For første gang skulle jeg tilbringe 17. mai et annet sted enn i Norge. Når jeg nevnte dette for en kollega i forkant av reisen, var responsen veldig kjapt: Hva? Skal du reise bort på 17. mai? Jepp, det skulle jeg. Jeg måtte også ta ut en ekstra fridag etter 17. mai for det var først da det var mulighet til å fly hjem igjen. Men det betydde at jeg fikk en hel ekstra dag i Riga som jeg kunne bruke til å utforske byen! Denne dagen var planen å ta en tur til den russisk-ortodokse katedralen som ligger i sentrum. Den heter på engelsk «The Navity of Christ Cathedral» som betyr Kristus fødselskatedral. Katedralen ble bygget mellom 1876 og 1884, da Latvia var en del av Det Russiske imperiet.
Under første verdenskrig gjorde tyskerne kirken om til en luthersk kirke og da Latvia for første gang ble selvstendige, gjorde de kirken om til russisk-ortodoks katedral igjen i 1921. På 60-tallet, under Sovjetunionen ble kirken omgjort til et planetarium og restaurant. Da Latvia ble selvstendige igjen i 1991 ble den igjen til den ortodokse katedralen den var ment å være. Dette er ikke bare den største russisk-ortodokse katedralen i Riga, men i hele Baltikum. Den russisk-ortodokse katedralen er mildt sagt et imponerende syn i sentrum av Riga. Kanskje enda mer imponerende er den når man tar turen inn i katedralen. Dessverre er det ikke lov til å ta bilder inne i katedralen, for her hadde jeg hatt utrolig mye å ta bilder av. Hva som er årsaken til at de ikke vil at man skal ta bilder, vet jeg ikke. For det kan umulig ha vært til mye sjenanse om jeg tok noen bilder med kompaktkameraet uten blitz. Men hvis «alle» skulle gått rundt og tatt bilder inne i katedralen, hadde det kanskje blitt litt vel mye av det gode. De aller fleste kirker jeg har vært innom har det dog ikke vært noe problem å ta bilder.
Når jeg tar turen inn i en kirke er det ikke uvanlig at jeg setter meg på en krakk, stol eller kirkebenken for å bare sitte og ha en stille stund med meg selv. Sitte og se på kirken i seg selv, utsmykningene og se på folk som kommer og går. Selv om jeg ikke er spesielt troende, synes jeg også det er hyggelig å ta turen innom hvis det er gudstjeneste eller messe. Det er rett og slett bare utrolig avslappende atmosfære i seg selv inne i en kirke. Jeg endte opp med å sitte ganske lenge inne i den russisk-ortodokse katedralen i Riga. Satt blant annet og så på ei eldre krokrygget dame som gikk rundt og fjernet nesten nedbrente lys som gjester hadde tent og satt i de forskjellige lysestakene rundt i katedralen. Etterhvert begynte hu også å gå over kirkegulvet med en mopp. Jeg så riktignok aldri denne moppen fikk seg en tur oppi ei bøtte med vann. Etterhvert legger man også merke til at flere stoppet på et bestemt punkt på gulvet i kirken og korset seg. Ei annen dame kysset flere av «gudebildene» som hang i kirken. Det er veldig synd at jeg ikke hadde mulighet til å ta noen bilder innenfra.
Når jeg kom til frihetsmonumentet med «Mor Latvia» på toppen på vei inn i gamlebyen av Riga, valgte jeg å sette meg ned på en krakk i nærheten. I motsetning til tidligere var det nå vakter ved frihetsmonumentet som gikk litt frem og tilbake. De som var der med en gang jeg kom stod mest rolig, men etter en kort stund var det vaktskifte, og de nye vaktene gikk mye mer frem og tilbake, med ganske mye «pomp og prakt». Jeg måtte selvfølgelig benytte anledningen til å ta noen bilder av dette, riktignok ingen av selve vaktskiftet. Like i nærheten av der jeg satt, stod det en kamuflasjekledd militær, antar jeg, som stod og fulgte med. Jeg tillot meg å gå bort til han og spørre om det var en spesiell grunn til at det var vakter ved frihetsmonumentet i dag. Det er det hver eneste dag, fikk jeg beskjed om. Jeg fortalte at jeg hadde vært i Riga noen dager allerede og hadde ikke sett noen vakter her før nå i dag. Det kan selvfølgelig være fordi jeg var forbi litt sent, men en annen forklaring kunne være at det ikke alltid er vakter ved frihetsmonumentet hvis det er alt for dårlig vær. Og det hadde jo vært litt «ruskevær» de to første dagene mine i Riga.
