«

»

sep 25 2013

Skriv ut Innlegg

Tur til Kosovo i buss

De to bussene vi skulle kjøre ned til Kosovo fulle av hjelpemiddelutstyr og klær ble pakket en uke før vi dro nedover sist lørdag, 14. september. Vi hadde pakket den gule #266 som er en gammel turbuss fra den gangen vi het Fredrikstaddistriktets Rutebiler og da hadde den internnummer #103. I tillegg hadde vi pakket den lilla #275 som har blitt brukt som reservebuss på Timeekspressen den senere tid. Den ble opprinnelig kjøpt inn brukt fra Notoddenekspressen og ble brukt på Oslofjordekspressen. I den perioden var  bussen hvit med NORWAY-dekor. Navnet på denne bussen var «Birger Ruud». Planlagt avgang fra garasjen til Nettbuss Øst AS avd Fredrikstad, tidligere BorgBuss var lørdag kl 09.00, men vi ble litt forsinket da det alltid er litt å gjøre i siste litten.

Avgang fra Fredrikstad

Innen vi rakk å kjøre avbårde med de to bussene, oppstod det også en diesellekkasje på buss #275. Det var enda godt at dette skjedde før vi dro og ikke et stykke på turen. Vår eminente mekaniker hadde nok løst problemet da også, men det er jo kjekt med alt som er i orden før man drar avgårde. Siden det var fint liten vits at vi i buss #266 skulle sitte og se på at buss #275 ble reparert, startet vi på turen for å fikse tollpapirene på Svinesund for begge bussene så lenge. Dette gikk veldig greit og neste stopp var å bunkre med mat og drikke på Nordby kjøpesenter. Det tok ikke så mange minuttene etter at vi hadde kommet frem før buss #275 også kom inn på parkeringsplassen.

Da benyttet jeg anledningen til å dele ut Walkie Talkiene (PMR, 466 mhz) som jeg hadde kjøpt inn for å kunne ha gratis kommunikasjon mellom bussene. Joda, vi alle har mobiltelefoner, men det er veldig praktisk å ha gratis kommunikasjon som til enhver tid går til en som er våken. Litt kjedelig å ringe til en som prøver å sove. Ikke koster disse PMR-radioene så veldig mye heller, jeg hadde valgt å kjøpe et sett som heter Topcom TwinTalker 9100 som inneholdt to radioer, 2 ladestasjoner, 2 ladekabler til 220v, 2 ladekabler til 12v, 2 mikrofonkabler og 2 oppladbare batterier. På denne turen valgte jeg derimot å erstatte de oppladbare batteriene med vanlige AAA-batterier og ha med ekstra batterier. Så slapp jeg å ha med ladere og styre med det. Rekkevidden skal være opp mot 10 km med disse radioene. Det er naturlig nok under optimale forhold.

Bare et par timer nedover i Sverige hadde vi ett uhell med buss #266. Det smalt til idèt det ytre dekket på venstre side punkterte og miste mesteparten av banen. Dekselet rundt dekket hadde også løsnet og lå bak oss på E6. Vi kunne nok ikke hatt mer flaks enn det vi hadde når vi først skulle punktere. For det var bare å rygge noen få meter tilbake og inn på en rasteplass. De som kom bak oss i den andre bussen svingte inn på rasteplassen og fikk plukket opp dekselet som vi hadde mistet og fikk vekk de værste dekkrestene. Derfor fikk vi både kommet oss inn på en rasteplass og ryddet opp i dekkrestene i løpet av noen få sekunder! Dekkskiftet derimot tok totalt en times tid, men da var vi på veien igjen, og skulle tilbakelegge 332 mil i løpet av 3,5 døgn.

Resten av turen til Trelleborg syd i Sverige gikk som den skulle, med stopp på Hallandsåsen for å spise. Ellers stoppet vi i snitt ca med 1,5 times mellomrom for å gjøre ting som tisse, bytte sjåfør, fylle diesel og lignende. På grunn av punkteringen var vi litt usikre på om det var tid til å stoppe og spise på Hallandsåsen, men det viste seg å ikke være noe problem i det hele tatt. Vi var også fremme på havna i Trelleborg i god tid før ferga skulle gå kl 23.00. Det var ferga Huckleberry Finn fra TT Lines som skulle frakte oss fra Trelleborg i Sverige til Rostock i Tyskland. Ferga ble bygget i Tyskland i 1988 og har vært igjennom ombygginger i 1993 og 2001. Tidligere har denne ferga hatt navn som Nils Dacke, Per Pan og Peter Pan IV. Jeg så frem til å få sovet litt denne natta, men det tok flere timer før jeg omsider sovnet, men litt søvn fikk jeg i det minste.

Søndag – Rostock, Tyskland

Allerede kl 06.00 dagen etter var vi på veien igjen fra Rostock i Tyskland og skulle igjennom hele Tyskland og videre igjennom Østerrike og Italia. Dette er den lengste etappen i bussen og bussen går i utgangspunktet non-stop med unntak av stopp til å tisse, bytte sjåfør, fylle diesel og spise. Det var bare et varmt måltid (middag) som ble spist utenfor bussen, alle de andre måltidene spiste vi ombord i bussen mens vi var i farta. Jeg slutta egentlig å spise brød til frokost for flere måneder siden, men gadd ikke å ha noen særbehandling på bussen, så her gikk det i brød i bøtter og spann. For å gjøre det så enkelt som mulig, spiste jeg jeg to og to skiver med pålegg imellom.

Planen med fordelingen av kjøringa var at vi skulle kjøre maks 4,5 time hver oss før vi byttet sjåfør. Men vi byttet når vi ikke orket å kjøre mer (men maks 4,5 time). På dag- og kveldstid klarte man å kjøre ganske langt uten noen form for problemer, men på natta var det ikke så lenge man klarte av gangen før man måtte ha avløsning. I tillegg til sjåføren hadde vi også en co-sjåfør i guidesetet som hadde som oppgave å prate med sjåføren og sørge for at han holdt seg våken. I tillegg til å kommunisere med den andre bussen og bistå med veivalg osv. Nå hadde jeg med meg min GPS som ble brukt i buss #266, så den tok seg av mesteparten av guidingen. Se bort fra når vi dro fra Rostock i Tyskland, hvor GPS’en ville ha oss en annen vei enn det de hadde planlagt på forhånd, så gikk dette smertefritt.

Jeg var uten tvil den som kjørte minst av oss på buss #266 ihvertfall, men det var vi nok også inneforstått med på forhånd. Men jeg kjørte en periode på formiddagen nedover i Tyskland. Det var faktisk nesten 5 måneder siden sist jeg hadde kjørt buss, hvis man ser bort fra den lille turen jeg hadde med opplæring på de nye 15 meters MAN gassbussene våre. Men buss #266 er veldig behagelig å kjøre og fin i gira. Jeg har kjørt denne bussen en gang tidligere, nærmere bestemt en gang i 2007 når jeg brukte den til turkjøring en hel dag. Men selv om jeg er den som kjørte minst på buss #266, så satt jeg tilsammen i 8-9 timer (med en pause på 2 timer i «køya») i co-sjåførsetet på kvelden, natta og morgenkvisten fra Tyskland, igjennom Østerrike og nedover i Italia. Det er en minst like viktig oppgave som å kjøre selve bussen. For å holde meg våken igjennom natta, må jeg innrømme at det ble noen bokser med Fanta og Coca Cola Zero. De andre på bussen lå bak i bussen og sov, så da var det greit at de fikk sovet når det var mørkt ute, så kunne jeg heller legge meg bak i «køya» den siste delen i Italia. Det er riktignok ikke så lett å sove baki en buss hvor det både vibrerer og man føler at man «hopper og spretter» til tider, men man får ihvertfall litt hvile og noen blunder på øya.

Mandag – Bari, Italia

Vi hadde et stopp ikke langt fra Bari i Italia, hvor jeg kom meg ut av køya og ut for å lette litt på trykket, og når jeg gikk ut av døra på bussen var det omtrent som å møte veggen. Steike så varmt det var ute rett nord for  Bari i Italia! Sola rett og slett stekte! Vel fremme i Bari ca kl 12.30 fikk vi en liten «nedtur» med at det ikke gikk noen ferge før kl 23.00 på kvelden. Året før gikk det 2 ferger i døgnet, men den andre ferga hadde de visst kutta ut, så da hadde vi ganske mye tid å slå ihjel i Bari. Men det skulle ordnes toll- og spedisjonspapirer, så litt tid trengte man jo til dette. Men makan til u-land når det kommer til behandlingen av disse papirene. Vi ble sendt frem og tilbake for å snakke med den ene og den andre. Og da snakker vi ikke om fra den ene «luka» til den andre, men derimot bygninger med en kilometer imellom.

Året før hadde de fått hjelp av en spedisjonsfyr som ble ringt opp i dag. Og det gikk i grunn ganske bra, han ville gjerne ha 20 euro eller lignende for denne jobben, og det er jo helt greit. Men før vi visste ordet av det (jeg lå og delvis så i terminalbygget når dette utspant seg) kom det visst 3 tollere som slo seg helt vrange og mente at vi ikke hadde lov til å frakte gods ombord i en buss. Men vi hadde jo fått dette GODKJENT når vi kjørte inn i Sverige (EU) og hadde papirer frem til Albania som ville være utenfor EU igjen. I Italia skulle vi derfor i utgangspunktet bare «stemples ut» av EU. Først var det snakk om at det var ulovlig, så skulle de ha 100 euro per buss, men det endte opp med 100 euro totalt sett. Vi skjønte ikke hvorfor vi endte opp med å måtte betale 100 euro for å komme ut av Italia, men tollerne påstod at de hadde egne regler i Italia og bla bla.

