Tittelsnes fort

Sist ut av de militærhistoriske anleggene på denne turen ble Tittelsnes fort i Sveio som ligger så langt nord man kan komme for Haugesund før man må videre via en tunell. Tittelsnes fort ligger mellom Gardvika i sør og Hestavik i nord. Tittelsnes fort het HKB 62/977 Tittelsnes under andre verdenskrig og ble etablert i mai 1941. Fortet hadde 4 stk 10,5 cm K332 som hovedskyts. Det er opprinnelig en fransk kanon som heter Canon de 105 L modèle 1936 Schneider. Kanonen ble brukt fra 1936 til 1990-tallet og hadde en kaliber i likhet med mange andre kanoner fra den tidsperioden på 10,5 cm. Kanona veide 4.600 kilo i sokkellavett, med en granat på 16 kg, utgangshastighet på 750 m/sek hadde den en rekkevidde på 16.000 meter. Teoretisk skuddtakt er oppgitt til 5 skudd per minutt.

Dette er den kanonen som er den tredje mest brukte kanonen i det tyske kystartilleriet i Norge under andre verdenskrig. Det var hele 95 slike kanoner i Norge fordelt på 24 batterier. HKB 62/977 Tittelsnes ble dog omvæpnet til 4 stk 8,8 cm FLAK med ren rekkevidde på 14.000 meter i juni 1943. Flak er forkortelse for Flugzeugabwehrkanone på tysk, rett og slett en luftvernkanon. Selv om en kanon i utgangspunktet var laget for et formål, var det ikke uvanlig at den kunne benyttes til andre typer formål også. 8,8 cm FLAK var opprinnelig konstruert for å brukes til luftvern og panservern. En annen kan som også ble brukt til alle mulige formål er den tyske 10,5 cm SKC/32. Opprinnelig konstruert som artilleri til marinen, men ble brukt til luftvern, kystartilleri og ble også montert på u-båter.

En eldre informasjonsplakat som har figurert på Tittelsnes for en del år tilbake kan man lese:

Festningen på Tittelsnes

Område der Tittelsnes fort ligg i dag, var før 2. verdenskrig urørt utmark, som tilhøyrde gardane Gramshaug og Hauge.

Alt før invasjonen i 1940 hadde nok tyskarane merka seg dette området som ein strategisk stad for å kontrollera skipstrafikken på Bømlafjorden. Berre nokre dagar etter invasjonen den 9. april, kom dei første tyskarane til Tittelsnes. Fleire følgde på etterkvart. Mange av dei som budde på vestsida av bygda måtte flytta ut av husa sine. Tyskarane tok husa deira i bruk saman med bedehuset.

Sjølve arbeidet med å opparbeide festningsområdet kom truleg ikkje i gang før på våren 1941. Haugesundsfirma Stoltz Røthing var ansvarleg for byggjearbeidet. Men arbeidsfolka var stort sett frå nærområdet. Om lag 30 mann frå starten, seinare truleg fleire.

Utanom alt anleggsarbeid, som vart gjort på festningsområdet, var det til saman bygd 12 større og mindre brakker. Seks av brakkene står framleis. Anleggsarbeidet varte om lag eit par års tid.

Dei første åra var der 200 soldatar på Tittelsnes. Då krigen var slutt var der 70. Festningen hadde 3-4 kanonstillingar og nokre luftskyts. Heile området var under krigen inngjerda med kraftig, tett piggtråd i tillegg til strengt vakthald.

Då krigen var slutt, 8. mai 1945, overtok Heimevernet ansvaret for festningsområdet. Dei første åra brukte Sjøheimevernet området til kurs og øvingar, seinara har (land)-Heimevernet (HV 09) disponert området og har det framleis. Bygningane har vore godt vedlikehaldne, fornya og påkosta ein god del.

Området til Tittelsnes fort er nå ryddet og sikret og er åpent for publikum. Dette arbeidet startet i oktober 2012 og var avslutta i mai 2013.

Fra å være et fort med god utsikt over Bømlafjorden, fremstår Tittelsnes fort nå i dag som et fort midt inne i skauen. Vegetasjonen har fått gro fritt og det er ikke mye til utsikt til Bømlafjorden i dag. Inne på området fremstår kanonstillingene til hovedskytset som ganske enkle stillinger, men det er noen mer forseggjorte bunkere her og der. Inne på området finner man også kommandobunkeren. Dette ser ikke ut til å være noe standardisert bygg av noe slag, men mer av feltmessig art. Men samtidig har den utkikks/observasjonsposter i to nivåer. Mitt første møte med kommandobunkeren var oppe på toppen, og hadde vegetasjonen fått lov til å gro litt til, så hadde det vært fort gjort å overse den med en gang.

Det første jeg fant var det øverste nivået, litt lengre fremme ser man det nedre nivået. På toppen av taket til dette nivået har det også blitt plassert en stabel med sandsekker. Så da gjenstod det å finne inngangen til kommandobunkeren. Først kom jeg på en Ringstand-bunker med åpningen (i taket) murt igjen. Det var fryktelig trangt her inne med tønna i midten. Jeg begynte å lure på om dette var veien inn i kommandobunkeren, men det kunne det jo umulig være. Da hadde ikke jeg en sjanse til å komme inn ihvertfall. Heldigvis var det en annen inngang til kommandobunkeren. Her var det to ganske store rom helt nede før man måtte ta trappen opp til “øvre” kommandopost. Her fant man også den andre “siden” av Ringstand-bunkeren som jeg hadde tatt bilder av fra den andre siden først.

Legg forøvrig merke til blåfargen i taket og på veggene i kommandobunkeren! På grunn av all vegetasjonen som har fått gro helt fritt her på Tittelsnes, var det ikke mye til utsikt man hadde fra kommandobunkeren, selv på toppen av kommandobunkeren kunne man knapt nok se til Bømlafjorden. Men man ser ut, men det er bare ut i gress og masse skog. Herfra var det også en veldig trangt gang ned til “nedre” kommandopost. Men jeg var litt usikker på hvor lett det ville være å komme seg ned dit. Jeg tok først noen bilder av gangen før jeg tok en liten vurdering på hvordan dette skulle gå for seg. Men jeg var fast bestemt på at jeg måtte komme meg helt ned til nedre kommandopost også, når jeg først var der. Og ned kom jeg faktisk. Har man først bestemt seg for noe, så får man det til Men det var nok litt takket være at jeg på denne turen hadde valgt å ikke ta med meg fotoryggsekken, men bare det mest nødvendige. Her hadde man ikke sprengt ut mer i fjellet enn absolutt nødvendig kan man si.

Herfra så man enda mer skog, for å si det sånn. Men en utrolig fin utkikkspost/observasjonsrom, selv om utsikten i dag ikke er så mye å skryte av. Jeg fikk tatt litt bilder, men her fikk jeg igjen for at jeg hadde droppet å ta med meg fotoryggsekken på akkurat denne turen. For batteriene i blitzen begynte å bli dårlige. Først brukte den veldig lang tid på å lade opp til neste bilde, så ga den til slutt helt opp. Jeg klarte å lure noen ekstra bilder/blink ut av den med å slå den av og så på igjen. På et tidspunkt måtte jeg også vente litt før jeg klarte å få nok liv/strøm i batteriene til at den klarte å lade seg opp og bli klar for et nytt bilde.

Egentlig er jeg imponert over hvor lenge en opplading av disse AA-batteriene hadde holdt, for jeg hadde ikke ladet dem underveis eller byttet batterier. Jeg hadde ikke merket noe til at det var dårlig med strøm igjen på dem heller, så jeg hadde ikke fått noe forvarsel. For da hadde jeg jo selvfølgelig sørga for å bytte batterier. Jeg har jo alltid med meg reservebatterier. Kanskje putte dem i lomma neste gang, hvis jeg velger å ikke ta med meg fotoryggsekken? Men uansett, jeg klarte å redde situasjonen og fikk tatt de bildene jeg trengte. For det var ikke særlig aktuelt å krype ut av kommandobunkeren for å gå tilbake til bobilen for å hente nye batterier.

Når jeg kom ut av kommandobunkeren for å ta litt bilder av inngangen, kom det først ei jente og etterhvert ei jente til. De lurte fælt på hvem jeg var og hva jeg gjorde der. De var nok nede i “brakka” egentlig, for der så det ut til at det var en eller annen form for tilstelning/feiring. Det var flagg og ballonger ved inngangen. Uten at det var så veldig mange biler tilstede. Når jeg kom til stedet var jeg litt usikker på om jeg ville være i veien med bobilen nede på parkeringsplassen. Men det viste seg å ikke bli noe problem. Men jeg fikk ihvertfall forklart til disse jentene at jeg tok bilder av fortet. Hvem jeg var brukte jeg ikke noe energi på å forklare.

Etter dette fant jeg noen få bunkere til og en siste kanonstilling før jeg begynte å rusle nedover mot parkeringsplassen. Det viste seg at det som kanskje kunne se ut som en “snarvei” ned ikke var det, så jeg måtte gå deler av den samme veien tilbake som jeg hadde kommet dit. Men en artig ting som jeg fant i forbindelse med en bunker i en passasje igjennom fjellet i løpegravene som går igjennom hele fortet, var et skyteskår av panserstål med en luke som kunne åpnes og lukkes selvfølgelig. Men hva hadde man egentlig tenkt på når man monterte låsen utvendig? Her måtte man ut for å låse opp og vippe den ned, og så kunne man gå inn og kikke ut eller skyte ut for den saks skyld. Men hvis man ville lukke den igjen, måtte man ut for å gjøre dette. Her må det være noen som har enten tenk veldig kort eller så er det noe annet glupt de har tenkt på som jeg ikke skjønner bæret av. Artig detalj ihvertfall. Oppi midt hode hadde det ihvertfall vært mye mer logisk og ikke minst praktisk å ha den motsatt vei, slik at man kunne låse den fra innsiden.