Nidelva, Gamle Bybro og Rockheim i Trondheim

Siste dag i Trondheim ble en runde i Trondheim sentrum. Ihvertfall en liten del av den. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å prøve å få med meg Nidarosdomen, Erkebispegården, Rustkammeret, Munkholmen, Nidelva og Rockheim. Bakklandet og Gamle Bybro kom med på kjøpet på veien. Nidarosdomen, Nidelva og Gamle Bybro er vel vanskelig å unngå når man først er i Trondheim. For min del kom dem som perler på en snor når jeg var på vei fra hotellet til Nidarosdomen. At jeg derimot klarte å komme meg til Ravnkloa  for å ta båten ut til Munkholmen må ha vært en liten dose flaks. For jeg kan ikke akkurat si at jeg hadde gjort meg veldig kjent med hvor ting var hen på forhånd. Så det ble til at jeg bare begynte å gå og snublet litt over ting underveis. Og jeg må jo si at det ble ganske bra til slutt.

En ting som derimot irriterer meg en smule, var at jeg oppdaget først etter at jeg hadde glemt å ta med meg skrittelleren først etter at jeg hadde kommet meg ned Brubakken på vei mot Gamle Bybro. Den bakken er såpass bratt at Trondheim har installert sykkelheisen Trampe i nettopp denne bakken. Det sier vel litt om hvor bratt denne bakken er. Det er selvfølgelig ikke noe problem å komme ned, det krever ikke spesielt mye energi. Men jeg var ikke spesielt interessert i å gå opp bakken med en gang, bare for å hente en skritteller. Så det fikk heller gå. Jeg må innrømme at det irriterte meg en smule, for dette var nok den dagen jeg gikk aller mest i løpe av hele Trondheimturen. Men noe bevis på det fikk jeg altså ikke.

Men først litt historie om Bakklandet fra wikipedia:

Bakklandet i Trondheim er bebyggelsen langs østsida av Nidelva mellom Bakke bru og Vollafallet. Området ovenfor Gamle Bybro kalles Øvre Bakklandet.

Bakklandet var Trondheims første forstad, og den første bebyggelsen på Bakklandet kom midt på 1600-tallet. Under beleiringa i 1658 brente svenske tropper ned bebyggelsen, og under Armfeldts felttog i Trøndelag i 1718 ble Bakklandet påtent igjen; denne gang av norske styrker som et ledd i forsvaret av byen.

Bydelens historie

Bakklandet var ikke med i Cicignons byplan av 1681; derfor grodde bebyggelsen og gatenettet mer organisk fram, og kan minne om det gatenettet som Trondheim må ha hatt før 1681. Som langs østsida av elva besto bebyggelsen av brygger langs elva med bolighus innafor. På Bakklandet bodde handverkere, småkjøpmenn og arbeidsfolk, så bryggene var mindre og husa enklere og ofte i én etasje. Mange kjøpmenn i byen hadde også brygger og lagerplass på Bakklandet. I 1847 ble Bakklandet innlemma i byen.

Gjennom middelalderen og fram til 1681 gikk forbindelsen til byen over brua ved Elgeseter. Da ble ny bru bygd ved dagens Gamle Bybro. Dagens bru er fra 1860-åra. I 1887 kom det bru over ved Bakke. Dagens Bakke bru er fra 1927, og er tegna av Olaf Nordhagen og August Albertsen.

På 1960-tallet forelå planer om en omfattende sanering av bebyggelsen på Bakklandet for å gi plass til en ny innfartsveg til Trondheim – "Bakklandstangenten". Etter omfattende protester og aksjoner utover på 1970-tallet, der beboere, studenter og arkitekter gjorde felles sak, ble planene skrinlagt.

I 1993 åpnet sykkelheisen Trampe som etter hvert ble en turistattraksjon. Etter ombygging gjenåpnet den i ny og forbedret versjon i 2013.

Industri

Bakklandet har gjennom mye av Trondheims historie vært et industriområde. Alt i middelalderen lå det et teglverk på Bakklandet. Tegl herfra er trolig brukt i Erkebispegården. Fra 1860-åra ble teglverket utvida og modernisert. I 1890 ble verket reorganisert som Trondhjems Aktieteglverk. Ved århundreskiftet dekte teglverket et område på 70 mål, og tegl fra Bakklandet hadde ry for høg kvalitet. I dag står produksjonshallen igjen, omgjort til leiligheter.

Bakklandet har også vært et sentralt område for båtbygging i Trondheim. Allerede på 1600-tallet ble det reparert båter på Bakklandet. Trondhjems Skibsværft ble oppretta i 1779 og Nordre Verft i 1830. I 1843 ble Fabrikken ved Nidelven anlagt på Øvre Bakklandet med jernstøperi, skipsverft og mekanisk industri. Her ble dampskipene "Nidelven" og "Indherred" bygd i 1850-åra, og landets første norskbygde lokomotiv "Thrønderen" til Størenbanen. I 1872 ble fabrikken sammen med Trolla Brug omdanna til Trondhjems Mekaniske Verksted. Etter at dette hadde flytta til sine nye lokaler på Bakkestranda, overtok Trondhjems Jernindustri lokalene. Her foregikk produksjon av nettinggjerder og spiker til fabrikken flytta til Lade i 1967. Ørens Mekaniske Verksted ble anlagt på 1880-tallet.

I 1703 ble en reperbane anlagt på Bakkestranda. Denne ble gjennom et par århundrer gradvis utvida, og var før nedleggelsen i 1925 nesten 200 m lang. Bygningene ble seinere brukt som butikker – "basarene på Bakke" – men ble revet i 1967. Ellers står mye av industri- og verftshallene på Bakklandet igjen, og er i dag i bruk for andre formål.

Jeg tok bilder av Gamle Bybro i Trondheim både i starten og slutten av denne turen, her er litt historie fra wikipedia:

Gamle Bybro, eller Bybroa, er en bro i Trondheim. Bybroa går over Nidelva fra sørenden av Kjøpmannsgata til Bakklandet. Gamle Bybro ble anlagt i 1681 i forbindelse med Cicignons byregulering og byggingen av Kristiansten festning. Plasseringen ble valgt av militærstrategiske hensyn og brua ble bekostet av kongen. Den sto ferdig i 1685. Broa skulle erstatte den tidligere bybroa som lå omtrent der Elgeseter bru ligger i dag, og da den ble åpnet, ble denne overlatt til forfallet. Siden har Gamle Bybro gjennomgått flere forandringer.

Opprinnelig ble Gamle Bybro bygd i tre, med tre brospenn understøttet av tre steinkar. Midt på broa var det plassert et jerngitter. Ved broas vestre brofeste var det en bevoktet byport fram til 1816. Ved hver ende av broa var det aksisehus (toll- og vakthus). Aksisehuset på vestsiden står ennå, men det østre huset ble nedlagt i 1824.

Dagens bro ble bygget i 1861 av stadsingeniør Carl Adolf Dahl. Den hadde broklapper som kunne heises opp, og holdes oppe av de utskårne portalene som ennå finnes. På midten av 1900-tallet ble konstruksjonene i broa erstattet med betong. Broa er 82 meter lang. Hovedspennet er 8,5 meter og seilingshøyden er 8,4 meter.

Den Gamle Bybro er i dag et av Trondheims karakteristiske kjennetegn, og den kalles også "Lykkens portal", etter Oskar Hoddøs vals "Nidelven stille og vakker du er". Den ene portalen ble ødelagt av en lastebil i 2002.

Gamle Bybro er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Øst for Gamle Bybro ligger Brubakken med sykkelheisen Trampe.

Når man først er i området så må man selvfølgelig også ta bilder av den utrolig sjarmerende bebyggelsen på Bakklandet, på begge sider av Nidelva. Jeg hadde sett en del bilder av denne typen bebyggelse ved Nidelva før jeg dro til Trondheim, så jeg håpte på å få tatt noen slike bilder. Jeg tok mesteparten av bildene av den gamle bebyggelsen som ligger inntil Nidelva ved Gamle Bybro, men også noen nede i havna ved jernbanestasjonen i Trondheim. Det var når jeg var på vei til Rockheim. Rockheim er (også kalt det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock ) er Norges nasjonale museum for populærmusikk fra 1950-tallet og frem til i dag. Rockheim ble offisielt åpnet 5. august 2010 og hovedoppgaven til Rockheim er å samle og videreformidle norsk populærmusikk, og gjøre dette gjennom en utstilling. Det ble bare bilder av Rockheim utvendig denne gangen, jeg får ta turen innom Rockheim i åpningstiden ved en senere anledning.

Siden dette var den eneste dagen jeg ikke kjørte bil i løpet av Trondheimturen, så benyttet jeg anledningen til å både spise på Egon Søndre i sentrum og ikke minst ta meg en halvliter øl! Det er er en av de dyreste halvliterne jeg har drukket noen ikke-importert øl noensinne, men steike som det smakte etter en tur til fots i Trondheim sentrum og på Munkholmen! Jeg nøt en halvliter lokalt øl til en hamburger. Noen ganger smaker det rett og slett bare helt nydelig med en øl, og dette var en av disse gangene. Jeg vurderte forøvrig først å sitte ute på Egon, men siden uteserveringen var i skyggen, så var det litt kjølig. Jeg havnet derfor inne. Lokalt er ganske stort og i flere etasjer, og de har en ordning med at man finner seg et bord først, og så går man til bardisken og bestiller det man vil ha. Det er flere og flere som benytter seg av en slik løsning, selv om jeg foretrekker å kunne bestille ved bordet. Men jeg skjønner at det er mye enklere for personalet. Det er sikkert og så behov for færre folk på jobb når alt foregår i bardisken.

Deretter var det bare den «tunge» turen tilbake til hotellet som gjenstod. Jeg spurte en drosjesjåfør hva han skulle ha for å kjøre meg til hotellet, og selv om det var «minstetakst» siden det ikke er så langt, så var det såpass dyrt en lørdag kveld, at jeg valgte å gå isteden. Det får bare stå til tenkte jeg, opp Brubakken må jeg innrømme at jeg måtte ta en og annen pause underveis. De har faktisk satt opp noen stoler underveis i bakken for at man skal kunne få et pust i bakken. Jeg valgte dog ikke å sette meg ned, for da hadde jeg vel blitt sittende. Men veien opp fra Gamle Bybro og helt opp til Kristiansten festning var virkelig seig! Det er lenge siden jeg har vært borti en tilsvarende bakke! Hadde jeg hatt en sykkel kunne jeg prøvd meg på sykkelheisen Trampe. Det samlet seg ganske mange som ville se en som ville bruke sykkelheisen, men det så jaggu ikke lett ut. Men like etterpå kom det en som tydeligvis hadde gjort det før, da så det plutselig ut som det var lett som en lek. Men når man først har kommet seg opp til Kristiansten festning, så er det bare å rusle ned den korte veien til hotellet jeg bodde på i Trondheim.

Da var jeg ved veis ende etter en uke i Trondheim i sommer. Dagen etter ble bare brukt til å kjøre hjem.