Men etter at dette var i orden og vi hadde fått kjøpt billetter for å være med ferga Brigde hos European Seaways fra Bari i Italia til Durres i Italia, var det bare å komme seg ombord. Ferga hadde ligget til kai siden før vi ankom Bari den mandagen. Men her var det mildt sagt det totalte kaos. For det første fikk vi oppgitt noen priser på lugarene som lå på hotell prisnivå og så var det bare surr når vi kom ombord. Hver og en fikk utdelt et håndkle og ble ført til lugaren som ble låst opp med en ordinær nøkkel. Det var ingen heis heller på denne ferga, så vi måtte gå alle trappene opp til 6. eller 7. dekk eller hva det var. Denne ferga ble bygget i Australia i 1976 og bygget om i Hellas i 1997. European Seaways har to ferger, Bridge fra 1976 og en som heter Ionis fra 1971. Det var den ferga Kosovo-gjengen var med i fjor, og den var tydeligvis enda værre.

Det første vi gjorde når vi kom på lugaren var å få oss en kjapp dusj. Det var mandag kveld og ingen av oss hadde vært i nærheten av såpe og vann siden lørdag morgen. Det skal jeg love dere var litt av en opplevelse! Jeg hadde tatt med meg skift, men hadde glemt å ta med meg ei ny bukse. Og jeg synes ikke det var noe særlig stas å ta på meg den samme buksa som jeg hadde levd i konstant siden lørdag morgen til mandag kveld på nytt. Men det var uansett fryktelig godt å få tatt seg en dusj! Men jeg måtte også en tur på do, og dassen virka jo selvfølgelig ikke. Så da måtte jeg en tur ned til resepsjonen og prøve å få hjelp. Jeg fikk raskt beskjed om at de ikke hadde slått på toalettsystemet (vakumtoaletter) enda, men skulle gjøre det nå. De ringte til en eller annen som skulle fikse dette, og jeg fikk beskjed om å gå opp på rommet og «dra ned» på nytt. Men ingenting skjedde. Det endte opp med at jeg hadde tre turer ne til resepsjonen før en ble med meg opp for å fikse det. Det tok sin tid og det måtte stakes og gøres noe jævlig for å få det til å virke.

Innen jeg kom meg ned til «restauranten» var de andre ferdig med å spise. Jeg ble anbefalt å holde meg langt unna det som så ut som en karbonade eller hamburger, det var visst et soia-produkt som ikke smakte særlig godt. Men det som møtte meg når jeg skulle bestille noe å spise, var noe fisk av noe slag som lå og fløt og et eller annet type kjøtt som jeg ikke helt kunne stadfeste hva var. Men etter å ha spurt, viste det seg å være kylling. Jeg valgte derfor å ta kylling med chips til, og ei flaskem med vann. De hadde ikke mulighet til å bruke kort ombord på denne båten, her var det bare kontanter som gjaldt. Jeg har aldri opplevd makan til lav standard på en kafeteria eller restaurant eller hva dette skulle være. Utvalget var forferdelig dårlig og dette var nok det beste eksemplet jeg har sett av «polske uker» noen gang. Og å ha en restaurant ombord i en båt uten mulighet til å bruke kort? Det er ikke vi vant til ihvertfall. Kyllingen og maten smakte i grunn helt greit, og det kostet meg vel ikke mer enn 32 kroner eller noe.

Etter to netter med veldig dårlig søvn, er det vel undvendig å si at jeg var trøtt, og jeg gikk vel mer eller mindre i koma når jeg gikk og la meg. Jeg var på puta allerede før ferga skulle gå kl 23.00, og dette var min første natt med cpap pustemaskinen. Noe av grunnen til at jeg sleit med å sove på ferga mellom Trelleborg og Rostock var fordi Jarle snorket noe forferdelig. Denne natta hørte jeg ikke et knyst fra Jarle, men det var nok ikke fordi Jarle ikke snorket, men fordi jeg rett og slett var i koma. Jeg hadde en veldig god natt, for å si det pent. Dagen etter skulle vi ha vært i land kl 8, men ferga hadde visst ikke gått fra land i Bari før ved midnatt og vi var derfor en time etter skjema. Men det hadde ikke jeg fått med meg, for jeg hadde som sagt «falt i koma».

Tirsdag – Albania

Inn i Albania fikk jeg mitt aller første stempel i passet noensinne. Her var det selvfølgelig nye toll- og spedisjonspapirer som skulle lages, men dette gikk mye mer smertefritt en hva vi opplevde ut av Italia. Vi hadde sørget for å få litt lokal hjelp til dette på forhånd. Når vi satt utenfor bygningen med pass- og bagasjekontroll dukket det opp en drosjesjåfør som lurte på om vi trengte drosje. Det gjorde vi jo ikke, men det morsomme var at han husket igjen Roger fra i fjor. Denne drosjesjåføren liker visst opera og Roger hadde visst sunget med ombord i hans drosje for et år siden. Han var veldig gira på at vi skulle benytte hans drosje igjen, men vi satt jo bare og ventet på at bussene skulle ble sluppet fra tollen og trengte derfor ingen drosje. Mens vi satt og venta på bussene var det artig å sitte og følge med på folket som kom og gikk, ikke minst ei dame i uniform som kom trillende med ei trillebår og feiet veikanten med ei skikkelig «sopelime» av grov type. Ikke en piasavakost som vi er vant til akkurat.

Turen igjennom Albania var ikke mer enn 50 mil eller så, så den opplevdes som veldig kort i forhold til Tyskland og Italia. Og veistandarden var mye bedre enn jeg kanskje hadde regnet med. Men hva vi så av hus og slikt var det så som så med kvaliteten på. Men en ting det var forferdelig mye av i Albania, så var det bensinstasjoner. Det var bensinstasjoner overalt og hele tiden. Hvis man synes at det er mye bensinstasjoner her hjemme, så er det ingenting med i Albania. Jeg kan ikke fatte og begripe at det er behov for så mye bensinstasjoner? Men det er tydelig at det er mye penger å hente på å selge bensin! Vi stoppet forøvrig på et Euro-stop av noe slag som så veldig nytt og fint ut for å spise. Prisene var latterlig lave og flesteparten av oss bestilte oss pizza. Men jeg må si at pizzaen var rimelig smakløs. Hadde de bare lagt litt mer jobb i tomatsausen, så hadde det nok ikke vært så værst. Men vi fikk noe mat i magen slik at vi kunne fortsette turen vår mot Kosovo.

Når vi traff på barn underveis benyttet vi anledningen til å gi bort litt godteri, være seg sukkertøy eller Angry Birds godteri! Dette ble tatt godt i mot av de fleste, men det var noen som ikke turte å ta imot. Og det er kanskje ikke så rart, blir vi ikke alle lært opp til å ikke ta imot noe fra eller snakke med fremmede menn? Men de aller fleste tok imot og var kjempefornøyd med å få seg litt godteri! Det er kanskje ikke så ofte at det plutselig stopper to busser og deler ut godteri til villt fremmede mennesker?

Når vi kom oss til grensa mellom Albania og Kosovo skal jeg love dere at det ble mye styr. Først måtte vi ut av Albania og bare noen få meter bortenfor skulle vi inn i Kosovo. Her var det et forferdelig spetakkel fra politi og toll. De hang seg opp i at vi ikke hadde et original vognkort på buss #275 og dette førte til at de tydeligvis skulle være ekstra vanskelige og utøve den makten de hadde. Vi klarte derimot å hoste opp det originale vognkortet til slutt. Men da skulle de ha passene våre, de skulle inn i bussen for å se hva vi hadde av last og de sjekket chassinummer mot vognkortet osv. Det ble veldig mye frem og tilbake, for å si det pent. På et tidspunkt dukket også det som så ut til å være sjefen på tollstasjonen som inspiserte at hans folk gjorde det de skulle. Når vi først hadde blitt sluppet ut av Albania, så ble det et forferdelig styr på vei inn i Kosovo også. Men etter mye om og men så kom vi oss igjennom til slutt.

Vel inne i Kosovo fikk jeg med egne øyne for første gang se de utrolig kreative kjøretøyene jeg bare har sett på bilder tidligere. Noe som ser ut som en jordfreser foran en henger som de bruker som «traktor» eller hva jeg skal kalle det. Det var ganske mange slike kjøretøyer i Kosovo. I tillegg var det veldig mye traktorer å se. Litt morsomt var det et stykke inn i Kosovo på tirsdagen når det ble full stopp i trafikken pga en flokk med kuer. De okkuperte den ene fila og skulle selvfølgelig også litt innimellom bussene på vei forbi. Sikkert litt frustrerende for dem som opplever dette til stadighet, men for oss bare en morsom opplevelse som vi tok bilder av.

Vel fremme ved kommunehuset i byen Peja som skulle få den gule bussen #266, ble vi tatt godt i mot og ble tilbudt det vi ønsket å drikke. På turen nedover var det nulltoleranse mot alkohol, selv om det hadde smakt utrolig godt med en kald øl i varmen i Bari i Italia, så var det først når vi kom frem til Peja at vi fikk oss en iskald Birra Peja, et lokalt øl fra byen! Det er vel unødvendig å si at dette smakte utrolig godt! Vi skulle bare slappe av og kose oss litt før vi begynte å pakke ut buss #266. En del av rullestolene på denne bussen skulle gis bort til en forening i Pristina. De skulle møte oss her og frakte dette videre på egen lastebil. Litt artig var det når det dukket opp en norsk ambulanse, en Volvo V90 i den gamle Ambulansedekoren som vi hadde her hjemme tidligere (primært hvit med rød og blå dekor).

Jeg for min del har aldri opplevd makan til takknemmelighet som jeg så når vi delte ut hjelpemidler, klær og ikke minst bussene i Kosovo! Etter at vi hadde fått ut og delt ut at det vi skulle utenfor kommunehuset i Peja, ble pussene parkert der for kvelden og vi ble fraktet til et hotell i nærheten. Da må jeg innrømme at jeg ble litt overrasket over at sjåføren fra Kosovo også pratet norsk. Men både han og et par av de andre hadde bodd i Norge en periode og lært seg norsk. På hotellet var det den første av en rekke «takkemiddager» fra de som hadde fått noe av oss fra Norge. Mens noen tok seg en tur ut den kvelden, ble jeg igjen på hotellet sammen med ca halvparten av reisefølget. Vi satt ute i korridoren for hotellrommene og pratet om hva vi hadde opplevd hittil og skrønte litt. Etter det var det utrolig godt å komme seg i seng.

Onsdag – Peja

Dagen etter (onsdag) startet ikke med frokost som man er vant til, men derimot en tur til kommunehuset i Peja for å hente bussen og kjøre den til skolen i Peja som skulle få bussen. Resten av oss ble kjørt dit i personbiler. Men først var det en tur inn på kommunehuset og ordføreren for å offisielt bli takket. Dette var rene pressekonferansen med x antall fotografer tilstede. Bare fra oss så var det 3 som tok bilder. Men de hadde også et par som tok bilder og filmet. På skolen ble vi tatt imot på en måte som overgår alt jeg noen gang har opplevd. Man følte at man ble tatt imot og satt pris på som om man var kongen eller noe. Så da lurer jeg på hvordan en konge blir tatt imot? Lærere og elever stod på rekke og rad og skulle håndhilse på oss alle sammen. Foran skolen ble vi underholdt av elevene med dans og sang og det var takketaler i det vide og det brede. Vi fikk også utdelt takkdimplomer til både Nettbuss Øst AS og til BorgBuss AS. I tillegg ble hver og en av oss ropt opp og fikk tildelt hvert vårt takkediplom også. Litt morsomt var det når Roger ble titulert som «president» og jeg ble titulert som «vise president».

Etter utdelingen var det inn på skolen for å spise frokost. Her fikk vi noe som skulle være tradisjonell albansk mat, pannekaker i flere lag, maisbrød, ost, paprika, tomat osv. Det som kanskje var litt uvant for vår del, var at vi ble servert øl til frokost, Birra Peja her også selvfølgelig. Jeg for min del hoppet elegant over øl’en, da jeg syntes det var vel tidlig å drikke øl. Jeg venter heller til middagen senere. Etter frokosten på skolen, benyttet vi anledningen til å titte litt rundt i klasserommene og sånn på skolen. Og det var mildt sagt en helt annen standard enn det  vi er vant til her hjemme. Hvert klasserom har en egen vedovn som var 60 år gammel, hvis jeg ikke husker feil. Alt er gammelt og slitt, men det er dette de er vant til, men det blir veldig utdatert for oss som kommer fra Norge. På vei fra skolen benyttet vi anledningen til å ta en tur innom familien til en av sjåførene våre som var med på turen, nemlig Daut.

Så var det videre og hente buss #275 som skulle videre til Mitrovica og Vushtrri. På veien stoppet vi hos familien til en annen sjåfør som vi hadde med litt til. Deretter var det opp i fjella til en annen skole for å levere mesteparten av innholdet av bussen. Med unntak av en del rullestoler og hjelpemidler som skulle være igjen i bussen når vi leverte den på skolen i Vushtrri. Elevene ved skolen oppe i fjellet var utrolig hjelpsomme med å bære bæreposer med klær og andre ting fra bussen og inn på skolens område. Deretter derfra og inn igjennom et av vinduene på skolen. Elevene fløy frem og tilbake med bæreposer med den største iver. De fleste syntes også at det var stas å bli tatt bilder av. Og jeg gikk rundt og tok bilder i ett sett. Jeg hjalp til å bære litt innimellom også, men det var mer enn nok folk til dette allerede.

Vi hadde også fått med oss en journalist og en fotograf fra Kosovo TV på veien som skulle lage et innslag om dette. De filmet underveis og gjorde diverse intervjuer. Det som uten tvil var høydepunktet for ungene, var nok når vi begynte å dele ut bamser, nøkkelringer som de kunne ha rundt halsen i et bånd og ikke minst når Jarle begynte å dele ut kjærlighet på pinne! Da fikk de beskjed om å stille opp på rekke, men det tok litt tid å få organisert dette, men vi fikk dem til slutt opp på to rekker, og Jarle begynte å dele ut til alle sammen. Når alle hadde fått utdelt en kjærlighet på pinne, var det fortsatt masse igjen, så da fikk de beskjed om å stille seg opp på rekke en gang til, og de fikk enda en kjærlighet på pinne! Etter dette ar det ikke nok igjen til en da en runde, så da ble en håndfull med kjærligheter kastet i lufta om gangen til kartongen var tom! Ungene fløy frem og tilbake og var kjempeivrige etter å sikre seg enda flere kjærligheter!

Vi hadde håpet på å få levert bussen på skolen i Vushtrri iløpet av onsdagen, men det ble såpass seint at det kunne vi nok bare glemme. Så da ble det avtalt at vi skulle levere bussen på torsdag. Onsdag kveld ble vi innkvartert på hotellet utenfor Vushtrri hvor vi skulle være resten av oppholdet i Kosovo. Men dette gikk vel ikke akkurat helt smertefritt. Vi var 7 personer som skulle overnatte på hotellet, og vi ønsket derfor 3 dobbeltrom og et enkeltrom. Men enkeltrom hadde de tydeligvis ikke. Etter at Jarle og jeg hadde fått installert oss på rommet,  kom det en og ville at vi skulle bytte rom, for det var noen andre som trengte dette dobbeltrommet. Det viste seg at de skulle hive ut oss fra et dobbeltrom og plassere Roger og Arne på dette dobbeltrommet.

Når Roger oppdaget dette, bare snudda han i døra og lot oss være. Det var et forferdelig styr frem og tilbake for å få dem til å skjønne at vi skulle ha 4 rom, ingen skulle inn på et rom med 3 personer. Det værste var at de jaget ut en av oss fra et rom og plasserte noen andre der før vi endelig var i mål. På kvelden ble det en takkemiddag med rektoren på skolen som skulle få buss #275. Istedenfor at alle skulle bestille noe individuelt, gikk vi for «husets» som skulle være en tallerken med diverse kjøtt. Men først skule vi få en forrett og så lurte de på om vi ville ha salat. Ja joda, salat er godt, jeg regna med at vi snakket om hva slags salat vi skulle få sammen med middagen. Men etter at vi hadde fått forretten, kom det en egen tallerken med en gresk salat. Og så kom hovedretten til slutt. Jeg trodde jeg rett og slett skulle sprekke denne kvelden, det ble fryktelig mye mat. Men det var utrolig godt!

Torsdag – Vushtrri

Frokost dagen etter kl 8.30 på Hotel Amazona var en utrolig positiv opplevelse! Vanligvis når jeg er på hotell er jeg vant til at det er frokostbuffet og man tar det man ønsker. Men her fikk man alt sammen på bordet og man tok det man ville. Vi fikk kokte egg, stekte egg, ost, skinke, tomater, agurk og diverse andre ting. Jeg husker ikke alt sammen. Men en ting som gikk igjen var noe som vi på fleip bare kalte «kråkebolle». Det var noe rødt og hvitt som var rørt sammen og laget til en bolle. Når jeg spurte hva dette inneholdt, så var det ost, paprika og youghurt/rømme. Det smakte veldig godt, litt sterkt, men det varierte litt hvor sterkt det var. Noe det gikk litt av til frokosten, var Macchiato. En kaffevariant som jeg ikke hadde smakt før jeg takket ja til «kaffe» til frokosten på ferga på vei inn til Rostock. Da var jeg så trøtt og groggy at jeg takket ja til hva som helst. Det værste var at dette var en utrolig god kaffe! Jeg har titta litt i butikkene her i Norge, og de kaller det Latte Macchiato. Siden jeg likte den veldig godt, så sier det seg selv at den inneholdt ganske mye melk. Jeg liker jo overhodet ikke svart kaffe, jeg synes rett og slett det smaker for jævlig. Men Macchiato gikk det litt av når jeg var i Kosovo! Den første frokosten på Hotel Amazona tror jeg jaggu at jeg klarte å helle i meg 3 kaffe før jeg var ferdig. Men jeg tror jeg fikk «straff» for det utover dagen, for jeg måtte på dass å tisse i ett sett. Ellers må jeg si at jeg er utrolig imponert over tomatene i Kosovo. Så store, saftige og «kjøttfulle» tomater har jeg aldri sett noe sted.

Denne torsdagen skulle buss #275 leveres til skolen i Vushtrri og her skulle vi «heldigvis» ikke gjøre annet enn bare å levere skolen, vi slapp å tømme bussen og montere sammen alle rullestolene. Etter litt kommunikasjonsproblemer og litt knot fikk vi omsider bussen inn i skolegården. Deretter var det avgårde til fots til kommunehuset i sentrum av Vushtrri. Her var det møte med ordfører og ikke minst rektoren på skolen. Her ble donasjonsbrevet og bussen offisielt overlevert til ordføreren i byen! Etter det offisielle så hadde vi resten av dagen «fri». Vi dro derfor til Mitrovica som er den byen som Kosovo-gjengen tydeligvis har vært mest i. Det er også her de har noen faste steder de drar til. Det første stedet vi dro til var en barberer som er sønnen til broren til en av mine kollegaer. Her pleier de å klippe og barbere seg for en billing penge. Jeg for min del ble barbert for aller første gang med en barberkniv! Det ser kanskje veldig skummelt ut når man ser noen bli barbert med en slik kniv, men jeg følte meg veldig trygg. Men jeg sørget for å sitte helt stille, så jeg ikke skulle få noen overraskelser!

Etter at man hadde blitt barbert ferdig så var det noe alkoholholdige greier hele trynet, og det var litt sterkere enn det man er vant til med f.eks etterbarberingsvann her hjemme. Så ble jeg smurt inn med et eller annet, ikke spør meg hva. Men før barbereren i det hele tatt begynte å barbere meg, så hadde han lagt merke til en liten «helligdag» i nakken på meg. Jeg klipper meg jo selv med maskin, og da klippes det bare ned og ferdig med det. Han hadde lagt merke til at jeg hadde noe hårvekst nedover i nakken på hver sin side som han spurte om han fikk lov til å fjerne. For han ville ha en avsluttenede og rette linjer. Og det fikk han selvfølgelig lov til, han viste meg hvordan det så ut både før og etter i speilet. Og det så tross alt bedre ut når han fjernet det! Denne barberingen skulle han ha 1 euro for, men han fikk 2 euro av meg. 16 kroner for en barbering er uansett latterlig billig! Jarle som både klipte seg og barberte seg måtte i utgangspunktet ut med 3 euro, men betalte 7 euro. Litt overrasket ble jeg, for jeg forventet det ikke akkurat, men siden vi ga litt i driks, så var det ikke måte på hva de ville gjøre for at vi skulle ha det så  bra som mulig. Først fikk vi tyrisk te fra en sjappe som lå ved siden av, tror jeg. Så etterhvert begynte de å spørre om vi ville ha øl, og han løp avgårde for å kjøpe øl. Jeg for min del takket nei, da jeg ønsket at de skulle få lov til å beholde mest mulig av tipset. Det var ikke meningen at jeg skulle drikke det oppe liksom.

Så fort vi satt våre bein ut av barbersalongen så begynte det å regne, vi fant et sted vi kunne sitte under tak og kjøpte oss noe å drikke. Mens vi hadde vært og barbert og klipt oss var Jon, vår eminente mekaniker på skolen og reparerte den første bussen vi kjørte ned for en del år tilbake. Jeg har forstått det slik at det er noen småreparasjoner hver gang vi er nede med busser og hjelpemiddelutstyr. Vi avtalte derfor med Jon at vi skulle møtes på hotellet igjen, da vi gjerne ville ta på oss litt mer klær og så dra tilbake til Mitrovica. Jeg fikk derfor på meg en hettegenser og tok med paraplyen. En liten paraply som jeg fikk ned i Adidas-baggen min. Turen fra Mitrovica og til hotellet som ligger litt utenfor Vushtrri var litt av en opplevelse. Vi hadde gjort en deal med to drosjer som skulle kjøre oss dit for 6 euro. Den første drosja vi spurte skulle ha 15 euro, og var ikke interessert i å prute i det hele tatt. Så når vi fikk to drosjer til 6 euro stykket, så var vi selvfølgelig fornøyd.

Men det tok ikke lange tiden før drosja stoppet og sjåføren gikk ut og snakket med sjåføren bak, dette skjedde en gang til. Uten at Arne og jeg som var i den drosja som kjørte først skjønte en dritt av hva som foregikk. Vi satt forøvrig på med en gammel haug av en Ford Escort som hadde vært på skroten for lengst hjemme i Norge. Midt på turen kjørte plutselig sjåføren inn på en bensinstasjon for å fylle bensin. Han fylte på 5 liter som koster 4 euro. Det var såvidt tankmåleren var over reservetanken etter at han hadde fylt på disse 5 literne. På turen hadde vi gjort klar 6 euro og en euro ekstra som driks. Men når vi kom frem til Hotel Amazona og vi ga sjåføren disse 7 euroene, ble han rimelig forbanna. For det som Arne og jeg ikke hadde fått med oss, som hadde foregått de to gangene sjåføren forlot bilen, var at de hadde oppdaget hvor vi skulle hen og hvor langt dette var, og at de hadde gjort en avtale om 15 euro per drosje. Men det var det jo ingen som hadde fortalt Arne og meg, så dette kom litt brått på kan du si. Det vil si at kunne like godt ha satset på den første litt mer seriøse drosja med en gang.

Når vi skulle dra fra hotellet fikk vi hotellet til å bestille drosjer for oss, og da fikk vi såkalte «radio taxi» som brukte radiokommunikasjon mellom bilene og sentralen. Dette var mye nyere biler og ikke minst hadde de bensin på tanken. Men nå visste vi ihvertfall at det kostet 15 euro fra hotellet og inn til Mitrovica. Vel tilbake til Mitrovica igjen gikk vi rett til en restauranten Okarina som Kosovo-gjengen besøker hvert eneste år. Det var en forholdsvis liten restaurant med en utrolig stemning og betjening! Siden Kosovo-gjengen kommer igjen flere ganger hvert år, så blir de fort gjenkjent. Torsdag kveld ble det biff med brun soppsaus til. Dette smakte rett og slett fortreffelig og hvis jeg ikke husker feil kostet det ikke mer enn 7-8 euro heller. For oss er jo dette latterlig billig, men det står selvfølgelig i stil til lønns- og prisnivået i Kosovo! Denne kvelden på Restaurant Okarina kostet oss 85 euro totalt sett for alle 8, det vil si at vi spiste og drak for 85 kroner per person. Servitøren fikk selvfølgelig litt driks da.

Etter turen på Restaurant Okarina hadde vi bestemt oss for å gå over den sperra brua over til den serbiske delen i Mitrovica. Vi har hørt veldig mye om denne brua. At de som kommer derfra er veldig nervøse når de går over og at når beboere fra Kosovo og Serbia skal krysse grensen, så skrur de av bilskiltene sine, for at man ikke skal se at de er fra «feil side». Nå skjønner man jo fort at det er noe galt når bilen mangler skilt, men det gjør det vanskeligere å bevise ihvertfall. Midt på brua i Mitrovica har det blitt lagt en stor haug med jord, slik at det ikke er mulig å passere noe annet enn til fots og med sykkel kanskje. KFOR-styrker passer på på Kosovo-siden av brua. KFOR (Kosovo Force) er en NATO-ledet avdeling med ansvar for å skape og vedlikeholde fred og sikkerhet i Kosovo. Styrkene gikk inn i Kosovo den 12. juni 1999, to dager etter at FN-resolusjon 1244 ble vedtatt. På det meste tjenestegjorde mer enn 50.000 soldater fra 30 forskjellige land.

Når vi skulle gå over brua, hadde jeg fått beskjed om å la kameraet ligge, noe jeg gjorde. Jeg har derfor ikke noen bilder fra selve brua. Det hadde også vært en utfordring å ta bilder, da det var beksvart på kvelden. Når vi kom gående rolig mot brua, så så vi at KFOR-styrkene stod inne på venstre side og fulgte med oss, går jeg ut ifra. Men det var overhodet ingen reaksjon fra dem. Så da gikk vi ut ifra at det ikke var noe problem å gå over. Tidligere når de har gått over brua, har de vært vant til at de har blitt møtt av KFOR-styrkene og at de har pratet litt før de har fått lov til å gå over. Enten får man beskjed om at det er trygt å gå over, eller så får man beskjed om at det ikke er trygt. Tidliere har jeg blitt fortalt at så fort man gikk over brua, så har det kommet en bil og fulgt etter dem hele veien for å se hva de driver med. Etter å ha hørt om hvor «nervepirrende» dette har vært tidligere, må jeg selv innrømme at dette ikke føltes som noe spesielt.

Hvis man hadde blitt møtt av KFOR, hvis men hadde sett at noen fulgte etter og fulgte med på hva man drev med, så hadde dette sikkert føltes ganske «nervepirrende». Men denne gangen var det åpenbart ikke noe spesielt. Ikke som jeg la merke til ihvertfall. Den eneste forskjellen jeg la merke til, var at det var kasnkje enda mer søppel i gatene på den serbiske siden, enn det var på Kosovo-siden. Nå er jo forsåvidt begge sider av brua Kosovo, men selv om dette er Kosovo, så er det deler av Kosovo som Serbia fortsatt kontrollerer. Blant annet en borg litt lengre nord. Vi hadde spurt om det var mulig å komme seg opp til den borgen for å titte, men der hadde vi fått klar beskjed om å la være. Det var ikke trygt.

Det som kanskje er litt «komisk», er at den andre brua er åpen for biltrafikk. Det var den vi gikk over på vei tilbake. Og når vi kom på «Kosovo-siden» igjen var det KFOR å se igjen. Men igjen ingen aktivitet. Så sperringen og den serbiske kontrollen av denne lille delen av Mitrovica virker som av mer symbosk verdi enn noe annet?

Fredag – Trepca, Mitrovica

Etter dette valgte vi å dra på hotellet for at det ikke skulle bli altfor sent. For vi skulle opp kl 6.00 fredag morgen. Vi hadde et tett program. Først skulle vi spise frokost, så en tur på fakultetet hvor de utanner ingeniører og gruvefolk, så skulle vi besøke gruva Trepca i Mitrovica. Til fakultetet ble vi kjørt fra hotellet i to hvite Toyota pickup kommunebiler. Han som kjørte oss i den hvite pickupen er bussjåførøren som kjører de bussene som Vushtrri har fått. Jeg mener å huske at det er 3 busser de har fått hittil. Kosovo-gjengen har vært nede i gruva Trepca tidligere, men siden det var 4 nye sjåfører på denne turen som ikke har vært med før, ville de gjerne at vi også skulle oppleve dette. I tillegg til Jarle og jeg som er norske var det også med to fra Kosovo som heller aldri har vært nede i gruva. Spesielt morsomt var det for han ene som både har en far og bestefar som har jobbet i gruva i mange mange år. Å endelig få kommet ned og se hvordan det ser ut i gruva som familien hans har jobba i årevis.

Til gruva ble vi fraktet i en hvit minibuss som faktisk holdt en høyere standard enn de minibussene vi har i Fredrikstad. Men den hadde nok en litt liten motor, for den sleit litt i bakkene. Fremme ved gruva så var det litt styr før vi fikk slippe inn porten, men det var bare å vente og se. Sjåføren som kjørte oss til gruva hadde heller aldri vært nedi gruva noen gang, så det er utrolig hva vi får til. Så fort vi kom inn porten kom de trillende med et eller annet gammelt utstyr på skinnegangen. Før vi slapp inn i gruva, så var vi en tur inne for å få litt informasjon på kontoret til sjefen for gruva. Det som de utvinner av gruva Trepca i Mitrovica er bly, sink, sølv og litt gull. Men det var primært bly, sink og søl de utvinner av gruva. Det gullet de får ut er bare «bonus». Vi ble fortalt at hvis det var god kvalitet på steinene de fikk ut, så fikk de ca 1 kilo gull for hver 2000 kg stein. Det vil si 1999 kilo stein og 1 kilo gull. Når vi spurte hvor lang tid det tok før de hadde tømt fjellet, fikk vi beskjed om at det er umulig å tømme fjellet, da vil jo hele fjellet kollapse. Men vi fikk vite at om 30 år, så vil de bare jobbe på nivå 10 som er det laveste nivået.

Etter litt informasjon fra sjefen bar det videre til garderoben. Jeg for min del ville gjerne tisse litt før vi ble sluppet flere hundre meter ned i fjellet, og ble vist videre til toalettene til de ansatte. Vi var inne i en garderobe som bare brukes til besøkende tror jeg. Jeg er veldig glad for at jeg bare måtte tisse, for her var det ikke et toalett slik vi kjenner til, men derimot bare et hull i gulvet. Og ikke noe toalettpapir selvfølgelig. Det var et tilbakevennende problem og tema igjennom hele turen i Kosovo. Enten lite eller ikke noe tolalettpapir. På det første hotellet vi var på i Peja så var det så lite toalettpapir at en kollega fra et annet rom kom og fikk det lille vi hadde. Når jeg måtte på do, så måtte jeg bare ta med meg de to pakkene jeg hadde med papirservietter. Men det gjorde nytta det også. Selv på Hotel Amazona som var et 5-stjerners hotell, så var det mangelfullt med toalettpapir. Og selv om det var tomt dagen før vi skulle dra hjem, fylte ikke «stuepika» opp med toalettpapir når hu var innom rommet.

Deretter var det bare å hoppe ut av sine private klær og få på seg godt brukt og møkkete arbeidsklær som det stod TREPCA på ryggen på. Så fikk jeg utdelt et par møkkete gummistøvler med vernetupp som har sett sine bedre dager. Etter hva jeg skunne se når jeg sjekket undersiden av gummistøvlene var de i størrelse 43. Jeg satt foten ved siden av for å se om det var noen sjangs for at jeg skulle få dem på meg, og det kunne se slik ut. Jeg bruker jo vanligvis størrelse 45 til 46 i gummistøvler. Høyre gummistøvel gikk ganske greit å få på seg, litt knot å få foten ned den siste kneika, men det gikk greit. Venstre fot derimot var veldig mye vanskeligere, men jeg fikk omsider beinet nedi. Men det var ikke størrelsen på selve foten som var hovedproblemet.

Men derimot at skaftet på gummistøvlene var altfor trange for mine legger. Men det var litt begrenset utvalg av gummistøvler her kan du si. Og jeg hadde ikke mer enn fått på meg gummistøvlene før jeg måtte ta dem av meg igjen, for jeg fikk beskjed om at jeg måtte ha buksene oppi gummistøvlene. Jeg haddde tatt dem utenpå. Så da var det på’n igjen med å få dem av seg og prøve å få dem på med buksa oppi. Det var selvfølgelig enda vanskeligere og jeg var passe sliten allerede bare ved å kle på meg. Buksa jeg hadde fått utdelt passet sånn ganske greit forøvrig, men jeg brukte mitt eget belte istedenfor de snorene de delte ut som belte. Men når jeg skulle til å kneppe igjen knappen, så spratt den veggemellom. Så det var enda godt at jeg hadde et belte med meg som jeg kunne bruke! Jeg fikk forøvrig ei jakke i størrelsen 58 som var rene pølseskinnet på meg. Men det var den største jakka de hadde. Men det gikk nå greit.

Rett utenfor gruveinngangen fikk vi utdelt hodelyktene vi skulle  bruke i gruva. Jeg for min del hadde visst fått en hjelm som det ikke var noe feste til lykta på, så jeg måtte bare ha den hengende rundt halsen og kunne selvfølgelig holde den i hånda. Men jeg hadde med meg en egen lommelykt også som jeg brukte. Inne i gruva skulle vi fraktes 700 meter rett ned til nivå 10 med en heis som ristet og skranglet litt mer enn vi er vant til her hjemme. Men den var faktisk bedre enn jeg hadde sett for meg, for jeg har hørt ganske mye om denne heisen. Og siden vi skulle 700 meter rett ned i gruva, så var det jaggu bra at den gikk litt fortere enn vanlige heiser. Etter hva vi ble fortalt, kunne heisen maksimalt ha en fart på 14 meter i sekundet. Det vil si at vi skulle vært nede på 50 sekunder, men det var nok ikke maksimal fart vi ble sendt nedover i, siden det tok noen minutter å komme ned. Når vi var nede på 700 meter på nivå 10 i gruva, og skulle gå ut, så stod heisen rett og slett å gynga opp og ned i varieren.

Herfra skulle vi gå et godt stykke innover i fjellet med et stopp innom rommet gruvearbeiderne spiser og har pauser og verkstedet for alt materiellet de bruker i gruva. På veien var det først veldig tørt og støvete, så vått, mørkt, det rant og dryppet vann fra taket og vi vasset i både vann og gjørme. Så det er ikke så rart at de bruker gummistøvler i gruva og ikke bare vernesko. Men jeg måtte ty til en nødløsning underveis her, jeg holdt på å slite meg ihjel med det stramme skaftet på venstre gummistøvel. Men jeg klarte å få bretta ned deler av skaftet, slik at det ble litt mindre stramt. Det så kanskje litt teit ut at jeg gikk med en delvis nedbrettet og en ikke, men hva spiller vel det for noen rolle. Komforten ble ihvertfall bedre for min del.

Etter at vi hadde vært innom verkstedet og titta på de maskinene de hadde der og skulle gå videre, så var det som å møte veggen. Plutselig ble det MYE varmere og luftfuktigheten ble ekstremt høy. Det tok ikke så lang tid før det begynte å dugge på objektivet på kameraet! Etter først å ha slitt med å få gummistøvlene først på, så av og så på igjen, en haug med trapper opp før vi kom på det nivået som var inn i gruva, og gåinga i selve gruva, så valgte jeg å bli igjen sammen med Roger som har protese i det ene kneet sitt. Jeg orket rett og slett ikke å slite meg ut fullstendig innover i gruva. Hadde det bare vært å gå på flatmark, så hadde det ikke vært noe problem. Men det gikk mest oppover innover i gruva for å komme til det stedet de driver og borrer. I tillegg var det veldig varmt og luftfuktigheten var veldig høy. Så jeg så for meg at jeg ville ha svetta som en gris. Jeg hadde etter anbefaling fra Roger riktignok med meg ei ekstra t-trøye som skift, så jeg slapp å gå i den samme t-trøya resten av dagen.

Men vi satt på en krakk rett etter verkstedet og pratet med bussjåføren som hadde kjørt oss til gruva. En av de andre kom også tilbake etter en liten stund, han hadde vært med helt frem sist gang, så han valgte å ikke slite seg helt ut han også. Vi tok noen bilder av hverandre der vi satt, men jeg måtte stadig pusse objektivet på kameraet, luftfuktigheten var veldig høy og det dugget noe veldig. Jeg tror ikke kameraet hadde vært noe særlig glad i å oppholde seg under disse forholdene over lengre tid. Med mindre man har et kamera som har både fukt- og støvsperre selvfølgelig. Jeg kan ikke tenke meg at Fujifilmen jeg hadde med meg på denne turen hadde vært noe særlig glad i dette.

Så selv om jeg ikke ble med helt ned til dit de borret i gruva Trepca utenfor Mitrovica, så var det allikevel litt av en opplevelse! Det var som å hoppe mange, mange år tilbake i forhold til hva vi er vant til. Telefonen som hang på veggen ved heisen så ut til å være fra krigens dager. Og da tenker jeg ikke på krigen i Kosovo for 13-14 år siden, men andre verdenskrig. Men den gjør nok nytta si, så da fungerer det vel godt nok. Men det er kummerlige arbeidsforhold de har nede i gruva. Det er ihvertfall det inntrykket jeg sitter igjen med. Og etterhva jeg har blitt fortalt, så står de ikke med en beltevogn med borr på som borrer i fjellet. Men de står med håndholdte borr, bare med noen støttestag av noe slag. Jeg ser for meg at gjennomsnittsalderen på de som jobber i gruva i mange år, er ganske mye lavere enn de som har jobber utenfor gruva. Men det er vel godt betalt da?

Når de andre kom tilbake etter å ha vært helt fremme ved der de borrer, så hadde de med steiner som de hadde fått av de som arbeider nede i gruva. Det er nok ikke av noe særlig verdi vil jeg tro, da hadde de nok ikke gitt det fra seg. Men det er allikevel artig å ha da. Årsaken til den erorme varmen i gruva er pga jordvarme. Men man hadde kanskje ikke trodd at det skulle være så varmt? De hadde blitt fortalt at det var 50 grader på det værste. Når vi var på nivå 10 i gruva, når vi hadde blitt sendt 700 meter rett ned med heisen, så befant vi oss 75 meter over vannflata. På vei tilbake igjennom vann og gjørme, så var det greit å være forsiktig med hvor man satt beina. Det hadde ikke vært noe særlig om man sklei og datt nedi gjørmevannet. Vi måtte vente litt før heisen ble ledig for å frakte oss de 700 meterne opp igjen. Det var utrolig godt å få av seg de møkkete arbeidsklærne og ikke minst få av seg de trange gummistøvlene! Det var en fryd å få på seg mine private klær og ikke minst Adidas joggeskoene mine!

Vi skulle deretter en tur innom museet de hadde på området. Der hadde de utstilt en hel haug av stein og krystaller, selv om de skiltene som stod ved de forskjellige steinene ikke sa meg stort. Siden jeg ikke kan albansk. Men det første som møtte oss når vi kom inn i museet var en trediemnsjonal fremstilling av alle nivåene i gruva. Utenfor gruva fikk jeg en kollega av meg til å ta et bilde av meg sammen med gruvevogner og noe som ser ut som et «lokomotiv» for bruk i gruva? Ifølge skiltet som stod på siden laget i 1984.

Sjåføren kjørte oss inn til sentrum av Mitrovica, vi hadde blitt sultne og tok derfor en tur innom restaurant Okarina igjen. Denne gangen bestilte vi litt forskjellig, jeg bestilte meg calzone mens andre bestilte seg pizza, lasagne og spaghetti carbonara. Maten var i likhet med dagen før veldig godt, jeg nøyde meg med å drikke mineralvann. Etter et fantastisk måltid som bare kostet 45 euro for alle sammen dro vi en tur til Vushtrri med drosje. Vi skulle en tur innom markedet i Vushtrri. Det er marked der hele uka og hele dagen, såvidt jeg forstod, men det var mest trafikk på fredager, derfor hadde vi valgt å besøke det på fredagen. Nå hadde vi uansett ikke hatt mulighet til å gjort det så mange andre dager uansett, da programmet var tett og jeg følte at det gikk mer eller mindre i ett hele tiden.

Jeg for min del kjøpte ikke noe på markedet, men det ble kjøpt noen LED lommelykter for en billig penge og jeg tror det var en som kjøpte seg en kniv også. Tidligere var det noen som hadde kjøpt med seg noe som glitret til sine kjære. Det ble solgt alt mulig rart på markedet i Vushtrri, inkludert sko og klokker som forsåvidt interesserer meg litt. Men jeg endte ikke opp med å kjøpe noe. Men en av klokkeselgerne prøvde så godt hu kunne med å prøve å få meg til å kjøpe ei klokke. Hu viste frem et par klokker og ville at jeg skulle kjøpe. Klokka kosta ikke mer enn 12 euro, det er jo ikke mer enn en hundrelapp. Men når jeg sa «no thank you» and pekte på min Swiss Military Navy Diver 500 som jeg hadde på armen, begynte de bare å le. De hadde nok skjønt at de hadde prøvd å selge ei billigklokke til en som var litt mer interessert i klokker enn som så.

I tillegg til at vi finner bilvask overalt hvor vi har vært i Kosovo (bensinstasjoner i Albania, bilvask i Kosovo) var det et forferdelig virrvarr med alle ledningene hang i lufta. Vi er vant til at så og si alt av ledninger er gravd ned i bakken, men i Kosovo ser det ut til at alt henger i lufta. Og det er en hel haug med ledninger, og i «kryssene» blir det et forferdelig mye lendinger, som jeg også har prøvd å ta noen bilder av. Etter å ha gått litt rundt i byen og tatt litt bilder her og der, satt vi oss ned for å bestille noe å drikke. Og vente på noen som hadde blitt igjen i en gullbutikk. Der fikk jeg tatt et utrolig morsomt bilde av Arne som hvor han mer eller mindre ser ut som maleriet Skrik til Edvard Munch. Realiteten var at han hadde mobiltelefonen i den ene hånda og brukte den andre hånda til å holde over det andre øret for å høre telefonsamtalen bedre. Når jeg viste bildet til Roger, sier Roger: «Har FFK tap nå igjen eller?»

Planen var at vi nå skulle komme oss tilbake til hotellet før vi skulle ha en siste «offisiell» middag kl 18 på hotellet med både ordføreren i Vushtrri og rektoren på skolen som fikk buss #275! Men først tok vi en tur innom en butikk for å handle noen småting. Siden vi skulle dra avgårde såpass tidlig på lørdag, og det ikke var mulig å få frokost før kl 7 om morgenen, så hadde vi planlagt å kjøpe inn det vi trengte for å få i oss litt mat. Jeg for min del kjøpte ei flaske juice og 4 bananer. Da var jeg sikret frokost. I tillegg kjøpte jeg litt å drikke og en pose potetgull. Jeg hadde regnet med at vi skulle samle oss før middagen. Legg forresten merke til bildet hvor frosne matvarer ligger rett i frysedisken uten noen form for innpakning! Når vi stod der kom betjeningen med pappesker og tømte oppi enda mer frosne matvarer. Og disse havnet på toppen av de som allerede lå der. Det jeg begynner å lure på er hvor lenge blir maten i bunn liggende før den blir solgt?

Men når vi kom tilbake til hotellet, så var det noen som ville sove litt og slappe av, så da endte Jarle og jeg opp på hotellrommet også. Jarle skulle sove, for han hadde hatt en forferdelig natt med en urolig mage og jeg benyttet anledningen til å høre på musikk. Først Kasabian, så Casa Muril og så Nick Cave & The Bad Seeds. Jeg hadde med meg min iPod og mine Denon AH-D321 hodetelefoner. Jeg hadde først tenkt å ta med mine KOSS hodetelefoner som er mye mer kompakte, men det var god plass i håndbagasjen, så da tok jeg med de beste «on the go» hodetelefonene jeg hadde. Jeg var nok på nippen til å duppe av litt der jeg lå på senga og hørte på musikk, men det var uansett utrolig deilig å slappe av litt. Men jeg skjønte jo fort at det potetgullet kom jeg aldri til å spise.

Da klokka var 17.43 satt jeg meg opp i senga og da tok det ikke mange sekundene før Jarle spratt opp av senga og var «klar» for middag. Vi møttes nede etter noen minutter samlet oss. Men vi flyttet til et større bord etterhvert når skolerektoren kom. Ordføreren skulle visst ikke komme før kl 19, så det var ikke akkurat noe hastverk. Siden vi skulle opp kl 5.15 dagen etter, så hadde ihvertfall jeg håpet at det ikke skulle bli så sent. Men det ble en fire retters middag med forrett, salat, hovedrett og dessert. Jeg koste meg med noen få Birra Peja, men mest brus. Jeg begynte å merke at det hadde gått i ett staka kjør den siste uka og jeg hadde behov for mye mer hvile enn det jeg hadde fått hittil. Men samtidig så har man lyst til å være sosial, og da blir det til at man blir litt oppe og skravler og så blir det litt mindre søvn.  Etter at vi dro fra Vushtrri på ettermiddagen, tok ikke jeg et eneste bilde på turen. Jeg hadde «klappa til kai» og var førnøyd. Må innrømme at jeg så virkelig frem til å komme hjem til min egen seng og ikke minst min egen dass. Det var en som syntes det var litt merkelig å høre at man gledet seg til å komme hjem til sin egen dass, men når det har vært så varierte sanitære forhold en hel uke, så er skikkelig dass med rikelig mykt toalettpapir virkelig noe man ser frem til!

Lørdag – Vushtrri – Pristina – Istanbul – Gardermoen – Sarpsborg

Vekkerklokka begynte å mase kl 5.15, og for første gang den siste uka var Jarle overhodet ikke interessert i å gå først i dusjen, så da var det jeg som spratt opp og gikk i dusjen. Jeg har vel pent blitt spurt om jeg ville værst først eller sist, og jeg har svart sist. Men denne gangen var det vel mer «nå kan vel du være først til en forandring?» Så da var det bare å komme seg i dusjen. Ikke det at jeg har ligget og sovet videre når jeg ikke har vært først i dusjen, men jeg har brukt tiden til å pakke sammen cpap pustemaskinen og slike ting som skal ned i kofferten. Selv om vi har vært på det samme hotellet mange netter på rad, så vil jeg ikke la dette stå fremme når stuepika kommer for å rydde. Men det er alltid deilig å få seg en dusj om morgenen, da våkner man litt mer med en gang!

Vi hadde avtalt at vi skulle møtes nede i spisesalen for å spise frokost, selv om det var medbragt denne dagen. Men før vi gikk ned, benyttet vi anledningen til å banke på  de rommene vi visste at «Kosovo-gjengen» befant seg på, for å sjekke om de var våkne og klare for frokost. Jeg tror vi mer eller mindre vekte det ene rommet, og vi visste ikke hvilket rom den siste personen var på. Men da hadde vi ihvertfall gjort det vi kunne. Ned i spisesalen satt vi alene ganske lenge faktisk. Men etterhvert kom det faktisk noen av de som jobbet der med en pose med noe påsmurt mat til oss. Det var etter hva jeg forstod noe de hadde fått avtalt kvelden i forveien med keleren «vår». Vi hadde forresten fått se han le for første gang kvelden i forveien. Han hadde spurt/fleipet med om han kunne få lov til å bli med oss hjem til Norge. Han kunne servere oss hvor som helst, så lenge han fikk 5 euro i timen. Det sier litt om lønnsnivået i Kosovo når 5 euro i timen er drømmen? Om han ikke fikk lov til å være med oss hjem til Norge, så fikk han ihvertfall flere dagslønner i tips.

Vi hadde avtalt at vi skulle bli hentet på hotellet kl 6.45, men er det noe jeg har skjønt etter en uke i Kosovo, så er det at de ikke kan klokka eller bryr seg om klokka. Hvis man får beskjed om at det er bare noen få minutter, så er det et kvarter. Får man beskjed om at det er 10 minutter, så går det en halvtime osv. Er det bare et par kilometer, så er det 10-15 kilometer osv. Vi var nok ikke avgårde fra hotellet før klokka var 7 på morgenkvisten. Og sistemann som vi ikke visste hvor var, dukket også opp i siste litten. Men vi fikk med oss alle sammen ihvertfall. Men jeg skal love deg at det ble en trang opplevelse når 10 personer og all bagasjen skulle inn i en liten Fiat og en Toyota Hiace-type bil. Jeg må innrømme at jeg begynte å bli litt bekymret på hvor lang tid det ville ta til flyplassen i Pristina, for dagen før hadde man snakket om alt fra en halvtime til halvannen time til flyplassen. Men det viste seg at det faktisk ikke tok noe særlig mer enn en halvtime. Den opprinnelige planen var at vi skulle dra fra hotellet kl 6.00, men skolerektoren mente at det ikke var nødvendig å dra før kl 6.45. Så da stolte vi på den lokale kunnskapen.

På flyplassen veide vi koffertene våre, Jare hadde med seg en digital vekt som man bare brukte til å løfte opp kofferten med. Vi hadde lov til å ha 20 kilo per koffert, min koffert veide bare 12 kilo, mens tyngstemann veide 27 kilo. Men vi sjekket inn bagasjen som gruppe ved å levere alle 10 passene, så da var det ingen som reagerte på dette. Totalt hadde vi mulighet til å ha med oss 200 kilo så. Igjennom sikkerhetskontrollen var det noen som fikk seg en overraskelse. Jeg har aldri reist med nettbrett før, så den fikk jeg beskjed om å ta ut. Det vil si at vedkommende som var før meg, spurte om han måtte ta ut iPad’en sin, så  da var det bare å ta ut. Jeg hadde også cpap pustemaskinen i håndbagasjen, men jeg hadde med meg en legeerklæring på hvorfor, så uansett så hadde jeg en forklaring på norsk og engelsk. Men jeg lot den bare ligge i kofferten min. Ellers måtte man ta av alt av metall selvfølgelig og legge i en egen plastboks.

Første gangen jeg gikk igjennom peip det, men jeg ble bare bedt om å gå tilbake og så igjennom en gang til, da peip det ikke. Så da var det bare å få på seg alt og få nettbrett og slikt ned i kofferten igjen. Men de spurte ikke noe om hva cpap pustemaskinen min var for noe. Men de lurte deriomt på om ryggsekken som lå foran mine ting var min. Nei, sa jeg. Men det var en av de andre i Kosovo-gjengen sin, og han ble bedt om å åpne sekken sin. Og de lurte på den store steinen han hadde i sekken sin. Den fikk han ikke lov til å ha med seg ombord i flyet. Den ble kastet sammen med metall. Så da var den enten for stor og/eller at den inneholdt for mye metall. Jeg antar at den var for stor og at den kunne brukes som slagvåpen? Jeg for min del hadde sørget for å legge min stein i den innsjekkede bagasjen. Men min stein var uansett ikke så stor som den det her nå er snakk om. Men han hadde heldigvis et par mindre steiner også liggende i sekkene som de ikke brydde seg om, så han kom ikke tomhendt hjem.

Men dette er nok den første turen jeg noensinne jeg har vært på hvor jeg ikke har hatt med meg noe som helst hjem. Hvis man ser bort fra en sjokolade da. Nå var det riktignok ikke så veldig mye «spennende» jeg kunne ha stappet i håndbagasjen, men i den innsjekkede bagasjen kunne jeg ha hatt litt. Jeg gadd liksom ikke å ha med meg en poste potetgull hjem, så den lot jeg ligge igjen på hotellrommet så «stuepika» kunne få den. Men vanligvis hadde jeg nok kjøpt meg noe sprit eller noe og hatt med med i kofferten. Men når man er på tur med så mange med et så tett program hele tiden, så er det ikke bare bare å få til noe på egenhånd. Nå kunne jeg sikkert spurt om mulighetene for å finne noe slikt, men det var ikke så viktig for meg heller. Jeg skulle jo innom en flere flyplasser på veien.

Flyturen fra Pristina i Kosovo til Instanbul i Tyrkia var unnagjort på 1,5 time eller noe med et Airbus A319. Det er min første turem ed et Airbus-fly noen gang. Flyet hadde 22 eller 23 seterader og jeg satt på setrad 21. Jeg må si at dette var en ganske trang opplevelse, men jeg er forsåvidt vant til å sitte ganske trangt ombord på et fly. Men det som overrasket meg stort med Turkish Airlines, var at vi fikk servert mat på denne korte turen. Vi fikk servert frokost på denne flighten med avgang kl 09.05. Det er mange år siden sist jeg var ombord i et fly og fikk server mat. Sånt har jo blitt kuttet ut hos veldig mange flyselskaper for å holde prisene nede.

I tillegg til at det var min første tur med et Airbus-fly, så var det også min første mellomlanding. Jeg har heller aldri vært i Istanbul eller Tyrkia før, for den saks skyld. Nå er det jo ikke stort man ser fra en flyplass, man forlater jo aldri flyplassen når man er i transit. Heldigvis var det bare håndbagasjen man måtte dra på, den innsjekka bagasjen ble heldigvis håndtert automatisk videre til neste fly. Men vi måtte jaggu igjennom sikkerhetskontrollen en gang til, og det er jaggu litt av et opplegg når et fullt fly kommer i kø til sikkerhetskontrollen samtidig. Det var jaggu mye mennsker som gikk frem og tilbake i køsystemet på flyplassen. Men det var bevegelse hele tiden, så det tok ikke så lang tid som man fryktet. Men det var av med alt som var av metall (uten brillene da) og ut med nettbrettet fra håndbagasjen. Denne gangen peip det ikke det hele tatt i metalldetektoren.

Jeg benyttet anledningen til å ta en tur innom tax free-butikken i Istanbul, da det var litt tid før flyet skulle gå. Det var boarding kl 13.25 og vi skulle ta av kl 14.25 lokal tid i Tyrkia (+1 time i forhold til norsk tid). Men jeg fant ikke noe jeg kunne tenke meg å kjøpe. Jeg bestemte meg ganske fort for at jeg kunne kjøpe meg ei flaske med sprit på Gardermoen. Å ha med den ene literen jeg har lov til å ha med, måtte jeg ihvertfall sørge for å få til. Men jeg var på utkikk etter en Armani-parfyme jeg har som jeg har fått av Gro, søstra til Anders. Men jeg klarte ikke å finne nøyaktig den samme. Nå visste jeg ikke hva den het for noe mer heller, så hvis de har endret på utseendet på flaska, så var det problemer med en gang. Da måtte jeg isåfall prøvd å lukte meg frem til riktig parfyme. Men jeg har forsåvidt mer enn nok parfyme, så jeg la ikke så mye i det.

Flyet fra Istanbul til Gardermoen med Turkish Airlines (flight TK 1753) var forresten med et Boing 737-800. Her var det bedre beinplass enn i Airbus A319 forresten. Her slapp jeg å sitte med knea i setet foran under hele reisen! På dette flyet var det 28 seterader og jeg satt på 27E. I utgangspunktet er det setet mi midten, noe jeg hadde fått på flyet fra Pristina til Istanbul også, men siden det bare var kjentfolk på den raden, så hadde jeg spurt om jeg fikk lov til å sitte ytterst mot midtgangen. Og det fikk jeg lov til begge gangene. Den eneste plassen som det kanskje er lettere å sove, er kanskje ved vinduet, da har man mulighet til hodet mot flykroppen. I tillegg delte de ut puter ombord på Turkish Airlines, og det benyttet jeg meg selvfølgelig av! Mellom fly 1 og 2 hadde jeg sørget for å få hodetelefonene og iPod’en ut av håndbagasjen og hadde det liggende i den ytre lomma på håndbagasjen. Denne fisket jeg opp før jeg la kofferten i bagasjehylla selvfølgelig. Da hadde jeg mulighet til å høre på litt musikk underveis. Turen fra Istanbul til Gardermoen var på ca 4 timer.

Vi ble servert mat på denne turen også, denne gangen var det middag og vi fikk velge mellom pasta eller kylling. Jeg valgte kylling. Det var kylling med potetsalat og litt grønnsaker til. I tillegg var det en boks med litt ost og snacks. Det fulgte også med en pakke med kjeks som jeg valgte å brukte til å «dyppe» i liten pakke med smøreost. Det smakte veldig godt. Det fulgte også med en liten dessert! Litt komisk må jeg si at det er at man ikke får lov til å ha kniv eller andre ting som kan brukes som våpen i håndbagasjen. Men til middagen fikk vi utdelt en kniv, gaffel og ei skje i metall faktisk! Både til frokosten og til denne middagen fulgte det med vann, i tillegg kunne man få en valgfri drikke i tillegg. Jeg drakk juice til frokosten og mineralvann til middagen. Men man kunne også få øl eller vin. De hadde spritflasker i tralla si også, men jeg la ikke merke til at det var noen som fikk det servert. Hva som var forskjellen på serveringen på business class og economy class vet jeg ikke. Men det var en avdeling for business class foran i begge flyene. Det jeg la merke til når vi gikk ut av flyet, var at det midtre setet ikke var i bruk, så da var det selvfølgelig mye bedre plass for de to som satt der.

av turen hadde jeg musikken på ørene, jeg kom igjennom ganske mange plater i løpet av disse nesten 4 timene faktisk. Vel fremme på norsk jord igjen på Gardermoen var det bare å gi beskjed til sjåføren som skulle hente oss at vi hadde landet og at vi stod i kø ut av flyet. Når vi bare ble sluppet ut av flyet helt foran i flyet, tok det sin tid når jeg satt på rad 27 (av 28). Men herregud for noen lange strekninger man må gå frem og tilbake på Gardermoen for å komme frem? Herregud, man skal ikke ha mye problemer med beina før dette byr på problemer! Igjennom passkontrollen så var det ikke noe forskjell på hvor man kom fra, man måtte bare velge en av de to køene som var. Det så ut til å gå fortere i den høyre køen som jeg var i, men de som var foran meg var selvfølgelig en familien på 6 av utenlansk opprinnelse som hadde norske pass. Det ble fort trøbbel når 2 i reisefølget hadde pass som hadde gått ut i henholdsvis april og desember 2012. Og de hadde oppholdt seg utenfor Norge i 2 år. Det ble en masse spørsmål frem og tilbake og dama i skranken ringte etter noen andre som skulle komme. Disse to med utgåtte pass ble bare bedt om å gå tilbake og sette seg. Da kom jeg omsider igjennom passkontrollen. Vel fremme til bagasjebåndet hadde alle de andre allerede vært innom tax free-butikken, så da fikk de i ioppgave å plukke frem kofferten min når den kom. Den var kliss lik håndbagasjen bare større, og med et rødt bånd på.

Jeg ante egentlig ikke hva jeg skulle kjøpe for noe når jeg gikk inn i tax free-butikken, men ei flaske sprit av noe slag ville jeg ha med hjem. I utgangspunktet prøver jeg å finne det de har på tilbud, men jeg var litt stressa og følte at jeg hadde dårlig tid. Så da ble det kjapt bestemt at jeg kjøper noe jeg har lite av og som det går mye av, så da endte jeg opp med en liter 60% Koskenkorva vodka til 129 kroner. I tillegg tok jeg med en pakke med «vingummi» som er veldig godt. Om det var noe spesielt billig aner jeg ikke. Men godt er det uansett. Før jeg endte opp med å kjøpe ei flaske vodka, titta jeg litt på cognac, nærmere bestemt Braastad XO, men var ikke helt sugen på å betale 499 kroner for den.

Det er sikkert noen som vil slå meg med noe hardt når jeg sier at når jeg gikk fra å drikke en Larsen XO til å drikke en Braastad VS, så syntes jeg faktisk at sistnevnte var best. Men nå har jeg snakket med flere som ikke synes Larsen er noe spesielt god da. Så da er det jo ikke noen vits å kjøpe Larsen ihvertfall. Hadde de hatt Larsen VSOP f.eks, så hadde jeg kanskje endt opp med å kjøpe ei flaske, men de hadde bare XO-varianten. For cognac har jeg bare ei flaske av stående, og det er en Bache Gabrielsen XO. Den er god den, men jeg foretrekker Braastad som sagt. Men jeg fikk betalt det lille jeg hadde kjøpt og fikk med meg bagasjen og kom meg igjennom tollen. Der var det jo overhodet ingen aktivitet, så har kunne man hatt med seg litervis uten at noen hadde hevet et øyebryn, hehe. Men den måtte ha blitt kjøpt i Kosovo, og stappet i den innsjekka bagasjen. For noe i håndbagasjen hadde man aldri fått med seg, og på Gardermoen får man jo bare kjøpt kvota si.

Fikk tatt en kjapp tur innom kiosken og kjøpt ei pølse i brød og noe å drikke på, så jeg hadde noe på bussen hjem. Utenfor stod det og ventet en lilla Timeekspress bare for oss som hadde vært i Kosovo! Og den gikk når vi var klare, ikke før og ikke etter. Det vil si, vi var faktisk på vei ut av terminalen når vi oppdaget at vi manglet en. Så da måtte vi ta en ekstra runde og komme tilbake. Når alle som skulle være ombord (en hadde blitt henta privat) var det bare å kjøre i retning hjem. Og det passet sånn at vi kunne kjøre til Grålum og ta Greåkerdalen på vei til riksvei 109 til Fredrikstad. Så da kom jeg jo til bussholdeplassen rett utenfor her! Jeg takket for meg og takket sjåføren for hjelpen! Det var utrolig godt å komme seg hjem igjen. Det er alltid fint på tur, men det er alltid godt å komme hjem igjen. Men jeg hadde ikke mer enn fått bagasjen opp i 4. etasje før det bare var å komme seg ut igjen, for jeg hadde ikke noe mat i huset til frokosten dagen etter. Eller noe middagsmat for den saks skyld. Men når man komer hjem fra tur, så er det ikke matlaging det første man tenker på, så det ble veldig enkelt med en grandiosa i stekeovnen.

Lørdag kveld i 20-tiden var jeg hjemme, både søndag og mandag har jeg tatt det helt piano og sett en del film. Jeg har ikke en gang orket å tenke på å sette meg ned og skrive dette innlegget. Men tirsdag har jeg fått satt meg ned og skrevet om turen til Kosovo. Men var fortsatt ikke ferdig med bildene natt til onsdag, så jeg måtte fortsette på onsdag. Det har uten tvil vært en annerledes tur. Man kan vel neppe kalle det ferie, men man har vært borte hjemmfra og opplevd noe nytt. Det har gått i ett mer eller mindre hele tiden og man har sett en del av verden som man ikke har sett før, og som man kanskje ikke får se igjen heller. Jeg er veldig glad for at jeg ble med på denne turen til Kosovo og hele prosjektet i seg selv. Det har vært en interessant opplevelse. Men om man ønsker å gjøre det igjen? Det tror jeg ikke, men man vet aldri når man har fått dette litt mer på avstand. Men i utgangspunktet var dette et avsluttende kapittel for Kosovo-prosjektet vårt i Fagforbundet avd 013. ved BorgBuss/Nettbuss Øst AS.

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                      

Permalenke til denne artikkelen: https://www.kak.net/2013/09/25/tur-til-kosovo-i-buss/

1 kommentar

  1. Robert Nordli

    Det må jeg si Ken-Arild, dette er vel noe av det beste jeg har lest her inne på bloggen, og jeg har jo fulgt bloggen din i 6 år eller noe slikt. Det virker som en opplevelse å være på denne turen, se alle de blide menneskene som setter pris på ting som vi kanskje skulle bare slenge i søpledunken. Men der nede setter de så pris på det at man blir tatt imot som konger.

    Mange flotte bilder av en hverdag som få nordmenn ser og opplever. Selv om du kanskje nå tenker at «Nei det her ble med en gang og ikke fler», så kan jo mang en ting endre seg til neste gang du får spørsmålet 🙂

Legg inn en kommentar