Tur med bobilen til Enningdalen, Krokstrand og Hälle

Etter at bobilen hadde stått i ro i to uker var det på tide å ta den med ut og lufte den litt igjen. Denne gangen tenkte jeg å ta en tur til Sverige og se hvor mange ganger jeg klarte å krysse svenskegrensa i løpet av helga. Jeg fylte også opp bobilen med alt jeg hadde av pant hjemme, hele fem søppelsekker. Godt å bli “kvitt” alt sammen. Når jeg var innom Værste for å fylle opp ferskvannstanken, oppdaget jeg etterhvert at jeg hadde glemt å stenge tappekranene for varmt og kaldt vann i rommet der toalettanken er. Så etter at jeg satte på vannpumpa fosset det ut vann under bilen. Men det var ikke noe værre enn å bare stenge kranene og fortsette som før. Når jeg skal fra Værste og over Fredrikstadbrua pleier jeg å kjøre igjennom Bjølstadtunellen og over Kråkerøybrua for å slippe å kjøre igjennom Fredrikstad sentrum. Men det var ikke det smarteste valget jeg har gjort, for der stod jo trafikken fullstendig på grunn av alle som skulle ut til Hvaler i pinsa.

Shopping på Nordby

På Nordby var det litt jobb med å få panta all panten, men det innkasserte 377 kroner i kassa til å shoppe mer for. Jeg benyttet anledningen til å hamstre litt Coca Cola Zero siden de hadde det på tilbud. I tillegg kjøpte jeg inn det jeg trengte av mat til denne turen og litt som jeg tenkte å ha med på neste tur. Siden jeg ikke regnet med å rekke å komme innom Tanum shoppingsenter før de stengte, kjøpte jeg litt is i frysedisken på Nordby isteden. Kanskje ikke like spennende is, men det er godt med is uansett. Jeg hadde dog ikke tenkt til å overnatte ved Tanum shoppingsenter denne gangen, så det var ikke derfor jeg hadde tenkt til å kjøre til Tanum. Bare fordi isen de har i frysedisken på Coop er veldig god. Hva gjør man ikke for litt ekstra kos?

Enningdalen

Turen gikk derfor videre sørover i Sverige før det begynte å gå østover. Jeg kom etterhvert frem til Enningdalen rasteplass ved 21.25-tiden. Ved Enningdalen rasteplass finner man nemlig Elgåfossen, som jeg ikke har besøkt på over fem år. Og jeg har hatt et nytt besøk dit på lista over ting jeg kunne tenke meg å gjøre en stund. Nå var jeg endelig på plass! Det stod allerede en fransk bobil parkert på plassen. Jeg parkerte min bobil et lite stykke foran den franske bobilen. Men etterhvert som de to bilene som stod lengst fremme ved innkjøringen til rasteplassen hadde dratt, valgte jeg å flytte på bobilen. Da stod jeg litt lengre unna den franske bobilen og slapp å stå delvis under treet. I tillegg stod jeg mer i vater uten å benytte meg av nivåklossene! Og det liker vi. Hver gang jeg slipper å dra frem nivåklossene er en bitte liten seier.

Det ble en sen middag i Enningdalen ved 23-tiden fredag kveld. Middagen ble beinfrie nakkekoteletter skjært i biter stekt i en red curry saus som jeg hadde kjøpt på Nordby. Jeg hadde kjøpt med meg en del glass med forskjellige sauser til denne turen. I tillegg hadde jeg kjøpt med litt ekstra for å ha med til neste tur. Neste tur, det vil si årets sommerferie som selvfølgelig skal tilbringes i bobilen! Sent fremme, sen middag resulterte selvfølgelig også i at jeg var ganske sent i seng. Jeg hadde ikke tid til å se en film på kvelden for å si det sånn. Men jeg hadde planer om å se litt film i løpet av helga, jeg hadde nemlig et prosjekt gående som skulle testes ut!

Når jeg våknet lørdag var det tett oppunder 22 grader i bobilen og temperaturen var raskt stigende. Når jeg hadde fått dusjet og kunne trekke fra gardiner og dra ned rullegardinene var det 26 grader i bobilen og det var godt å få opp vinduene. Taklukene hadde jeg selvfølgelig åpnet med en gang. Luftfuktighet på 65, men etter å ha lufta litt og spist frokost var klokka 11.25 og luftfuktigheten var nede på 48 og 23 grader. Det var et fantastisk vær i Enningdalen! Det er rett på innsiden av svenskegrensa. Så det er ganske mye trafikk også fra Sverige til Elgåfossen. Det var i grunn ganske mange som kom innom for å rusle seg en tur til Elgåfossen. Men det er i grunn ikke så veldig rart.

Elgåfossen

Jeg skulle selvfølgelig en tur til Elgåfossen selv også, det var derfor jeg hadde dratt til Enningdalen. Jeg spiste lunsj før jeg la ut på tur. Men jeg kom ikke lengre enn bort til brua før jeg valgte å gå bort til bobilen for å hente en genser. Jeg var på forhånd litt usikker på om det var behov for genseren. Men jeg tok den med for å være på den sikre siden. Både fordi det ble litt kjølig i skyggen og for å beskytte meg litt for insekter. Jeg hadde forresten “bare” med meg mitt Sony RX100 III kompaktkamera på denne turen, i likhet med de aller fleste turene faktisk. Men kameraet tar fantastiske bilder. Og jeg må innrømme at det er behagelig å bare dra på et lite kompaktkamera fremfor hele fotoryggsekken med speilrefleksen. Først litt informasjon om Elgåfossen fra wikipedia:

Elgåfossen (svensk: Älgafallet) er Østfolds høyeste uregulerte fossefall med en fallhøyde på 46 meter. Den ligger lengst sør i Østfold, nær Holtet i Enningdalen. Grensen mot Sverige går midt i fossen. Den er derfor også Bohusläns høyeste uregulerte fossefall. Elgåfossen, som er en del av elva Elja (Elgå), renner ut i Enningdalselva.

Ved fossen kan man se rester av gamle Saga husmannsplass (fra 1859), med tømmerdrift, sag og mølle. Rundt fossen kan man se grunnmuren etter mølle, gamle møllesteiner, og stenpilarer fra en tømmerrenne som gikk ned langs fossen. Plassen var bebodd til frampå 60-tallet. Rundt fossen er det nå opparbeidet natursti og det er mulig å krysse elven både ovenfor og nedenfor fossen.

Elgåfossen kan nås via rasteplass ved fylkesvei 22, ca. 700 meter nord for riksgrensen, på strekningen som kalles den Blå-grønne veien. Det er knapt 400 meter å gå inn til fossen, og der kan grensen krysses på en gangbru rett nedenfor fossefallet.

Siden sist hadde de satt opp 3 lamper med tilhørende solcellepaneler. Litt skjemmende i bildene må jeg innrømme. Men tipper det er rimelig idyllisk når fossen er opplyst når det er mørkt! Men jeg må innrømme at jeg ble litt småirritert med en gang når jeg så disse stolpene. Det er jo ikke det man ønsker å ha med i bildene sine av en foss, tross alt. Men det klarte selvfølgelig ikke å ødelegge gleden av å se Elgåfossen igjen! Etter å ha tatt en titt på bildene jeg tok for frem år siden, ser det ut til at vannføringen var høyere sist. Da brukte jeg forresten også min gamle speilrefleks, Nikon D7000. Da hadde jeg litt bedre muligheter til å gjøre manuelle innstillinger for å få så lang lukkertid som mulig for å “sløre” vannet i fossen. Jeg gjorde noen små endringer på kompaktkameraet også for å få litt slørete effekt ihvertfall. Men det kan ikke sammenlignes med de mulighetene jeg har med speilrefleksen.

Må si at det er utrolig kult at man har en slik foss her i Østfold og at det ikke er lengre å gå til den. Det er jo bare en liten gåtur på noen få hundre meter som skal til. Og så litt opp i høyden for å se fossen ovenfra da selvfølgelig. Men det er uten tvil nedenfra fossen er mest imponerende å se på selvfølgelig. Grensa mellom Norge og Sverige går faktisk midt i fossen på toppen, så når du går på brua over vannet på toppen, kan du stå med ett bein i Norge og ett bein i Sverige. Ungene som var der hadde det litt morro med akkurat det. På denne turen lurte jeg på forhånd litt på hvor mange ganger jeg kom til å klare å krysse svenskegrensa. Hittil hadde jeg krysset den to ganger, på vei over Svinesund og så over til Enningdalen og jeg hadde faktisk ikke tenkt på at jeg også krysset svenskegrensa to ganger i selve fossen. Men da har jeg altså kommet opp i fire ganger hittil.

Kornsjø

Så gikk turen videre til Kornsjø. Jeg ville gjerne se den gamle stasjonsbygningen. I tillegg håpte jeg å finne et sted jeg kunne overnatte i nærheten. Jeg hadde riktignok ikke funnet noe egnet eller fint sted på forhånd. Men jeg håpte å finne noe når jeg først var der. Jeg brukte nesten en time på å kjøre fra Enningdalen til Kornsjø med bobilen. Når jeg kjørte igjennom Kornsjø og passerte stasjonsbygningen kjørte jeg videre litt for å se hvordan det så ut. Og før jeg visste ordet av det var jeg over på den svenske siden. Så tilbake over grensa igjen og parkerte like i nærheten av Kornsjø stasjon.Nå hadde jeg krysset svenskegrensa seks ganger hittil. Først litt om Kornsjø stasjon fra wikipedia:

Kornsjø stasjon er en jernbanestasjon på Østfoldbanen. Kornsjø stasjon ligger i Halden kommune, på grensen til Sverige. Stasjonen ble åpnet i 1879, men er ikke lenger i bruk til passasjertransport. Fra Kornsjø stasjon til Oslo S er det 169,20 km. Stasjonsbygningen ligger i Norge 1,0 km fra grensen, men signalteknisk strekker stasjonsområdet seg inn i Sverige. Det er norske signaler på svensk side. Passasjertog har i dag ikke stopp på Kornsjø stasjon.

Stasjonsbygningen

Stasjonsbygningen fra jernbanens åpning i 1879 var tegnet av arkitekt Peter Andreas Blix, men den brant i august 1898. Ny stasjonsbygning ble tegnet av arkitekt Paul Due og tatt i bruk i år 1900. Stasjonsbygningen ble vesentlig større enn den nedbrente forgjengeren, da den nå også skulle romme tollkontor og bolig for tollstedsjefen. Tradisjonen forteller at kong Oscar II selv engasjerte seg i utformingen av stasjonen. Bygningen ble oppført i mur og ikke tre, men Due utarbeidet også tegninger til en trebygning.

Kulturminne

Stasjonsbygningen på Kornsjø ble fredet av Riksantikvaren 1. oktober 2001, tinglyst 14. desember 2001.

Jeg hadde sett bilder av Kornsjø stasjon tidligere, og den ser jo rett og slett fantastisk ut. Så selv om jeg ikke fant så veldig mye annet interessant å ta bilder av i Kornsjø, så var det verdt turen alene synes jeg. Det ble dog et bilde av det som en gang var Kornsjø landhandleri. Ellers må jeg innrømme at Kornsjø fremstod som rimelig forlatt og øde. Det er mulig at dem finnes og det bare var jeg som ikke fant dem eller lette godt nok, men jeg hadde håpet på et idyllisk sted langs vannet som jeg kunne overnatte ved. Jeg konkluderte dog raskt med at jeg måtte finne meg noe annet. Først vurderte jeg Krokstrand i Sverige, men det var kortere til Korstjern som det var mulig å stå ved. Det så ikke så dumt ut på satellittbilder, men etter å ha kjørt ganske langt på ganske dårlige grusveier, endte jeg opp til slutt på en snuplass midt ute i skogen uten at man så noe som helst. Jeg hadde passert Bråtenetjern langs veien, men det var ingen mulighet til å stoppe noe sted der.

Krokstrand

Det var i grunn et utrolig nitrist sted å så tenkte jeg. Hadde det vært sent på kvelden og jeg trengte et sted å overnatte, så hadde jeg glatt kunnet stått her. Men det var fortsatt tidlig ettermiddag, så da valgte jeg å kjøre videre til Krokstrand i Sverige som jeg hadde sett på først. Nå viste det seg faktisk at det var litt lengre å kjøre til Krokstrand enn det hadde vært om jeg kjørte direkte dit fra Kornsjø. Men er man på tur, så er man på tur. Jeg har etterhvert sett ganske mange smale grusveier midt ute i skogen når jeg har vært på tur med bobilen de siste 9-10 månedene. Jeg la derfor avgårde mot Krokstrand og kjørte på en vei som heter 102. Man kan vel ikke si at det var en så veldig høy standard på denne veien, det hadde ikke vært førstevalget mitt hvis jeg skulle ut på tur. Men her var det ihvertfall asfalt, så rene “autostradan” i forhold til turen ut i skogen til Korstjern. Nå krysset jeg grensa over til Sverige igjen, nå har jeg kommet opp i 7.

Her skulle det også være en sommeråpen restaurant og pub hadde jeg lest. Det er en ganske stor grusplass som brukes som parkeringsplass ned mot vannet. Det stod ingen andre biler eller bobiler for den saks skyld der fra før. Jeg prøvde å finne meg en plass hvor jeg ville stå i vater uten at jeg brukte nivåklossene. Men jeg ga opp til slutt og fant ingen steder som var “perfekt.” Ikke slik som jeg ønsket å stå parkert ihvertfall. Så da parkerte jeg slik jeg hadde lyst til og stod i vater sideveis og tok frem nivåklossene. Jeg måtte opp på nivå to på nivåklossene foran for å være perfekt i vater. Da var jeg i mål. Jeg hadde sikkert vært i vater hvis jeg hadde parkert “bak frem”. Men jeg hadde mer lyst til å stå og se ut mot vannet enn inn mot veien.

Jeg var fremme ved Krokstrand klokka 18.15 på lørdagen, det var fortsatt et fantastisk vær, så jeg fikk åpnet opp taklukene i bobilen og ruslet meg en tur i nærområdet for å ta litt bilder. Det er en båthavn for småbåter like ved også. Stenhuggeraktiviteten var stor her ved Krokstrand og stedet ble kalt stenhovedstaden ved Iddefjorden. Like bortenfor stod det noen informasjonsskilter som man kunne lese:

STENHUGGARMILJÖ AV RIKSINTERESSE

Stenhuvudstad

Krokstrand har kallats “stenhuvudstaden vid Idefjorden”. Stenhuggeriet dominerade mellan året 1872 och 1977. Förutom god kvalitet på berg, erbjöd läget vid Idefjordens vatten en strategisk öppning ut mot världen. De främsta produkterna var gatsten och kantsten.

Konsuln og grosshandlaren W T Lundgren, Strömstad, öppnade berg på Björneröd 1872. Det norska bolaget N S Beer & Co etablerade sig på Kroken i slutet av 1880-talet. Bolaget satte bland annat upp sex stora stenhuggarbaracker för att hysa inflyttad arbetskraft. Samhället växte så det knakade.

Obruten kedja

Svenska staten har utpekat Krokstrand som riksinteresse för kulturmiljövården. När asfalten kom, minskade trycket på stenindustrin och samhället dog ut. Anläggningarna lämnades så gott som intakta. Förutom stenbrotten finns i dag en obruten kedja som speglar hele epoken: huggplatser, Folkets hus, förvaltarens hus, idrottsplats, barackerna, missionshus, skolor, matsalar, konsumbutik, hästvattning, smedja med flera.

Municipalsamhälle

Som mest bodde två tusen personer i Krokstrand/Björneröd. Cirka 500 var sysselsatta inom stennäringen. Husm¨drar och barn, omistliga kuggar i hjulet, har orättvist glömts bort i arbetskraftsstatistiken.

Björneröd och Kroken var municipalsamhälle med beskattningsrätt och egen hälsovårdsstadga. Vid upphörandet 1958 hade stenindustrin avstannat. Ett kort uppsving lockade portugisiska stenhuggare å flytta in 1963. De införde “macetan”, en rundslägga som fortsatt finns med i stenhuggarnas verktyglådor.

Legg merke til skiltet som jeg fant inne på området som det står N. S. BEER & CO. FREDRIKSTAD – NORGE på! Det første jeg tenkte på når jeg lese skiltet var selvfølgelig øl. Men det har ingenting med øl å gjøre. Det kan forresten nevnes at steinblokka til Monolitten i Frognerparken ble levert av nettopp N. S. Beer & Co! De har levert sten til mange steder rundt omkring i verden. Firmaet eksisterer faktisk den dag i dag. Men firmaet skiftet i 1989 navn til Beer Sten AS. Beer Sten AS holder til mellom Mettalco og Norske stål tynnplater i Habornveien på Øra i Fredrikstad. Tvers over for gamle Kortbølgen. Man kan lese mer om historien til firmaet på deres egen hjemmeside beersten.no og hjemmesiden til Idd og Enningdalen historielag.

Rett ved der jeg hadde parkert bobilen stod det forresten ut som så ut som to (veldig smale) konkurransekajakker. Man når jeg googlet kajakk selv i konkurransesammenheng så det liksom ikke helt slik ut. Men etter litt videre googling kom jeg da selvfølgelig en tur innom Olaf Tufte før jeg endte opp med at det jo faktisk er en Singlesculler. Singlesculler er en konkurranserobåt på ca 8 meter. Det hadde vært litt av et syn hvis jeg skulle prøve å ro noe sånt tenke jeg. Jeg tenkte at det var litt vågalt å bare la dem stå slik. Det var jo i utgangspunktet bare å ta dem med seg og gå. Men det er kanskje litt styr å få dem med seg også. Så man ser det kanskje ikke som så veldig sannsynlig at noen vil stjele en Singlesculler på 8 meter? Hvem skal trenge noe sånt? Kan jo selvfølgelig være et bestillingstyveri da.

Må forresten si meg veldig fornøyd med stedet jeg hadde parkert. Jeg hadde helt bevisst parkert slik at jeg kunne se bort til båthavna i åpningen mellom trærne. Ut av frontruta så jeg ned til Iddefjorden og til venstre lå det en gedigen pram som het VIRKE 1 hjemmehørende i Lysekil. Men man ser at Drammen har blitt malt over. Så den har tydeligvis vært hjemmehørende i Drammen tidligere. Akkurat utsikten bort til denne prammen var kanskje ikke så idyllisk. Men det var ikke det helt store problemet for min del. Over på den andre siden kunne man se Bakke camping på norsk side.

Til middag ble det også i dag nakkekoteletter skjært i biter, men denne gangen med sursøt saus med ris til. Det smakte godt, men det var ikke like godt som red curry sausen dagen før synes jeg. Jeg synes at sursøt saus ofte kan være godt, men når man skal måle det opp mot andre sauser, er dette ikke favoritten.

Mobilt bredbånd

Ganske tidlig som eier av bobil har jeg sett på forskjellige løsninger på hvordan jeg kan se på film i bobilen. Først ordinære sendinger med lineær TV via det digitale bakkenettet (RiksTV), Netflix via Chromecast, Netflix via Apple TV og jeg har til slutt endt opp med å ta med meg DVD-filmer for å slippe å svi av store mengder med mobildata. Men samtidig har jeg liksom ikke helt klart å legge tanken med å kunne bruke Netflix og andre streamingtjenester eller strømmetjenester som man har valgt å kalle det i Norge. Det er ikke noen tvil om at det hadde vært utrolig mye mer lettvint å bare se film med Netflix i bobilen. Først og fremst hadde jeg sluppet å dra med meg DVD-filmene hele tiden, men i tillegg hadde jeg da hatt mulighet til å se mye nyere filmer enn hva jeg kan se i dag. En siste ting er selvfølgelig at jeg kan se en masse TV-serier. Nå reiser jeg riktignok ikke på tur med bobilen først og fremst for å se på film, tv-serier og TV. Men spesielt om vinteren når kveldene er lange (det blir tidlig mørkt) er det veldig aktuelt å kunne se en film.

Det er heller ikke dumt å ha den muligheten hvis man skulle få litt dårlig vær og man ender opp med å være litt mer i bobilen enn man kanskje hadde sett for seg. Der for har jeg de siste ukene sett ganske mye på muligheten for å benytte meg av mobilt bredbånd i bobilen. Men det er ganske mange spørsmål i den sammenheng. Hvilken leverandør skal man velge? Hvor mange GB mobildata trenger man? De aller fleste leverandørene av mobilt bredbånd leverer bare tjenesten i Norge. Det var tre leverandører som også leverte tjenesten i EU/EØS, det var Telenor, Telia og Chili Mobil. Sistnevnte endret vilkårene sine i midten av juni. Fra å kunne bruke tjenesten i hele EU/EØS, var det nå bare mulig å bruke mobilt bredbånd fra Chili Mobil i Norge. Med Telia kan du også bruke tjenesten i EU/EØS, men bare inntil 32 GB per måned. Uavhengig av om du betaler for 50, 100 eller 200 GB mobildata. Da står man igjen med bare Telenor som tilbyr at man kan bruke HELE kvota i hele EU/EØS. ICE på sin side tilbyr sin tjeneste i Norge, Sverige og Danmark. For meg ville det være et minimum.

På mobilen har jeg hatt Talkmore som operatør siden august 2012 og er kjempefornøyd med tjenesten de leverer. De bruker Telenor-nett og er faktisk 100% Telenor-eid. De har bra priser, kanskje ikke de aller billigste, men absolutt konkurransedyktige. Spesielt hvis du enten har 15% OBOS-rabatt eller 15% Familierabatt. Jeg har 15% OBOS-rabatt på mitt abonnement. Men de kan være litt treige til å innføre nye tjenester og senke prisene / øke mobildatakvotene når andre operatører i markedet gjør slike endringer. Nå som vi har flere operatører som har en eller annen form for “fri bruk” av mobildata i sitt abonnement, hadde jeg håpet at Talkmore også skulle komme med en eller annen form for en slik tjeneste. Men det ser ikke slik ut. I dag har vi Chili Mobil som har “fri bruk” til 499 kroner men de skrur ned hastigheten til 3 mbps etter at du har brukt opp 5 GB per dag. Da har man redusert hastighet frem til midnatt og så er det full fart igjen.

Telia har sitt Telia X til 579 kroner. Der har man også “fri bruk” av mobildata, men de skrur ned hastigheten til 3 mbps etter at man har brukt 40 GB. Da har man redusert hastighet frem til neste måned. Den siste som har kommet med en slik tjeneste er ICE. De har en tjeneste som heter “data frihet” som koster 99 kroner per måned. Den kan man bestille hvis man har minst et abonnement som inkluderer 6 GB med mobildata. Da kan man bruke 1.000 GB med mobildata i deres eget ICE+ nett. Det begrenser seg da selvfølgelig kun til Norge. Med Telia X kan du bruke 22 GB i EU/EØS og med Chili Mobil kan du bruke 19 GB i EU/EØS. Skal du ha mulighet til å bruke mer enn dette i EU/EØS må du dermed over på mobilt bredbånd, og spesielt Telenor. Telenor er også uten tvil de dyreste. De er ikke så langt unna de andre på pris hvis man klarer seg med 50 GB per måned, men det begynner å skille ganske mange kroner hvis man må ha mer enn det.

På pris er det uten tvil ICE som er best. Og hvis man klarer seg med å bruke det mobile bredbåndet i Norge, Sverige eller Danmark, får man veldig mye for pengene her. Men jeg må innrømme at jeg har vært litt skeptisk til hvor god dekningen til ICE er. I de forskjellige bobilgruppene jeg er medlem av på Facebook skrives det side opp og side ned om hvor misfornøyd kundene er med dekningen til ICE. De har gått over til Telenor og Telia hele gjengen og er kjempefornøyd med de tjenestene som de leverer. Men samtidig kjenner jeg noen som snakker veldig varmt om ICE. Så fra at det var helt uaktuelt å teste ICE, så hadde jeg plutselig døra litt på gløtt. Hvis man leser hva folk erfarer om ting på Facebook får man jo svar som spriker i alle retninger.

Hvis Talkmore hadde tilbudt meg å bruke sitt mobile bredbånd i de samme landene som ICE gjør, hadde jeg uten tvil bestilt derfra. Det er en tjeneste eller funksjon som de er alene om som rett og slett er GENIAL! De tilbyr nemlig muligheten til å pause/fryse abonnementet når man ikke bruker det, og da betaler man absolutt ingen ting. Når man trenger det mobile bredbåndet igjen er det bare å aktivere tjenesten! På pris er de billigst på 50 GB. Talkmore tar 449 kroner for 50 GB. ICE tar 499 kroner og Telenor tar 549 kroner. Når man kommer opp i 100 GB tar Talkmore 699 kroner. ICE tar 599 kroner og Telenor tar 799 kroner. Talkmore tilbyr ikke 200 GB, men ICE tar 699 kroner og Telenor tar svimlende 999 kroner. ICE er de eneste som tilbyr 300 GB, det tar de 799 kroner for. Det vil si at man får 300 GB for det samme som Telenor tar for 100 GB. Det sier litt om prisforskjellene. Telia på sin side ligger litt i mellom. 549 kroner for 50 GB, 649 kroner for 100 GB og 849 kroner for 200 GB.

Men for å vite litt mer om hvilken leverandør som blir den rette å velge, så trenger man å vite hvor man skal bruke tjenesten og ikke minst hvor mange GB man trenger. Hvordan finner man ut det da? Jo, man må bestille en tjeneste og kjøre en test. Det er det jeg da tenkte å gjøre. Jeg bestemte meg først for å teste ICE og ta sjansen på at tjenesten ikke var så dårlig som mange skal ha det til. Men samtidig hadde man mulighet til å hoppe av avtalen innen 30 dager, for bestiller man mobilt bredbånd hos ICE så har man i utgangspunktet 12 måneders bindingstid. Det er fordi de gir deg en router for en billig penge og i tillegg får du de 6 første månedene til halv pris. Det betyr jo at det første året med ICE faktisk er ganske billig. Men det forutsetter jo selvfølgelig at det er en tjeneste som faktisk fungerer slik som du forventer at den skal fungere, der du forventer at den skal fungere. Jeg må innrømme at jeg fikk litt bange anelser og angret på denne bestillingen og det gikk bare 3 timer før jeg ringte til kundeservice og kansellerte hele bestillingen av mobilt bredbånd fra ICE.

Hvis jeg skulle bestille mobilt bredbånd fra Telenor som jeg var 100% sikker på at ville være en tjeneste som ville fungere som forventet og som jeg kunne bruke i hele EU/EØS, kunne jeg avbestille den når jeg måtte ønske, men jeg måtte koste routeren 100% selv. Da var det jo litt morsomt eller tilfeldig om du vil at Elkjøp dumpet prisen på en Huawei E5577 S-321 router til akseptable 699 kroner. Så da var jeg faktisk ganske kjapp med å bestille denne. For det var ingen Elkjøp i nærheten som hadde den på lager. Da var også veien kort til å bestille mobilt bredbånd fra Telenor. Jeg valgte å bestille 40 GB til 499 kroner som fra 1. juli ville bli 50 GB for 549 kroner. Telenor justerte alle sine priser/pakker med mobilt bredbånd fra 1. juli i år. De minste pakkene både økte i pris og antall GB, mens de to første pakkene på 100 og 200 GB bare økte i pris.

Da håpte jeg at både router og SIM-kort fra Telenor ville dukke opp i posten før jeg skulle dra avgårde på denne turen. Og det gjorde dem faktisk, både routeren og SIM-kortet dukket opp i posten på torsdag. Så da hadde jeg heldigvis mulighet til å konfigurere og teste routeren hjemme før jeg skulle på tur. Jeg hadde derfor rigget meg klar lørdag kveld for å se en film med Netflix via Chromecast til TV’en i bobilen! Jeg valgte etter å ha tittet litt rundt på forskjellige filmer jeg kunne tenke meg å se på Netflix til slutt filmen What Happened to Monday med Noomi Rapace, Glenn Close og Willem Dafoe fra 2017. Det er også flere norske roller i denne filmen, Christian Rubeck, Pål Sverre Hagen og Vegar Hoel. Det er norske Tommy Wirkola som står for regien. En veldig bra film synes jeg som ser på problematikken med overbefolkning av planeten i fremtiden og hvordan man skal løse dette problemet.

På denne filmen brukte jeg 2,8 GB med mobildata. Det var litt i overkant av hva jeg hadde håpet på, men det var ikke så fryktelig galt heller. Filmen var forøvrig på 1 time og 50 minutter. Det vil si at jeg kunne fått 17 filmer av denne typen ut av 50 GB med mobilt bredbånd. Da kan man f.eks si at man kan se 4 filmer per helg hvis man er på tur hver helg. Det må jeg jo egentlig si er ganske innafor. Det var ikke så værst egentlig. Men nå hadde jeg bare sett en film. Jeg måtte nok se noen flere filmer for å få et gjennomsnitt for å ha litt bedre grunnlag for å se det virkelige behovet for mengden mobildata jeg trengte for å aktivt bruke Netflix på tur.

Rolig søndag

Jeg må si at jeg ikke hadde forventet det, men jeg våknet litt ut på søndagen av noe som hørte ut som en gravemaskin. Hallo, tenkte jeg? Er det mulig på en søndag? Nå var det ikke et voldsomt bråk. Men det var litt støy av anleggsmaskiner ihvertfall. Det viste seg at de holdt på med noe steinaktivitet i bakkant av parkeringsplassen. Om de bygde opp et hus av stein eller hva det var vet jeg ikke. Men utover det, hadde jeg en rolig dag i bobilen parkert på Krokstrand i Sverige på søndag. De to som eide Singlescullerene kom faktisk innom for å ro i løpet av søndagen faktisk. I tillegg var det flere innom som skulle fiske. Deriblant en barnefamilie som var på tur. Så det var litt aktivitet i Krokstrand i dag. Det ble også lunsj etterhvert.

Hälle hamn

Jeg kunne forsåvidt hatt en natt til i Krokstrand, men jeg hadde lyst til å flytte litt på meg og kanskje finne et annet sted jeg kunne besøke. Etter å ha sittet og studert satellittbilder oppover langs Iddefjorden på Google maps, fant jeg til slutt et sted som het Hälle hamn. Det så ut som et fint sted. Der var det også mulighet til å vise street view, da kunne jeg også bevege meg litt frem og tilbake på veien for å se om jeg kunne se noen skilter som begrenset parkeringsmulighetene i det som så ut som en båthavn. Men det kunne jeg ikke se. Så da trillet jeg av nivåklossene og pakket dem sammen før jeg kjørte stille og rolig fra Krokstrand klokka 15.15 på ettermiddagen. Det hører forresten med at jeg hadde turnusfri på mandag, hvis ikke hadde jeg jo vært på vei hjemover på dette tidspunktet. Det var ikke noen helligdager eller noe slikt denne uka.

I Hälle hamn kjørte jeg ut på grusen på parkeringsplassen i forbindelse med småbåthavna ved siden av en varebil som stod parkert der. Og vips så var jeg i vater i begge retningene uten noe mer styr. Genialt! Turen fra Krokstrand var forresten bare på 27 minutter. Det var utrolig flott vær og det var ganske varmt også. I bobilen merket jeg ihvertfall veldig godt hvor godt sola varmet. Så taklukene måtte opp, jeg hadde også både vinduene og bodelsdøra åpen i en periode. Med myggnettingen foran både vinduene og bodelsdøra selvfølgelig. Hvis ikke hadde jeg bobilen full av insekter på et blunk. Jeg var forresten fortsatt ved Iddefjorden, bare litt lengre nord. På norsk nett, jeg hørte på norsk radio, men på svensk jord og så over til Norge. Det samme hadde vært tilfelle i Krokstrand. I Enningdalen derimot var det mye raskere mobilt nett når jeg var på det svenske nettet, selv om jeg stod på norsk jord.

Jeg måtte selvfølgelig rusle meg en tur i området for å ta litt bilder. Og det er ganske mye interessant å ta bilder av rundt i området ved Hälle hamn. Litt bortenfor var det et område hvor det så ut til å være en rekke gamle anleggsmaskiner. Men inn dit fikk jeg ikke lov til å gå, da det var privat. Og det skiltet respekterte jeg selvfølgelig. Synd, for det hadde vært masse interessant å ta bilder av der inne. Men jeg ruslet derfor tilbake mot småbåthavna igjen. Satt litt på en sten og nøt det fantastiske været vi hadde for to uker siden. Her i Hälle hamn kunne jeg faktisk se over til Monolittbruddet på norsk side. Det er stedet som de hentet ut steinblokka som ble brukt til Monolitten i Frognerparken i Oslo. Der har de laget et museum av et slag den senere tid. Det høres ut som en tur litt senere i år.

Etterhvert var det på tide å lage seg litt middag. Samme type middag som de andre dagene på denne turen, men nå var det Tikka masala saus. Den var virkelig god, mye bedre enn den sursøte sausen og hakket under red curry sausen synes jeg. Nå visste jeg at jeg likte red curry sausen bedre enn Tikka masala sausen allerede, da jeg har prøvd akkurat disse sausene tidligere. Derfor kjøpte jeg flere glass med red curry en med tikka masala og sursøt. Sistnevnte kjøpte jeg bare to av. Tilsammen kjøpte jeg vel 10 glass. 4 av dem ville gå med på denne turen, da hadde jeg 6 glass jeg kunne ha med meg på neste tur jeg skulle med bobilen.

Netflix filmkveld med mobilt bredbånd

Etterhvert hadde jeg lyst til å se litt mer film, både fordi jeg hadde lyst til å se film og fordi jeg ville fortsette testen av mobilt bredbånd for å få et enda bedre grunnlag for å vite hvor mye mobildata jeg faktisk trengte når jeg skulle på tur. Jeg så først filmen Triple Frontier med Ben Affleck fra 2019. Det var selvfølgelig flere skuespillere i filmen, men det var det eneste kjente navnet. Etterpå så jeg filmen Når ulven synger som er en fransk film fra 2019 som egentlig heter Le chant du loup. Siden det er en fransk film, var det ikke noen skuespillere som jeg hadde hørt om før. Begge filmene syntes jeg var bra og de var på henholdsvis 2 timer og 5 minutter og 1 time og 55 minutter. På de to filmene brukte jeg henholdsvis 4,49 GB og 4,51 GB. DET må jeg si var langt over det jeg hadde håpet på eller regnet med. Det vil si at jeg på disse tre filmene hadde hatt et snitt på 3,93 GB per film. Da ville jeg ikke få 17 filmer ut av 50 GB lengre, men jeg var nå nede i 12 filmer.

Dette må jeg si var en gedigen strek i regninga. Først og fremst var det sommerferien som jeg ville ha mobilt bredbånd til. Da skulle jeg være på tur i 24 dager. Man vet jo selvfølgelig ikke hvor mye film man vil se. Om man ser en film hver dag, eller om det blir en film annenhver dag, eller om det blir to filmer annenhver dag. Det har man overhodet ingen anelse om på forhånd. Hvis man får en del dårlig vær, kan det jo hende at man plutselig ser 3-4 filmer i løpet av en dag. Og da begynner gigabytene å renne unna noe forferdelig. Så jeg så for meg at jeg minst måtte ha med meg 100 GB på tur, da hadde jeg nok mobildata til 24 filmer, hvis snittet fortsatt ville ligge på 3,93 GB per film. Men aller helst ville jeg hatt med 200 GB for å være på den sikre siden. For nå snakker vi bare om mobildatabruk til film, og ikke all den mobildataen jeg også bruker utenom.

Ny iPad Pro 12,9?

Men da begynner det virkelig å koste penger. 100 GB koster 799 kroner og 200 GB koster 999 kroner hos Telenor. ICE tar som nevnt tidligere 599 kroner for 100 GB og 699 kroner for 200 GB og 799 kroner for 300 GB. Jeg begynner nå å lure på om dette er et håpløst prosjekt og vurderer å skrinlegge hele greia. Nå har jeg jo mulighet til å laste ned filmer på min iPad som jeg har 128 GB med lagring på. Men filmen blir ganske liten når skjermen vel har et 4:3-format på 9,7 tommer. Oppløsningen er det ikke noe å si på, den er på 1536 x 2048 pixler. Derfor må jeg innrømme at jeg underveis i dette “prosjektet” har vurdert om det heller er lurere å bruke disse pengene på en ny større iPad. Apple har også en iPad Pro på 12,9 tommer som vil egne seg enda bedre til film. Men den koster også ganske mye.

Den billigste iPad Pro 12,9 med 64 GB og Wi-Fi bare koster 10.690 kroner. Hvis man legger på 4G koster den 12.290 kroner. Men det er egentlig litt lite lagringsplass synes jeg, man bør gå for den med 256 GB. Da koster den 13.790 kroner. Og man må jo selvfølgelig ha et tastatur til den også, da koster tastaturet fra Logitech 1.399 kroner og det originale tastaturet fra Apple 2.149 kroner. Det vil si at en iPad Pro 12,9 med 256 GB, 4G og Logitech tastatur vil komme på 15.189 kroner. Det er forferdelig mye penger for “bare et nettbrett” for å se litt film. Men samtidig vil man svi av 10-12.000 kroner i året på mobilt bredbånd fra Telenor, avhengig av om man skal klare seg med 100 eller 200 GB per måned. Da synes jeg tross alt det er bedre å legge disse pengene i en “duppedings” enn en løpende tjeneste som koster 10-12.000 kroner per år.

Det er jo heller ikke noen tvil om at en iPad Pro 12,9 er et ganske mye bedre nettbrett enn den vanlige utgaven som jeg har i dag. Ikke misforstå, jeg er kjempefornøyd med min iPad. Jeg bruker den masse på tur. Såpass mye at jeg hittil ikke har brukt PC’en min på tur en eneste gang. Selv om jeg har hatt den med flere ganger. Men det har liksom aldri vært noe behov. Jeg får gjort alt jeg trenger å gjøre på tur på min iPad. Hadde jeg investert i en iPad Pro 12,9 hadde jeg kanskje brukt den til enda mer. Spesielt når Apple etterhvert slipper iPadOS til den også. Det åpner for bedre filbehandling og ikke minst støtte for mus til iPad’en! Men jeg synes det er veldig mye penger. Men jeg må innrømme at jeg har vært en tur innom Elkjøp for å ta en nærmere titt på en iPad Pro 12,9! Og det er ikke noen tvil om at det er en utrolig lekker sak!

Men jeg har foreløpig ikke gått til innkjøp av noen ny iPad Pro 12,9 må jeg innrømme. Men jeg har derimot skrinlagt hele prosjekt mobilt bredbånd. I iløpet av denne helgen brukte jeg nesten 15 GB med mobildata, det vil si at noe mindre enn 100 GB hadde vært helt uaktuelt å ha tilgjengelig hvis jeg skulle aktivt bruke det mobile bredbåndet. Jeg har sagt opp abonnementet fra Telenor og jeg har benyttet meg av åpent kjøp hos Elkjøp og returnert routeren. Først tenkte å beholde routeren, jeg kunne jo alltids bruke et ekstra data-sim fra Talkmore i den og dermed ha internett tilgjengelig til min bærbare PC når jeg omsider ville ta den i bruk på tur. Men det er visst en grense for hvor mange data-sim man får lov til å ha hos Talkmore, og det er EN. Og den har jeg allerede i min iPad. Så da valgte jeg like godt å returnere routeren og rykket derfor tilbake til start.

Nå har jeg ihvertfall testet ut og sett hvor mye mobildata vi snakker om for å kunne se litt film på Netflix på tur. Jeg har konkludert med at jeg trenger mellom 100 og 200 GB, og det koster mer enn jeg akkurat nå er villig til å betale for. Så da velger jeg å gå tilbake til å ha med meg DVD-filmer, kanskje laste ned noen filmer med Netflix på iPad’en og se litt lineær TV innimellom når jeg har lyst til det. Når jeg er i Norge har jeg tilgang til NRK1, NRK2 og NRK3, mens når jeg er i Sverige har jeg tilgang til SVT1, SVT2, TV4 og TV6. Det går alltids et eller annet på disse TV-kanalene som er interessant å se på!

Egentlig må jeg innrømme at det er ganske deilig å ha skrinlagt hele prosjekt mobilt bredbånd. For det har opptatt ganske mye av min tid og grubling i en periode. Nå har jeg overhodet ikke tenkt på det i det hele tatt siden rett etter denne turen hvor jeg endte opp med å si opp og returnere alt. Men uansett prosjekter, iPad osv, så sover jeg veldig godt i bobilen. Natt til mandag var ikke noe unntak. Det var fortsatt utrolig flott vær her ved Iddefjorden i Sverige! Det var litt mer aktivitet her på mandag faktisk enn det det var på søndag. En barnefamilie kom etterhvert og tok en tur i båten sin de hadde i Hälle hamn. Uten at jeg hadde studert alle båtene i havna, men det virket som det var veldig mange nordmenn som hadde båtene sine her. For det var bare norske biler som kom og gikk i havna.

På ettermiddagen kom det forresten en bobil til, en KNAUS bybobil som parkerte litt bortenfor på gresset. Han dro ut markisa og rigga seg til. Det så i grunn veldig idyllisk til der borte på gresset. Kanskje å vurdere hvis jeg tar en tur til Hälle hamn igjen? Jeg må si at jeg er veldig glad i å finne slike steder utenfor alfarvei. Hvor ikke så mange andre drar. Det gjør meg selvfølgelig heller ingenting at det er gratis. Jeg har jo med meg alt jeg trenger ombord i bobilen. Så jeg trenger ikke strøm, toalett, dusj, vaskemaskin eller andre fasiliteter. Stille og rolig på et sted hvor jeg gjerne kan se vannet, sjøen eller havet. Da har jeg det veldig bra!

Jeg ble i Hälle hamn til tidlig kveld på mandag, jeg skulle ikke møte opp på jobb før klokka 9 dagen etter, så det var ikke noe behov for å legge seg veldig tidlig. På vei fra Hälle kom jeg ut i rundkjøringa ved handelsområdet på Svinesund. Lurte på om det kanskje var der jeg kom til å komme frem når jeg kom kjørende i den retningen. Det passet jo alldeles utmerket når jeg skulle innom tømmestasjonen ved Gamle Svinesund. Dermed krysset jeg svenskegrensa for åttende gang denne helgen! Vel hjemme etter en lengre prat hjemme hos foreldrene mine hadde klokka rukket å bli 21.30 allerede. Nå skulle bobilen få lov til å stå i to uker igjen før jeg skulle legge ut på den lengste turen jeg har hatt hittil, årets sommerfeire. I mellomtiden skulle jeg jobbe både kveld og helg.