Selv om jeg hadde gått forbi flere ganger allerede, var det først på denne turen at jeg så hvor den kongelige norske ambassade ligger i Riga. Den norske ambassaden ble åpnet i 1992. Litt senere den samme dagen tok jeg bilder av hele bygget, med det norske flagget på toppen av bygget. Deretter lokaliserte jeg det såkalte «kattehuset» i Riga. Den skarpe gule fargen på fasaden på bygget legger man raskt merke til. Men det er er de mange, svarte kattene plassert på toppen av tårnene på bygningen som har gjort den berømt og beryktet. Det sies at den velhavende kjøpmannen som eide bygget, kom på kant med Det store gildet, og at han, selv om han oppfylte de nødvendige krav, ble nektet medlemskap i den prestisjefylte organisasjonen.
I protest fikk han kattene på tårnene snudd slik at de vendte rumpa mot gildehallen. Laugsmedlemmene, som var de mest innflytelsesrike borgerne i byen, ble rasende over fornærmelsen, men var kanskje for første gang i sitt liv, fullstendig maktesløse og kunne ikke gjøre noe for å overbevise sin fiende om at han burde temme de uskikkelige kjæledyrene sine. I dag vender de ansiktet mot konsertsalen til Latvias filharmoniske orkester, kanskje for å høre musikken bedre. Inngangspartiet til «kattehuset» er også utrolig stilig utsmykket. Det er når jeg skal ta bilder av slike detaljer på toppen av et bygg at jeg merker at jeg kunne tenke meg litt mer tele på mitt Sony RX100 III kompaktkamera. Men i de aller fleste tilfellene fungerer det fint med 24-70 mm. Artig «steinansikt» like ved «kattehuset» forresten. Måtte et par bilder av den, og en selfie av meg selv også. Forhåpentligvis ikke like steinansikt og sur.
Det er utrolig mye stilige bygg ved Livsplassen i Riga, deriblant den store og den lille gildehallen. Selv om Livsplassen i dag er en av de vakreste åpne plassene i byen – fullt av folk, butikker, kafeer og restauranter – så eksisterte ikke Livsplassen før andre verdenskrig, da de gamle bygningene på stedet ble bombet sønder og sammen. På vestsiden av plassen ligger gildehallene, byens maktsentrum fram til russisk økonomisk politikk fratok dem all makt i 1877. De fortsatte imidlertid å eksistere som en slags tysk, sosial klubb helt til Hitler beordret sitt folk til å returnere til fedrelandet sist i 1930-årene. Den lille gildehallen ble bygd på 1300-tallet som et senter for byens dyktigste håndverkere, men den nåværende bygningen er i nygotisk stil, med sitt eventyrtårn, ble ikke reist før i 1866. Bygningen ble brukt til flere forskjellige ting under sovjettiden, men er nå igjen overtatt av byens håndverkerlaug.
I den store gildehallen holdt byens velhavende og mektige menn til, de som laget lovene som regulerte all økonomisk aktivitet i byen. Bare kjøpmenn som ikke var lønnsarbeidere, hadde adgang, og forbudet mot å akseptere ikke-tyske medlemmer ble først fjernet i andre halvdel av 1800-tallet, da salen fra 1300-tallet ble erstattet av det festningslignende byggverket i nygotisk stil som står her i dag. Heldigvis fikk den gamle Münster-salen, som var stedet der en rekke hendelser utspilte seg i middelalderen, så i fred under ombyggingen. Den blir i dag benyttet som konsertsal og er hjemmearena for Latvias filharmoniske orkester.
Rigas bøddel i middelalderen bodde gang i en liten leilighet over «svenskeporten». Om morgenen når han skulle foreta en halshogging, plasserte han en rød rose i vinduskarmen. Sverdet hans og den mumifiserte hånda til et av hans ofre er utstilt i Rigas museum for historie og sjøfart.
Det var etterhvert tid for en matbit, jeg endte opp på Double coffee ved St.Peterskirken og bestilte meg selvfølgelig to halvlitre med Lacplesis (til 2,40 euro (22 kr) tilsammen) og valgte en annen hamburger denne gangen. Denne gangen fikk jeg en mer «vanlig» burger, men smaksmessig så synes jeg faktisk at den «american 
style» hamburgeren uten en vanlig burger smakte bedre. Men dette var heller ikke dumt. En annen grunn til å oppsøke f.eks Double coffee eller en av de andre kaffestedene i Riga, er at de har gratis trådløst nett til kundene sine. Og siden jeg hadde vært på Double coffee flere ganger allerede, så var jeg automatisk pålogget deres trådløse nett. Og det spilte ingen rolle hvem av Double coffee-stedene man besøkte, nett-id og passord er det samme. Jeg er ikke helt sikker på hvor mange Double coffee det er i Riga, men en kollega mente at det var 4-5 stykk. Hittil (på denne Riga-turen) hadde jeg bare vært innom den som ligger ved St.Peterskirken. Det er en rekke andre slike kaffesteder også, men det er av en eller annen grunn Double coffee jeg har «blitt glad i».
I tillegg til det trådløse nettet på Double coffee, hadde jeg også gratis trådløst nett på hotellet selvfølgelig. Dette var en tjeneste hotellet kjøper fra en eller annen leverandør, og jeg opplevde at jeg var pålogget deres nettverk flere steder rundt i Riga. Deriblant på Turkebab. Jeg hadde før jeg dro til Riga vurdert å kjøpe en slik «datapakke utland», men det hadde vært helt bortkasta, med tanke på hvor mange steder i byen jeg hadde tilgang til gratis trådløst nett. Når man er ute og går og ser seg rundt om i byen, har man uansett ikke noe særlig bruk for mobildata eller trådløst nett. Men når man setter seg ned for å ta seg en matbit eller noe å drikke, så er det praktisk å ha tilgang til trådløst nett, da kan man lese litt nyheter, oppdatere Twitter og slike ting.
Så var planen å ta en tur innom okkupasjonsmuseet i Riga. Men der gikk jeg mildt sagt på en liten smell, for museet er stengt for oppussing eller noe og flyttet til et midlertidig sted helt på den andre siden av byen. Og jeg hadde etterhvert gått på meg ei blemme under høyre fot, så å plutselig måtte gå til den andre siden av byen plutselig falt ikke helt i god jord. Det ble derfor droppet, jeg får heller besøke okkupasjonsmuseet neste gang jeg er i Riga. Jeg fikk derimot mulighet til å ta en titt på 17. mai toget i Riga som skulle gå fra Rådhusplassen utenfor Svarthodenes hus. 17. mai toget skulle gå igjennom gatene i gamlebyen av Riga til Den store gildehallen.
Jeg benyttet anledningen til å ta litt bilder og filme toget igjennom gatene i Riga. Men jeg velger å bare legge ut tre bilder fra «fronten» av 17. mai toget, da det ikke er sikkert at alle de som gikk i toget ønsket å bli tatt bilde av. Av samme grunn velger jeg å ikke legge ut videoen min, selv om jeg synes det er litt synd at jeg ikke føler at jeg kan legge den ut. Men jeg vil helst ikke ha noen «på nakken» for dette i ettertid. Her hjemme i Norge så må man nesten forvente å dukke opp på noen bilder hvis man går i toget eller er ute og ser på toget. Når jeg filmet 17. mai toget i Riga, så var tanken å legge det ut sammen med bildene mine, men hadde jeg der og da regna med å ikke legge den ut, hadde jeg nok ikke filmet i første omgang. Jeg har vært i tenkeboksen flere ganger den siste måneden om hvorvidt jeg skulle legge den ut eller ei.
Selv om jeg ikke hadde pyntet meg for anledningen eller hadde et norsk tog, synes jeg det var gøy å oppleve et 17. mai toget annet sted enn i Norge. Og det var ganske mange som gikk i 17. mai tog i Riga denne dagen. Dette er noe som arrangeres hvert år har jeg forstått, og det er den norske ambassaden, det norske handelskammeret og ANSA (foreningen for norske studenter i utlandet) som står for arrangementet. Når toget kom frem til Den store gildehallen, valgte jeg å ta turen tilbake til hotellet, da jeg ikke helt følte meg kledd for anledningen, og jeg hadde forstått det slik at man måtte meldt seg på på forhånd. Det er i grunn helt okay, jeg hadde ikke planlagt dette på forhånd i det hele tatt, men snublet over det når jeg var på vei til okkupasjonsmuseet i Riga. Så å få sett 17. mai toget og hørt litt norske sanger, var et stort bonus i seg selv synes jeg. Selv om de ikke hadde noe korps til å spille i toget, så var det allikevel sang og mye hipp-hipp-hurra for det!
Jeg er ikke ferdig med 17. mai i Riga enda, det kommer mer!
Siste kommentarer: