Under en uke etter at bussen til Kosovo ble pakket, var vi på vei til Kosovo igjen, bare et halvt år siden sist. Men denne gangen skulle vi bare kjøre ned en buss, det er bare i fjor vi har kjørt ned to busser. For min del var dette tur nummer to. For å få plass til så mye hjelpemiddelutstyr, klær, sko og slikt ombord i bussen, valgte vi at fem av sjåførene kjørte bussen, mens de resterende fem tok fly ned til Kosovo. For min del ble det for fristende å komme ned noen dager i forveien og slippe selve bussturen. For det er ikke til å stikke under en stol at det er en slitsom tur. Men jeg er veldig glad for at jeg var med å kjøre en av de to bussene ned i fjor, for det var uten tvil en opplevelse man sjeldent kan oppleve!
Vi fløy med Austrian Airways via Wien til Kosovo denne gangen, det er i utgangspunktet en kortere flyreise, men med fem timer på flyplassen i Wien, tok det jaggu sin tid allikevel. Vi startet med Flybussekspressen i Fredrikstad kl 8.30, fly fra Gardermoen kl 13.55, mellomlanding i Wien og vi landet på flyplassen i Pristina, Kosovo ca kl 22.15. For aller første gang har jeg flydd med nederlandske Fokker-fly. Flytypen var Fokker 100 som ble produsert fra 1987 til 1997. Fokker 100-flyene til Austrian Airlines ble levert nye til American Airlines mellom 1992 og 1994. Flytypen har plass til fra 107 til 122 passasjerer og oppsettet i de flyene jeg fløy med til Kosovo hadde plass til 110 passasjerer. Det er første gang jeg flyr med et fly med 2+3 setekombinasjon. 2 seter til venstre og 3 seter til høyre for midtgangen (når man ser fremover i flyet). Mens flyet fra Gardermoen til Wien var stapp fullt, var det vel ikke noe særlig mer enn halv til 2/3 fullt fra Wien til Pristina.
Det var ingen problemer med sikkerhetskontrollen eller bagasjen nedover, og vi ble tatt imot av rektoren på skolen i fjellene utenfor Mitrovica og en sjåfør som kjørte oss en tur til Hotel Amazona som vi overnattet på i fjor for å spise. Servitøren som fikk en del tips av oss for et halvt år siden kjente oss igjen og smilte fra øre til øre. Maten var utsøkt som vanlig på Hotel Amazona! Etter å ha vært oppe siden kl 6 og på reisefot siden kl 8.30 var det utrolig godt å komme seg på hotellet i 0.30-tiden på natta. Denne gangen skulle vi være på Hotel Palace som ligger rett innenfor bygrensa til Mitrovica. Hotellet har de andre i Kosovogjengen vært på et par ganger tidligere, senest for fire år siden. Førsteinntrykket av hotellet var at det var eldre, mer slitt og trengte litt vedlikehold i forhold til Hotel Amazona.
Mitrovica
Mitrovica er byen som Kosvogjengen har hatt som sitt «sentrum» på alle turene har jeg inntrykk av. Selv om vi bodde på Hotel Amazona i fjor i Vushtrri, var det Mitrovica vi var mest i. Det har nok noe med at broren til en av sjåførene våre bor der og de har noen faste ting de skal innom som en «tradisjon» når de er i Kosovo. Mitrovica er også den byen som ble hardest rammet av krigen for 15 år siden. Det er også her KFOR-styrkene er sterkt inne, blant annet på brua over Ibar River som deler byen i to. Når man går over denne brua møter du tungt bevepnede KFOR-styrker, fra Italia denne gangen, det er en stor sandhaug på den serbiske siden av brua som skal hindre biltrafikk over brua. I fjor var vi over i mørket og jeg fikk ikke tatt noen bilder av brua eller på den serbiske siden av brua. Men nå benyttet vi anledningen til å ta en tur over i dagslys!
Og så lenge jeg har kameraet fremme, så blir det til at jeg tar en masse bilder selvfølgelig. Når jeg kom bort til KFOR-styrkene spurte jeg om jeg fikk lov til å ta bilde av en av soldatene foran KFOR-bilen, men det fikk jeg streng beskjed om at jeg ikke fikk lov til. Derfor fulgte jeg opp med om jeg fikk lov til å ta bilder av den pansrede bilen som stod på siden av broa. Det fikk jeg lov til, så da benyttet jeg selvfølgelig anledningen til å ta en del bilder fra forskjellige vinkler. Når jeg kom rundt og på baksiden av bilen til KFOR-soldaten jeg hadde snakket med, kom en av de andre soldatene bort til meg og sa lavt: «Det var sjefen du snakket med». Da skjønte jeg fort hvorfor jeg ikke fikk lov til å ta bilder av han, og fulgte raskt opp med å spørre om jeg fikk lov til å ta bilder av de to soldatene som var ved denne bilen, og det fikk jeg lov til!
Sist gang vi var over brua så gikk vi til høyre med en gang og gikk igjennom byen til vi kom over den andre brua som er åpen for trafikk. Men denne gangen valgte vi å gå til venstre bort til basarene og titte. Vi la raskt merke til at det var mer møkkete og mer søppel på denne siden av byen. Generelt sett må jeg si at det så penere ut i Mitrovica nå enn det gjorde for bare et halvt år siden. Men så fort man kommer ut av sentrum så finner man en del søppel langs veiene. Jeg synes det er helt utrolig at man bare dumper søppel hvor som helst og ikke tenker på hvordan det blir seende ut, at det er noen som må rydde opp i dette til syvende og sist, for ikke å snakke om faren for skadedyr hvis man kaster matavfall og annet restavfall. Denne typen avfall råtner og blir til jord til syvende og sist forsåvidt, men det var utrolig mye plastikk som lå og fløt overalt også, og plastikk forsvinner jo ikke av seg selv.
På vei tilbake over brua igjen så ville Roger at jeg skulle ta bilder av Burhan og Roger ved den pansrede KFOR-bilen, men da kom «sjefen» kjapt og vi fikk beskjed om at vi ikke fikk lov til å være på dette området. Men så lenge vi gikk ut på brua, så kunne vi ta bilder med bilen i bakgrunn. Nå hadde jeg kort tid tidligere fått lov til å ta bilder av den pansrede bilen av den samme soldaten, men denne gangen var det ingen som hadde spurt om lov, så det var vel derfor han reagerte. Litt teit kanskje siden han for kort tid siden hadde gitt meg lov til å ta bilder av bilen, men han hadde vel et behov for å markere at han har litt makt da.
Vi var også en tur på marketdet i Mitrovica denne lørdagen, markedet var mye større på lørdager enn hva det er på hverdager. Alt man kan tenke seg omsettes på disse markedene, det er utrolig hvor mye «skrot» som tydeligvis er gangbart på dette bruktmarkedet. Men man kan få tak i alt man kan tenke seg, for en billig penge. Ihvertfall for oss som ikke bor i Kosovo. Noe som tydeligvis er veldig populært, er kniver og lommelykter. I tillegg til frø, krydder, poteter og andre grønnsaker. I fjor så vi mer eller mindre paprika på hvert eneste gatehjørne, men det så vi ikke snurten av denne gangen. Det var nok ikke sesong for paprika enda. Men det som vi så mye av denne gangen var spinat.
Favorittrestauranten fra i fjor, Restaurant Okarina hadde flyttet til nye lokaler på den andre siden av veien og «vår» servitør var ikke lengre på denne restauranten. Men vi møtte han i nærheten, han hadde startet opp en ny pub som heter N’PUB like i nærheten. Nye Restaurant Okarina var større og sjarmerende den også, men skuffelsen var stor over maten. Om vi bare var uheldige eller hva vi var er jeg usikker på, men vi var såpass skuffa over både maten og service’n at vi konkluderte med at vi ikke kom til å spise der igjen. Når en bestiller godt stekt og en bestiller medium og begge får medium, er det mildt sagt noe galt. Enda mer galt ble det når man klager på dette og ikke får noen form for avslag i prisen. Man har jo tross alt ikke fått det man har bestilt. Jeg for min del bestilte medium, så det fungerte greit for meg, men det smakte ikke like godt som vi har vært vant til tidligere.
Etter byturen tar vi en tur tilbake til hotellet, drosje til/fra byen fra hotellet kostet forøvrig ikke mer enn 3 euro. Ikke noe problem å ta drosje frem og tilbake flere ganger om dagen da, når det ikke koster mer enn dette! Jeg benyttet anlendingen til å strekke litt på beina på hotellrommet og høre på litt musikk, blant annet den siste plata «Sirene» til Skambankt! Deretter ble det noen Birra Peja som er et utrolig godt lokalt øl fra Kosovo, nærmere bestemt Peja som vi besøkte i fjor! Før vi tok en ny tur til sentrum av Mitrovica for å spise. Burhan hadde heldigvis et godt tips om en ny restaurant som het Restaurant Fiona. Den ligger i enden av gata før man går over brua. Det er også denne gata vi ofte sitter og slapper av på uteserveringen med en kopp nydelig Macchiato eller en Birra Peja.
Restaurant Fiona var noe helt annet, det var en moderne restaurant med mye mer gjester enn på Restaurant Okarina. Prisene er også veldig bra uansett hvor man velger å spise i Kosovo. Man spiser middag (kjøtt) for 5-7 euro og pasta for 3-4 euro. Drikke koster 1 euro uansett om man drikker brus, kaffe eller øl. På butikken får du brus/øl for bare 0,50 euro. Da snakker vi om bare litt over 4 kroner for en 0,33 øl og 0,50 brus. For en 0,50 boks med Birra Peja så må man ut med svimlende 0,60 euro, det vil si tett oppunder 5 kroner! Det er som dere skjønner veldig billig å spise, drikke og kose seg i Kosovo! Vel og merke for oss som ikke bor i Kosovo og dermed tjener mye mer enn de lokale.
På søndag hadde vi avtalt et møte med ordføreren i Mitrovica på kommunehuset i sentrum. Litt ubevisst fra vår side at det var en søndag, men de jobber tydeligvis alle dager der nede. Selv om det var skolen oppe i fjellet utenfor Mitrovica som skulle få bussen, så var det kommunen som ville stå for det økonomiske, vedlikehold og det daglige med bussen. Skolen alene har ikke midler til å drifte bussen. Etter møtet med ordføreren havnet vi på en kafe i den vanlige gata i Mitrovica og slappet av i sola og så på livet i gatene. Det virket som det var like mye liv i gata uansett hvilken dag i uka vi snakker om. Men damer/jenter er ikke å se ute på kafeene eller restaurantene i Kosovo! Man ser de gå forbi i gata, men det er bare mannfolka som sitter og koser seg med en kaffe, brus, øl eller lignende. Bussen er nå i Kroatia.
På søndag spilte også FFK. Vi besøkte derfor broren til Burhan og hørte på kampen med nettradio på nettbrettet jeg hadde med. Jeg er jo som kjent ikke så veldig interessert i fotball, så det er ikke stort jeg husker fra den kampen, men jeg fikk med meg at de tapte med 2 mål. Det var dog stort engasjement rundt FFK i familien til Burhan! Utrolig morsomt å se et slikt engasjement for et fotballag så langt unna i lille Norge. Bussen er nå i Montenegro! Etter kampen endte vi opp på Restaurant Finoa igjen og fikk oss en veldig god middag! Skuffelsen over Restaurant Okarina var glemt da vi hadde funnet en ny favoritt! Hver gang vi var innom Restaurant Fiona var det også KFOR-soldater der, så de har nok en del faste gjester.
Tollkrøll
Etter å ha kjørt glatt igjennom det ene landet etter det andre uten problemer, var det bråstopp når bussen kom til Kosovo. Bussen ankom Kosovo ca ved midnatt, natt til mandag. Og her begynte problemene virkelig å balle på seg. Bussen ble stående igjen på tollen og kollegaene våre måtte komme seg videre med drosje for å finne seg et sted å overnatte. Vi fikk vite dette utpå morgenkvisten og fikk spist frokost før vi la avgårde mot grensen. På veien fikk vi kjøpt med noe mat og drikke til sjåførene som hadde overnattet på et heller tvilsomt sted som het Villa Park. Har var det nok ikke så veldig mange som overnattet og forventet frokost om morgenen, de var nok bare innom og «gjorde sitt» før de dro videre igjen. De var derfor sultne som fy og den maten og drikka vi hadde med var nok kjærkommen. Det var også fem sjåfører som så ganske slitne ut vi møtte. Men det er ikke så rart etter flere dager i bussen på vei fra Fredrikstad til Kosovo.
