Ny tur til Greåker fort med nytt objektiv

Nesten 2,5 uke etter Korona-nedstengingen i Norge tok jeg en tur til Greåker fort for å teste et nytt objektiv jeg hadde kjøpt meg. Jeg har lenge hatt lyst på mer vidvinkel enn det jeg hadde fra før. Jeg hadde et Nikon 16-35 F4 VR fra før, og i november kjøpte jeg meg et Sigma 12-24 F4 Art som jeg hadde hatt lyst på en god stund. Jeg fikk det til en hyggelig pris også når en fotobutikk i Oslo hadde salg. Derfor gikk turen ut for å teste dette objektivet på en kortreist tur med bobilen til Vikerhavn, Skipstadhavn og Papperhavn i november. Nå viste det seg dessverre at dette objektivet hadde en produksjonsfeil og det gikk fort i retur. Det var også det siste eksemplaret fotobutikken hadde inne, så jeg valgte bare å heve kjøpet. Men i mars forsøkte jeg meg på å kjøpe et nytt objektiv. Denne gangen et Nikon-objektiv som normalt sett koster skjorta. Og vel så det.

Men for første gang på veldig mange år valgte jeg å kjøpe et objektiv (pent) brukt fra en fotobutikk i Oslo. Det hjalp på at de hadde 20% på alt de hadde inne av brukt også. I tillegg fikk jeg prutet ned prisen ytterligere. Så da ble det en hyggelig pris på et fint eksemplar av Nikon 14-24 F2.8 ED som har vært en trofast traver blant Nikon-eiere i mange år. Ansett å være bygget som en “tanks” og leverer bildekvalitet av høyeste kvalitet. Men så koster jo også hærligheten 20 til 22.000 avhengig av hvilken butikk du handler i. Siden fotobutikken jeg kjøpte dette objektivet fra holder til i Oslo, ble det kjøpt usett, men på bakgrunn av beskrivelsen fra butikken. Uansett anså jeg det ikke som så veldig høy risiko når man har 14 dagers angrerett uansett hva årsaken måtte være. I tillegg har jeg aldri sett dette objektivet til en slik hyggelig (til syvende og sist) pris noen gang. Og dette fra en fotobutikk som har hatt objektivet inne på verksted for å sjekke at alt er tipp topp og som gir 3 måneders bruktgaranti i tillegg til 14 dagers full angrerett som kjøpsloven gir når man handler på internett.

Objektivet var på plass i løpet av kort tid og jeg ble positivt overrasket over tilstanden til objektivet. Det så nesten ikke ut til å ha vært brukt nevneverdig, objektivet hadde ihvertfall ikke spor eller merker etter det. Men da var det selvfølgelig på tide å ta seg en tur ut med speilrefleksen og det nye objektivet. Og jeg var ikke vanskelig å be når jeg nesten 2,5 uke inn i Korona-nedstengingen i Norge var rimelig sugen på å gjøre noe annet enn å sitte hjemme eller være på jobb. Så da ble det en veldig kortreist tur til Greåker fort, som er mitt aller nærmeste militærhistoriske anlegg. Jeg har besøkt Greåker fort mange ganger tidligere, men jeg har hatt en grundig “gjennomgang” av fortet på blokka en god stund. Jeg skrev faktisk i juni 2015 dette: Greåker fort – på tide med en ny tur? Det var faktisk høyst på tide. Greåker fort er også vanligvis et sted jeg har hatt mulighet til å dra til for å være mer eller mindre helt alene og bare sitte og nyte utsikten f.eks.

Det var ikke helt tilfelle den siste søndagen i mars. Det var tydeligvis flere som hadde behov for å komme seg ut, på kortreiste turer i nabolaget etter å vært litt mye hjemme. Det var flere biler parkert på parkeringsplassen enn jeg er vant med, men enda mer folk møtte meg oppe på selve Greåker fort. Så det var nok flere som hadde bare gått til Greåker fort denne søndagen. Det var såpass mye folk, spesielt barnefamilier at jeg holdt meg langt unna å ta turen inn i geværgalleriene på fortet. Der hadde ungene det morsomt med å “løpe rundt”. Så jeg tok ikke sjansen på å snuble over den ene etter den andre midt i en periode som vi hadde fått streng beskjed av myndighetene om å holde avstand til hverandre. Jeg holdt meg derfor på utsiden på behørig avstand til alle andre. Men det er masse å ta bilder av på Greåker fort, så det var ikke noe problem å få testet objektivet mitt.

Jeg gikk også inn for å presse grensene litt for hva jeg normalt sett ville tatt bilder av, for å se hvor grensene var med dette objektivet og se hva konsekvensen ble hvis jeg gikk over grensen. Nikon 14-24 er kjent for å være sårbar for flare fra sol og sterke lyskilder, så man må være obs på det. Selv om man ikke har sola i selve bildet, så stikker det enorme buede frontelementet på dette objektivet så langt ut at man kan få seg en overraskelse “ut av det blå”. Men med å hjelpe til med å skjerme litt med en hånd så er mye gjort. Man ser som regel når det er behov for å hjelpe til litt. Solblenderen er av en fastmontert type som nok ikke dekker frontelementet 100% fra sidene. Så da må man være litt mer obs på dette enn hva jeg har vært vant med med de objektivene jeg har fra før.

Men det positive her er at selv om man skulle få litt flare og andre “artifakter” pga grunn av sola eller andre sterke lyskilder, ser de ut til å ikke være værre / større enn at man klarer å redigere dem bort. Med mindre dette dukker opp i noe vesentlig i det motivet man tar bilder av selvfølgelig. Hvis jeg ikke klarer å legge merke til det mens jeg tar bilder, er det som regel bare bitte små blå prikker som dukker opp i bildene. De er enda enklere å redigere bort. Selv i det mest ekstreme tilfellet som jeg tok bilder i motlys, et bilde jeg normalt sett hadde droppet å ta pga faren for flare, ghost og lignende, var faktisk mulig å redde. Kontrasten ble opprettholdt i bildet og det var bare å redigere bort det jeg fikk med av flare i bildet. Det hadde jeg overhodet ikke regnet med. Mitt 16-35 mm objektiv får noen flares innimellom som er ekstremt vanskelig å bli kvitt. De er formet som en “dregg” og dekker såpass stor del av bildet at det bare er å glemme å prøve å redigere det bort.

Man må også være obs på å ikke komme borti noe med objektivet, da det gedigne buede frontelementet stikker ut og er det første som kommer til å treffe det du måtte komme i nærheten av. På mine andre objektiver så tar solblenderen nok støyten. På grunn av designet til dette objektivet er det heller ikke mulig å bruke vanlige filtre. Heller ikke det vanlige filtersystemet til LEE som jeg har selv, da det ikke er noe å skru fast filterholderen i. Man må kjøpe et eget 150 mm filtersystem beregnet på denne typen objektiver. LEE har laget egne adaptere som passer til de forskjellige objektivene av denne typen. Sigma 12-24 mm F4 Art som jeg prøvde meg på i november er ikke et unntak. Jeg for min del bruker filter såpass sjeldent, så jeg ser ikke på dette som noe stort problem. Jeg har uansett mitt Nikon 16-35 mm F4 VR fortsatt, som jeg kan bruke med filter.

Objektivet veier forøvrig litt mer enn det jeg hadde fra før, men med mitt Nikon D750 fullformat speilrefleks med batteri/vertikalgrep balanserer det godt synes jeg. Men det er ikke til å stikke under en stol at fotoryggsekken har blitt ca en kilo tyngre. Det nye objektivet veier tett på en kilo. Nå var det egentlig ikke veldig nødvendig å ta med meg fotoryggsekken på denne turen, da jeg ikke hadde noen planer om å bruke noen andre objektiver uansett. Men den opprinnelige planen var å ta en tur inn i geværgalleriene også, og da ville jeg ihvertfall trenge blitzen. Så fotoryggsekken ble med som vanlig. Da hadde jeg også med meg litt drikke. Selv om det på bildene mine ser rimelig folketomt ut på Greåker fort, så var det som nevnt veldig mange der i forhold til normalen. Jeg har bare vært veldig tålmodig med å vente til å få tatt bildene uten mennesker på. Det dukker dog opp noen her og der, da jeg aldri ville blitt ferdig hvis jeg skulle vente på folketomme motiver hele tiden.

Når jeg hadde tatt runden rundt på toppen av geværgalleriene stod jeg og ventet litt på ei dame som stod litt i veien for meg når jeg skulle ned på østsiden av geværgalleriene. Normalt sett hadde det ikke vært noe problem å kommet forbi. Men med de nye Korona-restriksjonene ville jeg ikke trenge meg på for å komme meg forbi. Så jeg står der og “glaner” litt rundt for å se om hu flytter seg. Det gjør hu derimot ikke, men vi ender til slutt opp med å slå av en prat. Jeg var nok rimelig pratesjuk selv etter å ha vært mye hjemme, med avstand til både kunder og kollegaer på jobb. Og det var jeg ikke alene om. Hu hadde vært i karantene i to uker og hadde endelig kunnet ta seg en tur ut og var ekstremt pratesjuk. Det viste seg at vi hadde gått på de samme skolene og vokst opp ikke så langt fra hverandre, men med noen år mellom. Jeg må si at det var utrolig godt å få tatt en prat med noen man møtte ansikt til ansikt igjen. Det behovet har vist seg å være viktigere og større enn man trodde før man ble tvunget til å holde avstand til alt og alle.

Etter å ha tatt en titt på det siste bildet før samtalen og det første etter, så ser det ut til at vi stod og pratet i 20 minutter. Det er ganske mye med en man aldri har møtt og egentlig ikke har noe til felles med, med unntak av Korona-restriksjonene. Normalt sett hadde vi nok aldri kommet i tale under disse omstendighetene uten Korona. Men jeg ruslet etterhvert videre øst for geværgalleriene for å ta bilder på “nedsiden” og “forsiden” av geværgalleriene på Greåker fort. De hadde også ryddet opp en del på deler av fortet som har vært litt mindre tilgjengelig tidligere, nemlig den vestlige “utstikkeren” av geværgalleriet hvor det også stod en kanon som man kunne heve og senke. Men som i dag bare er en “kul” med et firkantet lite platå på toppen. Greåker fort fremstår kanskje som ganske primitivt bygg, men ikke uvanlig på denne tiden – bygget med stein, betong, jernbanesviller, teglstein og enda mer betong.

Siden det er lenge siden sist, tar jeg med litt om Greåker fort fra wikipedia:

Greåker fort ligger dominerende til på en skarp kolle over Greåker sentrum i Sarpsborg kommune. Greåker fort var i kamp under andre verdenskrig ved den tyske invasjonen av Norge.

Greåker batteri 1903

Allerede under usikkerheten rundt unionssituasjonen ble det i årene 1902-03 anlagt et batteri på kollen. Batteriet var delvis nedsprengt i fjell med plass for fire 10,5 cm feltkanoner fra Posisjonsartilleriet. Mellom standplassene var det innredet fem dekningsgroper med ammunisjonsnisjer i brystvernet.

Oppgradert til fort 1908

Etter Karlstadforliket ble flere av de mer østlig liggende befestinger langs Haldenvassdraget demolert. Befestningene på Greåker fikk større betydning og ble kraftig utvidet med innsprengte mannskapsrom og to 12 cm Schneider tårnkanoner nedsprengt på toppen. Disse hadde en skuddvidde på ca. 11 000 m. Rundt kanten av kollen mot Greåker og flere steder mot øst ble det anlagt overbygde geværgallerier for infanteri til nærforsvar. Det ble anlagt lyskasterstilling, forlegningsrom, ammunisjonsrom og kjøkken. Fra vest ligger en dyp skjæring inn i kollen med porter inn til de innsprengte underjordiske mannskapsrom og magasiner og med innvendige trapper opp til kanonene i sine stålkupler. Hele anlegget var omgitt av en bred piggtrådsperring. Anlegget stod klart som fort i 1908. Fortet ble stilt i reserve i 1933.

Trefningen ved Greåker fort

Under invasjonen i 1940 ble fortet bemannet med 85 mann. Tyske styrker kom fra Solli, langs Visterflo, frem til Rolvsøysund bro den 13. april. Det kom til kamper som varte i to timer. Det ble løsnet rundt 6000 skudd fra fortet, før fortet måtte overgi seg. Motstanden skal ha vært heller svak på grunn av dårlig vedlikeholdt utstyr og manglende trening. Omtrent 28 tyske soldater ble drept under kampene og et stort antall ble såret. (Dette er omstridt, det døde en tysk soldat av betennelse i et sår den 15. april. På Fredrikstad sykehus var han den eneste som døde med «adresse» Greåker fort.) To norske soldater ble nær truffet og ukjent antall sivile ble såret.

I dag

Etter krigen ble området brukt som lager og møteplass ved mobilisering. Det ble nedlagt tidlig på 1990-tallet. I dag er skytset fjernet, fortet er gjenmurt og fredet, og det ligger som friområde i boligfelt.

I front av geværgalleriene, ned mot Greåker har jeg tidligere benyttet et ettbeinsstativ for å få en høyere kameravinkel. Det hadde jeg ikke tenkt på denne gangen, så det ble håndholdte bilder denne gangen. Men jeg strakk meg så lang jeg var stående oppå en stein ihvertfall. Så ble det ikke så værst til syvende og sist. Men jeg har sett noen dronebilder fra samme vinkel, og det ser jo rett og slett fantastisk ut! Etter å ha gått runden rundt hele Greåker fort “oppe på toppen av Greåker” tok jeg turen til en av de mindre geværgallerien som ligger øst for hovedfortet og på et litt lavere nivå. Der hadde jeg faktisk ikke vært siden mitt første besøk med kameraet i 2013. Det er et slikt geværgalleri til mot øst, men det ligger lengre nord. Når jeg studerer satellittbildene på Google maps så befinner dette geværgalleriet seg nedenfor slutten på geværgalleriet på østsiden på toppen. Der som jeg hadde stått og prata med dama i 20 minutter. Men jeg har ikke utforsket hvordan jeg skal komme meg ned dit noen gang. Det bør kanskje være et mål til neste besøk på Greåker fort.

Det var selvfølgelig først når jeg kom hjem fra denne 2,5 timer turen på Greåker fort at jeg fikk mulighet til å studere resultatet og se om det nye objektivet var en “keeper” eller ikke. Det ble derfor ganske mye “pixel peeping” søndag kveld, og jeg klarte ikke å finne none optiske feil eller andre svakheter ved objektivet. Svakheten når det kommer til flare var jeg klar over, og selv om jeg fremprovoserte det noe veldig, synes jeg det var under god kontroll. Bedre enn jeg opplever når mitt gamle objektiv ble satt under samme “press”. Men jeg får nok fortere flare med det nye objektivet enn jeg gjorde med det gamle. Men så lenge man er klar over det og hjelper til litt med å skygge for sola, så er det overhodet ikke noe problem, spør du meg. Det er ingen objektiver som ikke er utsatt for flare når man får direkte sollys, men noen er bedre og noen er dårligere på dette. Konklusjonen ble ihvertfall at jeg skulle beholde objektivet, at jeg var fornøyd med resultatet og at jeg synes at jeg hadde gjort et godt kjøp! Økningen av brennvidden ble til syvende og sist bare 2 mm, mot 4 mm når jeg prøvde meg på et Sigma-objektiv i november. Men de 2 millimeterne er alt annet enn ubetydelige.