«

»

sep 04 2016

Skriv ut Innlegg

Langelandsfort i Danmark

Neste del av ferien var København, men denne gangen hadde jeg også planer om å ta turen til noen interessante fort i «nærheten». Turen til Langelandsfort tok nesten 2 timer og 45 minutter. Langelandsfort ligger på Langeland syd for Fyn, det vil si at turen gikk over Storebæltbroen til Fyn for aller første gang, videre over til øya Tåsinge og så til slutt Langeland. Langelandsfort ligger syd på denne øya. Kaldkrigsmuseet Langelandsfort oppdaget jeg for en tid tilbake når jeg gjorde litt research etter militærhistoriske anlegg i «nærheten» av København. I nærheten er vel mildt sagt å strekke stikken litt langt, men det er ihvertfall ikke lengre enn at det blir en fin dagstur ut av det. Jeg var dog litt seint avgårde og ankom ikke Langelandsfort før i 15-tiden denne onsdagen. Det vil si at jeg hadde to timer på å utforske Langelandsfort før de stengte dørene.

Langelandsfort er et danskbygget fort fra den kalde krigen og ble bygget mellom 1952 og 1954. Langelandsfort var operativt fra 15. september 1953, men var ikke ferdigbygget før august 1954. Hovedskytset ved Langelandsfort var fire stykk 15 cm SKC/28 kanoner. Danskene kalte dog denne kanonen for 150 mm P.K.L. L/55 model M/1930. På midten av 1960-tallet ble det også satt opp ytterligere to kanoner av samme type som hovedskytset. Også disse kanonene hadde vært en del av den tyske okkupasjonsmaktens kystbatterier og hadde vært oppsatt på Hesbjerg ved Gilleleje i krigens siste tid. Kanonene hadde en rekkevidde på 22 kilometer og var dermed i stand til å dekke farvandet til Lolland. Hver granat veide 45 kilo og man kunne avfyre opp til seks skudd i minuttet. Til beskyttelse mot luftangrep hadde Langelandsfort seks dobbeltløpede 40 mm luftvernkanoner model MK/36. Det var plassert tre slike luftvernkanoner i hver av de to luftvernsbatteriene på Langelandsfort, Luftvernbatteri nord og Luftvernbatteri syd.

Her er litt informasjon om Langelandsfort hentet fra denstoredanske.dk:

Langelandsfort

Langelandsfort, kystbefæstningsanlæg bygget i 1952-54 af Forsvarets Bygningstjeneste som led i forsvarsordningen af 1950/51. Sammen med Stevnsfortet indgik Langelandsfortet i Danmarks moderniserede søforsvar. Udover at skulle kunne beskytte de meget vigtige minefelter i Storebælts sydlige del skulle fortet også hindre fjendtlige flådestyrker i at trænge op i bæltet.

Fortet bestod af i alt 14 bygningsværker: fire kanonstillinger samt underliggende mandskabs- og ammunitionsrum. To bunkersanlæg for maskincentraler med dieselgeneratorer til nødstrømsforsyning. En kommando- og ildlederbunker. Seks nærforsvarsbatterier med ildledelsestårn samt underliggende mandskabs- og ammunitionsrum samt en fremskudt ildlederbunker ved kysten øst for fortet. Efter den tids målestok var fortet godt beskyttet mod beskydning fra søsiden og mod luftangreb med konventionelle våben.

De fire kanonstillinger var hver især bestykket med en 150 mm P.K.L. L/55 Model M/1930 og var placeret i en halvcirkel. I midten af 1960’erne blev der opstillet to 150 mm kanoner af samme type som hovedbatteriet. Også disse kanoner havde været en del af den tyske besættelsesmagts kystbatterier og havde været opstillet på Hesbjerg ved Gilleleje i krigens sidste tid. Kanonerne kunne skyde 22 km og var således i stand til at dække farvandet til Lolland. Hver granat vejede 45 kg, og der kunne affyres op til seks skud i minuttet. Til beskyttelse mod luftangreb havde fortet seks dobbelte 40 mm luftværnskanoner.

Fortet og Cubakrisen

En blanding af geografiske, lokale og storpolitiske tilfældigheder gjorde, at Langelandsfort under Cubakrisen blev del af en international konflikt, der kunne have fået fatale følger. Fortet havde en særdeles god placering i forbindelse med kontrol af skibstrafikken. Bundforholdene gjorde, at skibe skulle relativt tæt på Langelands kyst for at passere videre igennem Storebælt, og derfor var det muligt at holde godt øje med de skibe, som passerede forbi, fra Langelandsfortets marineudkigsstation. En af de folk, som fulgte skibene, var Arthur Christensen. Sammen med makkeren Anker Johansen var han ofte på vagt her. Hele den sovjetiske trafik blev ikke blot fulgt fra landjorden, men også luften og søsiden.

I løbet af 1962 bemærkede de en stadig intensiv trafik af sovjetiske fragtskibe. Skibene medførte som oftest dækslast såsom fly, lastbiler, motortorpedobåde og andet. «En tidlig morgen måtte jeg kigge en ekstra gang, da jeg pludselig så, at dækslasten på et af skibene ikke var dækket til. Den bestod udelukkende af raketmissiler,» har Arthur Christensen forklaret. Denne observation blev videregivet til Søværnets Operative Kommando, som sendte meldingen videre til NATO. Det var efter alt at dømme her, den danske efterretningstjeneste kom til at gøre en forskel i den internationale krise. Chefen for Forsvarets Efterretningstjeneste (FE), oberst H.M. Lunding, skrev følgende i sine erindringer: «Da det kunne konstateres, at visse skibe pludselig vendte om og atter satte kursen mod Østersøen, var dette naturligvis højst opsigtsvækkende og en betydningsfuld oplysning for USA’s præsident Kennedy i den tilspidsede situation.» Observationen vedrørende de sovjetiske skibe blev videregivet til den danske regering. Fra disse dage i 1962 og frem til den kolde krigs afslutning 30 år senere levede fortet og dets skiftende besætninger en relativt rolig tilværelse. Faktisk så rolig at Langelandsfort i lighed med andre af forsvarets koldkrigsinstallationer blev vurderet overflødige i den nye tid.

Den 6. april 1993 lukkede Forsvaret ned for aktiviteterne på Langelandsfortet. Fortet blev åbnet for offentligheden som museum i 1997; se Koldkrigsmuseum Langelandsfort.

Etter å ha lest om Arthur Christensens utrolige historie om at han hadde sett rakettmissiler på dekket på en av disse sovjetiske lasteskipene, måtte jeg undersøke dette nærmere. Det er andre kilder som hevder at dette er en myte og ikke er korrekt. Men dette er åpenbart en historie som har blitt fortalt så mange ganger nå, at det nesten har blitt en sannhet.  Arthur Christensen gjentok f.eks denne historien i Fyns Amts Avis den 17. juni 1997 i sammenheng med åpningen av Kaldkrigsmuseet Langelandsfort. Jeg har derfor vært i kontakt med Peer Henrik Hansen som er museumsleder på Langelands museum – Koldkrigsmuseum Langelandsfort. Da får jeg vite at det har blitt påvist, at skipene med all sannsynlighet ikke hadde rakettmisiler på dekket. Men han ønsker ikke å uttale seg om hva Arthur Christensen mente at han hadde sett.

For det er det jo ganske vanskelig å motsi, hva han mente at han så på dekket av dette sovjetiske frakteskipet. Med tanke på hvor mange ganger denne historien har blitt gjentatt, tror jeg ikke det er en skrøne fra Arthur Christensen sin side. Men at han kan ha «sett feil» er jo selvfølgelig en mulighet. Det har ihvertfall blitt påvist med stor sannsynlighet at det ikke fantes rakettmissiler på dekket på dette sovjetiske frakteskipet. Det som derimot er korrekt er at flere sovjetiske frakteskip som var på vei til Cuba plutselig valgte å ta en helomvending og dra tilbake igjen, etter at president John F. Kennedy hadde holdt en tale på amerikansk tv om at han gjorde det klart at han ikke ville finne seg i den militære oppbygningen som russerne holdt på med på Cuba. Han fortalte det amerikanske folk at det var atombærende raketter, som om kort tid ville være operative, og at fra og med den 24. oktober 1962 ville det innføre blokade av Cuba. Det ville bety at alle skip, uansett nasjonalitet, ville bli stoppet og gjennomsøkt, og at hvis de fant militært utstyr, uansett art, ville de bli avvist.

Det som er et faktum er at på morgenen den 24. oktober 1962 ble det sovjetiske M/S Krasnograd observert passere forbi farvannet utenfor Langelandsfort, som dagen før hadde seilet nordpå, men nå hadde snudd og seilet tilbake mot Østersjøen. Dette resulterte i at danske Søværnets Operative Kommando sendte en hastemelding til NATO kl 9.32 den samme dagen. Den handlet om sovjetisk skipstrafikk i farvandet omkring Danmark. Hvis man ønsker å lese mye mer detaljer rundt Langelandsfortet under Cubakrisen, vil jeg anbefale å ta en titt på denne siden på langelandsfortet.dk! Der kan man også lese artikkelen i Fyns Amt Avis den 17. juni 1997, hvor Arthur Christensen har blitt intervjuet i sammenheng med åpningen av Kaldkrigsmuseet Langelandsfort. I tillegg har de en del dokumenter fra amerikanske militære arkiver som nå har blitt avgradert. I tillegg selve telegrammet som ble sendt fra Søværnets Operative Kommando til NATO den 24. oktober 1962 kl 9.32.

Her er mer informasjon om Kaldkrigsmuseet Langelandsfort fra denstoredanske.dk:

Koldkrigsmuseum Langelandsfort

Koldkrigsmuseum Langelandsfort, museum åbnet i sommeren 1997 i det tidligere Langelandsfort. Siden 1993, da Langelandsfortet blev lukket som militær installation, havde der været ført en række forhandlinger i diverse ministerier, styrelser og organer for at finde ud af, om det overhovedet var muligt. For det første skulle fortet betragtes som et bevaringsværdigt militært monument fra 1953 – den sidste danske søbefæstning. Dernæst skulle museet fremtræde så autentisk som muligt. Museumstekster og andet måtte ikke forstyrre helhedsindtrykket. Og sidst men ikke mindst var det nødvendigt at se kanonerne i en større sammenhæng – at lave en udstilling med temaet den kolde krig. Fortet skulle med andre ord være et museum, der blandt andet fortalte den kolde krigs historie. Den 16. juni 1997 blev Langelandsfortet åbnet som museum.

Koldkrigsmuseum Langelandsfort, som fortet er blevet døbt, har på den relativt korte tid allerede opbygget en unik samling af store genstande fra den kolde krig. I operationsbunkeren og kanonbunker 1 kan man se, hvordan fortets besætning levede under jorden. En af fortets mange bunkere danner rammen om en udstilling om den kolde krig, ligesom der i biografen vises en film om Cubakrisen. Fortet har købt et sovjetisk bygget MIG-23 fra det polske flyvevåben, og man har desuden lånt et svenskbygget Draken, som har været i dansk tjeneste, fra Flyvevåbnets Historiske Samling. I 2006 blev museets udstilling udvidet til også at omfatte den sidste danske ubåd Springeren og den gamle minestryger Askø.

Museet forsøger at fortælle de glemte og ukendte historier fra den kolde krig, ligesom hverdagslivet også er vigtigt for forståelsen af den kolde krig og dens indflydelse på indbyggerne i Øst og Vest. Koldkrigsmuseum Langelandsfort indleder i sommeren 2010 arbejdet med at indrette permanente udstillinger i de tre ubenyttede kanonbunkers 2, 3 og 4. Disse bunkers vil komme til at omfatte udstillinger om 1) militære aktiviteter og efterretningsvirksomhed, 2) propaganda og ideologisk kamp samt 3) hverdagslivet under den kolde krig. Museet er senest blevet tilbudt en sovjetisk missilkorvet, som under den kolde krig blev anvendt i den østtyske flåde.

Etter å ha betalt for å komme inn på Langelandsfort, var det bare å rusle opp bakken, og det første du møter er kommando- og ildledningsbunkeren som ligger under bakken. De fleste rommene kommer man inn i, men noen av dem er lukket/skjermet ved at man må se igjennom en glassvegg. Noen av installasjonene på veggene er også dekket til, for å forhindre hærverk vil jeg tro. Det er faktisk 23 år siden de la ned Langelandsfort allerede, Kaldkrigsmuseet Langelandsfort har holdt åpent i 19 år og de har gjort en utrolig jobb for å holde dette intakt.

Deretter kommer man til Luftvernbatteri Nord, hvor det også står en mobil 40 mm luftvernkanon. Men det er Luftvernbatteri Nord og den originale doble 40 mm luftvernkanonen som er det virkelige interessante. Jeg har sett luftvernstillinger som dette tidligere på Bangsbo fort i Frederikshavn, men disse stillingene stod tomme. Det var utrolig gøy å se hvordan disse luftvernstillingene ser ut med en original kanon i. Av de totalt seks doble 40 mm luftvernkanonene av model MK/36 er det dog bare denne ene som fortsatt er på plass.

Sammen med tilsvarende Luftvernbatteri syd og 20 mobile luftvernkanoner skulle Luftvernbatteri Nord beskytte fortet mot luftangrep. I hver av de 3 betongstillingene var det satt opp en dobbeltløpet 40 mm luftvernkanon model MK/36 med en skuddtakt på 240 skudd i minuttet og en rekkevidde på 6 kilometer. Beskytningen fra luftvernbatteriet kunne koordineres fra kanon 1, men hver enkelt kanonbesetning kunne også skyte uavhengig av dette. Luftvernbatteriet ble nedlagt i 1982. Man kan også gå ned i bunkeren tilhørende Luftvernbatteri Nord, hvor du blant annet finner ildledningssentralen. Siden dette luftvernbatteriet ble nedlagt i 1982, ble mesteparten av det utdaterte utstyret demontert i den sammenheng. Det er derfor ikke så veldig mye igjen nede i ildledningssentralen. Men det henger to bilder på veggen der nede som gir en ett inntrykk av hvordan det så ut den gangen luftvernbatteriet var operativt. Det samme med et bilde av en tildekket luftvernkanon. Ildledningssentralen til Luftvernbatteri Nord ble bemannet av to mann når det var operativt.

Deretter kommer man til hovedskytset på Langelandfort, kanon 1. Dette er kanonbunkeren som har vært åpen for publikum på Kaldkrigsmuseet Langelandsfort siden starten i 1997. Det var først 13 år senere at de begynte arbeidet med å åpne kanon 2, kanon 3 og kanon 4 for publikum med egne utstillinger. Men det er nok kanon 1 som er den mest interessante. Det er her man har utstilt granater, granater i ammunisjonsheisen og operative senger. Det er også en video som går rundt og rundt som viser avfyring av 15 cm SKC/32-kanonene i et av rommene i bunkeren. Du kan fortsatt se den tyske ørnen og hakekorset på kanonen. Det er bare ved kanon 1 at det er tilrettelagt for at man kan komme ned i kanonbrønnen for å ta en nærmere titt på selve kanonen. Ved de andre tre kanonstillingene ser man dem bare «ovenfra» og skjoldet til kanonen er låst i bakkant, slik at man ikke ser selve kanonen.

De nye utstillingene ved kanon 2, kanon 3 og kanon 4 som ble påbegynt i 2010 er jeg ikke sikker på når ble åpnet. Men disse tre kanonbunkerne har utstillinger med hvert sitt tema. I bunkeren til kanon 2 er temaet «Den militære trussel», i bunkeren til kanon 3 er temaet «Spioner og etterretningsvirksomhet» og i bunkeren til kanon 4 er temaet «Propaganda». De fire 15 cm SKC/28 kanonene montert i en MPLC/36 lavett stammer fra et batteri på Fyns hoved som tyskerne satt opp mot slutten av krigen. De var konstruert av Rheinmetall, men produsert på den tjekkiske Skodafabrikken mot slutten av krigen. Det var på den tiden stor mangel på stål, så disse kanonene ble levert til Danmark uten skjold. Det er først på plass ved leveringen til Langelandsfortet.

Kanonene ble satt opp i fire stillinger med en kanon i hver stilling med tilhørende ammunisjons- og mannskapsbunker. I 1957 ble det ved stranden satt opp en 127 mm P.K.L. L/45 M/1934 som lyskanon for hovedbatteriet. Øvelsesskytingen viste seg så sjenerende for de som bodde i nærheten at det i 1962-1964 ble satt opp et strandbatteri med to 15 cm kanoner av samme type som hovedbatteriet. Disse to kanonene kom fra et annet tysk batteri, Hesbjerg ved Gilleleje, som også hadde kommet til Danmark mot slutten av krigen. De fire kanonene har serienummer 1461 til 1464. Hver kanon hadde en besetning på 15 mann, og kanonene kunne skyte 22 kilometer. Det er langt nok til å dekke farvannet til Lolland. Det kunne med en godt trent besetning skytes seks skudd per minutt. Granatene alene veide 45 kilo. Fra 1973 var ikke hovedbatteriet lengre aktivt, men det skulle fortsatt utdannes personell til å betjene kanonene ved Langelandsfort.

Kanonen som står utstilt ved parkeringsplassen har derimot serienummer 1094 og er produsert før andre verdenskrig. Det ble bestilt åtte kanoner av kystforsvarstypen av det tyske firmaet HARPO i Berlin i 1936 og produsert ferdig hos Rheinmetall i 1937. Dette firmaet stod for tyske eksportinteresser i Kina, og på den tiden var forholdet mellom Tyskland og Kina så anspent, at Tyskland forbød eksporten av disse kanonene. De produserte kanonene hadde serienummer 1088-1095. De ble først satt på lager, deretter ble de fire første satt opp på det gamle batteri Holtzendorff på Borkum og senere flyttet til Brest. De fire siste (1092-1095) endte i Batteri Vineta i Holland. Rheinmetall har kun produsert disse åtte eksemplarene for kystfort, og alle unntatt den som står på Langelandsfort har blitt skrotet. Det Rheinmetall ellers har produsert har alle vært skipskanoner. Kanonen på Langelandsfort kom til Danmark fra Holland etter krigen som et ledd i en større handel med kanoner.

Siden jeg bare hadde to timer til rådighet på Langelandsfort denne ettermiddagen, fikk jeg dessverre ikke brukt like mye tid på de forskjellige stedene som jeg hadde ønsket. Jeg jobbet mildt sagt mot klokka og lukketiden for Langelandsfort. Men jeg klarte å komme meg igjennom alle de fire kanonstillingene og tilhørende bunkere. I tillegg fikk jeg tatt turen innom Luftvernbatteri Syd, som i dag bare er tilrettelagt som en rasteplass, utkikkspunkt. Alle brønnene for luftvernkanonene er der fortsatt, men de «har lagt lokk» på dem, bokstavelig talt. Jeg tok også turen innom Maskinbunker syd, det skal også være en slik nord på fortet. Maskinbunker syd skulle sammen med Maskinbunker nord sørge for at Langelandsfort hadde strøm til kanonstillingene og de øvrige eldrevne installasjonene i bunkerne i en krigssituasjon. Bunkerens verksted og de tre store dieselmotorene på tilsammen 262 hk ble passet på av en besetning på 16 mann. I en krigssituasjon økes mannskapet til det dobbelte. Bunkerens nærforsvar utgjorde en maskingeværstilling ovenfor trappen, et skytterrum / skyteskår ved inngangen og flere nedgravde skytestillinger.

Noe som uten tvil var et høydepunkt på Langelandsfort, var mitt aller første møte med en ubåt. På Langelandsfort har de utstilt Danmarks siste aktive ubåt, «Springeren». Her er en del informasjon fra informasjonsskiltet ved ubåten:

SPRINGEREN

Tekniske data U-båden «Springeren»
Skrognummer S 324, kendingssignal OUCK
Tilgået flåden 17. okt. 1991, utgået 25. nov. 2004
Byggested: Rheinstal – Nordseewerke, Emden, Tyskland
Byggeår: Søsat 20. feb. 1964
Deplacement: 520 t. uddykket, 470 t. neddykket
Længde: 47,2 m. Bredde: 4,6 m.
Besætning: 24 m/k
Maskineri: 2 stk dieselmotorer MTU hver 600 hk. samt 1 stk Siemens elektromotor 1.700 hk.
Aktionsradius: 5.000 sømil eller 9.260 km.
Fart: Maks 10 knob uddykket, max 17 knob neddykket
Armering: 8 stk torpedoer af typen TP613

U-Bådens historie

Denne u-båd var den sidste danske u-båd i vandet. I 2004 besluttede folketinget, at u-bådsvåbenet skulle nedlægges og de eksisterende u-både skrottes. Denne politiske beslutning var punktum for en næsten hundreårig epoke af flåtens historie, idet den første danske u-båd blev anskaffet i 1909. I efteråret 2004 blev u-båden af Forsvarsministeriet skænket til Museum Langelandsfort. Takket være økonimisk støtte fra amt, stat, kommune, EU samt en række private fonde, lykkedes det at få den 500 tonns tunge u-båd bugseret fra Frederikshavn til Bagenkop, hvor den blev løftet på land af en flydekran, og transporteret op på sin blivende plads her på fortet.

«Springeren» er en i u-bådsammenhæng gammel u-båd, bygget i Tyskland til den norske marine i 1964. Klassen fik navnet «Kobben» efter den første båd. En af de efterfølgende både blev døbt «Kya». Den gjorde tjeneste i Norge indtil 1985. Samme år besluttede man i Danmark, at købe 3 af de norske u-både til supplement af de eksisterende aldrende danske u-både. Ifølge aftalen blev de 3 danske u-både sammen med 6 norske forlænget og moderniseret på et norsk værft. Den første moderniserede u-både blev afleveret i oktober 1989 og den sidste i oktober 1991. Det var denne sidste båt, der af viceadmiral Garde blev døbt «Springeren».

U-bådene og den kolde krig

Hvorfor havde Danmark u-både? Under den kolde krig spillede u-bådene en stor rolle. Dels havde supermagterne store oceangående u-både, som kunne affyre atomvåbenbærende missiler, hvilket havde betydning for den såkaldte terrorbalance, dels var u-bådene effektive til den meget omfattende spionage og efterretningsvirksomhed, som kendetegnede perioden. De danske u-både indgik i NATO-forsvaret af Danmark og deres opgave var i fredstid at observere flådeaktiviteter i nærheden af de danske farvande, i krigstid at rapportere og skade en fjendtlig flådestyrke under fremrykning. De danske u-både var små og bedst egnet til operationer i snævre farvande som Østersøen og Nordsøen. Da en neddykket u-båd krævde mindst 20 meters vanddybde kunne en stor del av de indre danske farvande kun besejles i overfladen.

Kaldkrigsmuseet Langelandsfort åpnet dørene på den splitter nye utstillingen med ubåten «Springeren» tirsdag den 6. juni 2006. Selv om ubåten «Springeren» skal være en liten ubåt, var det et mektig syn for min del. Både utvendig og innvendig. Det var spesielt interessant å se hvordan ubåten så ut innvendig. Jeg hadde hittil aldri sett en ubåt i virkeligheten før, bare sett de på filmer. Og jeg må si at det var enda trangere inne i denne ubåten enn hva jeg hadde fått inntrykk av på film. Ikke misforstå, man får ikke inntrykk av at det er god plass, men her var det såpass trangt at jeg på et tidspunkt måtte ta av meg fotoryggsekken og la den stå igjen mens jeg gikk videre innover i ubåten for å ta bilder.

En ting jeg kom over når jeg satt og lette etter informasjon om ubåten «Springeren» på internett, var at den skulle ha blitt forlenget med to meter i forbindelse med etableringen av museumsutstillingen på Langelandsfort. Dette for å gjøre det mulig å lage en inngang i skroget og at også rullestolbrukere skulle kunne komme ombord i ubåten. Selv om man med rullestol ikke kommer videre inn i ubåten, vil man ihvertfall kunne se innover i ubåten, både forover og bakover. Men dette har jeg fått noen tilbakemeldinger om at bare er en skrøne og oppspinn fra flere hold. Jeg er nå ikke i stand til å finne igjen den artikkelen jeg leste om dette, selvfølgelig, for det hadde vært veldig interessant å lese dette igjen. Men jeg har vært i kontakt med Kaldkrigsmuseet Langelandsfort og fått det bekreftet at ubåten faktisk ble forlenget i forbindelse med klargjøringen av museumsutstillingen av ubåten «Springeren».

Den ble dog ikke forlenget med 2 meter som jeg først fant informasjon om på internett, men omkring 1,5 meter. Det hører også med til historien at ubåten ble delt i to akter for tårnet allerede før den ankom sitt endelige hvilested på Langelandsfort. Deretter ble den fraktet til Langelandsfort og plassert i «tørrdokken» som den nå står i. Skroget ble forlenget med omkring 1,5 meter der ubåten allerede hadde blitt delt i to for å tilrettelegge for inngang, rampe og gjøre den tilgjengelig også for rullestolbrukere. Dermed viste det seg at den informasjonen jeg hadde funnet på nett om at ubåten hadde blitt forlenget allikevel stemte, selv om jeg etter å ha skrevet om dette fikk tilbakemeldinger fra flere hold om at dette bare var oppspinn.

Hvis man tar en nærmere titt på ubåten «Springeren» i profil ved inngangen, ser man ganske fort at det er noe «rart» med profilen på den, og at den tydelig har blitt forlenget med omkring 1,5 meter. Der det på toppen av ubåten begynner å skrå inn mot tårnet, går det plutselig rett bortover i den nye delen over inngangen før den begynner å skrå inn mot tårnet igjen. I tillegg ser man at den forlengede delen av ubåten har en helt annen «struktur». Legg også merke til ringen på toppen av inngangspartiet som sikkert har blitt brukt til å heise på plass akkurat den delen. Jeg har laget et utsnitt av ett av bildene jeg tok som viser akkurat dette bedre.

Jeg må si at det var veldig interessant å oppleve dette for første gang. Selv om jeg har sett torpedorør tidligere, har jeg aldri sett dem der de hører hjemme, nemlig ombord i en ubåt. I en av torpedorørene ligger det også en torpedo, man ser bare propellen riktignok.  Litt artig at dette faktisk er en tyskprodusert ubåt som ble levert til Norge tilbake i 1964. Danskene overtok den først i 1991. Må si jeg hadde blitt mektig skuffa hvis jeg ikke hadde fått med meg ubåten «Springeren», men det var jaggu ikke mange minuttene om å gjøre. For det var ikke mange minuttene etter at jeg hadde kommet ut av ubåten før en av de ansatte ved Langelandsfort dukket opp for å fortelle at fortet skulle stenge.

Det er ikke noe problem å gå rundt på området til Langelandsfort ved ubåten etter at de har stengt, men man kommer ikke inn noen steder selvfølgelig. Denne ansatte var på låserunden sin, hangaren ved siden av ubåten og de tre hangarene som lå rett etter ubåten fikk jeg derfor ikke mulighet til å ta en tur inn i. På det tidspunktet visste jeg ikke hva disse inneholdt, den ved siden av ubåten skal inneholde en minesveiper, mens de tre neste hangarene skal inneholde forskjellige typer fly. Synd at jeg ikke fikk med meg dette, men jeg hadde som sagt bare to timer til rådighet før de lukket for dagen.

Men jeg hadde en veldig fin dag på Langelandsfort, fikk sett en masse og jeg avslutta med å ta litt bilder av museumsbygningen man kommer til med en gang man kommer til Langelandsfort. I tillegg til den siste 15 cm SKC/28 kanonen som står ved parkeringsplassen. Når jeg drev og tok litt bilder av den gjenskapte Berlinmuren fra 2014 på Langelandsfort, dukket det opp et par biler med to familier som skulle besøke fortet. Men de kom ihvertfall litt for sent til å oppleve hele fortet. Men det er jo ingenting i veien for å ta en tur rundt på området allikevel. Det er dog bare en liten del av området man kommer inn på. Etter å ha sett nøyere på kartet over Langelandsfort, er det i bunn og grunn bare ubåten man kommer tett innpå når Langelandsfort er stengt. Man kommer også ganske nærme kanon 2, kanon 3 og kanon 4, men alle disse tre kanonene har et gjerde rundt som gjør at man ikke kommer helt innpå. Åpningstidene til Langelandsfort er i år fra 20. mars til 31. oktober fra kl 10.00 til kl 17.00. Måneden mars, april og oktober stenger de dog kl 16.00. Resten av året har de stengt.

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                            

Permalenke til denne artikkelen: https://www.kak.net/2016/09/04/langelandsfort-i-danmark/

3 kommentarer

  1. Natter

    Jeg ser at du videreformidler myten om at ubåten ble forlenget ifbm etablering av museumsutstillingen. Det er rent vissvass… Det ble laget en åpning til dør i skroget, og i den forbindelse fjernet man en del rør og andre installasjoner for å gi adkomst, men skroget ble selvsagt ikke forlenget (den samme røverhistorien formidles også ved den andre Kobben-klassen – «Sælen» – som står utstilt i København).

  2. kak

    Jeg har nå sittet og googlet for å finne tilbake til den informasjonen om denne «forlengelsen» av Springeren som jeg fant når jeg satt og skrev dette tidligere i dag, men har ikke vært i stand til å finne tilbake til denne artikkelen. Det var også bilder fra selve klargjøringen av museumsutstillingen av Springeren på Langelandsfort. Men siden både du og en til har kommentert at dette bare er rent oppspinn og en skrøne, har jeg valgt å fjerne/skrive om dette avsnittet. Både fordi jeg har fått tilbameldinger fra flere hold om at det er en skrøne og fordi jeg faktisk ikke er i stand til å finne tilbake til den informasjonen som jeg baserte teksten på i utgangspunktet. Jeg ønsker jo selvfølgelig ikke å videreformidle skrøner og tullball.

    Takk for innspillet og korrigeringen, Natter! 🙂

  3. kak

    Jeg må innrømme at jeg aldri klarte å legge den såkalte «skrønen» om at «Springeren hadde blitt forlenget med 2 meter for å klargjøre den for museumsutstillingen på Langelandsfort fra meg. Jeg har derfor vært i kontakt med Kaldkrigsmuseet Langelandsfort i dag og fått det bekreftet at ubåten ble forlenget med omkring 1,5 meter for å lage inngangen og gjøre den også tilgjengelig for dem som sitter i rullestol. Den informasjonen jeg først fant om dette viste seg derfor å stemme, selv om det ble hevdet at ubåten ble forlenget med 2 meter, mens det riktige var 1,5 meter. Jeg har oppdatert teksten ovenfor med dette, og håper at jeg slipper å oppdatere den noe mer nå.

    Samtidig har jeg presisert litt mer rundt den utrolige historien til Arthur Christensen om at han hadde sett rakettmissiler på dekket på et sovjetisk frakteskip i 1962. Jeg har i den sammenheng vært i kontakt med museumslederen ved Langelandsfort og fått litt mer detaljer rundt dette. Dette har resultert i tre nye avsnitt mellom den siterte teksten om Langelandsfort og Kaldkrigsmuseet Langelandsfort fra denstoredanske.dk.

    Da håper jeg at resten skal være i orden, fordelen med å publisere på internett er jo selvfølgelig at man kan gjøre endringer i ettertid, hvis det skulle vise seg å være noe som er feil.

Legg inn en kommentar