Jeg startet ikke før på formiddagen i dag og de to første rundene mine på Glommaringen gikk veldig bra, jeg gikk til lunsj og ante fred og ingen fare. Det er heldigvis ikke så ofte man opplever dette, og det er første gang i løpet av mine 8 år som bussjåfør! Jeg avløser en kollega med Glommaringen og buss #2783 i spor 8 og starter turen min kl 15.45. Alt er i skjønneste orden, men jeg skjønner at jeg blir litt forsinket mot Sarpsborg, men det henter man ofte, med mindre det er full sprekk, på vei ned riksvei 109 til Fredrikstad igjen. Men på vei fra Borregaard og mot Pellygata er det en av passasjerene mine som «roper» for å få kontakt med meg. Det er en passasjer bak i bussen som sitter «livløs» og han klarer ikke å oppnå kontakt med han. Jeg hadde ikke sett denne passasjeren, da han allerede var ombord i bussen når jeg startet i spor 8.
Jeg får kjørt inn til siden og parkert bussen i Pellygata og går bak for å ta en nærmere kikk på passasjeren. Han sitter nedsunket i setet og henger litt med hodet. Mobiltelefonen har han mistet på gulvet og det står en masse poser og en pappeske på gulvet. Jeg prøver å dytte litt i han, snakke høyt og prøver å oppnå kontakt, men det er overhodet ingen respons i det hele tatt. Jeg prøver å sjekke om det er noe puls på halsen og på håndleddet, uten at jeg legger merke til noen puls, men det er ikke bare bare å ta pulsen på noen i en slik situasjon som i seg selv er litt stressende. Men jeg legger merke til at magen hans beveger seg inn og ut, og det er et godt tegn på at han puster. Jeg prøver igjen å oppnå kontakt, sjekker om han er varm på panna, men det er han ikke. Jeg ringer deretter til 113 og forteller at jeg kjører Glommaringen og at jeg har en passasjer ombord i bussen som jeg ikke klarer å oppnå kontakt med, men det ser ut til at han puster, siden magen beveger på seg. Han har vært ombord i bussen lengre enn forventet.
AMK-sentralen sier at de skal sende ut en bil for å ta en nærmere kikk på passasjeren. Jeg prøver å oppnå kontakt, holder han under oppsikt, uten at det er noen endring, til det bedre eller det værre. Jeg føler at situasjonen er under kontroll og venter på ambulanse. Så ringer jeg til driftssentralen til Nettbuss og forteller hva som har skjedd og at jeg vil bli forsinket på min 16.15-avgang fra bussterminalen i Sarpsborg. Driftssentralen sier at det bare er å ta kontakt hvis jeg ønsker assistansen, jeg sier at det går bra og at amulansen er på vei. Etter noen få minutter hører vi sirene i det fjerne og før vi vet ordet av det kommer en gul ambulanse med både blålys og sirener på. Jeg går ut av bussen for å signalisere at det er denne bussen, da det frekventerer mye busser i Pellygata. Jeg forteller at jeg ikke oppnår kontakt med passasjeren, men at han puster. Han har vært med bussen lenge. Andre passasjerer bekrefter at han var ombord i bussen allerede når jeg overtok bussen i Fredrikstad, og at de har lagt merke til at han har sittet slik på hele turen. Når han faktisk gikk på bussen vet jeg ikke.
Ambulansepersonalet prøver å vekke han, klapper han på kinnet for å prøve å få kontakt, spør om han klarer å åne øyene sine, de åper dem for å se hvordan de ser ut. Men han kommer ikke til seg selv igjen og er like «livløs». De sjekker blodsukkeret hans og stikker han i fingeren, men blodsukkeret er normalt med en verdi på 6,5. De bestemmer seg for å ta han ut av bussen og inn i ambulansen. De henter båra og jeg åpner begge dørene foran. Ambulansepersonalet bærer han ut og legger han på båra og spenner han fast. Jeg og en passasjer er behjelpelig med å bære ut de tingene som tilhører han fra bussen. En 2-3 bæreposer og en pappeske. Mobiltelefonen hadde vi allerede lagt opp i en av posene.
Jeg takker passasjeren som gjorde meg oppmerksom på denne personen han ikke klarte å oppnå kontakt med, for han skulle av i Pellygata, men hadde valgt å være der helt frem til passasjeren var tatt hånd om av ambulansepersonalet. Jeg takker også ambulansepersonalet for hjelpen og setter meg inn i bussen igjen. Siden ambulansen stod helt inntil bussen, måtte jeg rygge litt tilbake for å komme meg rundt. Jeg er rimelig forsinka på Glommaringen på dette tidspunktet, men det er sånt som skjer. Jeg gikk ca 21 minutter forsinket fra bussterminalen i Sarpsborg. Jeg ringer til driftssentralen for å informere hvor forsinket jeg er og at jeg har ingen passasjerer ombord i bussen, det ligger en Glommaring foran meg som har tatt med alle sammen. Jeg får dermed beskjed om å skifte «Ikke i trafikk» på bussen og kjøre direkte til Fredrikstad for å hente inn litt tid til min neste tur.
Vel fremme i Fredrikstad begynner jeg å billettere passasjerer og det er flere «tidkrevende» passasjerer som skal diskutere og så et par som har problemer med at kortene blir avvist. Innen jeg fikk kjørt fra spor 8 i Fredrikstad var jeg 14 minutter forsinket og neste avgang lå bare ett minutt bak meg. Han tok meg fort igjen uten noe særlig passasjerer og kom til Sarpsborg før meg. Jeg fikk derfor ikke med meg noe særlig med passasjerer fra Sarpsborg og nedover til Fredrikstad. Men noen få fikk jeg med meg. Jeg var derfor i Fredrikstad 4-5 minutter før neste avgang, da jeg hadde et kvarter ekstra på den avgangen på Glommaringen jeg nettopp hadde kjørt. Den siste turen gikk helt etter planen, ingen spesielle hendelser og jeg var i rute slik at neste sjåfør som skulle avløse meg ikke gikk fra Fredrikstad forsinket på første tur.
Jeg er veldig glad for at tilstanden til passasjeren vi ikke klarte å oppnå kontakt med var enda værre. Og at han fortsatt var i live når han ble tatt hånd om av ambulansepersonalet. Det hadde nok vært en enda mer stressa situasjon hvis han ikke hadde pustet og vi hadde måttet sette i gang med hjerte-lunge-redning. Resten av arbeidsdagen gikk mer eller mindre normalt, hvis man ser bort fra forsinkelsene selvfølgelig. Men man sitter jo og tenker litt på det som har skjedd. Hvordan det går med han, om det går bra osv. Helt til slutt vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke passasjerene jeg hadde ombord i dag for hjelpen!
Siste kommentarer: