Møvik fort og Kristiansand kanonmuseum

På siste dag i Kristiansand tok jeg turen innom Møvik fort, et fort jeg allerede har besøkt to ganger. Første gang på dagstur til Møvik fort i februar i fjor og så på en to dagers tur til Møvik fort og Lindesnes fyr i mai i fjor. Mens første tur var en kort tur hvor jeg bare rakk å utforske og ta bilder av kasematten (kanon 1) og kanon 2, var andre tur en mye mer omfattende tur rundt på Møvik fort. På denne turen ble både kasematten (kanon 1), kanon 2, kanon 3, kanon 4 og diverse andre bunkere utforsket og tatt bilder av. Men selv etter to turer til Møvik fort, var jeg fortsatt ikke ferdig med dette imponerende anlegget fra andre verdenskrig! Og det har ligget i kortene lenge at jeg skulle på ny tur til Møvik fort eller Batteri Vara som tyskerne kalte anlegget under krigen.

I tillegg til at jeg selvfølgelig har tatt bilder av kasematten (kanon 1) og kanon 2, har jeg også for første gang vært inne i kanonmuseet (kanon 2). I motsetning til bunkeren til kanon 3 er kanonbunkeren til kanon 2 restaurert og pusset opp og holdes i museumsstand. Det vil si at den er avlåst og man må kjøpe billett for å komme inn og se. Men det er det uten tvil verdt! I tillegg til å komme inn i bunkeren under den imponerende 38 cm kanonen, kommer man også inn «under» selve kanonen på «bakkenivå» i bunkeren. Og til slutt får man også gå inn i selve kanonen «oppe» og se hvordan det ser ut der. Og det er uten tvil utrolig mye spennende å ta bilder av og se på! Men i motsetning til veldig mange andre militære anlegg så er Kristiansand kanonmuseum basert på «selvguiding». Man får med seg litt informasjon og kart over bunkeren og kan gå rundt og titte på egenhånd. For meg som skal ta en masse bilder, er dette rett og slett perfekt. Man går rundt og bruker den tiden man trenger og har ikke en masse andre på «slep».

Kanon 3 og 4 droppet jeg på denne turen, da de ble godt nok dokumentert sist gang. Men jeg tok en titt på reservekommandoplassen på Møvik fort som ligger rett nedenfor kanon 2. Denne hadde jeg ikke fått med meg tidligere, så det var en selvfølgelighet. Dette fremstår som en ganske liten kommandoplass, men det er jo også fordi det bare er en reservekommandoplass. Hovedkommandoplassen med ildledningssentral og avstandsmåler lå på Høyfjellet på Flekkerøya. Dit måtte jeg selvfølgelig også en tur når jeg først var i gang med å utforske kommandosentralene til Møvik fort! Dessverre er noe av hovedkommandosentralen til Møvik fort på Flekkerøya fjernet for lengst og deler av anlegget er fortsatt inngjerdet. Jeg antar at det er fordi den delen av anlegget fortsatt er i bruk av forsvaret til et annet. Jeg antar at det er reflektorantennene og dertil kommunikasjonsutstyr som fortsatt er operativt.

Når jeg var på toppen av Høyfjellet på Flekkerøya kunne jeg se bort til Møvik fort med kasematten (kanon 1) og kanon 2. Dessverre hadde jeg ikke med meg mer enn 150 mm, 300 mm objektivet lå igjen i bilen. Er ikke det typisk? Ellers hadde jeg fått tatt enda litt mer «nærbilder» av Møvik fort på avstand. Men det er i grunn ikke så veldig merkelig at tyskerne valgte nettopp Høyfjellet på Flekkerøya til som kommandoplass for Møvik fort! Det var en imponerende utsikt i 360 grader rundt i alle retninger! Og her så man virkelig hvorfor øya kalles «Flekkerøya». Den består av en haug med små øyer som gjør at det ser ut som «flekker» på kartet.

Det er mildt sagt noen utrolig dimensjoner på alt på Møvik fort. En 38 cm SKC/34 kanon er et mektig syn, for å si det pent. For ikke å snakke om kasematten til kanon 1! Det kom riktignok ingen kanon på plass til kanon 1 i kasematten, da skipet som fraktet kanonen ble senket av allierte styrker. Opprinnelig var det faktisk snakk om at både Møvik fort og Hanstholm i Danmark skulle få den noe større Adolfkanonen 40,6 cm SKC/34. Men før krigen hadde den sovjetiske marine bestilt 38 cm SKC/34 kanoner til to slagskip. Kanonene ble i 1940 laget i Tyskland av Friedrich Krupp, Essen. De var forøvrig av samme type som kanonene ombord i de tyske slagskipene «Tirpitz» og «Bismarck», men med en liten modifisering med at den kunne benytte en lettere granat med lengre rekkevidde. Disse modifiserte kanonene gikk under navnet Siegfried-kanonene. Det ble av naturlige årsaker ikke levert noen kanoner til den sovjetiske marine og siden kanonene var produsert, valgte tyskerne å sende åtte av dem til Møvik fort og Hastholm, fire hver.

Men uansett om det er en 38 cm SKC/34 eller en 10,5 cm SKC/32 kanon jeg finner på et militærhistorisk anlegg, er det utrolig kult med autentiske kanoner! Det gjør et militærhistorisk anlegg så utrolig mye mer autentisk og spennende, enn om kanonene har blitt fjernet og alt har blitt murt igjen! Så jeg blir så og si like glad enten jeg finner en 38 cm SKC/34 eller en 10,5 cm SKC/32. Nå sier det seg jo selv at man finner mange flere av sistnevnte, da disse ble benyttet av det norske forsvaret etter krigen. Det virker nesten som dette er en «melk og brød» kanon som ble benyttet «overalt». 38 cm SKC/34 finner man vel per i dag bare på Møvik fort? Hastholm har dessverre ingen av kanonene igjen, bare ett kanonløp utstilt.

Når jeg var på Møvik fort kjøpte jeg også boka «Kanonen på Møvik» som ble lansert 1,5 uke tidligere. En imponerende bok med masse bilder, nye og gamle, skjematiske tegninger og historien om Møvik fort og Atlanterhavsvollen som tyskerne etablerte under andre verdenskrig. Det er ihvertfall det inntrykket jeg har fått ved å bla litt i boka og lest litt her og der. Jeg skal virkelig sette meg ned og lese nøye igjennom boka senere. Boka har et opplag på 2.000 eksemplarer og selges i kanonmuseet på Møvik fort! Om den også selges andre steder i Kristiansand vet jeg ikke. Det enkleste er nok å sikre seg boka med et besøk på Møvik fort!

Og nå skulle man kanskje tro at jeg har sett alt på Møvik fort? Nei, jeg har egentlig ikke det. Det er fortsatt mer å utforske hvis man har lyst til det. Det viktigste som gjenstår nå er nok Møvikknatten som ligger litt vest for selve fortet. Møvikknatten ligger 72 moh (meter over havet) og inneholdt blant annet et 88 mm flakbatteri (luftvernskyts) og en rekke mindre luftvernstillinger. I tillegg til hovedkommandoplass på Høyfjellet, Flekkerøya og reservekommandoplassen nedenfor kanon 2 på Møvik fort, hadde også tyskerne en tredje kommandoplass i reserve hvis de to andre skulle falle. Den lå også på Flekkerøya. Denne er dessverre blitt murt igjen skikkelig, men såvidt jeg kan forstå ligger den fortsatt der. Så da har jeg fortsatt mer igjen i Kristiansand. I tillegg ligger det to fort ute på Flekkerøya som jeg kunne tenke meg å ta en nærmere titt på.

Det er i grunn ikke noe problem å holde på med dette i all evighet. Det er bare snakk om hvor grundig man skal være, hvor store og små anleggene skal være. For min del er det kanskje ikke så viktig hvor store de er, men hvor intakte de er. Hvis det er sikret og revet til det ugjenkjennelige, er det ikke så morsomt lengre. Et eksempel på dette er Rakke fort. Det må være et av de fortene jeg har vært mest skuffa over å besøke. Rakke fort har blitt et flott turområde og «park», men for en som helst vil se et fort slik det var under andre verdenskrig, blir man utrolig skuffa når man besøker Rakke fort. Men heldigvis finnes det mye hedeligere unntak som jeg ikke har noe problem med å besøke flere ganger!

Et annet fort som jeg var litt skuffa over når jeg besøkte det var Folehavna fort. Men det var nok fordi jeg hadde sett mye bilder av fortet på forhånd og det så veldig annerledes ut i dag. Men samtidig er det fortsatt masse å ta bilder av der ute, så det er også et fort jeg kunne tenke meg å besøke på nytt. For ikke å snakke om Tangen fort, det hadde jeg egentlig planlagt å stikke innom på vei hjem fra Kristiansand, men det hadde jeg rett og slett ikke tid til. Eller ork for den saks skyld. Torås fort er også et fort jeg har planer om å besøke på nytt. Her hadde det også vært genialt om man kunne blitt låst inn og sett litt bak de låste dørene også. Som nevnt tidligere, det er ikke noe problem å fylle tiden med noe! Det er bare snakk om å sette av tid, bra vær og litt diesel!