Utviklingen av V-1 og V-2 raketter i Peenemünde i Tyskland

I tillegg til at jeg skulle besøke Prora på Rügen på nytt, var det en annen ting jeg hadde bestemt meg på forhånd, nemlig å ta turen til PeenemündeUsedom i Tyskland når jeg skulle på ny tur til Rügen. Fra hotellet rett utenfor Putbus er det en biltur på 1 time og 45 minutter, men jeg satt mer enn gjerne av en hel dag til en slik tur. En god frokost er viktig før jeg dro avgårde fra Rügen og over til fastlandet i Tyskland før jeg igjen skal ut på en øy, Usedom. Her ligger Peenemünde, en by som ligger på øya Usedom, som faktisk deles mellom Tyskland og Polen. Peenemünde er mest kjent for sin rolle for den tyske rakettutviklingen. Fra 1936 til 1945 lå Heeresversuchsanstalt Peenemünde (engelsk: Peenemünde Army Research Center), som senere ble utvidet med en forskningsstasjon for Luftwaffe, i Peenemünde. Blant annet ble V-1 og V-2 rakettene utviklet her i Peenemünde.

Muséet jeg skulle besøke heter Historisch-Technisches Museum Peenemünde (engelsk: Peenemünde Historical Technical Museum) og ligger i kontrollrombunkeren og i forbindelse med det gamle kraftverket i Peenemünde. Dette muséet er dedikert til historien til Peenemünde Army Research Center og Luftwaffes testområde Peenemünde-West (Peenemünde Airfield). Det er ikke noen tvil om at dette var et populært museum, selv på en tirsdag i midten av september. For her var det ikke bare bare å få seg en parkeringsplass. Men jeg fikk heldigvis parkert bilen etterhvert og betalt parkering. Jeg putta på så det holdt, or jeg regna med at jeg kom til å være ganske lenge i Peenemünde. I tillegg til muséet er det også andre interessante ting å se på i umiddelbar nærhet.

Først litt informasjon om Peenemünde fra wikipedia:

Peenemünde is a municipality on the Baltic Sea island of Usedom in the Vorpommern-Greifswald district in Mecklenburg-Vorpommern, Germany. It is part of the Amt (municipal confederation) of Usedom-Nord. The community is known for the Peenemünde Army Research Center, where the world’s first functional large-scale liquid-propellant rocket, the V-2, was developed.


The village with its seaport is located on the westernmost extremity of a long sand-spit, where the Peene empties into the Baltic Sea, in the northwestern part of Usedom Island. To the southeast it borders on the sea resort of Karlshagen.

Peenemünde harbour can be reached by ferry boat across the Peene from Kröslin, liners also run along the Baltic coast to Rügen Island. The local railway station is the northern terminus of the Usedomer Bäderbahn line to Zinnowitz. Air service for the village is available at the Peenemünde Airfield.


During the 10th and 11th centuries, Peenemünde was part of the region of Circipania, an area settled by the Circipanes, a West Slavic tribe constituent of the Lutici federation. Circipania was incorporated into the Billung March of the Holy Roman Empire in 936, but the Empire’s influence in the region decayed by the end of that century after a successful Slavic uprising. During the late 12th century, in the aftermath of the Wendish Crusade, the region fell under the rule of the Duchy of Pomerania. After the Treaty of Kremmen in 1236, most of Circipania was transferred to the Margraviate of Brandenburg.

In World War II, the area was highly involved in the development and production of the V-2 rocket, until the production’s relocation to Nordhausen. The village’s docks were used for the ships which recovered V-2 wreckage from test launches over the Baltic Sea. German scientists such as Wernher von Braun, who worked at the V-2 facility, were known as «Peenemünders». The entire island was captured by the Soviet Red Army on 5 May 1945. The gas plant for the production of liquid oxygen still lies in ruins at the entrance to Peenemünde.

The post-war port was a Soviet naval base until turned over to the armed forces of East Germany in 1952. The seaport facilities were used at first by the East German Seepolizei (sea police) after new facilities for police motorboats had been built. On 1 December 1956 the headquarters of the First Fleet of the East German Volksmarine (navy) was established at Peenemünde.

The birthplace of modern rocket science is today displayed at the Peenemünde Historical Technical Museum, a World War II museum on the European Route of Industrial Heritage opened in 1992 in the power station of the former Army Testing Site and the area of the World War II power station (now part of the village) – exhibits include a V-1 and a V-2.

Så litt infromasjon om Peenemünde Army Research Center fra wikipedia:

The Peenemünde Army Research Centre (German: Heeresversuchsanstalt Peenemünde,‡ HVP) was founded in 1937 as one of five military proving grounds under the German Army Weapons Office (Heereswaffenamt).

On April 2, 1936, the aviation ministry paid 750,000 reichsmarks to the town of Wolgast for the whole Northern peninsula of the Baltic island of Usedom. By the middle of 1938, the Army facility had been separated from the Luftwaffe facility and was nearly complete, with personnel moved from Kummersdorf. The Army Research Center (Peenemünde Ost) consisted of Werk Ost and Werk Süd, while Werk West (Peenemünde West) was the Luftwaffe Test Site (Erprobungsstelle der Luftwaffe), one of the four test and research facilities of the Luftwaffe, with its headquarters facility at Erprobungsstelle Rechlin.

HVP organization

Wernher von Braun was the HVP technical director (Dr. Walter Thiel was deputy director) and there were nine major departments:

1. Technical Design Office (Walter J H «Papa» Riedel)
2. Aeroballistics and Mathematics Laboratory (Dr. Hermann Steuding)
3. Wind Tunnel (Dr. Rudolph Hermann)
4. Materials Laboratory (Dr. Mäder)
5. Flight, Guidance, and Telemetering Devices (German: BSM) (Dr. Ernst Steinhoff)
6. Development and Fabrication Laboratory (Arthur Rudolph)
7. Test Laboratory (Klaus Riedel)
8. Future Projects Office (Ludwig Roth)
9. Purchasing Office (Mr. Genthe)

The Measurements Group (Gerhard Reisig) was part of the BSM, and additional departments included the Production Planning Directorate (Detmar Stahlknecht), the Personnel Office (Richard Sundermeyer), and the Drawings Change Service.

Guided missile and rocket development

Several German guided missiles and rockets of World War II were developed by the HVP, including the V-2 rocket (A-4) (see test launches), and the Wasserfall (35 Peenemünde trial firings), Schmetterling, Rheintochter, Taifun, and Enzian missiles. The HVP also performed preliminary design work on very-long-range missiles for use against the United States. That project was sometimes called the «V – 3», and its existence is well documented. The Peenemünde establishment also developed other techniques, such as the first closed-circuit television system in the world, installed at Test Stand VII to track the launching rockets.

Aerodynamic Institute

The supersonic wind tunnel at Peenemünde’s «Aerodynamic Institute» eventually had nozzles for speeds up to the record speed of Mach 4.4 (in 1942 or 1943), as well as an innovative desiccant system to reduce the condensation clouding caused by the use of liquid oxygen, in 1940. Led by Rudolph Hermann who arrived in April 1937 from the University of Aachen, the number of technical staff members reached two hundred in 1943, and it also included Hermann Kurzweg of the (University of Leipzig) and Walter Haeussermann.

Heimat-Artillerie-Park 11

Initially set up under the HVP as a rocket training battery (Number 444), Heimat-Artillerie-Park 11 Karlshagen/Pomerania (HAP 11) also contained the A-A Research Command North for the testing of anti-aircraft rockets. The chemist Magnus von Braun, the youngest brother of Wernher von Braun, was employed in the attempted development at Peenemünde of anti-aircraft rockets. These were never very successful as weapons during World War II. Their development as practical weapons took another decade of development in the United States and in the U.S.S.R.

Peenemünde V-2 production plant

In November 1938, Walther von Brauchitsch ordered construction of an A-4 production plant at Peenemünde, and in January 1939, Walter Dornberger created a subsection of Wa Pruf 11 for planning the Peenemünde Production Plant project, headed by G. Schubert, a senior Army civil servant. By midsummer 1943, the first trial runs of the assembly-line in the Production Works at Werke Süd were made,  but after the end of July 1943 when the enormous hangar Fertigungshalle 1 (F-1, Mass Production Plant No. 1) was just about to go into operation, Operation Hydra bombed Peenemünde. On August 26, 1943, Albert Speer called a meeting with Hans Kammler, Dornberger, Gerhard Degenkolb, and Karl Otto Saur to negotiate the move of A-4 main production to an underground factory in the Harz mountains. In early September, Peenemünde machinery and personnel for production (including Alban Sawatzki, Arthur Rudolph, and about ten engineers) were moved to the Mittelwerk, which also received machinery and personnel from the two other planned A-4 assembly sites. On October 13, 1943, the Peenemünde prisoners from the small F-1 concentration camp boarded rail cars bound for Kohnstein mountain.

Operation Crossbow

Two Polish janitors of Peenemünde’s Camp Trassenheide in early 1943 provided maps, sketches and reports to Polish Home Army Intelligence, and in June 1943 British intelligence had received two such reports which identified the «rocket assembly hall», «experimental pit», and «launching tower».

As the opening attack of the British Operation Crossbow, the Operation Hydra air-raid attacked the HVP’s «Sleeping & Living Quarters» (to specifically target scientists), then the «Factory Workshops», and finally the «Experimental Station» on the night of August 17/18, 1943. The Polish janitors were given advance warning of the attack, but the workers could not leave due to SS security and the facility had no air raid shelters for the prisoners.

A year later on July 18, August 4, and August 25, the U.S. Eighth Air Force conducted three additional Peenemünde raids to counter suspected hydrogen peroxide production.


As with the move of the V-2 Production Works to the Mittelwerk, the complete withdrawal of the development of guided missiles was approved by the Army and SS in October 1943. On August 26, 1943, at a meeting in Albert Speer’s office, Hans Kammler suggested moving the A-4 Development Works to a proposed underground site in Austria. After a site survey in September by Papa Riedel and Schubert, Kammler chose the code name Zement (cement) for it in December, and work to blast an underground cavern into a cliff in Ebensee near Lake Traunsee commenced in January 1944. To build the underground tunnels, a concentration camp (a sub unit of Mauthausen-Gusen) was erected in the vicinity of the planned production sites. In early 1944, construction work started for the test stands and launching pads in the Austrian Alps (code name Salamander), with target areas planned for the Tatra Mountains, the Arlberg range, and the area of the Ortler mountain. Other evacuation locations included:

– Hans Lindenmayr’s valve laboratory near Friedland moved to a castle near the village of Leutenberg, 10 km (6 mi) south of Saalfeld near the Bavarian border.
– the materials testing laboratory moved to an air base at Anklam
– the wind tunnels moved to Kochel (then after the war, to the White Oak, Maryland-located U. S. Navy’s Naval Ordnance Laboratory)
– Engine testing and calibration to Lehesten


For people being relocated from Peenemünde, the new organization was to be designated Entwicklungsgemeinschaft Mittelbau (English: Mittelbau Development Company) and Kammler’s order to relocate to Thuringia arrived by teleprinter on January 31, 1945. On February 3, 1945, at the last meeting at Peenemünde held regarding the relocation, the HVP consisted of A-4 development/ modification (1940 people), A-4b development (27), Wasserfall and Taifun development (1455), support and administration (760). The first train departed on February 17 with 525 people en route to Thuringia (including Bleicherode, Sangerhausen (district), and Bad Sachsa) and the evacuation was complete in mid-March.


Another reaction to the aerial bombing was the creation of a back-up research test range near Blizna, in southeastern Poland. Carefully camouflaged, this secret facility was built by 2000 prisoners from the Pustkow concentration camp. The Polish resistance movement (Armia Krajowa) succeeded in capturing an intact V2 rocket here in 1943. It had been launched for a test flight, failed but didn’t explode, and was retrieved intact from the Bug River and transferred secretly to London.


The last V-2 launch at Peenemünde happened in February 1945, and on May 5, 1945, the soldiers of the Soviet 2nd Belorussian Front under General Konstantin Rokossovsky captured the seaport of Swinemünde and all of Usedom Island. Soviet infantrymen under the command of Major Anatole Vavilov stormed the installations at Peenemünde and found «75 percent wreckage». All of the research buildings and rocket test stands had been demolished.

Although rumors spread that the Soviet space program revived Peenemünde as a test range, more destruction of the technical facilities of Peenemünde took place between 1948 and 1961. Only the power station, the airport, and the railroad link to Zinnowitz remained functional. The gas plant for the production of liquid oxygen still lies in ruins at the entrance to Peenemünde. Very little remains of most of the other Nazi German facilities there.

The Peenemünde Historical Technical Museum opened in 1992 in the shelter control room and the area of the former power station and is an anchor point of ERIH, the European Route of Industrial Heritage.

Og så litt informasjon om Peenemünde Historical Technical Museum fra wikipedia:

The Peenemünde Historical Technical Museum (German: Historisch-Technisches Museum Peenemünde or HTM), former «Peenemünde Information Centre for History and Technology» (German: Historisch-Technisches Informationszentrum Peenemünde or HTI) is a museum, founded in 1991, in the observation bunker and site of the former power station in Peenemünde on the island of Usedom in eastern Mecklenburg-Vorpommern in Germany. The museum is dedicated to the history of the Peenemünde Army Research Centre and the Luftwaffe test site of «Peenemünde-West», especially the rockets and missiles developed there between 1936 and 1945. Since January 2007 the information centre has become an anchor point on the European Route of Industrial Heritage (ERIH), a Europe-wide network of industrial monuments, and a part of the ERIH themed routes for Energy and Transport & Communication.

In 2008 around the museum had 222,000 visitors including many school classes. Around € 6.5M were invested in the museum’s renovation and expansion; a further investment of € 3.9 M is planned. In 2002 the HTM was given the Coventry Cross of Nails and in 2013 the European Union Prize for Cultural Heritage / Europa Nostra Award .


The main purpose of the exhibition in the power station is to be a memorial site where visitors can learn from exhibits, documents and films about the fateful pact made by the rocket engineers around Wernher von Braun with former powers in order to develop the aerospace industry.

In the mid-1960s, building on his technical experience from Peenemünde, Wernher von Braun was able to design the Saturn V rocket for NASA that was used to fly to the moon. The role of the former rocket engineer in Peenemünde, however, was to develop weapons of war. Spectacular films show visitors how V-1 flying bombs worked.

These experiences formed the basis for the development of nuclear missiles by the Allies after the war. According to documents in the exhibition even Peenemünde experts took part, including in Great Britain and France, where they helped to develop the Force de Frappe.

As part of a detailed chronicle about the test site, the living and working conditions of the forced labourers and prisoners of war in Peenemünde is illustrated. In addition, there is extensive information on concentration camp prisoners, who assembled the V1-flying bombs in Bavaria and Austria under inhuman conditions.

There is a chapel near the site which commemorates all the victims.

Open air displays

Amongst the showpieces on display in the open-air part of the site are a replica V-1 flying bomb (Fieseler Fi 103) and the A4 rocket.

Etter å har parkert bilen, det første du møter når du har kommet inn på området til Peenemünde Historical Technical Museum er den gamle kontrollrombunkeren som huser billettkontoret, butikken og som ser ut som et kontrollrom i dag. Utrolig synd, men her var det ikke tillatt å ta bilder. Jeg prøvde meg på å spørre pent om det var mulig å ta et bilde av dette rommet, men fikk blankt nei. De kom etter meg med et postkort med bilde av kontrollrommet, men det var liksom ikke noe interessant å ha. Så lenge jeg ikke kunne ta mine egne bilder liksom. Men uansett, etter å ha betalt 8 euro for å komme inn, kommer du rett til godbitene med en gang. Nemlig en V-1 og V-2 rakett. Mens V-1 er en styrt missil eller “flyvende bombe” er V-2 en tidlig ballistisk missil. V’en i V-1 og V-2 står forøvrig for Vergeltungswaffe og betyr gjengjeldelsesvåpen.

Litt kort informasjon om V-1 fra wikipedia:

V-1 flying bomb

The V-1 flying bomb (German: Vergeltungswaffe 1 «Vengeance Weapon 1») – also known to the Allies as the buzz bomb, or doodlebug, and in Germany as Kirschkern (cherrystone) or Maikäfer (maybug) – was an early cruise missile and the only production aircraft to use a pulsejet for power.

The V-1 was the first of the so-called «Vengeance weapons» (V-weapons or Vergeltungswaffen) series designed for terror bombing of London. It was developed at Peenemünde Army Research Center in 1939 by the Nazi German Luftwaffe during the Second World War. During initial development it was known by the codename «Cherry Stone». Because of its limited range, the thousands of V-1 missiles launched into England were fired from launch facilities along the French (Pas-de-Calais) and Dutch coasts. The first V-1 was launched at London on 13 June 1944, one week after (and prompted by) the successful Allied landings in Europe. At peak, more than one hundred V-1s a day were fired at south-east England, 9,521 in total, decreasing in number as sites were overrun until October 1944, when the last V-1 site in range of Britain was overrun by Allied forces. After this, the V-1s were directed at the port of Antwerp and other targets in Belgium, with 2,448 V-1s being launched. The attacks stopped only a month before the war in Europe ended, when the last launch site in the Low Countries was overrun on 29 March 1945.

The British operated an arrangement of air defences, including anti-aircraft guns and fighter aircraft, to intercept the bombs before they reached their targets as part of Operation Crossbow, while the launch sites and underground V-1 storage depots were targets of strategic bombing.

Les mye mer om V-1 på wikipedia!

Litt kort informasjon om V-2 fra wikipedia:

V-2 rocket

The V-2 (German: Vergeltungswaffe 2, «Retribution Weapon 2»), technical name Aggregat 4 (A4), was the world’s first long-range guided ballistic missile. The missile, powered by a liquid-propellant rocket engine, was developed during the Second World War in Germany as a «vengeance weapon», assigned to attack Allied cities as retaliation for the Allied bombings against German cities. The V-2 rocket also became the first man-made object to travel into space by crossing the Kármán line with the vertical launch of MW 18014 on 20 June 1944.

Research into military use of long range rockets began when the studies of graduate student Wernher von Braun attracted the attention of the German Army. A series of prototypes culminated in the A-4, which went to war as the V-2. Beginning in September 1944, over 3,000 V-2s were launched by the German Wehrmacht against Allied targets, first London and later Antwerp and Liège. According to a 2011 BBC documentary, the attacks from V2s resulted in the deaths of an estimated 9,000 civilians and military personnel, and a further 12,000 forced laborers and concentration camp prisoners died as a result of their forced participation in the production of the weapons.

As Germany collapsed, teams from the Allied forces – the United States, the United Kingdom, and the Soviet Union – raced to capture key German manufacturing sites and technology. Wernher von Braun and over 100 key V-2 personnel surrendered to the Americans. Eventually, many of the original V-2 team ended up working at the Redstone Arsenal. The US also captured enough V-2 hardware to build approximately 80 of the missiles. The Soviets gained possession of the V-2 manufacturing facilities after the war, re-established V-2 production, and moved it to the Soviet Union.

Les mye mer om V-2 på wikipedia!

Jeg må si at jeg hadde gledet meg masse til å besøke Peenemünde og se dette med egne øyne. Etter at jeg var på Rügen den første gangen, ble jeg spurt om jeg også hadde besøkt Peenemünde når jeg først var på Rügen. Men det hadde jeg jo ikke. Og når jeg begynte å lese om Peenemünde og det som foregikk her under andre verdenskrig, var det ikke noen tvil om at et besøk ville stå aller øverst på lista ved neste besøk. Endelig står jeg her og kan se V-1 og V-2 rakettene med egne øyne. Nå er dette riktignok replikaer, men hva spiller vel det for noen rolle? Mens en V-1 er 7,74 meter lang er en V-2 14 meter lang. Det er med andre ord ganske store raketter vi snakker om. Stridshodet på en V-2 veier 1.000 kilo (vekten på sprengstoffet var på 910 kilo) og den totale vekten for raketten var på 12.900 kilo. Nå skal vi ikke kimse av V-1 heller, med sin totalvekt på 2.150 kilo, men allikevel et stridshode på 830 kilo! Rekkevidden med V-1 var 300 kilometer og rekkevidden på V-2 er oppgitt til 320 kilometer.

V-2 var som nevnt en tidlig ballistisk missil utviklet av tyske Luftwaffes forskningsstasjon i Peenemünde og ble ledet av Wernher von Braun, som senere ledet USAs romfartsprogram og ble direktør for NASA. V-1 og V-2 rakettene ble mot slutten av krigen produsert i Nordhausen ved Mittelwerke/Mittelbau. Fanger fra konsentrasjonsleiren Mittelbau-Dora bygde anlegget der rakettene/rakettmotorene ble produsert og sammensatt. Flyttingen til Nordhausen ble fremskyndet av Adolf Hitler etter at Royal Air Force angrep Peenemünde den 18. august 1943 og skadet bygningene hvor V-2 rakettene skulle produseres alvorlig. Produksjonslinjen for V-2 var nesten ferdig når de allierte bombet anlegget under Operation Hydra. Derfor ble det bestemt å flytte produksjonen til et sted som var mindre truet av allierte bombefly. Den 22. august 1943 beordet Adolf Hitler SS-leder Heinrich Himmler til å bruke fanger fra konsentrasjonsleirene som arbeidere i den fremtidige produksjonen av rakettene.

Et av de steder som ble valgt var fjellet kjent som Kohnstein, i nærheten av Nordhausen i Thüringen. Siden 1936 hadde Wirtschaftliche Forschungsgesellschaft bygget et underjordisk drivstoffdepot for Wehrmacht der, og på slutten av sommeren 1943 var dette nesten ferdigbygget. Her ble produksjonsanlegget Mittelwerk etablert for å produsere V-1, V-2 og andre våpen. Dette anlegget var i bruk mellom 1943 og 1945. V-2 raketten ble produsert i stor stil fra 16. mars 1942 til krigens slutt i 1945. Den første vellykkede testen med oppskytingen av en V-2 var 3. oktober 1942. Testrakettene nådde en høyde på 84,5 kilometer!

Hvor mange V-2 raketter som ble utviklet og produsert i Peenemünde vet jeg ikke, for masseproduksjonen av rakettene startet først når produksjonen var flyttet til Mittelwerk. Frem til 15. september 1944 hadde det blitt produsert 1.900 eksemplarer, fra 15. september til 29. oktober 1944 ble det produsert 900 eksemplarer, fra 29. oktober til 24. november 1944 ble det produsert 600 eksemplarer, fra 24. november 1944 til 15. januar 1945 ble det produsert 1.100 eksemplarer og mellom 15. januar og 15. februar 1945 ble det produsert 700 eksemplarer. Det vil si at det ble produsert tilsammen 5.200 eksemplarer av V-2 raketten.

Adolf Hitler bestemte at rakettangrepene med V-2 raketten skulle settes i gang så fort som mulig den 29. august 1944 og den første raketten ble rettet mot Paris den 8. september 1944 med moderate skader. De to neste V-2 rakettene ble rettet mot London den samme dagen. Den ene V-2 raketten mot London drepte tre personer, mens den andre ikke gjorde stor skade. Britiske myndigheter prøvde å dekke over angrepene med V-2 rakettene som gasseksplosjoner. Tyskerne annonserte deres V-2 rakett den 8. november 1944 og det var først den 10. november 1944 at Winston Churchill informerte parlamentet og verden at England hadde vært under rakettangrep de siste ukene. De neste månedene ble det skutt opp ikke mindre enn 3.172 V-2 raketter mot disse målene:

Belgium, 1664: Antwerp (1610), Liège (27), Hasselt (13), Tournai (9), Mons (3), Diest (2)
United Kingdom, 1402: London (1358), Norwich (43), Ipswich (1)
France, 76: Lille (25), Paris (22), Tourcoing (19), Arras (6), Cambrai (4)
Netherlands, 19: Maastricht (19)
Germany, 11: Remagen (11)

Det er estimert at 2.754 sivile ble drept av de 1.358 V-2 rakettene som ble sendt mot London. I tillegg ble det skadet 6.523. Det vil si to drepte per V-2 rakett. Men det viser ikke det rette potensialet til V-2 rakettene under andre verdenskrig. Da veldig mange ble sendt til feil sted og eksploderte uten å gjøre nevneverdig skade. Treffsikkerheten ble dog bedre etterhvert når Leitstrahl (radio guide beam) ble tatt i bruk. Rakettangrep som ble send til rett sted utgjorde en stor fare for å utrette mye skade. Et eksempel er V-2 raketten som ble sendt til Woolworth-butikken i New Cross, sydøst i London kl 12.26 den 25. november 1944 drepte 160 og ytterligere 108 ble alvorlig skadde.

Den siste V-2 raketten som ble skutt opp under andre verdenskrig var den 27. mars 1945. Den drepte 34 år gamle Mrs. Ivy Millichamp i hennes hjem i Kynaston Road, Orpington i Kent, England. En kurositet, den 13. juni 1944 en testoppskyting av en V-2 (testrakett V-89 med serienummer 4089) fra Peenemünde kræsjet i Sverige etter at et skylag gjorde at  de mistet kontakten med raketten. Det var egentlig meningen at V-2 raketten skulle lande i sjøen utenfor Bornholm i okkuperte Danmark. Etter krigen ble tyske ingeniører flyttet til USA og til Sovjetunionen for videre utvikling av V-2 rakettene for militært og sivilt bruk. Deriblant til romfart. Utviklingen av V-2 raketten i Peenemünde i Tyskland under andre verdenskrig la dermed grunnlaget for ballistiske missiler og ikke minst romfarten vi kjenner i dag.

Per 2014 finnes det fortsatt minst 20 eksemplarer av V-2 raketten rundt omkring i verden. De finner man i Australia, Nederland, Polen, Frankrike, Tyskland, England og USA. USA er uten tvil det landet som har flest V-2 raketter i dag. De fleste har en blanding av komplette og deler av V-2, mens USA alene har minst 8 komplette V-2 raketter på forskjellige steder i landet. I tillegg skal de ha 9-10 motorer fra V-2 og en V-2 rakettkropp. I Tyskland en komplett V-2 rakett og en motor i Deutsches Museum i Munchen, en motor i German Museum of Technology i Berlin, en rusten motor i den originale V-2 underjordiske produksjonsanlegget ved Mittelbau-Dora minnested og en rusten motor i Buchenwald konsentrasjonsleir. I tillegg finnes replikaen som har blitt bygget som står  i Peenemünde selvfølgelig, som jeg har tatt en masse bilder av.

V-1 raketten i Peenemünde er også en replika. I tiden fra juni 1944 til 29. mars 1945 ble de avfyrt mot London i England og Antwerpen i Belgia. V-1 ble avfyrt fra en skihopp-lignende avfyringsramper fra blant annet Calais i Frankrike og fra Nederland frem til disse områdene ble besatt av de allierte. Mer enn 100 avfyringsramper ble oppdaget på et tidlig tidspunkt og bombet. Det samme skjedde med underjordiske depoter i Saint-Leu-d’Esserent, Nucourt og Rilly La Montange i Operation Crossbow. Over 10.000 V-1 ble skutt opp under andre verdenskrig. Av disse traff bortimot halvparten av sine mål. Innledningsvis var London målet, og det var her den første V-1 slo ned den 13. juni 1944. Byen måtte siden ta imot rundt 2.500 treff av V-1. Da krigen gikk mot slutten ble målene flyttet til steder i Belgia som ble truffet av et like stort antall raketter.

Også V-1 rakettene ble videreutviklet av andre statsmakter etter andre verdenskrig. Frankrike, Sovjetunionen og USA stod bak dette. I dag finnes det flere gjenlevende eksemplarer av V-1 spredd rundt i verden. Disse finner man i Australia, Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Tyskland, Nederland, New Zealand, Sverige, England og USA. England og USA er de to landene med desidert flest V-1 raketter i dag. Men man finner en V-1 rakett i f.eks Overlord museum, Omaha Beach i Normandie, Frankrike.

Dette var starten på det som vi i dag kaller kryssermissil. En kryssermissil (krysserrakett) er en styrt missil som bringer med seg en eksplosiv last. Det er en flygende bombe med vinger som gir løft, et fremdriftssystem, ofte en jetmotor og et styringssystem som bringer den til målet. Kryssermissiler er laget for å frakte med seg et konvensjonelt eller kjenefysisk stridshode. De kan fly flere hundre kilometer med overlydsfart eller høy subsonisk hastighet i ikke-ballistiske baner. Styresystemene kan ofte navigere ved hjelp av terrengprofiler som muliggjør flyving i svært lav høyde slik at man unngår å bli oppdaget av radar. Eksempler på kryssermissiler er amerikanske BGM-109 Tomahawk og indo-russiske BrahMos.

Rakettene som står ute er uten tvil høydepunktet på dette besøket, spør du meg. Men man må jo ta resten av runden på muséet også. Her får man tatt turen rundt i Peenemünde power station, som var et kullkraftverk bygget mellom 1939 og 1942. Kullkraftverket ble tatt i bruk den 15. juli 1942. Kullkraftverket måtte fores med 150.000 tonn med kull hvert år for å holde det gående for å produsere 40 MW (Megawatt). Dette er effekten etter en oppgradering etter andre verdenskrig. Kullkraftverket ble tatt ut av bruk den 1. april 1990. Her inne kan du også ta heisen opp til en utkikksplattform som er på toppen av kullkraftverket! Det koster en euro å bruke heisen. Men det er uten tvil verdt å ta turen opp til toppen av kullkraftverket for å se på utsikten utover Peenemünde! Det som interesserte meg mest når det kommer til utsikten, var uten tvil ned i havna og ikke minst ned til V-1 og V-2 rakettene! Nede i havna finner man enda mer av militærhistorisk interesse! Oppe på utkikksplattformen er det også informasjonsskilter i hver sin himmelretning med oversikt over hva man finner av interessante ting. Her er blant annet Prora og Rügen, et utkikkstårn på øya Ruden, Peenemünde flyplass og en rekke forskjellige utskytingsrampene for V-2 raketter. Det var tilsammen 11 slike.

De har også en “kino” på området hvor det vises en video om historien bak Peenemünde. Jeg for min del var innom og titta litt, men jeg prioriterte ikke å sette meg ned og se på denne filmen. Da syntes jeg det var mer interessant å gå inn i bygget ved siden av som har en masse utstillinger! Her inne ser man også et stort bilde av at Adolf Hitler skal ha besøkt Peenemünde under krigen. Jeg klarte å kutte bildet nede i høyre hjørne, så jeg har ikke datoen dessverre. Interessant synes jeg også det er å se det gamle kontrollrommet til kraftverket, som de har valgt å beholde mer eller mindre originalt. Men det dreiser seg selvfølgelig veldig mye om Peenemünde Army Research Center og utviklingen av V-1 og V-2 rakettene under andre verdenskrig. Ikke uventet er det også en liten utstilling som handler om Holocaust, jødeforfølgelsen under andre verdenskrig. Ikke uvanlig blir kofferter på noe som ser ut som en jernbanestasjon og diverse eiendeler brukt som effekter for å illustrere dette.

Ute i gangen henger det også en rekke informasjonsskilter for hvert eneste år fra 1929 til og med 1945. Jeg har tatt bilder av alle disse, først hele informasjonsskiltet, og så har jeg tatt bilder flere bilder for å kunne gjøre all informasjonen lesbar. Først et bilde av hele informasjonsskiltet og så er det fire ytterligere bilder for å gjøre dette informasjonen lesbar. Både teksten og slik at det er mulig å se de forskjellige bildene som har blitt brukt for å illustrere informasjonen og historien. Dermed er det bare å klikke seg igjennom alle bildene og lese det man ønsker å lese, fra 1929, 1930, 1931, 1932, 1933, 1934, 1935, 1936, 1937, 1938, 1939, 1940, 1941, 1942, 1943, 1944 og 1945. Det er med andre ord veldig mye informasjon om tidslinjen til oppløpet til og selve andre verdenskrig på disse informasjonsskiltene!

Etter å ha vært igjennom alle bygningene og utstillingene på Historisch-Technisches Museum Peenemünde, var jeg selvfølgelig tilbake til V-1 og V-2 rakettene utenfor. Og jeg klarte selvfølgelig ikke å dy meg med å ta ytterligere bilder av rakettene. Denne gangen også mye mer detaljer enn på første runde. Og to selfies klarte jeg også å skvise inn. Nå var vi på tampen av åpningstiden til museet, derfor var det ganske lite gjester, i forhold til når jeg ankom muséet. En liten kurositet mot slutten er at det aller første bildet tatt av jorden fra rommet, ble faktisk tatt fra en V-2 rakett av amerikanske forskere den 24. oktober 1946. Bildet kan sees i artikkelen om V-2 raketten på wikipedia.

Her er litt informasjon fra et informasjonsskilt om kontrollrombunkeren:

Bunker control room
built 1942

This building functioned simultaneuously as the switch room, control centre and air raid shelter for the power station personell. When the power station came into operation in 1942, the electricity was distributed via the switch room to the facilities at the army research station and air force testing area. Following the bombing of the power station on 4th August 1944, the control centre could no longer be used on account of the damage it had sustained. The bunker control room continued to operate as switch room until 1953.

From 9th May 1991 until the Historical Technical Museum moved to the power station on 15th December 2000 this building was home to the museum exhibition, during which time the HTM was visited by 2.208.771 people. Since 21st May 2004 the building has been used as the museum foyer.

Area: 34.00 x 30.85 m
Thickness of walls: Interior 2.00 m
Ceiling thickness: 2.00 m, in whick there is approx 86 t of armouring

The renovation and conversion of the bunker control room to the informajon centre and entrance to the HTM was paid for from funding for memorial sites provided by the German Federal Government.

Dette var som sagt en utrolig flott bunker inni, men det er som nevnt ikke lov til å ta bilder innendørs. Derfor må man dra dit selv for å se hvordan det ser ut.

Deretter gikk turen ut for å ta en tur til havna i Peenemünde. Her finner vi både militære skip og ikke minst en russisk ubåt. Den russiske ubåten U-461 var Sovjetunionens største dieseldrevne ubåt med atomvåpen. Den har hatt flere navn, Juliett U-461, Projekt 651 og K-24. Etter den kalde krigen ble U-461 av Tyskland i 1994. Ubåten lå frem til 1997 ved Kalvebod brygge i København, men har siden 1998 ligget i Peenemünde havn. Atomvåpnene var radiostyrte og hadde en rekkvidde på ca 500 kilometer. Skulle man ut over horisonten, var et fly nødvendig for å styre missilet. Ubåten er bygget i 1961, veier 4.127 tonn, er 85,90 meter lang, 9,7 meter bred, hadde en maksimal dykkedybde på 300 meter og hadde en besetning på 78-82 mann.

Det ligger også en russisk Project 1241.RE (NATO: Tarantul-I) missil korvett bygget i 1986, lå i Dranske på Rügen i 1990 og har vært museumskip i Peenemünde havn siden 1994. Skytsene er blant annet en 76,2 mm AK 176 kanon i front, to stykk 30 mm AK 630 bak og selvfølgelig P-15 Termit rakettene. Både dette russiske skipet og den russiske ubåten er det mulig å komme inn i, men da må man komme litt tidligere enn det jeg gjorde. Jeg brukte all den tiden jeg trengte på Historisch-Technisches Museum Peenemünde. Runden i havna var uansett bare et bonus for min del. Men det hadde vært gøy å tatt en tur til Peenemünde igjen senere for å ta en titt på det russiske skipet og den russiske ubåten.

Jeg må også si at jeg hadde en fantastisk avslutning på denne dagen i Peenemünde med en utrolig fin solnedgang over havna! Jeg hadde tilbragt litt over seks timer i Peenemünde denne dagen, og det var jaggu ikke mye dagslys igjen når jeg valgte å forlate parkeringsplassen. Når jeg kom gående fra Historisch-Technisches Museum Peenemünde til havna stod det fortsatt igjen et par biler på parkeringsplassen i tillegg til meg. Men når jeg omsider var ferdig etter runden i havna, stod bilen min mutters alene igjen på parkeringsplassen! Da var det bare å komme seg hjemover igjen til Rügen og hotellet. Men før jeg avslutter helt vil jeg gjerne nevne at det faktisk også finnes en V-3 i tillegg til V-1 og V-2. V-3 er riktignok ingen rakett, men derimot en “superkanon”.

Litt kort om V-3 fra wikipedia:

V-3 cannon

The V-3 (German: Vergeltungswaffe 3, «Retribution Weapon 3») was a German World War II supergun working on the multi-charge principle whereby secondary propellant charges are fired to add velocity to a projectile.

The weapon was planned to be used to bombard London from two large bunkers in the Pas-de-Calais region of northern France, but they were rendered unusable by Allied bombing raids before completion. Two similar guns were used to bombard Luxembourg from December 1944 to February 1945.

The V-3 was also known as the Hochdruckpumpe («High Pressure Pump,» HDP for short), which was a code name intended to hide the real purpose of the project. It was also known as Fleißiges Lieschen («Busy Lizzie»).


The gun used multiple propellant charges placed along the barrel’s length and timed to fire as soon as the projectile passed them in order to provide an additional boost. Solid-fuel rocket boosters were used instead of explosive charges because of their greater suitability and ease of use. These were arranged in symmetrical pairs along the length of the barrel, angled to project their thrust against the base of the projectile as it passed. This layout spawned the German codename Tausendfüßler («millipede»). The barrel and side chambers were designed as identical sections to simplify production and allow damaged sections to be replaced. The entire gun would use multiple such sections bolted together. The smoothbore gun fired a fin-stabilized shell that depended upon aerodynamic forces rather than gyroscopic forces to prevent tumbling (distinct from conventional rifled weapons which cause the projectile to spin); this resulted in a lower drag coefficient.

Les mye mer om V-3 på wikpedia!

V-3 hadde derimot ingenting med Peenemünde å gjøre, derfor var det ingen informasjon om denne kanonen der. Men det var når jeg lette etter informasjon om V-1 og V-2 rakettene at jeg også snublet over V-3. Et gigantisk prosjekt som skulle bombardere London med 600 granater i døgnet, men hele prosjektet ble skrotet før det var ferdigstilt fordi faktisk rekkevidde viste seg å bare være 2/3 av den forventede/teoretiske rekkevidden. Når dette ble meddelt Adolf Hitler, la han ned prosjektet i sin helhet. Ta gjerne også en titt på samlesiden om V-våpen på wikipedia.

Det konkluderer tirsdagen min i Tyskland, en dag i Peenemünde hvor jeg tilbakela 8.244 skritt og 245 kilometer. Til Peenemünde brukte jeg i snitt 0,49 liter diesel per mil og tilbake til Rügen brukte jeg i snitt 0,46 liter diesel per mil. Dette var uten tvil turens høydepunkt!

Les mer om Peenemünde her:

Peenemünde Army Research Center
Peenemünde Historical Technical Museum
Peenemünde Airfield


Permalenke til denne artikkelen: https://www.kak.net/2018/03/04/utviklingen-av-v-1-og-v-2-raketter-i-peenemunde-i-tyskland/

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.