Munkholmen i Trondheimsfjorden

Den siste dagen i Trondheim benyttet jeg også anledningen til å ta en tur ut til Munkholmen som er en liten øy som ligger ca 2 km utenfor Trondheim sentrum i Trondheimsfjorden. Munkholmen er et populært utfartsted i sommersesongen med muligheter for å bade, soling og det er også en cafè der og en liten restaurant med uteservering. Utenfor murene er det også mulighet for å grille for dem som ønsker det. Det tar bare 12 minutter med båt fra Ravnkloa i Trondheim. Det var ikke mange som skulle ut med nest siste båt som jeg tok. Men jeg ville få ca halvannen time på Munkholmen til å rusle rundt og ta bilder og se hvordan dette gamle rettersted, kloster, festning, statsfengsel, sjøfort og ikke minst forsvarsanlegg med luftvernstillinger for okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Det ble ganske mye bilder bare på vei ut til Munkholmen, i løpet av de 12 minuttene dette tok.

Litt historikk fra wikipedia:

Munkholmen (norrønt Hólmr, Niðarhólmr) er en liten øy på 13 dekar som ligger ca. 2 km utenfor Trondheim sentrum i Trondheimsfjorden. I sommersesongen er øya nå et populært utfartssted, med muligheter for bading og soling. Det er også en café der og en liten restaurant med uteservering. Det går båt fra Ravnkloa i Trondheim. Munkholmen har en rik historie og er fredet.

Man hører om Munkholmen i Snorre, der den heter Nidarholm og ble brukt som rettersted. Fram til reformasjonen var Nidarholm kloster på øya. På 1600-tallet ble navnet Munkholmen tatt i bruk, og Munckholm festning ble anlagt. Deler av festningen er i dag en severdighet. Festningen ble brukt som statsfengsel, og den mest kjente fangen som satt der, var Peder Schumacher Griffenfeld. Den franske forfatteren Victor Hugo skrev romanen Fangen på Munkholmen om hans fangenskap her. Under andre verdenskrig bygde tyskerne faste luftvernstillinger på Munkholmen.

Historie

Rettersted før 1100

Før 1100-tallet skal øya som i dag kalles Munkholmen ha blitt brukt til rettersted. Det fortelles at Olav Tryggvason lot hodene til Håkon Jarl og trellen Kark bli satt på nidstang her i år 995.

Kloster mellom 1100 og 1537

I følge islandske kilder ble benediktinerklosteret Nidarholm grunnlagt på øya av Magnus Berrføtts lendmann Sigurd Ullstreng omkring år 1100. Munkeklosteret tilhørte Cluniacenserordenen og var viet St. Benedikt og St. Laurentius. Kirken ble omtalt som Laurentiuskirken. Andre kilder hevder at det ble opprettet et kloster på Munkholmen allerede i 1028 av Knud den store.

Munkeklosteret ble etterhvert ganske mektig, det eide større jordområder på fastlandet, drev mølle på Ila og eget rederi og handel med England. Munkene hadde også sitt eget bryggeri der som var vanlig blant munkene på denne tiden. Magnus Blinde ble viet til munk her; han var i klosteret mellom 1135 og 1137. Gjennom middelalderen brant klosteret tre ganger, i 1210, 1317 og siste gang i 1531, rett før reformasjonen i 1537. Nidarholm kloster var i funksjon frem til reformasjonen, da erkebiskop Olav Engelbrektsson ble tvunget i landflyktighet.

Klosteret forfalt etter reformasjonen, øya ble brukt til beite og slåttemark for lensherrene på Kongsgården i Trondheim fram til den ble befestet på 1600-tallet. På denne tiden forsvant de siste restene av klosteret, og øya fikk navnet Munkholmen.

Festning mellom 1660 og 1825

Munckholm festning. Under Karl Gustav-krigene (to kriger mellom Danmark-Norge og Sverige mellom 1657 og 1660) ble Trondheim okkupert av svenskene, som befestet øya med et provisorisk kanonbatteri. I 1660 vant Danmark-Norge tilbake Trøndelag, og arbeidet med et permanent festningsanlegg ble påbegynt.

1660-1661: En enkel forsvarsmur med forsvarsverker i treverk og den første kommandantboligen ble bygget. Festningen ble utstyrt med 18 kanoner.

1671-1674: Det store sentraltårnet ble påbegynt. Indre tårn ble så å si ferdig.

1680-årene: De gamle yttermurene ble revet og erstattet av mer solide murer. Fremstikkende bastioner, som senere skulle danne et stjerneformet festningsanlegg, ble bygget under ledelse av bl.a. Johan Caspar von Cicignon. Munkholmen skulle nå også fungere som statsfengsel, derfor ble det innredet oppholdsrom i tårnet. Det ble også bygget ny kommandantbolig i mur. Festningen ble nå utstyrt med 35 kanoner.

1690-1707: 26. august 1690 ble Munckholm festning innviet. I 1695 ble dagens kommandantbolig bygget. De neste årene ble ytterverkene bygget ferdig til en «stjernefestning» med spisse bastioner. Festningen dekket nå mesteparten av øya.

Statsfengsel mellom 1680 og 1850

Munkholmen var statsfengsel mellom 1680 og 1850. Det var mest politiske forbrytere som satt her. Den mest kjente av fangene var den danske statsmannen Peder Schumacher Griffenfeld (1635-1699), som var statsfange her mellom 1680 og 1698. I følge historien skal Griffenfeldt ha laget en ring rundt et steinbord ved å slepe fingeren sin langs bordet når han gikk rundt det i løpet av oppholdet. I senere tid har det blitt avslørt at bordet ble laget av en overivrig vaktmester som ønsket mer blest og flere besøkende på holmen.

Sjøfort mellom 1825 og 1893

Munkholmen sjøfort. Napoleonskrigene med ny krigsstrategi og -teknikk viste at tenalje-festninger ikke var effektive nok, nye festninger fikk en polygonal form. Sjøfortet på Munkholmen var i 1850 ferdig ombygd til den form den har i dag. Den fikk opptil 8-10 meter tykke murer, men ringmuren ble sterkt redusert. I sentraltårnet ble det bygd et kuppelhvelvet kruttkammer, og fangecellene ble fjernet. Sjøfortet hadde 60 kanoner og plass til 500 mann.

Munkholmen har vært en av Nordens sterkeste festninger, men i 1893 ble den nedlagt. I løpet av tiden festningen eksisterte var den så å si aldri i kamp.

Tysk forsvarsanlegg under andre verdenskrig

Batterie Munkholmen. Under den tyske okkupasjonen (1940-1945) ble Munkholmen brukt som forsvarsanlegg bl.a. for ubåtbasen Dora i Trondheim. Tyskerne bygde om deler av festningen og hadde overvåkningsanlegg og seks luftvernstillinger på øya. I den perioden ble kjegletaket på tårnet fjernet og nytt flatt tak ble støpt som fundament for luftskyts. Her ble det også oppsatt en observatørstilling i betong. Skytset ble ledet av to optiske avstandsmålere: en Dreiwalzenkommandogerät «Dreiwag» 6m Zeiss REM (Räum-EnfernungsMesser) og en Kleinkommandogerät «Kleinkog» 6m REM.

Etter krigen ble sporene etter den tyske aktiviteten forsøkt fjernet ved at forlegningsbrakka ble revet, skytset fjernet og stillingene gjenfylt med jord. På tårntaket er observatørstillingen benyttet som fundament for det gjenoppbygde taket og slik «ødelagt» som selvstendig objekt.

I nyere tid er en kommet til at også denne del av Munkholmens historie skal formidles. En av kanonene, en 105mm SKC/32 i tårn, ble tilbakeført i 2005. Den ene avstandsmåleren, «Dreiwag» nord for rundtårnet er den eneste i Norge og er en av de mest komplette i verden. Med deler fra Kystartilleriets museum kan denne trolig restaureres til nær «operativ stand».

Utfartssted

Munkholmen friluftsområde. Siden nedleggelsen av festningen har Munkholmen spilt en større og større rolle som utfartssted, både for Trondheims befolkning og tilreisende. I dag går det passasjerbåt mellom Ravnkloa og Munkholmen hver time i sommerhalvåret. Inne på festningsområdet er det god plass til soling, pikniker og rekreasjon. Det fins restaurant og håndverksutsalg. Utenfor murene er en av Trondheims mest populære badeplasser.

Museum

Det er omvisning i festningsbygget med guiding på flere språk flere ganger om dagen. Det er få synlige rester etter retterstedet og klosteret. En bauta som er reist innenfor murene kan muligens antyde plasseringen av retterstedet. Av klosteret har arkeologiske undersøkelser påvist rester ca. ½ meter under grunnen. Av den stjerneformede festningen fins det rester av murene i det nåværende Lavetthuset, og det er bevart en kasematt fra de gamle vollene, men dette er ikke tilgjengelig for publikum. Tårnet er senere ombygget, og ringmuren har fått tak. Det vi ser i dag er sjøfortets polygonale form fra midten av 1800-tallet. Ved omvisning får publikum vite om Munkholmens historie, mens de får se det fuktige fangehullet, kruttkammeret med sin spesielle akustikk, det som er igjen av Griffenfeldts fengselscelle og toppetasjene i tårnet med rester fra den tyske okkupasjonen. Det finnes også betongfundamenter fra tyskernes kanonstillinger.

Men som ved så veldig mange andre steder tyskerne etablerte forsvarsanlegg, fort, festninger og andre mindre stillinger, ble mye av det fjernet og jevnet med jorden etter krigen. Det var derfor ikke så veldig mye igjen på Munkholmen. Men heldigvis, av historisk verdi, så har en 10,5 cm SKC/32 luftvernkanon i paddeskjold kommet på plass igjen nesten 50 år etter at de ble fjernet. Luftvernkanonene ble fjernet i 1958 og en av dem kom på plass igjen i 2005. Ifølge en artikkel i Adresseavisen finnes det nesten ingen slike kanoner igjen, men det skal befinne seg en på Oscarsborg festning. Nå finnes det riktignok plenty av 10,5 cm SKC/32-kanoner, men det er ikke umulig at det er veldig få av dem som står i paddeskjold. Dette var en veldig vanlig kanon både under andre verdenskrig og ikke minst på norske kystfort etter andre verdenskrig. Mange av de gamle feltkanonene som tyskerne brukte på kystfortene under krigen ble erstattet av mer moderne 10,5 cm SKC/32 kanoner etter krigen. Det norske forsvaret monterte dem inn i eksisterende tyskbygde kasematter eller byde nye kasematter til dem, slik som på Kjøkøy fort, Torgauten fort og Kopås batteri.

Opprinnelig var Batterie Munkholmen utstyrt med fire stykk 8,8 cm luftvernkanoner sommeren 1940, men disse ble erstattet av 10,5 cm SKC/32 luftvernkanoner sommeren 1942. I en tid etter at den ble demontert i 1958 gjorde den aktuelle kanonen tjeneste ved Hysnes fort, før Trondheim fikk hånd om den i 1995. Planen var å montere den på Ladehammeren i en restaurert kanonstilling, men det ble ikke noe av de planene. Så kom Munkholmens venner inn i bildet, de har i flere år forsøkt å få kanonen tilbake til sin opprinnelige plass på Munkholmen. Kanonen med paddeskjold veier ikke mindre enn 15 tonn. Det skal ha vært seks av disse på Munkholmen under andre verdenskrig, ifølge Adresseavisen. I tillegg til å være luftvernkanoner, kunne også disse kanonene benyttes som sperrebatteri fra sjøsiden. Men hovedoppgaven var antiluftvern, blant annet for å beskytte den gigantiske ubåtbasen Dora i Trondheim. Dora 1 ble påbegynt i mai 1941 og ferdigstilt i juli 1943, mens Dora 2 aldri ble ferdigstilt.

En ting som jeg ikke var klar over når jeg var på Munkholmen, var at tårnbygningen hadde ikke et skrått tak som i dag (og tidligere) når okkupasjonsmakten hadde anlagt luftvernbatteriet på Mukholmen. De hadde fjernet taket og støpt en stilling for observasjonspost og lett luftvern. Det stod to stykk 4 cm Flak 28 luftvernkanoner på denne stillingen. Det var egentlig svenske Bofors 4 cm luftvernkanoner som tyskerne hadde beslaglagt. Det var da ganske vanlig at de ga de beslaglagte kanonene et annet annet navn enn det opprinnelige fra produsenten. Tårnet hadde også to stykk danske 2 cm Flak Madsen på tårnets yttermur mot øst. På denne muren ble det også satt opp en 60 cm lyskaster. Etter krigen har dessverre observasjonsposten på tårntaket blitt benyttet som fundament for det gjenoppbygde taket. Når dette taket ble bygget har jeg ikke klart å finne ut.

På Munkholmen står det også igjen en Dreiwalzenkommandogerät «Dreiwag» 6m Zeiss REM (Räum-EnfernungsMesser) avstandsmålet intakt. Dette skal være den eneste igjen i Norge og også være en av de best bevarte i verden. Etter hva jeg har lest, skal det være mulig å sette denne i operativ stand, da det er reservedeler tilgjengelig for å gjøre dette mulig. Munkholmens venner har arbeidet i mange år med å gjøre denne delen av Munkholmens historie tilgjengelig for publikum. 10,5 cm SKC/32 luftvernkanonen i paddeskjold fikk de på plass i 2005. De arbeider fortsatt med å gjøre mer av sporene etter okkupasjonsmakten tilgjengelig for å kunne ha dette som en del av omvisningen på Munkholmen. Jeg har også forstått det slik at de ønsker å gjøre observasjonsposten på taket av tårnet tilgjengelig for en slik type omvisning. Men det skal være nødvendig med enkelte endringer for å kunne gjøre dette mulig. Jeg krysser fingrene for at Munkholmens venner lykkes i å gjøre større deler av sporene etter okkupasjonsmakten under andre verdenskrig tilgjengelig for omvisninger.