Etter en lengre sykdomsperiode hvor jeg omsider fikk tatt meg en tur med bobilen til Finnskogen som startet med syv netter ved Langneset, Halsjøen og avsluttet med en tur til Oscarsborg med omvisning i torpedobatteriet, var det dags å planlegge årets sommerferie. Nå kan man vel knapt kalle det sommer lengre når man har kommet en uke inn i oktober allerede. Men det var ihvertfall det som skulle være årets hovedferie. Ferieuka som skulle være årets siste gikk til Finnskogen og nå hadde jeg fått innvilget fire uker sammenhengende ferie fra 7. oktober til 7. november. Dette bare tre uker etter at jeg hadde vært på turen til Finnskogen. Men hva skulle jeg finne på denne gangen?
Jeg hadde naturlig nok fått på vinterdekkene på bobilen, men jeg var ikke så veldig gira på å oppsøke vinteren. Jeg vurderte faktisk å ta en tur til Nord-Norge, men sannsynligheten for å oppleve vinter nordpå fra begynnelsen av oktober til begynnelsen av november er ekstremt stor. Men det er ikke noen tvil om at dette ville blitt en rimelig annerledes tur til Nord-Norge, og jeg hadde i tillegg fire uker å boltre meg på. Men det ble med tanken, jeg droppet å kjøre nordover og valgte å holde meg “sørpå” i Norge. Det hele skulle uansett starte med en tur til Marinemuseet Karljohansvern i Horten på lørdagen. Innen den tid hadde jeg pakket og gjort klar bobilen for langtur over flere dager før avreise. Første tur innom bobilen var på onsdag.
Torsdag var begravelsen til mamma etter at hu hadde gått bort etter lengre tids sykdom den 26. september 2022. Må si at det er vanskelig å skrive noe konstruktivt eller fornuftig rundt det. Det er rett og slett bare trist. Trist som faen. Det er heller ikke første gang jeg mister noen tett på meg, når min Anders gikk bort 17. juli 2008. Det kom helt ut av det blå og var ihvertfall trist som faen. Beklager ordbruken, men det er slik jeg føler det her og nå. Det er utrolig vanskelig og tøft å skrive om selv om det har blitt så mange år siden. Men realiteten er nok at for hver gang man mister noen eller opplever noe trist, så kommer disse tingene opp igjen. Jeg kan f.eks ikke se en film eller tv-serie hvor noe sånt skjer uten at jeg blir trist som faen. Det jeg skulle frem til var ihvertfall at dette var på ingen måte noen “god” oppladning til en fire ukers ferietur i bobilen. Men en ting var ihvertfall helt sikkert: Det skulle bli godt å komme seg bort litt, ut og se verden rett og slett! Selv om jeg ikke hadde de helt store planene denne gangen. Men det har jeg ofte ikke, det viktigste er å finne ut hvilken retning man skal kjøre, resten løser seg underveis!
Fredag var det noen praktiske ting som måtte gjøres først, før jeg fikk kommet meg hjem og pakket ferdig, tatt meg en liten blund og fått resten av pikkpakket over i bobilen. Det tok litt tid før jeg kom meg avgårde, fikk handlet litt på Kiwi Borgarveien og parkert bobilen under brua nede ved jobben. Det er såpass med helling på denne parkeringsplassen at jeg må opp på nivå tre på nivåklossene bak. Kom meg ikke umiddelbart i seng, men fikk meg en grei natts søvn før vekkerklokka begynte å mase lørdag morgen. Nå hadde jeg ikke veldig lang vei til jobben, det var bare å åpna døra og gå rett bort, men jeg satt allikevel vekking to timer før for å være på den sikre siden.
Planen var at vi skule dra fra jobben med buss klokka 10.20. Vi la avgårde og fikk en baguett og noe å drikke på veien til Moss. Så bar det ombord i Bastøferga over til Horten. Min første tur med en av de elektriske Bastøfegene faktisk. Derfra til Marinemuseet Karljohansvern er det ikke lange turen å kjøre. Vi fikk parkert bussen og kommet oss inn på området til Marinemuseet. Vi hadde booket en omvisning på 1,5 time og startet ved ubåten. KNM Utstein S302 var en ubåt i Kobben-klassen og ble sjøsatt 19. mai 1965 og var i tjeneste frem til 5. oktober 1990.
Først litt informasjon om Marinemuseet fra wikipedia:
Marinemuseet er et nasjonalt museum for Sjøforsvaret, og regnes av mange for å være verdens eldste marinemuseum åpent for publikum. Det ble etablert i 1853 og har siden 1864 vært lokalisert i Magasin A på Karljohansvern i Horten i Vestfold. Marinemuseet har som formål å bevare og formidle Sjøforsvarets historie og kulturarv slik at publikum kan få en oversikt over Marinens utvikling og betydning for Norges historie. Utstillingen dekker blant annet:
– Storhetstiden til den dansk-norske marinen på 16- og 1700-tallet med blant annet sjøhelten Peter Wessel «Tordenskjold» og flåtebasen Fredriksværn.
– Krigene mot England i 1801 og 1807–1814.
– Oppbyggingen av en egen norsk marine etter 1814, med stor vekt på hovedbasen i Horten.
– Unionsoppløsningen fra Sverige i 1905 og tiden før og etter første verdenskrig.
– Andre verdenskrig – angrepet på Norge og reorganiseringen i Storbritannia frem til tiden etter 1945.
– Egne avdelinger for hver fartøysklasse og museet har over 150 modeller av fartøyer.
Marinemuseet har også flere bevarte fartøyer, blant annet «Rap», Norges og verdens første dedikerte torpedobåt, samt utendørsutstilling med ubåten KNM «Utstein» og MTBen KNM «Blink». Begge av de sistnevnte skip er åpne for publikum.
Ved siden av det museale kan Marinemuseet tilby flere historiske tjenester. Museet har et stort fagbokbibliotek, bildesamling og tegningsarkiv. Det er tilbud om guidede omvisninger.
Så litt informasjon om Kobben-klassen fra wikipedia:
Kobben-klassen diesel-elektriske ubåter (Type 207) ble bygget for Kongelig Norsk Marine i tidsrommet 1961 til 1967 og utgjorde en del av Flåteplanen av 1960 om fornyelse av den norske krigsflåten.
Kobben-klassen skulle fornye ubåtvåpenet, som på begynnelsen av 1960-tallet fortsatt besto av båter fra den andre verdenskrig. Disse var mest å regne som overflatefartøy som kunne dykke, og var større, havgående fartøyer i stedet for fartøy tilpasset kystoperasjoner.
I alt ble det levert 15 båter i Kobben-klassen til Norge. Klassen ble oppkalt etter Norges første undervannsbåt, «Kobben», fra 1909.
Før undervannsbåtvåpenet fikk levert de nye båtene, lånte man den tyske Type 201-ubåten «U3» for å evaluere ubåttypen og for å forberede norske mannskaper på de nye båtene. Mens båten var i Norge, ble også denne kalt «Kobben».
Kobben-klassen er en videreutviklet utgave av den tyske Type 205-klassen, tilpasset den norske marinens behov i henhold til erfaringene man fikk i forbindelse med lånet av Type 201-ubåten.
Kobben-klassen hadde en operativ dykkerdybde på 186 m i fredstid.
Ni av ubåtene i Kobben-klassen ble i perioden 1985 til 1993 forlenget med to meter og
modernisert. Den første båten som ble modernisert var KNM «Sklinna» som hadde kommandoheis 9. januar 1989. Oppgraderingen inkluderte blant annet sensorer, navigasjonsutstyr og kommunikasjonsutstyr. Dessuten fikk man større ferskvannstank og dusj ombord.
Avhending
Planen var at seks av de rekondisjonerte ubåtene i Kobben-klassen skulle være i fortsatt tjeneste til omtrent 2010. De tre øvrige ble solgt til Danmark i perioden 1989 til 1991, sammen med KNM «Kaura», som ikke var blitt modernisert og som ble solgt som delebåt. I Danmark ble ubåtene brukt fram til og med 2004.
Men med et endret trusselbilde og stadige nedskjæringer og omprioriteringer i det norske forsvaret, valgte man å sette Kobben-klassen ut av drift til fordel for ubåtene i den langt nyere Ula-klassen. Kobben-klassen ble derfor gradvis satt i opplag, de fleste på 1990-tallet.
I 1998 ble KNM «Utstein» overført til Marinemuseet i Horten, hvor den nå står på land utendørs som museumsbåt.
I perioden 2002 til 2004 ble fem av de moderniserte Kobben-ubåtene gitt til Polen, den ene som delebåt. Før overføringen ble ubåtene gitt en teknisk overhaling og polsk ubåtpersonell ble utdannet i Norge.
De øvrige ubåtene i Kobben-klassen er blitt hugget eller senket.
Mitt første møte med Kobben-klassen var på Langelandsfort i Danmark i juli 2016. Der står ubåten som i Norge het KNM Kya S317 som ble omdøpt til Springeren S324. Min aller første ubåt, så det var utrolig spennende. Men det som var litt kjipt var at veldig mye var dekket til med pleksiglass i Springeren som befinner seg på Langelandsfort. I den sammenheng ble jeg tipset om at hvis man tok turen til Marinemuseet Karljohansvern i Horten, slapp man dette pleksiglass-tullet. Det jeg ikke hadde trodd, var at det skulle ta hele seks år før jeg omsider fikk rota meg til å ta turen dit. Når det dukket opp en mulighet til å melde seg på denne turen med jobben, var jeg veldig rask til å melde meg på! Dette kunne jeg på ingen måte gå glipp av! Guiden sa derimot ingenting om at flere av disse norske ubåtene hadde blitt solgt til Danmark, men det sørget jeg for å opplyse gruppa om.
Men det var like trangt her som det var på Langelandsfort, og det er ikke så mange som kan være i samme område av gangen, da blir det fort komplisert å komme seg frem og tilbake. Så jeg ender ofte opp med å være sistemann inn og uten tvil sistemann ut. Ofte blir jeg ropt etter og etterlyst. Det tar litt tid å ta de bildene jeg ønsker. Men jeg hang på “slep” etter de siste som hadde gått fra ubåten og kom meg inn i første etasje i selve museet. Men etter at jeg hadde fått tatt litt bilder gikk det “galt”. Jeg regnet med at resten av gruppa hadde gått opp, men der fant jeg ingen. Men jeg tok meg en runde og fikk tatt en masse bilder oppe i andre etasje. Når jeg kom ned igjen fant jeg omsider de andre kommende tilbake til museet. Da hadde de vært et annet sted på museet som normalt sett ikke er åpent for publikum. Det var jo litt kjipt, men ikke stort å gjøre med. Men det er ikke uvanlig at jeg “detter av” disse omvisningene underveis.
Omvisningen forsvant da opp i andre etasje som jeg nettopp hadde hatt en runde på på egenhånd. Men da fikk jeg jo muligheten til å følge litt med på hva guiden hadde å si denne gangen. Det er forøvrig ikke noen tvil om at det mye interessant å ta bilder av på Marinemuseet. Men aller mest interessant er selvfølgelig de “store tingene” som ubåten, kanonene som man finner både ute og inne, missiler og ikke minst torpedoer. Vi avsluttet med et annet høydepunkt, nemlig MTBen KNM Blink av Storm-klassen. I motsetning til ubåtene som er produsert i Tyskland er disse båtene faktisk produsert i Norge, Bergen og enkelte av dem i Mandal.
Litt mer informasjon om Storm-klassen fra wikipedia:
Storm-klassen var en klasse motorkanonbåter, MKB, bygget for det norske sjøforsvaret fra 1965 til 1967. Fartøyene ble tatt ut av tjeneste på 1990-tallet.
Fartøyene var opprinnelig konstruert som rene kanonfartøyer, men skrogformen ble senere benyttet til både Snøgg-klassen og Hauk-klassen. Også den svenske marinen har båter med samme skrogfasong som disse fartøyene.
Prototypen til Storm-klassen ble bygget ved Bergen Mekaniske Verksted og sjøsatt i Bergen 19. mars 1963. Etter omfattende testing og utprøving, fant man skroget og designet godt egnet for operasjoner på norskekysten. Enkelte av fartøyene ble også produsert ved Westermoen Hydrofoil i Mandal.
Ytelse og konstruksjon
Flåteplanen av 1960 forutsatte 23 kanonbåtfartøyer av liten størrelse, med mindre havgående egenskaper, men til beskyttelse av kysten mot en eventuell invasjon. Båtene skulle bygges i Norge ved norske verft.
Skroget som ble utprøvet hadde en svært rett baug i forhold til det man ser på senere båter, og dette var en av utbedringene som ble foretatt i forhold til prototypen «Storm». Storm gjorde tjeneste som testfartøy frem til 1967, da den ble utrangert. Den lå en lengre tid ved Haakonsvern, men ble senere solgt.
Båtene skulle forhindre fiendtlige styrker å trenge inn til kysten, og kunne ta ut mål som hensiktsmessig kunne ødelegges med kanonild – de var ment å samarbeide tett med torpedobåtene i Tjeld-klassen og opererte i skvadroner med 3 – 4 kanonbåter og samme antall torpedobåter. Senere fikk man også Snøgg-klassen (som erstattet Rapp-klassen) og Hauk-klassen torpedobåter til erstatning for Tjeld-klassen.
Bevæpning
Opprinnelig var fartøyklassen utstyrt med to kanoner – en L/50 Bofors kanon på 76 mm forut, og en 40 mm L/70 Bofors kanon akterut. L/50 var bygget for å ta ut landmål/overflatemål, mens L/70 var beregnet på luftmål.
Da Penguin-missilet ble utviklet og tatt i bruk på slutten av 60-tallet, ble disse integrert på Storm-klassen. Missilene ble plassert i seks ramper på akterdekket til Storm-klassens fartøyer, og dette økte fartøyenes kampverdi dramatisk. Senere ble antallet utskytningsramper redusert til fire.
Selv om det ikke var like trangt ombord i KNM Blink som i ubåten, var det rimelig trangt enkelte stedet her også. Å komme seg under dekk måtte ihvertfall gjøres uten å ha ryggsekken på ryggen. Det var gøy å se hvordan det så ut der nede. Et toalett var også på plass. Ett toalett for alle ombord, antar jeg. Legg merke til håndpumpa ved siden av! Deretter var det bare å henge på som et slips resten av gruppa i retning bussen. Tok noen bilder av ubåten på veien bare. Når jeg kom frem til bussen konkluderte de med at ALLE var på plass, siden jeg hadde kommet. Siden jeg hele tiden var sistemann.
Det var mer mat igjen, og siden jeg var sulten fikk jeg meg en baguett til på vei mot Sandefjord. Det ble en liten tur på en pub før vi skulle ombord på Color Hybrid. Ombord i Color Hybrid var det buffèt over til Strømstad. Vanligvis når vi er på tur med Strømstad-Sandefjord med jobben, så reiser vi tur/retur og pleier å ha buffèt i retning Sandefjord. Men nå var det på “returen” det ble en matbit og valgfritt drikke til. Det var overhodet ikke feil med buffèt og kunne spise det man hadde lyst på. Jeg benyttet også muligheten til å kose meg med noen små glass med øl til maten. Det er jo en av fordelene med å ha bobilen stående ved jobben når jeg kommer tilbake! Mellom maten og desserten valgte en kollega og jeg å ta turen ned i taxfree-butikken. Det ble litt øl og en flaske med godsaker. Til dessert ble det ostekake, brownies og karamellpudding. Sistnevnte kunne jeg spart meg for, for den var triste greier. Det hadde vært bedre å tatt mer ostekake eller brownies for den saks skyld.
Vel i havn i Strømstad fraktet bussen oss vel tilbake til jobben, vi var tilbake 21.00. Da var det bare å tusle bort til bobilen og få justert opp varmen, det var bare 16 grader der. Hadde en stille og rolig kveld mens det trilla inn den ene bussen etter den andre utover kvelden. Så var det bare å få seg en god natts søvn, før resten av ferien skulle starte! Hvor gikk turen mon tro? Sydover? Vestover? Østover? Nordover? Nordover hadde jeg ihvertfall slått fra meg. Det er bare å følge med på neste oppdatering!
Siste kommentarer: