Den siste helgen i februar hadde jeg vurdert å dra en tur til Vikerhavn på Hvaler. Men så er det en jeg kjenner som lurer på om jeg har kjørt den blå-grønne veien. Jeg har kjørt deler av den, men ikke så veldig mye. Derfor ble det litt endring i planene og jeg velger å legge opp til en tur langs den blå-grønne veien isteden. Den blå-grønne veien er en veistrekning mellom Halden og Hällevadsholm i Munkedal i Sverige. Veien er en del av fylkesvei 22 i Norge og länsväg 165 i Sverige og er ment som en alternativ turistvei til E6 mellom Gøteborg og Oslo. Den blå-grønne veien har navnet sitt etter naturen langs veien; fjorden og de blå sjøene, kombinert med de grønne skogene. Langs veien er det flere campingplasser og severdigheter, den mest kjente er Elgåfossen som har besøkt tidligere. Jeg har vært ved Elgåfossen flere ganger, men den første gangen jeg tok bilder der var for seks år siden, det siste besøket av med bobilen i juni 2019 når jeg var på tur med bobilen til Enningdalen, Krokstrand og Hälle.
Jeg pakker litt kvelden før og har med meg den store baggen og såpe/kjemi på vei til jobben på morgenkvisten. Deltskiftpausa mi er på 3 timer og 45 minutter, så da kan jeg dra hjem for å pakke mat/drikke og hente bobilen hjemme hos foreldrene mine. Det er rundt 0 grader når jeg henter bobilen, så det har ikke blitt varmt nok når jeg fyller opp ferskvannstanken til å også fylle opp varmtvannsberederen. Så jeg fyller bare opp ferskvannstanken og setter ikke i gang vannpumpa. For da ville vannet bare bli pumpa rett ut på bakken. Da frostsikringsventilen åpner seg når det er lavere enn 5-6 grader. Jeg er ikke 100% sikker på hvor akkurat grensa går, men det er rundt der omkring. Men så lenge jeg bare skal på en helgetur, er det ikke noe problem å ikke få fylt opp de siste 10 literne med vann. 140 liter vann holder i lange baner for en helg. Men de siste 10 literne som jeg får fylt i varmtvannsberederen kan brått være det lille ekstra som gjør at jeg klarer fire netter på en tank.
Når jeg parkerer bobilen har jeg faktisk en hel time igjen før jeg skal begynne på jobb igjen for å kjøre den andre delen av skiftet mitt. Da får jeg en time jeg kan være sosial på jobben og skravle med kollegaer. Og siden det er “pølsefredag” denne fredagen, så får jeg mulighet til å ta meg en liten matbit også! Det er alltid mye mer kollegaer innom (samtidig) på disse fredagene! Alltid hyggelig å møte så mange hyggelige kollegaer på en gang. Da er det ikke uvanlig at det kommer noen pensjonister og de man kanskje ikke ser så ofte også tar turen innom for å slå av en prat på disse fredagene! Et utrolig samlende tiltak dette! Det hører også med at man kan få vafler og frukt for dem som ønsker det! Men det er ikke noen tvil om at pølsene får bein å gå på disse fredagene!
Etter jobb er jeg klar for å starte turen, varmen har stått på i noen timer nå og det er ikke noe problem å stenge frostsikringsventilen og starte opp vannpumpa for å få trykk på anlegget og åpne for varmtvann på et par av kranene for å presse ut lufta som er i varmtvannsberederen for å få vann dit isteden. Så slås varmen på i varmtvannsberederen selvfølgelig. Noe annet kan få veldig dyre konsekvenser. Og det ønsker man jo helst å unngå. Det ble en liten tur innom Kiwi Borgarveien for å kjøpe noen siste ting før jeg legger avgårde. Jeg legger litt fort og gæli opp en liten plan om at jeg skal overnatte ved Bolstjern først, og så kjøre en tur innom Glende bro på lørdagen og så ta den andre natta i Enningdalen ved Elgåfossen. Kanskje ta en tur til Bullarebygden eller noe i den duren. Men kjenner jeg meg rett, så kan det brått bli litt endringer underveis.
Enningdalen
Så legger jeg avgårde i retning Halden og så fylkesvei 22 i retning Sverige. Målet er Bolstjern, dette er mildt sagt en svingete vei med en del høydeforskjell, så det går ikke så fort med meg. Men jeg er fremme ved Bolstjern etter en time. Jeg ser ikke så mye av området siden det er mørkt for lengst når klokka er 20.10 om kvelden. Men det er en liten rasteplass / lomme langs fylkesveien som man kan stoppe på, og som jeg hadde håpet å overnatte på. Jeg prøver å finne meg en eller annen plass på denne lomma som det er mulig å få bobilen i vater, ihvertfall en av veiene, så kan jeg kompensere den andre veien med nivåklossene. Men jeg er ikke i stand til å finne et sted som jeg får bobilen i vater, og vel vitende om at det bare er 12 minutter å kjøre til Elgåfossen, var det ikke så vanskelig å velge å kjøre videre. På rasteplassen i Enningdalen ved Elgåfossen vet jeg at jeg kan parkere bobilen i vater uten å bruke nivåklossene også.
På veien passerer jeg også Glende bro, den får jeg kjøre tilbake til neste dag for å ta en nærmere kikk på. Selv om jeg har kjørt forbi her tidligere, men jeg mener at jeg ikke gjorde det med bobilen i fjor, for da tok jeg turen til Krokstrand etter Enningdalen. Jeg kan liksom ikke huske å ha sett Glende bro langs fylkesvei 22 tidligere. Det må være så lenge siden sist jeg kjørte forbi at jeg ikke husker det lengre. Det må være veldig mange år siden jeg har vært forbi her tidligere. På vei til Enningdalen i fjor vet jeg også at jeg kom inn fra Sverige og ikke nord fra Halden. Så da er det nok ikke så rart at jeg ikke fikk med meg Glende bro når jeg var i området i fjor.
På rasteplassen i Enningdalen prøvde jeg først å parkere der den andre bobilen stod når jeg var der i fjor, men da stod ikke bobilen i vater. Så da ble det samme plass som i fjor. Bare huske å parkere med litt avstand fra treet så man ikke risikerer at en av grenene “slår” i bobilen hvis det skulle blåse litt. Det kan man brått våkne opp av. Her i Enningdalen lå det faktisk også litt snø. Hjemme var det ikke et eneste snøfnugg å se! Når får ganske raskt rigget meg på plass, det er jo ikke noe å gjøre ute, enten nivåklosser eller strøm for den saks skyld. Det er i grunn bare å snu rundt begge stolene fremme, justere bordet på plass, ta frem min Tivoli PAL+ DAB-radio og skjenke seg opp ett glass med Pepsi Max fra kjøleskapet! Det er mørkt som i svarte natta, jeg er alene på plassen og det er derfor veldig stille og fredelig her i Enningdalen!
Jeg velger dog å ikke lage meg noe middag fredag kveld, men tar meg heller Polarbrød med pålegg på. Jeg hadde jo spist litt i deltskiftpausa mi på jobben også. Etter å ha testet ut AV-adapteret til Apple for første gang på min forrige tur, noe som fungerte perfekt, hadde jeg også denne gangen sørget for å laste ned litt innhold i Netflix som jeg kunne hygge meg med i bobilen! Fredag kveld ble det filmen “München” fra 2005 med Eric Bana og Daniel Craig! Daniel Craig fra James Bond, for dem som må mirakuløst vist ikke hadde fått med seg det! “München” er en film regissert av Steven Spielberg om tiden etter München-massakren i 1972 og følger en Mossad-enhet som får i oppdrag å spore opp og drepe terroristene i Sort September som man antok var ansvarlige for å ha drept de israelske idrettsutøverne. En av grunnene til at jeg valgte den filmen, var fordi den ville “utløpe” i Netflix på søndagen. I tillegg passet det perfekt med en film på 2 timer og 45 minutter fredag kveld!
Elgåfossen
Etter en god natts søvn i bobilen tok jeg en tur ut for å ta litt bilder av bobilen der den stod parkert på rasteplassen i Enningdalen og så tenkte jeg å ta en tur til Elgåfossen som er bare en bitte liten gåtur igjennom skogen. Heldigvis hadde jeg valgt å ha på meg gummistøvler, fordi det tross alt var litt bløtt og klinete. Men jeg hadde nok ikke sett for meg hvor høyt vannet skulle stå ute i skogen og på stien som går frem til Elgåfossen. To steder var stien under vann og det hadde vært helt umulig å kommet seg frem til Elgåfossen tørrskodd uten gummistøvler. Hadde jeg derimot valgt å ha på meg noe annet enn gummistøvler, hadde det selvfølgelig bare vært å ta turen tilbake til bobilen for å skifte. For jeg har alltid med meg gummistøvler når jeg er på tur. Man vet jo aldri når man får bruk for dem!
Jeg tar bilder med mitt Sony RX100 III kompaktkamera og tar litt bilder med rask lukker for å fryse bevegelsen i fossen og litt bilder med litt lengre lukkertid for å få en “slørete” effekt i fossen. Siden det er gråvær og dermed ikke så veldig godt lys, er det bare å sette på ND-filteret, juster ned til laveste ISO og skru blenderen til den minste som er mulig å bruke på dette kameraet! Det går litt ut over skarpheten i bildene, men det er det nok ikke så mange som legger merke til. Resultatet synes jeg ihvertfall ble veldig bra! Jeg slutter ikke å bli imponert over hva dette kameraet kan levere! Jeg tok bilder fra den lille brua som går over nedenfor selve fossen og så går jeg ut på fjellet ved roten av fossen. Normalt sett hadde jeg gått enda litt nærmere fossen, men det turte jeg rett og slett ikke denne gangen. Det var altfor glatt på fjellet til det. Jeg måtte ta det utrolig pent for ikke å fly på snørra. Rundt 0 grader, snø, is og gummistøvler er en glatt kombinasjon.
Jeg måtte selvfølgelig også sikre meg en selfie, den også med lang lukkertid slik at jeg fikk det “slørete” vannet i fossen. På vei tilbake mot bobilen måtte jeg sikre meg noen bilder av den oversvømte stien også. Da kom det en barnefamilie som også skulle en tur til Elgåfossen. De hadde også sørget for å sko seg etter forholdene. Tilbake til bobilen ble det en liten stund i sittegruppa og lese litt nyheter før jeg tenkte å kjøre videre en liten tur. Jeg tenkte først å ta en tur til Glende bro som var nordover, men bare 12 minutter. Etterpå lurte jeg på å kjøre litt lengre syd. Kanskje jeg fant et annet sted jeg også kunne overnatte? Jeg hadde studert noen satellittbilder på Google maps og hadde funnet et sted som så interessant ut.
Glende bro
Fremme ved Glende bro var det mye finere enn når jeg hadde passert kvelden før i mørket. Glende bro er en hvelvet bro fra 1864 som er bygget i granitt. Lengden på broen er 22 meter og høyden er 6 meter. Bro krysser Ørelva som kommer fra Ørsjøen i Prestebakke i nordvest og ender opp i Enningdalselva mellom Berby og Iddefjorden. I 1961 ble riksveien lagt om og elvas utløp under veien ble endret. En liten og utrolig sjarmerende bro. Med unntak av “anleggsskinnene” som broa ble utstyrt med som “autovern” på et tidspunkt, muligens i 1901. De gule skiltene på den gule og svarte stolpen er nok ikke så gammel, selv om den er laget i gammel stil. Jeg regner med at det var slik skiltene så ut på den tiden. En tidsriktig detalj og veldig fin innslag ved Glende bro! Kanskje ikke så fin som Knuden – Gjengesti bro fra 1922, men Glende bro ble bygget 58 år tidligere! Men må si jeg er fascinert av broer, i likhet med en del andre ting, og jo eldre jo bedre! Ikke misforstå, det finnes veldig mange fine bruer av nyere dato også.
Bullarebygden
Sydover gikk turen i retning en badeplass i Bullarebygden som jeg hadde sett på satellittbilder på Google maps. Det så ut som både et fint sted og kanskje et sted jeg kunne tilbringe en natt. På veien passerer jeg Holkekärrsnäs skans hvor stridsvognhinderne er det som man legger mest merke til. Det er mange år siden jeg så disse første gang, og jeg har ikke vært i stand til å huske akkurat hvor de befant seg. Jeg har nok heller ikke vært forbi her på veldig mange år heller. Jeg tipper at det er et sted mellom 15 og 20 år siden jeg var forbi her sist. Jeg stoppet ikke og tok noen bilder på vei sydover, men tenkte å ta en tur innom på vei nordover igjen. Enten det ble samme dag eller søndag.
Jeg passerer Bullarebygden og kjører etterhvert inn til venstre ved butikken/bensinstasjonen og så veien ned mot badestranda. Veien var smal, men den så vintervedlikeholdt ut og var bare svart asfalt. Så langt, så godt. Men før jeg vet ordet av det går det “rett ned”. Jeg hadde ikke sett denne høydeforskjellen når jeg studerte satellittbildene på Google maps. Den overraskelsen har jeg fått noen ganger kan man si. Det blir etterhvert også “dårlig føre”, det vil si at det ikke har vært noe vintervedlikehold på en stund. Glatt med andre ord. For sikkerhets skyld er det også en 90 graders sving midt i bakken. Jeg må innrømme at jeg var veldig usikker på om jeg i det hele tatt ville være stand til å komme meg opp igjen. Men her var det så smalt og jævlig at det var ikke mulig å snu, jeg måtte isåfall ha stoppet opp og rygget tilbake. Men jeg vet ikke om det ville være noe sjakktrekk heller. Derfor velger jeg å kjøre helt ned, når jeg først hadde startet på bakken ned til badeplassen.
Jeg parkerte nede på parkeringsplassen og prøvde å roe meg ned. For jeg var veldig usikker på om jeg skulle klare å komme meg opp igjen. Hvis jeg ikke klarte å komme meg opp, så ville jeg i beste fall bare måtte overnatte her nede og håpe på at det skulle være mulig å komme seg opp dagen etter. Det skulle bli mildere, men samtidig var det meldt nedbør, det er jo vanskelig å være 100% sikker på hva slags nedbør det ville være snakk om. Regn? Sludd? Snø? Jeg tenkte at jeg kunne gå meg en liten tur og kanskje ta noen bilder. Men det er så innmari glatt at det er nesten håpløst å gå. Så turen blir avslutta veldig fort og jeg tar ingen bilder i det hele tatt.
Jeg får liksom ikke helt slått meg til ro, for det hadde vært helt greit å stått en natt her nede egentlig. Men jeg var veldig nysgjerrig på om jeg ville kunne klare å komme meg opp bakken igjen. I tillegg til at den var glatt og smal var det også en 90 graders sving midt i. Så jeg setter meg bak rattet i bobilen og velger å prøve å komme meg opp. Hadde bakken gått bare rett opp, kunne man tatt så mye fart man kunne og regelrett tatt rennafart opp bakken. Men på grunn av en 90 graders sving måtte man ta det litt med ro tross alt. Hvis jeg ikke klarte å komme meg opp, ville det i beste fall bare være å slippe bobilen pent ned bakken igjen. I værste fall havnet jeg på utsiden av veien og garantert ha veltet / rulla med hele bobilen. Det var ikke en tanke jeg hadde veldig lyst til å tenke på. Men det var uten tvil et mulig scenario hvis det skulle gå alt annet enn etter planen.
Men for å gjøre en lang historie kort, jeg kommer meg heldigvis opp bakken uten problemer. Jeg tok god fart i andre gir og holdt en jevn fart opp hele bakken. Man kan kanskje si at jeg heldigvis har piggdekk på bobilen? Og når jeg først hadde kommet meg opp, var det overhodet ikke noe tema å kjøre ned igjen for å overnatte. Jeg ville ikke utfordre skjebnen noe mer i dag. Men jeg hadde notert ned dette stedet som mulige steder å overnatte med bobilen, men det var helt uaktuelt i vintersesongen ihvertfall. Man bør nok heller ikke kjøre hit i sommersesongen, for da er det nok mye trafikk. Parkeringsplassen var tross alt ikke så stor. Men utenfor sesongen så vil nok dette være et fint sted å stå med bobilen hvis været viser seg fra sin fineste side! Jeg må si at jeg pustet lettet ut over at jeg hadde kommet meg opp bakken igjen uten noen uhell. Det hadde mildt sagt vært en tragisk avslutning på helgen.
Heldigvis er det ikke ofte jeg får så store overraskelser som dette når jeg er på tur, men det er veldig fort gjort å bli lurt når man studerer satellittbilder, det er veldig vanskelig å se høydeforskjellen. Når det ikke er vinterføre spiller det jo selvfølgelig ingen rolle. Men i dette tilfellet var jeg nervøs for å ha driti meg helt ut. Men det gikk heldigvis bra denne gangen også. Jeg fant egentlig ikke noe særlig interessant i nærheten av Bullarebygden. Men jeg la merke til at det var en del campingplasser i området. Men det var jo ikke det jeg var ute etter. Jeg valgte derfor å kjøre nordover igjen og stoppet ved Holkekärrsnes skans som er umulig å misse når man kjører 165 enten nordover eller sydover!
Holkekärrsnes skans
Her er litt informasjon om Holkekärrsnäs skans fra et informasjonsskilt på stedet:
På morgonen den 9 april 1940 kom rapporten om en tysk invasion av Norge. Till Östfold kom de tyska styrkorna den 11 april och intog Moss den 12 april. Följande natt intog de Fredrikstad, vid middagstid Sarpsborg, och på eftermiddagen den 13 april var ockupationen av Halden ett faktum. På västkusten fanns den 9 april endast ett reservbefälskompani i tjänst i Uddevalla. Inom ett par dagar mobiliserades styrkor med uppgift att försvara området från Orust till Stora Le. Den 11 april kunde de första svenska trupperna ge sig i väg mot gränsen, och den 14 april var man etablerade här. Så småningom kom arbetet igång med att befästa vägarna i gränsområdet med ett stort antal skansanläggningar liknade denna. Räknat från gränsen var Holkekärrsnäs skans den andra utefter Bullarevägen.
Befästningslinjer
För soldaterna i Bohuslän och Dalsland handlade det om att kunna hindra tyska trupper att från Norge ta sig ner til Göteborg. Under 1940-41 tänkte man sig att bromsa upp ett anfall i gränseområdet, för sedan stoppa det vid den starka befästningslinjen mellan Uddevalla och Vänersborg. Hösten 1942 och under 1943 satsade man på att förstärka försvaret i gränsområdet i stället.
Holkekärrsnäs skans – Nr 446
Skansens militära uppgift var att förhindra eller åtminstone fördröja framryckning längs vägen genom att spärra av den med stridsvagnhinder (de stora betongklumparna) och en vägspärr. Skansen började byggas under 1940 liksom de övriga i området. Arbetet med dessa befästningar pågick till 1942, då det mesta var utbyggt. Det är svårt att säga exakt när under denna tid som just skansen 446 blev färdig. Platsen har säkerligen varit besatt redan våren 1940 och sedan fram till krigsslutet. Byggfirmor byggde en del mer komplicerade värn i skansanläggningarna, men troligen inte just här. Med allra största sannolikhet är den byggd av inkallad personal, kanskje bohuslänningar som ju var vana stenarbetare.
Bemanning
Denna skans var bemannad med cirka 40-50 man. Man hade besättningar till de tyngre vapnen, tre skyttegrupper med kanske ett tjugotal man, samt en stab med chef, sjukvårdare och rapportör. De hörde till regementet I 17 baserat i Uddevalla, men soldaterna kom själva från olika delar av landet, mestadels Västsverige. I början låg man inkvarterade i tält, men så småningom uppfördes baracker. Det fanns ett större barackläger uppe vid Vassbotten, men det fanns också baracker på andra ställen i närheten. På Holkekärrsnäs tog man själva gården i anspråk, och bade ett tag expedition i bostadshuset. Så småningom uppfördes baracker vid vägen, ungefär 100 m norr om skansen.
Beväpning
Beväpningen var en lätt panservärnskanon, kulsprutor och granatkastare, samt naturligtsvis handeldvapen. För detta fanns ett värn för panservärnskanonen, fyra kulsprutevärn, ett granatkastervärn och åtta skyttevärn. Värnen är nedsprängda i berget, kompletterade med betong og sprängsten. Längre söderut har funnits ammunitionsupplag. Detta var inte en av de större skansarna, de två som ligger söder och norr om denna var betydligt större.
Stridsvagnshinder
Lättast att se från vägen är raden av stridsvagnshinder på ömse sidor av vägen och ut i vattnet. Själva skansen ligger i höjdpartiet ca 20-30 m söder om stridsvagnshindret. Merparten av skansanläggningen ligger innanfor (väster om) vägen, men det har också funnits några värn mellan vägen och sjön. Platsen var naturligtvis inte alls så igenväxt under kriget, det gällde att ha fria siktlinjer. Men om man väl befinner seg uppe på skansanläggningen har man ändå ganske god sikt under träden.
Skansarna övergavs efter krigsslutet och har förfallits sedan dess. För att minska skaderiskerna i dem har man under åren fyllt igen skyttevärn mm med skrotsten – så även här.
Man kan trygt si at Holkekärrsnäs skans er veldig mye mer enn bare stridsvognhinderne! Men stridsvognhinderne er uten tvil det mest synlige og ikke minst kanskje også det kuleste. Jeg har flere ganger de siste årene tenkt litt på og lurt på hvor jeg hadde sett disse stridsvognhinderne. Jeg må si at jeg hadde ingen fjerneste anelse hvor langs den blå-grønne veien de befant seg. Jeg har prøvd å studere satellittbilder på Google maps underveis også, uten at jeg har vært i stand til å finne dem. Derfor var det veldig gøy at jeg “snublet” over dem på denne turen! Dette er uten tvil de første stridsvognhinderne jeg hadde sett i mitt liv.
Nå har jeg riktignok sett en gedigen samling av såkalte hitlertenner, stridsvognhindre om du vil som tyskerne bygde ved Brusand ved Nordsjøvegen, fylkesvei 44 når jeg var i Stavanger-regionen i 2017. Formen på de tyske hitlertennene er litt annerledes, men de har akkurat den samme funksjonen som de svenske selvfølgelig. Det må også sies at det var mye mer her enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Jeg hadde aldri gått tur i skogen rett syd for stridsvognhinderne, så jeg hadde ingen forutsetning for å vite hva jeg kunne finne her heller. Men i tillegg til stridsvognhinderne finner man også to små bunkere, nærforsvarstillinger og en annen bunker litt lengre inn i skogen.
Enningdalen
Etter å fått att alle de bildene jeg ønsket kjørte jeg pent videre til Enningdalen og Elgåfossen. Jeg parkerte på samme sted som sist natt, jeg stod veldig fint der synes jeg. Selv om det er litt trafikk forbi her på dagtid når det er lyst, blir det veldig fort stille og rolig så fort mørket har lagt seg. Klokka var allerede 16 når jeg kom tilbake til Enningdalen. Så jeg så ikke noen vits i å spise lunsj, men hoppet over lunsjen og gikk rett i gang med middagen isteden. På menyen denne ettermiddagen stod det taco med pulled pork. Jeg hadde riktignok glemt å kjøpe inn løk, men det ble da taco som smakte fortreffelig allikevel! For å gjøre det enda litt mer lettvint, heiv jeg like godt tacosausen oppi wok-panna sammen med kjøttet med en gang. Utrolig lettvint, bare å tilsette det kalde tilbehøret og osten i tortilla-lefsa etterpå!
Lørdag kveld ble det to filmer jeg hygget meg med i bobilen! Først “22 July” (Netflix-filmen fra 2018) og “Operation Eichmann – Jakten på rettferdighet” den også fra 2018. Må si at jeg er utrolig fornøyd med å endelig ha funnet en løsning på å kunne se nedlastet innhold i Netflix fra min iPad til TV’en i bobilen! Og det uten å bruke mobildata på å se film i det hele tatt! Jeg sørger for å laste ned innhold hjemme som jeg kan se på i bobilen når jeg er på tur. Det eneste som går med av mobildata er til å starte opp selve Netflix-appen. I løpet av lørdag kveld regner det ganske mye og jeg regnet med at det ville gå over til snø i løpet av søndagen. Svenskene var forbi her flere ganger i løpet av kvelden med saltbilen. De snur inne på rasteplassen for å kjøre tilbake over grensa til Sverige igjen. Søndag morgen går det som forventet over til snø, og det snør såpass kraftig og den er såpass fuktig at den legger seg på både frontruta, panoramavinduet fremme i bobilen og ikke minst på taklukene. Det er første gangen jeg opplever når jeg er på tur med bobilen! Som regel har ikke varmen i bobilen noe problem med å holde snøen unna. Men her pakkes det fort igjen og det begynner fort å dugge på innsiden av frontruta. Det er ikke så rart med tanke på den temperaturforskjellen man har.
Etter at nedbøren gikk over fra snø til regn velger jeg å gå meg en liten tur ut for å ta litt bilder. Men jeg må bruke paraplyen for ikke å bli gjennomvåt. Det gjør det selvfølgelig også litt lettere å ta bilder når jeg er skjermet under paraplyen. Jeg går også litt inn i skogen i retning Elgåfossen, men velger å stoppe opp der stien står under vann. Jeg kjører etterhvert fra Enningdalen klokka 14.15 og kjører i retning Halden. Står på parkeringsplassen ved Tistasenteret en stund. Pakker og tømmer ferskvannstanken før jeg kjører videre til tømmestasjonen ved Tista. Deretter gikk turen rett “hjem” til foreldrene mine der bobilen står parkert. Dette ble en tur med varierende vær, ganske mye snø og regn, men jeg hadde en fin tur hvor jeg også fikk gleden av å se Holkekärrsnäs skans igjen etter så mange år! Elgåfossen er heller ikke å forakte! Elgåfossen er Østfolds største foss med en fallhøyde på 46 meter faktisk!
Denne turen var på tilsammen 225,5 kilometer med en gjennomsnittlig hastighet på 47 km/t i løpet av 4 timer og 46 minutter med et gjennomsnittlig dieselforbruk på 0,72 liter per mil.
Siste kommentarer: