Trondenes fort i Harstad

Målet på tirsdag etter å tatt ferga fra Bognes til Lødingen var selvfølgelig Trondenes fort! Etter at jeg besøkte Møvik fort for aller første gang i februar 2014, har et besøk til Trondenes fort stått veldig høyt på lista. På Møvik fort står verdens nest største landmonterte kanon, en 38 cm SKC/34, og da er det jo naturlig at man også ønsker å se den største landmonterte kanonen i verden. Den står på Trondenes fort i Harstad. Det ble en tur til Møvik fort i februar 2014, mai 2014, juni 2015, mai 2016 og besøk av en rekke andre fort før turen omsider gikk til Trondenes fort. Må heller ikke glemme at jeg besøkte Batterie Dietl ikke mindre enn to ganger tidligere på denne turen til Nord-Norge! Begge hadde 40,6 cm SKC/34 – Adolfkanonen i Regelbau S384 kanonbunkere! Men i motsetning til Batterie Dietl, er kanonene fortsatt på plass på Trondenes fort, alle fire faktisk!

Men først litt informasjon om Trondenes fort fra wikipedia:

Trondenes fort ligger på halvøya Trondenes i Vågsfjorden nord for Harstad. Fortet ble anlagt av tyskerne i 1943 og ble bestykket med fire av verdens største landbaserte kanoner med kaliber 40,6 cm. Tre kanoner med samme grove kaliber ble plassert på Batterie Dietl på Engeløya i Steigen kommune samt ved et anlegg i Frankrike. Alle de fire kanonene ved Trondenes fort er fortsatt på plass. En av kanonene er operativ i museumssammenheng.

Batteriet på Trondenes fort er et av 14 særskilt verneverdige forsvarshistoriske anlegg omtalt i Stortingsmelding 54 (1992-1993) om «nasjonale festningsverk». Batteriet har som helhet stor verneverdi både i nasjonal og internasjonal målestokk. På området finnes også flere andre fortifikatoriske anlegg fra årene 1940 til 1945 i form av kanonstillinger, nærforsvarstillinger, bunkere osv.

Dimensjoner

De store granatene veier 1.030 kg, mens Adolfgranatene (som er opphav til navnet Adolfkanonene) veier 600 kg, og er de minste. En Adolfgranat har en rekkevidde på 56 000 meter. Prosjektilbanen har en maksimal høyde på 21 800 meter. Det tar 90 sekunder fra utskyting til prosjektilet når maksimal skuddvidde. Sprengladningen er 76 kilo TNT.

Kanonrøret alene veier 158 864 kilo og har en levetid på 250-300 skudd.

Bakgrunn for anlegget

Storbritannia var i krigens første fase for svakt militært til å iverksette en større invasjon på kontinentet. Men ved stadige raid og sabotasje en rekke steder i det okkuperte Europa ble det gjort betydelig skade samtidig som tyskerne ble holdt i stadig uvisshet om hvor og når neste angrep kom. ”Striking companies» eller «commandos» som gjennomførte disse aksjonene var Winston Churchills hjertebarn.

Fra sommeren 1941 økte britenes interesse for norskekysten. SOEs norske seksjon organiserte et første, vellykket raid mot Lofoten 4. mars 1941: Operation Claymore. I Norge er operasjon Claymore også kalt Svolværraidet. Målene var Svolvær, Stamsund, Henningsvær og Brettesnes. 6. april 1941 ble det gjennomført en ny aksjon i Øksfjord av 10 norske marinesoldater.

I romjulen 1941 (26. – 28. desember) ble det iverksatt to parallelle aksjoner, Operation Anklet mot Reine og Moskenes i Lofoten og Operation Archery mot Måløy og Vågsøy. Disse to var de første, større, kombinerte angrepene etter at Kompani Linge var formelt organisert.

Churchill og britene nådde sine mål for denne virksomheten. De stadige nålestikkene langs norskekysten og gjentatte raid mot mål i Lofoten bidro til Hitlers overbevisning om at en alliert invasjon ville komme i Norge. 3-400.000 tyske soldater ble dermed bundet opp i et område hvor ingenting avgjørende for krigens utfall skjedde. Dette var den største militære verdi av de britiske angrepene.

Etter disse raidene regnet Hitler med at det ville komme en stor, britisk landingsoperasjon våren 1942, og holdt det for sannsynlig at tyngdepunktet kom til å være i Nord-Norge. Det tyske Nordverstarkung-programmet ble endelig vedtatt den 13. november 1942.

Programmet gikk blant annet ut på å forsterke det langtrekkende kystartilleriet ved havner og andre krigsviktige anlegg. Narvik var på grunn av malmtransporten av så vital betydning at det ble stilt åtte 40,6 cm kanoner til disposisjon for to marinebatterier. Et av kanonløpene gikk tapt under transport over Skagerak. De syv gjenværende kanonene ble fordelt på Engeløy og Trondenes, med henholdsvis 3 og 4 kanoner. Kanonene på Trondenes dekket blant annet hele Vågsfjordbassenget. Engeløybatteriet dekket hele Vestfjorden samt ytre Ofotfjord.

