterhvert som jeg nærmer meg ser jeg at en fjelltopp ruver over tåka. Jeg tar et bilde og kjører videre og ned mot der Bobilguiden hadde skrevet at skulle være Norges beste sted å fricampe! Det er allerede noen bobiler på plass, så jeg kjører inn på siden før en av dem for å gå en liten runde og se hvor jeg eventuelt kan parkere. Jeg ser nå at bobilene som er der er fra Tyskland, Nederland, Frankrike osv. Ingen norske bobiler å se. Det er også bybobiler og “campere” alle sammen. Det er kanskje ikke så mange ordinære (store) bobiler som våger seg ned hit til Laupsvika? Hittil har jeg ikke sett hvor fantastisk Laupsvika er med egne øyne enda, men etter bildet i Bobilguiden å dømme, ser det helt fantastisk ut.

Jeg finner forøvrig ut at jeg kan kjøre litt lengre frem og inn til venstre for veien som går helt ytterst til der de to tyske bobilene (en bybobil og en camper) står, ser det ut til å være en fin plass jeg kan parkere. Jeg er dog litt mer usikker på om jeg kommer til å klare å få bobilen i vater, men jeg får prøve og se hvordan det blir. Like før denne lille “avstikkeren” var det også en plass som jeg eventuelt kunne rygge bobilen inn og stå med fronten rett mot stranda. Men der var jeg ihvertfall usikker på om jeg ville få bobilen i vater uten å bruke nivåklossene. Jeg regnet med at jeg ville ha ganske mye fall fremover i bobilen. Men jeg ruslet tilbake til bobilen og kjørte inn på den lille “avstikkeren” som går parallelt med veien ut til tyskerne. Her er det mildt sagt fall i alle retninger. Men når jeg får satt bobilen litt på skrå og får høyre framhjul oppå en liten “hump” så er bobilen plutselig i vater. Ihvertfall mer enn nok i vater for min del! Jeg har muligens litt fall mot høyre (mot hodeenden av senga). Men det kan jeg leve med.

Jeg rusler meg en liten tur og tar noen få bilder i “tåkehavet” for å dokumentere hvordan det så ut når jeg kom til Laupsvika, og hvor håpløst det var å se noe som helst. Jeg kom forøvrig frem til Laupsvika ved 20-tiden lørdag kveld og det var høyst på tide å få laget seg litt mat. Må innrømme at jeg så frem til en god natts søvn, for ikke å snakke om å våkne opp til synet av Norges beste sted å fricampe. Hvordan ser det egentlig ut i Laupsvika uten all tåka? Det skal bli spennende å se når jeg våkner tenker jeg! Hvis man ser bort fra at det ble litt gåing i forbindelse med turen innom Henningsvær og bildene jeg tok på vei fra Henningsvær, har dette i all hovedsak vært en reisedag, men det ble allikevel 3.912 skritt i løpet av lørdagen!