Før kapitulasjonen i 1940 hadde de allierte styrkene etablert artilleristillinger på åsryggen ovenfor Trondenes kirke som standplass for antiluftskyts. Den første tyske etablering på Trondenes var et batteri helt nord på halvøya, Kråkenes-batteriet, bestående av tre 94mm engelsk luftvernkanoner etterlatt i juni 1940. Ellers var det relativt liten tysk militær aktivitet i Harstad i de første krigsårene, etter at de allierte dro seg ut i juni 1940.

1942-1945 Anlegg og utbygging

40,6 cm-batteriene på Trondenes og Engeløy ble anlagt i tiden fra 1942 til 1943. Utbyggingen av Trondenes fort fortsatte så lenge krigen varte.

Kanonene med tilhørende bunkersystem ble lagt noe lenger ut på neset enn de britiske luftvernstillingene fra krigens første uker. Under byggingen ble det satt opp dekningsbatterier. Det var tre 21 cm Škoda K 39/40. Batteri Trondenes II ble satt opp på Rolløya.

Da 17 cm-batteriet på Kråkenes var operativt i oktober 1942, ble skytset ved Trondenes II flyttet til Andenes.

Kanondelene til 40,6 cm-batteriet ble transportert sjøveien til Trondenes. Syd for kirken ble det anlagt en egen kai med tungløftskran for lossing av delene.

Kaien brukes fortsatt, men landingssystemet for lektere ble fjernet etter krigen. Kanondelene ble fraktet på store lastebiler langs en egen vei opp til batteriområdet.

Anleggsarbeidet ble utført av sovjetiske krigsfanger. Det var etablert en egen fangeleir øst for kirken. Det tunge arbeidet og klimaet var en hard belastning for fangene. Om lag 800 fanger omkom under tvangsarbeidet – og ble gravlagt på en egen kirkegård. Etter krigen ble levningene etter alle disse overført til en egen, sovjetisk krigskirkegård på Tjøtta. Det er reist et eget minnesmerke for de sovjetiske fangene på Trondenes.

Trondenes fort ble bygd for å kunne være selvforsynt under strid i lang tid. Fortet har tankanlegg for drivstoff, vann-reservoar, kraftforsyning, luft-renseanlegg og velutstyrte forlegninger for vakt-mannskapene – alt inne i de store bunkerne hvor også ammunisjon og granater ble lagret. Arbeidet med støpingen foregikk kontinuerlig for at betongen skulle få størst mulig styrke.

Batteriet stod operativt med tre kanoner i mai 1943, mens den siste kanonen sto klar i august samme år. Arbeidene med batteriet foregikk imidlertid helt frem til kapitulasjonen.

Etter krigen

Kystartilleriet overtok artillerianlegget i Trondenes-området 17. juni 1945 og det ble standkvarter og øvingsplass for kystartilleriet i Nord-Norge.

En rekke tyskerbrakker som ble overtatt i 1945 var i dårlig forfatning. En nybyggings- og restaureringsplan ble utarbeidet i 1946. Den førte til en storstilet utbygging i årene 1951-54. De fleste bygningene i området er fra denne perioden.

40,6 cm-batteriet ble tatt inn i K.Brig Ns mobiliseringsoppsetning. Det ble foretatt flere fullkaliber prøveskytninger med to av kanonene i tiden fra 1951 frem til 1957.

Klokka 14:50 den 1. september 1958 gikk et ammunisjonslager ved fortet i lufta ved et uhell. Fem liv gikk tapt. Braket som hørtes i Harstad sentrum var svært kraftig. Derfra kunne det også ses en mektig røyksopp.

40,6 cm-batteriet ble tatt ut av den norske mobiliseringsoppsetningen i 1961. All instrumentering i KO-plass ble demontert for å gi plass til nytt materiell, og kanonene ble stående uten vedlikehold i nesten 20 år.

Forsvarsdepartementet bekostet i 1978 full restaurering av kanon I, også kalt «Barbara». Restaureringsarbeidet pågikk i årene 1978-82. De øvrige kanonene ble sandblåst og malt i 1991 – etter 30 år.

Nåtid

Anlegget forvaltes av Forsvarsbygg.

Og selvfølgelig litt mer detaljer om 40,6 cm SKC/34 Adolfkanonen på Trondenes fort fra wikipedia:

Adolfkanon er en tysk kanon produsert for slagskip med den offisielle betegnelsen 40.6 cm Schiffs Kanone C/34 in Schussgerät C/39, forkortet 40,6 cm SK C/34.

Benevnelsen SK

Feilaktig har mange omtalt forkortelsen «SK», som Schnellade Kanone, men denne betegnelsen forsvant etter 1. verdenskrig, i 1918. Dette er godt dokumentert i originalt tysk materiale om kanoner brukt av Reichsmarine og senere Kriegsmarine . Av moderne litteratur finner man dette i boken «German Naval Guns», på side 18, som er skrevet av den polske forfatter og historiker, Miroslaw Skwiot. Forkortelsen «SK», ble brukt side om side i tysk literatur, men skiftet kom i 1918, og kunne bety både «Schnelllade Kanone» eller «Schiffs Kanone». I begge tilfeller betyr «C», det samme. Det kommer fra ordet «Construktion» med påfølgende årstall, som angir konstruksjons år for kanonen.

Teknisk spesifikasjon

Kanonen har et kaliber på 40,6 cm med en rekkevidde på 56 km. Den kunne avfyre prosjektiler på ca. 1030 kg. Den lette Adolfgranaten på 600 kg kunne nå fra Trondenes til Narvik.

Bakgrunn

40,6 cm SK C/34 ble konstruert i 1934 av Krupp og var i utgangspunktet tiltenkt slagskipene i serien H og J som skulle etterfølge Bismarck-klassen. Slagskipene ble bestilt og påbegynt, men ikke ferdigstilt. Etter at beslutningen var tatt om å skrinlegge byggingen av slagskipene ble det bestemt å bruke de ferdige kanonene som kystartilleri. Som landkanoner ble det tilrettelagt for utskiftbare kjernerør som fikk navnet «Adolf-Rohr». Det ble også konstruert en litt lettere granat med lengre rekkevidde beregnet for «Cross-Channel shooting» spesielt for batteri Lindemann. Granaten fikk navnet «Adolfgranaten». Disse granatene gav opphavet til det navn som kanonen siden har hatt – «Adolfkanonen».

Kanonene fikk liten eller ingen modifisering, etter at de ble satt på land og brukt som kystartilleri, bortsett fra at de fikk større kammer, slik at det kunne brukes større drivladninger, for å oppnå større rekkevidde.

De første kanonene var ferdige fra fabrikken i 1939, og de tre første ble satt opp i Batterie Schleswig-Holstein ved fiskerlandsbyen Hel utenfor Danzig ((Gdansk)) og Gotenhafen ((Gdynia)). Disse tre kanonene ble i 1941 flyttet til Sangatte like sør for Calais ved Den engelske kanal og inngikk der i Batterie Lindemann. Da beslutningen om å bygge Atlanterhavsvollen ble tatt i 1942, ble det også bestemt å bruke åtte av de ferdige 40,6 cm kanonene i to batterier i Norge. Fire av disse kom til Batterie Trondenes og tre til Batterie Dietl på Engeløya i Steigen. Man vet med sikkerhet at elleve kanoner ble produsert; åtte ble plassert i Norge, og de andre tre ble som nevnt først brukt i Polen, i Hel (tysk navn Hela) nær Gdansk som Batterie Schleswig-Holstein. I 1942 ble disse tre kanonene flyttet til Frankrike og plassert nær Sangatte i Batterie Lindemann. Det eneste av de tre batteriene som aktivt deltok i krigshandlinger var Batterie Lindemann. Dette batteriet kunne, sammen med flere andre mindre batterier i samme område, beherske hele den nordre innseilingen til Den engelske kanal. Beskytning av Dover, Folkstone og andre byer og tettsteder i Kent forgikk fra batteriet sto ferdig sommeren 1942 til kanadiske styrker erobret området i september 1944.

Kanonbunkerne for de fire batteriene (unntatt batteriet i Polen) med ‘Adolfkanoner’ ble bygd i 1942-43 av den tyske byggeorganisasjon Todt. Bunkerne var av typen Regelbau S70/80 i Polen, Regelbau S 384 ved de norske batteriene og Regelbau S 262 i Frankrike. I Norge ble det i stor utstrekning brukt russiske krigsfanger som slavearbeidere under byggingen.

Kanonstillinger i Polen og Frankrike

De tre første kanonene, som ble plassert på Helhalvøya i Polen, inngikk i Schleswig-Holstein-batteriet. De kom på plass deri løpet av 1940-1941. Batteriet skulle beskytte Gdanskbukten. Alle tre kanonene ble prøveskutt i løpet av mai og juni i 1941 og ble kort tid etter transportert med jernbane til Frankrike for å brukes i Batterie Lindemann. I dag finnes det et kystforsvarmuseum i bunkerne etter batteriet i Hel. Av Batterie Lindemann finnes det i dag nesten ikke spor igjen. Området ble brukt til deponi for utsprengt stein under byggingen av Euro-tunnelen mellom England og Frankrike.

Kanonstillinger i Norge

De syv kanonene ble fordelt på de to følgende batterier:

– Batterie Dietl på Engeløya i Steigen fikk tre kanoner.
– Fire kanoner på Trondenes fort ved Harstad.

Etter krigen ble kanonene på Trondenes tatt over av det norske forsvaret. Batteriet ble sist avfyrt i 1957. Det ble tatt ut av Kystforsvarets oppsetninger og formelt nedlagt 1. juli 1964. De tre kanonene på Engeløya ble solgt til skraphandlere i 1956, mens de fire kanonene på Trondenes ble bevart og én av dem er i dag åpen som museum. Av de fire kanonene på Trondenes er det kun én som er godt vedlikeholdt både innvendig og utvendig og kan besøkes i turistsesongen. De tre andre er kun vedlikeholdt utvendig. Hele batteriet er[når?] på Riksantikvarens ønskeliste over bevaringsverdige festningsverk.

Beskrivelse

Siden de var tiltenkt montering i kanontårn på slagskip ble kanonene produsert i venstre- og høyrehåndspar. Det vil si at kanonene skulle brukes parvis i tvillingtårn ombord på slagsskip. Parene ble splittet for individuell montering i helt andre kanonhus i sin kystforsvarsrolle. En annen betydelig forskjell er affutasjen. På skip ville kanonen vært montert på toppen av et «tårn» som ned gjennom flere dekk. Dette «tårnet» ville rotert sammen med kanonene og inneholdt ammunisjonsheiser fra magasinene under panserdekket og opp til kanonhuset. All lading ville vært mekanisert og kanonen hurtigskytende. I landmontasje settes kanonen opp på en pivot i en grunn betongbrønn. Ladingen er mer manuell og en får en lav skuddtakt, ned mot 3 min/skudd. Til sammenligning hadde 28 cm batteriet på Oscarsborg en takt på 3 min/skudd.

Kanonens løp med bakstykke var 21,5 meter langt. I en kystforsvarsstilling kunne kanonen eleveres til 52 grader, noe som ga den en rekkevidde på 56 km med Adolfgranaten på 600 kg. Konstruksjonsmessig var 40.6-kanonene identiske med 38 cm SK C/34 – bortsett fra at løpets kaliber var større. Skuddhastigheten til våpenet var avhengig av elevasjonen på røret; under 20 grader ca. 1 skudd pr. minutt, over 20 grader ca. 3 minutt pr. skudd.

Prosjektiler

Til kanonen var det utviklet i alt fem typer granater, inklusive treningsgranaten.

– 40.6 cm Sprgr (forkortelse for Spreng-Granate, sprenggranat) L/4.8, med brannrør foran. Denne sprenggranaten var standardgranaten og hadde en vekt som lå mellom 1020 og 1035 kg. Utgangshastigheten var på 810 m/s. Den hadde brannrør som kunne settes inn foran eller bak.

– 40.6 cm Sprenggranat L/4.6, med brannrør bak. Dette var en pansergranat som veide 1030 kg og hadde en utgangshastighet på 810 m/s.

– 40.6 cm Pansergranat L/4.4, med brannrør bak.

– 40.6 cm Adolf Granate L/4.2, denne granaten kunne ha tennsats/brannrør både foran og bak. Også tidsbrannrør fantes til denne. Denne såkalte «Adolfgranaten» var en langtrekkende granat som veide rundt 600 kg. Med maksimal drivladning (i kardus) hadde den en utgangshastighet på 1050 m/s og en rekkevidde på 56 km. «Adolfgranaten» kunne nå en maksimalhøyde på 21 800 meter, og hadde en lengste flyvningstid på to minutter og ti sekunder. Standardgranaten kom opp i en høyde på ca. 12 000 meter.

I motsetning til Batterie Dietl som man kan bevege seg helt fritt og utforske bunkerne på egenhånd, foruten museumsbunkeren til kanon 2, den må man betale 70 kroner for å komme inn i. Da kan man velge om man vil ha en guidet tur eller bare gå på egenhånd. Selv om du velger en guidet tur, kan du gå rundt i bunkeren så mye som du vil etterpå også. Trondenes fort, eller  Trondenes leir er fortsatt et militært område, og man kan på ingen måte bevege seg fritt inne på området. Jeg har skjønt at det har vært litt forskjellige typer organisering rundt omvisningene på Trondenes fort og da 40,6 cm SKC/34 – Adolfkanonen, men nå er det ihvertfall et firma som heter North Up som arrangerer omvisningene.

Omvisning på Trondenes fort – Adolfkanonen

Man booker/bestiller og betaler via Visit Harstad sine websider. Det koster 195 kroner per person, da kan man være med en buss fra Harstad sentrum eller bli plukket opp rett utenfor porten til Trondenes fort. Det er to omvisninger per dag, den første klokka 12.30 og den andre klokka 16.00. Det var når jeg fikk sjekket opp at det hadde en omvisning så seint som klokka 16.00, at det plutselig ble interessant å “gønne på” opp til Harstad for å få med seg denne omvisningen allerede på tirsdag. Jeg var på plass på parkeringsplassen ved Trondenes fort (starten for guidede turer, der man vil bli plukket opp av bussen hvis man ikke går på i Harstad sentrum) 1,5 time før omvisningen skulle starte. Jeg hadde med andre ord litt å gå på.

Da fikk jeg satt meg ned og bestilt og betalt for omvisningen hos Visit Harstad og fikk tilsendt kvittering og billett på e-post. Den vises frem og de scanner QR-koden på billetten før ombordstigning på bussen. Alle blir også spurt om de har med seg ID med bilde. For Forsvaret krever nå at alle viser ID med bilde før de får lov til å slippe inn på området til Trondenes fort, eller Trondenes leir som det vel heter i dag. Bussturen opp til dagens port inn til Trondenes fort er fort unnagjort, og ut går guiden for å hente et digitalkamera i vakta. Han skal ta bilder av alle ID med bilde, f.eks førerkort til alle som skal være med inn på området. Når dette er levert tilbake i vakta kommer det to vakter fra Forsvaret som skal være med i bussen og omvisningen inne på området.

Det står uttrykkelig på sidene om omvisningen på Trondenes fort og Adolfkanonen at man overhodet ikke får lov til å ta bilder på vei inn på området, det er først når man kommer frem til Adolfkanonen, en 40,6 cm SKC/34, i dette tilfelle kanon 1, man får lov til å ta frem et kamera eller mobiltelefonen for å ta bilder. Jeg spurte vaktene om det nå var fritt frem å ta bilder av hva man ønsket. Men fikk da beskjed om at det ikke var tillatt å ta bilder ut over området, av andre “objekter” eller andre deler av leiren. Men man kunne fritt ta så mye bilder man bare ønsket av kanonen og inne i bunkeren selvfølgelig. Jeg for min del kunne jo selvfølgelig aller helst ha tenkt meg å fått lov til å slippe helt fri i området og ta bilder av alt som er. Alle kanonene, alle bunkerne, kommandobunkeren og alt annet som måtte befinne seg inne på området til Trondenes fort. Men det får bli den dagen området ikke er militært lengre og blir frigitt for offentligheten. Når det kanskje skjer en gang i fremtiden, så er det selvfølgelig stor fare for at området “sikres” på en eller annen måte, og at mye mures igjen og fjernes. Men jeg lever i håpet at Trondenes fort vil være intakt og at man kan få lov til å se alt.

Vi er raskt i gang med omvisningen etter at vi har kommet ut av bussen, guiden er inne i bunkeren og henter kartet over området som Batterie Dietl og Trondenes fort skulle kunne dekke, eller Batterie Theo som det står på kartet. Guiden bruker også konsekvent Batterie Theo. Jeg hadde forstått at Trondenes fort aldri har hett Batterie Theo, men at “THEO” bare var prosjektnavnet på fortet under byggingen. Under andre verdenskrig het Trondenes fort MKB 5/511 Trondenes. De fire 40,6 cm SKC/34 – Adolfkanonene som var på Trondenes fort hadde hver en rekkevidde på 56.000 meter med den lette Adolfkanonen på bare 600 kilo. Standardgranaten som veide mellom 1.020 og 1.035 kilo hadde en rekkevidde på 42.800 meter.

Jeg benyttet også anledningen til å stille noen spørsmål mens det var snakk om selve kanonen, hvor mange kanoner det ble levert osv. Jeg nevnte at det ihvertfall har blitt bekreftet 11 produserte kanoner, 3 på Batterie Lindemann, 4 på Trondenes fort og 3 på Batterie Dietl, de er 10 kanoner, hvor ble den siste av? Han hevder på sin side at det er bekreftet produsert 12 kanoner, for kanon 1, den siste som kom på plass på Trondenes fort er kanon nummer 12. Produksjonsnummeret står på selve kanonen. Slik jeg forstod det, ble en av kanonene på Batterie Lindemann byttet ut / erstattet da den ble ødelagt av en eller annen grunn, og den åttende kanonen som aldri kom frem til Batterie Dietl, vil da gi en total på 12 kanoner. Så da er det opp til andre å konkludere med hva som er fasiten. Man kan lese / høre litt forskjellige varianter av faktaopplysningene avhengig av hvor man leser / er på guidet tur.

Etter å ha lest litt i heftet Adolfkanonene i Batteriene Dietl/Steigen, Theo/Trondenes, Lindemann/Calais og Schleswig-Holstein/Hel som jeg kjøpte på Batterie Dietl har jeg kommet litt nærmere svaret. Selv om forfatteren av dette heftet, Harald Isachsen eller Jan Egil Fjørtoft som er forfatter av boken Tyske kystfort i Norge, ikke har kommet frem til noe endelig svar. Det mest naturlige ville være å undersøke med Krupp i Tyskland som produserte disse kanonene, men de ble utsatt for intens alliert bombing under krigene og arkivet gikk derfor tapt. Som nevnt er kanon 1 på Trondenes fort løpet med serienummeret 12, derfor er det veldig sannsynlig at det faktisk ble produsert 12 eksemplarer. At man skulle hoppe over noen nummer i rekken av serienummer er vel lite sannsynlig.

Kanonen i seg selv ble designet i 1934 og var tiltenkt slagskip, men havnet til slutt som kystartilleri i Polen, Frankrike og Norge. I heftet har det i tidligere utgaver, jeg har utgave 4 som kom i 2014 blitt skrevet at det var 8 kanoner som var tiltenkt Norge, men det har nå blitt slått fast at ikke stemmer. Det har hele tiden vært snakk om 7 kanoner som skulle til Norge, 3 til Batterie Dietl og 4 til Trondenes fort. Ifølge Jan Erik Fjørtoft har det ikke dukket opp kilder som bekrefter 4 kanoner til Batterie Dietl eller tap av en kanon under transport. I oversikten over de 12 så langt bekreftede kanonene havnet kanon nummer 1, 2 og 3 ved Batterie Schleswig-Holstein og Batterie Lindemann. Kanon nummer 4 og 5 på Trondenes fort som henholdsvis kanon 2 og 3. Kanon nummer 6 og 7 havnet på Batterie Dietl som henholdsvis kanon 3 og 2. Kanon nummer 8 erstattet kanon 2 ved Batterie Lindemann. Kanon  nummer 9 havnet på Trondenes fort som kanon 4. Kanon nummer 10 havnet på Batterie Dietl som kanon 1. Kanon nummer 11 er tapt, ikke gjort rede for. Kanon nummer 12 havnet på Trondenes fort som kanon 1.

Til de to slagskipene som skulle ha 40,6 cm SKC/34 kanoner ville det derimot vært behov for tilsammen 16 kanoner. Det er derfor sannsynlig at det ble bestilt 16 av disse kanonene fra Krupp i Essen, Tyskland. Men man kan altså bare gjøre rede for 12 i dag. Det har også blitt funnet i tyske papirer dokumenterer at det var planlagt brukt 40,6 cm SKC/34 kanoner i batterier som det aldri fikk skyts av dette kaliber. Det dreier seg om Bornholm, Sylt, Hanstholm, Kristiansand og og ytterligere et batteri ved kanalkysten syd for Lindemann. Dette er de planene tyskerne opererte med fra 1939 til 1944. Hanstholm og Kristiansand har jeg besøkt, og der ble det satt opp 38 cm SKC/34 kanoner.

Hvor ble det så av de enorme 40,6 cm SKC/34-kanonene? I Batterie Schleswig-Holstein (Hel, Polen) står bunkerne igjen etter at kanonene ble flytte til Batterie Lindemann på Sangatte utenfor Calais. Kanonene er dessverre historie da kanonene og alt av metall ble fjernet i etterkrigsårene. I tillegg har området blitt benyttet til å dumpe utsprengt stein under byggingen av Euro-tunellen. Det eneste som står igjen og forfaller i dag, etter hva jeg kan lese i heftet om Adolfkanonen er kommandobunkeren. Batterie Dietl ble aldri tatt i bruk / videreført av Forsvaret og kanonene og alt av metall ble derfor fjernet i 1956. På Trondenes fort står derimot alle 4 kanonene fortsatt den dag i dag.

Kanon 1 er dog den eneste som er i museumsstand og blir vedlikeholdt. De andre 3 kanonene står dessverre og forfaller. De ble dog sandblåst og malt på nytt i 1991. I Boka Atlantikwall – Bunkers and Batteries av Rudi Rolf, gitt ut i 2014 er det trykket bilde av en av kanonene er malt grønn. Det står under bildet av dette bildet har blitt tatt i 1984. Jeg regner med at dette er etter at Forsvarsdepartementet bekostet i 1978 full restaurering av kanon 1, også kalt “Barbara”. Restaureringsarbeidet pågikk i årene 1978 til 1982. I dag er derimot kanonen grå.

Det ble også nevnt at 500 gram forsvant fra løpet ved hvert avfyrte skudd. Jeg spør om det ikke er korrekt at det var 400 gram? Da får jeg beskjed om at ifølge deres spesifikasjoner og notater er det snakk om 500 gram. Det er vel isåfall veldig merkelig, at identiske kanoner skal forskjellige spesifikasjoner? Det er også noen som hevder at det er bare er en myte at det forsvinner 400 (eller 500?) gram stål fra løpet for hvert avfyrte skudd. Når jeg var innom Batterie Dietl den andre gangen, kunne forresten guiden fortelle når vi satt utenfor museumskiosken og pratet at det er flere gjester som også bekreftet dette, og at ammunisjonen er produsert og nummerert i rekkefølge, og må brukes i rett rekkefølge for a de skal “passe” i kanonen. Det er bare noe jeg har hørt fra guiden på Batterie Dietl, og ikke noe jeg kan huske å ha lest noe sted.

Regelbau S384 bunker til kanon 1

Deretter går runden inn i Regelbau S384 kanonbunkeren til kanon 1 på Trondenes fort, MKB 5/511 Trondenes. Her starter vi med kartet som viser en oversikt over alle batteriene/fortene som er i Nord-Norge, og det er mildt sagt en hel haug. Jeg for min del skulle bare konsentrere meg om to av dem, de absolutt største, på denne turen. Batterie Dietl og Trondenes fort. Så går vi fra rom til rom og bildene sier egentlig det meste. Førsteinntrykket jeg får når jeg kommer inn i Regelbau S384-bunkeren her på Trondenes fort i forhold til på Batterie Dietl, er at bunkeren på Trondenes oppleves som original og ikke pusset opp. Jeg kan selvfølgelig forstå hvorfor, men det er samtidig litt synd at en del av det de har utstilt i bunkeren på Trondenes fort står inne i glassmontre. Men ikke alt.

Men det er naturlig nok ganske mye mer på plass i bunkeren på Trondenes fort enn hva de har klart å få på plass etter at den først ble tømt for alt på Batterie Dietl. En ting som jeg synes var spesielt morsomt å se, som ikke er utstilt på Batterie Dietl, er selve Adolfgranaten på 600 kilo! På Batterie Dietl har de bare standardgranaten. Der fikk vi forklart at det gikk rykter om at Adolfgranaten var “giftig” og hva gjorde man med alt som var giftig og farlig på den tiden? Jo, man dumpet det i sjøen. Men her har vi to Adolfgranater utstilt, om de er originale vet jo ikke jeg selvfølgelig. Når en av de andre som er med på den guidede turen spør om granatene har blitt tømt for sprengstoff, så svarer guiden litt vagt og sier at det hadde vært merkelig, med tanke på hvor tunge de er. En stabel med standardgranater ville isåfall veie 18-19 tonn der de lå. Når guiden hadde gått til neste rom, sier jeg til vedkommende at jeg er ganske sikker på at de har blitt tømt for sprengstoff. Jeg ser ikke for meg at Forsvaret ville hatt gamle granater med sprengstoff fra 1942-1943 liggende i en bunker hvor det er omvisninger hver eneste dag! Opplys meg gjerne, hvis mine antagelser er feil!

Den aller STØRSTE forskjellen på Batterie Dietl og Trondenes fort, er selvfølgelig at 40,6 cm SKC/34 – Adolfkanonen fortsatt er på plass! Det blir jo noe helt annet og helt autentisk med en gang. Nå er det ikke slik at jeg ikke har sett en SKC/34 kanon før, for på Møvik fort har de en 38 cm SKC/34 fortsatt på plass i museumsstand. Men her er altså alt bare litt større. F.eks er løpet på 38 cm SKC/34 på 18,4 meter mens løpet på en 40,6 cm SKC/34 på 21,5 meter. Det er mildt sagt også litt forskjell på vekten. Vekta på løpet til den nest største landmonterte kanonen er på omlag 122 tonn, mens løpet på den største landmonterte kanonen veier utrolige 158 tonn!

Jeg blir som vanlig hengende etter når jeg er på slike guidede omvisninger. Det er fordi jeg ønsker å ta bilder uten en masse folk på, og da må man ligge foran (noe jeg aldri har prøvd) eller etter, noe jeg ender opp med å gjøre hver eneste gang. Det er derfor ikke alltid jeg får med meg alt som blir sagt, men det får gå. Det er viktig å få tatt alle de bildene jeg ønsker å ta. Eller ihvertfall de jeg rekker i løpet av den tiden jeg har til rådighet. I utgangspunktet synes jeg at det er en “pest og en plage” å være med på slike omvisninger, det blir et forferdelig mas og mye frem og tilbake. Jeg foretrekker å kunne gå fritt og bruke den tiden jeg trenger, uten å måtte stresse meg igjennom “postene”. Men i dette tilfellet har man ikke noe annet valg, enkelt og greit.

Etter å ha vært inne i kanonbrønnen til kanon 1 er det en runde inn i andre rom i bunkeren før vi skal ut av bunkeren. Jeg legger forresten også merke til at de to vaktene fra Forsvaret følger med. Så fort vi kom inn i bunkeren i første omgang ble døra lukket bak oss. Og da er det vel egentlig ikke så nøye hva vi gjør der inne, for det er ingen hemmeligheter innenfor dørene i bunkeren. Men så fort vi skulle ut av bunkeren, da var de mer “på” med hva vi holdt på med. De ble ikke med inn i kanonen, men var ute og passet på. Hva er det egentlig vi kan se som kan være så hemmelig, som ikke allerede er synlig på satellittbilder og flyfoto? De har ihverfall rimelig rolige dager når de er med på to slike omvisninger daglig.

Regelbau S384 bunkeren for 40,6 cm SKC/34 – Adolfkanonen er forresten en bunker som ble bygget for aller første gang i tredje kvartal 1943. Det er i Atlantic Wall Typology-boka til Rudi Rolf ikke oppgitt hvor mange kubikkmeter med betong som gikk med på å bygge en slik bunker, men etter størrelsen å dømme, er det nok snakk om veldig mange. På tysk heter bunkeren Geschützstand für Bettungsschießgerüst C/39 og på engelsk heter den Emplacement for land carriage C/39. Det ble bygget tilsammen 7 eksemplarer av denne bunkeren, tre ved Batterie Dietl og fire ved Trondenes fort.

40,6 cm SKC/34 – Adolfkanonen

Oppe ved kanonen gikk jeg rett på og tok en masse bilder av kanonen fra alle mulige vinkler, selv om de andre gikk inn i kanonen fortsatte jeg ute til jeg hadde fått tatt en masse bilder. På “baksiden” stod det forøvrig også en luftvernkanon. Den er det nok ikke så mange som er så veldig opptatt av, når det er en 40,6 cm SKC/34 – Adolfkanon som er hovedattraksjonen! Men jeg tok noen bilder av den også selvfølgelig, før jeg kom inn i kanonen og fikk tatt litt bilder der også. Jeg fikk også lov til å gå en etasje ned i kanonen mens de andre holdt på. Men man må rygge ned og holde seg godt fast, for denne stigen går mer eller mindre rett ned. Hittil har jeg egentlig fått lov til å henge etter og ta de bildene jeg har ønsket, men nå som guiden egentlig var ferdig med omvisningen, følte jeg at han bare stod og ventet på at jeg skulle bli ferdig.

Men jeg fikk tatt de bildene jeg ville ha, jeg tok også noen få bilder til ute og noen bilder til et panoramabilde jeg tenkte å sette sammen. I tillegg til noen bilder til av inngangen til bunkeren, denne gangen uten vakta fra Forsvaret. Jeg spurte først om jeg kunne få lov til å ta bilde mens han satt der, eller om han skulle flytte seg, hvis han ikke ønsket å være med på bildet. Men jeg fikk lov til å ta et bilde mens han satt der. Men jeg spurte aldri om jeg fikk lov til å publisere bildet på internett, så da syntes jeg det var greit å ta noen nye bilder uten vakta fra Forsvaret med på bildet. Så var det problemet løst.

Da var det rett på bussen og når vi kom til porten gikk vaktene av og jeg var en av de som gikk av nede på parkeringsplassen til Trondenes fort. Jeg er forøvrig veldig glad for at vi ikke var så veldig mange på denne omvisningen, for enda værre hadde det vært å ta bilder hvis man hadde vært f.eks 30 stykk, som opplyses å være maks antall på en guidet tur. Jeg tror neppe at guiden opplever så ofte at han har med seg en som tar så mye bilder som jeg tok på denne turen. I løpet av de litt over to timene dette varte, så tok jeg ikke mindre enn 675 bilder. Men jeg tar alltid, en gammel pressefotograf yrkesskade, to bilder/eksponeringer av hvert motiv jeg skal ta bilder av. For å være sikker på at jeg har sikret meg et bilde som fungerer, selv om f.eks autofokusen skulle “bomme”. Noe annet som også var veldig aktuelt den gangen jeg jobbet som pressefotograf, var at det var stor sannsynlighet for at noen blunket med øynene hvis man bare hadde tatt ett eller to bilder. Nå med digitalkameraene kan man jo alltids sjekke sånt på skjermen på kameraet, men den gangen jeg jobbet som pressefotograf på 1990-tallet måtte vi fremkalle filmen før vi kunne se resultatet.

For å se mer av Regelbau S384 kanonbunker, S100 kommandobunker og hvordan andre bunkere på Trondenes fort kan se ut, ta en nærmere titt på artikkelen fra Batterie Dietl:

Batterie Dietl på Engeløya i Steigen (10.07.19)

Les mer om turen med bobilen til Nord-Norge her:

Med bobilen på ferga fra Bognes til Lødingen i Ofoten (19.07.19)
To netter og midnattssol ved Beinhusvika i Hamarøy (18.07.19)
Tranøy fyr i Hamarøy (18.07.19)
På vei til Hamarøy med bobilen (17.07.19)
Fantastiske Steigen – men nå går turen videre (16.07.19)
En natt i Nordskot i Steigen (16.07.19)
En natt ved Brennviksanden i Steigen (15.07.19)
Nordfold i Steigen (15.07.19)
Engeløya rundt i Steigen (15.07.19)
Bøsanden på Engeløya i Steigen (14.07.19)
To netter til på Engeløya i Steigen (12.07.19)
Idyllisk i Auvika i Steigen (12.07.19)
Tømmestasjon ved Leinesfjord i Steigen (11.07.19)
Storslått natur på Engeløya i Steigen (11.07.19)
To netter ved Batterie Dietl på Engeløya i Steigen (11.07.19)
Batterie Dietl på Engeløya i Steigen (10.07.19)
Midnattssol over Forsan i Steigen (08.07.19)
Flott rasteplass her på Forsan i Steigen (07.07.19)
Fremme med bobilen på Forsan i Steigen (07.07.19)
På tur med bobilen til Nord-Norge (06.07.19)

                                                                                                                                                                                                                                                                                                 

Permalenke til denne artikkelen: https://www.kak.net/2019/07/22/trondenes-fort-i-harstad/

1 kommentar

    • Harald Isachsen on 24 juli, 2019 at 14:34

    Dette blogg innlegget er langt, så langt at de for mitt vedkommende er lest i flere omganger. Kutt ut gjentagelsene (kopiene) fra noen av nettstedene som er kopiert for å gjøre dette kortere mer lesverdig. Det er ikke interessant å se mange nesten helt like bilder.
    To ting som ikke er korrekt her.
    1. Nummerering av granatene. Det ble de ikke, studieobjektet for å fastslå det er på Trondenes i granatstablene der, de presis samme diameter. Det var heller ingen nummering av de gratene tyskerne etterlot. Dette er en seiglivet myte som ikke bør bringes videre.
    2. Slitasje på rørene. En klar forutsetning for at max. 400gr forsvant var at rørene var NYE, deretter avtok mengden som ble slitt bort, OG rekkevidden ble redusert. For øvrig ble det «brent» bort mye nærmeste kammeret pga. de høye temperaturene der. Denne slitasjen hadde tyskerne tatt hensyn til i sine skytetabeller. Det måtte de pga. redusert rekkevidde som sagt.
    3. Antall 40,6cm kanoner. Det ble i et tysk skytefelt, som jeg ikke husker navnet på, funnet en 40.6 kanon med serienummer 19. Altså – det ble produsert nok kanoner til i vertfall et slagsskip. Hvor de andre har tatt veien er fortsatt et mysterium. OG – kanon nr. 12 er produsert i 1942, så det øker mysteriumet.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.