Deretter var det bare å komme seg videre opp fjella til grenseovergangen inn i Kosovo for å prøve å finne ut av hva som foregikk der oppe. De var tydeligvis ikke fornøyd med papirene de hadde fått, de ville hele tiden ha mer papirer og vi fikk beskjed om å ha de korrekte papirene neste gang vi kom inn i Kosovo. Problemet var at det var akkurat det samme typen papirer som vi har hatt med hver gang, og som har fått bussen igjennom tollen inn i Kosovo. Men her var de tydeligvis veldig vanskelige. Det er jo helt utrolig at det er landet vi kommer for å hjelpe som er det landet som byr på mest problemer! Jeg prøvde forøvrig å gå et stykke unna for å ta noen bilder av tollstedet, men dæven steike for en hyling når de så at jeg tok frem et kamera. Det fikk jeg ikke lov til nei. Men jeg fikk uansett lurt til et par bilder med mobilen! Det er litt vanskeligere å legge merke til enn når man drar frem et speilreflekskamera.
Etter mye om og men og lenge og vel, fikk vi beskjed om at vi skulle følges ned til tollen nede i sentrum av Peja. En tollerbil kjørte derfor foran med oss på slep ned til sentrum. Og her var sirkuset i gang atter en gang. Frem og tilbake, de skulle ha mer og mer papirer, det manglet ditt og datt og vise versa. De spurte etter papirer som fortalte hva bussen inneholdt, en stykkgodsliste, men det hadde de jo allerede fått. Det var papirene som de svenske tollerne stemplet og godkjente når bussen kjørte inn i Sverige. Så reagerte de på at verdien på bussen var satt for lavt. Men bussen har jo ingen verdi, den er gitt bort gratis. Så skulle de ha papirer fra Fagforbundet med Roger sin signatur og stempel.
Og når klokka hadde passert 17.30 den kvelden, fikk vi beskjed om at nå var det for sent, for nå hadde den og den personen gått hjem for dagen. Så da var det bare å pakke sammen og komme seg tilbake til hotellet. Flesteparten av de som hadde kjørt bussen fra Fredrikstad til Kosovo hadde vi forøvrig sendt avgårde til hotellet med en gang vi kom til tollstedet i sentrum, slik at de kunne få slappet av og strekt litt på beina. Vi visste dermed ikke hvor lenge bussen ville komme til å bli stående hos tollen i Kosovo. Men før eller siden ville vi vel få den ut, hvis vi ikke hadde fått den ut før vi skulle dra, så var det jo ikke annet å gjøre enn å dra hjem og håpe at det løste seg på et eller annet tidspunkt.
Etter en god natts søvn på hotellet visste vi fortsatt ikke når vi ville få ut bussen. Det var ikke annet å gjøre enn å fortsette med andre ting man skulle gjøre og bare la det som skjer skjer. Etter frokost tok vi oss en tur til sentrum av Mitrovica for å se litt på livet. Vi tok først en tur innom den samme barbersalongen/frisøren som sist. Det var flere som både ønsket å klippe seg og barbere seg. Jeg for min del var primært ute etter en barbering. Men når jeg satt meg ned i stolen så begynte frisøren å klippe meg først. Ja ja tenkte jeg, ikke noe problem. Det koster jo ingenting uansett. Og det gjorde jo ingenting å få frisert håret litt også, selv om det ikke var så lenge siden jeg hadde vært over «skallen» med hårklipperen på egenhånd.
Men «frisyren» hvis man kan kalle det det, når det er så kort, ble litt annerledes enn jeg pleier å gjøre selv. Jeg går jo over hele «skallen» med maskinen og alt blir like kort. Men her ble det kortest på sidene og bare trimmet litt på toppen. Men det ble faktisk ganske fint. Bare litt uvant å ha kortere på siden enn på toppen. Til slutt fikk jeg den barberingen jeg ventet på. Det er uten tvil en ganske annerledes opplevelse å ligge i barberstolen og bli barbert på den gamle måten med barberkniv! De bruker også mye mer tid enn hva jeg pleier å gjøre når jeg barberer meg med høvel! Og dette skulle de bare ha 3 euro for, men jeg valgte å betale 5 euro. Hårklipp og barbering for 5 euro er jo grisebillig! Bussen stod fortsatt fast i tollen i Peja.
Denne dagen ble det middag på hotellet for første gang, og det ble litt kaotisk. Jeg endte ihvertfall ikke opp med det jeg hadde bestilt. Men jeg fikk nå en tallerken med mat på og jeg ble mett. Det smakte godt, men kjøttet var litt godt stekt. Etter denne litt «offisielle» middagen med blant annet rektoren på skolen oppe i fjellet utenfor Mitrovica, så var jeg ikke helt klar for å gå på hotellrommet for å ta kvelden enda, så jeg ble med flesteparten av de andre en liten tur på byen. Vi endte først opp på et sted i sentrum av Mitrovica og tok en øl, før vi havnet i noen drosjer og ble kjørt videre til et eller annet sted, gud vet hvor. Jeg aner ikke hvor vi havnet hen, men vi var på et sted med masse mannfolk som satt og glante på 4-5 damer som danset rundt i lokalet. Det var også live musikk der, såkalt lokal «jalla jalla» musikk som ihvertfall ikke jeg skjønte en dritt av. De hadde på en enorm ekko på mikrofonen til han som sang, så det hørtes rimelig spesielt ut, men veldig «der nede» tror jeg.
To av våre sjåfører fra Kosovo var raskt oppe og danset sammen med disse damene, og jeg har ikke noe problemer med å «by på meg selv» og ha det litt morro, så det tok ikke lang tid før jeg tenkte «shitt la gå» så var jeg ute på gulvet og danset med disse damene også. Jeg for min del har aldri vært på et sted ala dette før, så jeg skjønte ikke nødvendigvis med en gang at det var meningen at man skulle gi disse damene litt penger, gjerne stappe dem ned mellom puppene og greier. Og idèt jeg syntes at jeg hadde «underholdt» nok, så var det en som stakk til meg en 5 euroseddel og sendte meg tilbake på gulvet igjen. Det så kanskje litt teit ut, men jeg er ikke straight og hadde ikke noe særlig lyst til å «pelle» oppi mellom puppene på denne dama, så hu fikk bare pengene av meg. Men det er tydelig at både det at jeg danset med dem og at de fikk litt penger av meg gjorde susen, for hver gang de passerte bordet der vi satt, så var hu ene borte og strøk meg på kinnet, haka eller skuldra i håp om at jeg ville bli med igjen. Og jeg ble med opp på gulvet og danset med dem et par ganger til før vi valgte å dra tilbake til hotellet. Kollegaene mine ble nesten litt fornærmet av at det var meg de var opptatt av og ikke de liksom. Men sånn er det når man byr litt på seg selv og «follow the flow». Jeg er jo overhodet ikke interessert i damer, men morro hadde jeg det ihvertfall!
Bussen frigitt av tollen
Sent kvelden i forveien ble bussen frigitt av tollen og det utrolige er at det var ingen nye papirer eller noe slikt som måtte til. Men derimot en del EURO. Det vil si at bussen egentlig kunne vært frigitt den natta bussen kom til tollen, istedenfor at de skulle holde på bussen i to hele døgn! Istedenfor å kjøre oss igjennom dette tullet, kunne de heller vært ærlige og sagt at de ville ha noen euro for å løse dette. Nå hadde sikkert ikke dette falt i god jord, men da hadde de ihvertfall vært litt mer ærlige og rett frem, enn å beholde bussen så lenge for så og avkreve oss for en sum euro. Men sånn går no dagan i Kosovo.
Jeg må innrømme at jeg var litt sliten dagen derpå, mest fordi det hadde blitt litt lite søvn vil jeg tro. Hadde jeg droppet byturen på tampen av gårsdagen, så hadde nok formen vært mye bedre. Men jeg kom meg opp, fikk spist litt frokost og drukket en kopp kaffe, så var det bare å sette i gang med å tømme bussen. Når man er litt dagen derpå sliten, så er det ikke så mye som skal til før det oppleves som et forbanna slit. Men jeg gjorde så godt jeg kunne, tok litt bilder og hjalp til å bære og tømme bussen etter beste evne. Men jeg måtte ta meg noen pauser nå og da. Og ekstra godt var det når jeg fant en boks med Cola i bussen, den kom godt med!
Etter å ha fått tømt bussen, fordelt en masse til handikapforeningen i Prizren og satt til side andre ting som skulle hentes av andre foreninger, gikk jeg inn på hotellet for å kjøpe litt drikke til oss. Jarle hadde også nettopp vært innom for å kjøpe en brus og de kunne ikke veksle. Men det jeg skulle ha kom på 8,50 euro og jeg ga en 10 euro, så jeg regnet med at det ville gå greit. Men de hadde jaggu ikke mulighet til å gi meg igjen 1,50 euro. Jeg ba derfor for å få en colaboks til sånn at det ble 9,50. Da sa jeg bare at det var greit og var fornøyd med at jeg hadde fått løst problemet. Jeg endte bare opp med å legge et par colabokser i fotobaggen. De var utrolig godt å ha senere på dagen skal jeg si deg! Formen hadde blitt mye bedre allerede!
Så fort vi var ferdig med fordelingen utenfor hotellet og bært inn det som SOS Barnebyer skulle hente senere, bar det avgårde opp til skolen for å gi bort resten av innholdet i bussen. Det vil si masse klær, sko, alt datautstyret, skoleutstyr, fotballer, en whiteboard (tavle til å skrive med tusj på), bamser og litt godteri. Det var egentlig skolefri denne uka, men alle elvene hadde fått beskjed om å komme for å ta oss i mot og hjelpe til med å tømme bussen! Det var derfor noen av våre som stod inne i bussen og plukket frem og sendte det ut av bussen, resten av bæringen tok elevene seg av. De fordelte de forskjellige tingene i forskjellige hauger og datautstyret havnet for seg selv på gresset. Jeg må innrømme at jeg hadde trodd at jeg skulle være med på å montere opp dette datautstyret, men det var aldri noe snakk om. Mindre jobb å gjøre for meg/oss selvfølgelig. Jeg håper bare at datautstyret kom komplett frem dit det skulle brukes, og at de har fått alt sammen til å fungere! Den nyeste pc’en som jeg ga bort (av 3) var nemlig bare mulig å parre med to spesifikke Dell-skjermer som pappa og jeg har gitt bort. Denne Dell-pc’en hadde nemlig bare DVI-utganger på skjermkortet. Totalt sett ga vi bort 8 stasjonære pc’er og 4 bærbare pc’er denne gangen.
Av praktiske årsaker, valgte vi å beholde bussen inntil videre, så hadde vi egen transport senere i uka. Etter denne arbeidsøkta med å tømme bussen på hotellet og skolen, var det utrolig godt å komme seg tilbake til hotellet igjen. Siden jeg ikke hadde fått spist så mye til frokost, så var jeg rimelig sulten. Litt overrasket må jeg si at jeg ble når servitøren kom med et fat med noe kjøtt på. Han kunne fortelle at han hadde fått dette i dag, at det var helt ferskt og at han anbefalte dette! What? tenkte jeg, hva er dette for noe tull? Men vi skjønte jo etterhvert hvorfor han gjorde dette. Det var noe av det lille han faktisk hadde tilgjengelig på kjøkkenet den dagen. Selv om hotellet selvfølgelig hadde en meny, så var det ikke bare bare å bestille. Det var bare noe av det som var på menyen de faktisk hadde inne. Så uansett hva du bestilte (med mindre du bestilte kylling) så var det dette kjøttet du fikk til middag denne dagen. Jeg for min del hadde bestilt pepperbiff og fikk 3 stykker av dette kjøttet. Maten smakte i grunn utrolig godt denne dagen!
Prizren
På torsdag hadde vi gjort en avtale med handikapforeningen i Prizren om å besøke dem. Det er en by som ingen av oss (norske) hadde vært i før, så dette var uten tvil en ny opplevelse! Det var dog en ganske lang tur. Jeg ser at jeg oppdaterte Twitter kl 10.55 om at vi er på vei til Prizren og at det er 78 kilometer igjen. Det var ikke bare bare å guide seg frem på veiene i Kosovo. Det var en del veiarbeider, det manglet litt skilter her og der og veiene var åpenbart lagt om i forhold til hvor gps’en ville at vi skulle kjøre. Men vi fant frem til Prizren, men det var litt styr når vi først kom inn til byen. Vi fikk beskjed om at det var trange gater til å komme helt frem med bussen, vi fikk derfor hjelp av en kompis av Burhan til å få kjørt og parkert bussen på et terminalområde og ble kjørt inn til sentrum i en Opel Vivaro. Og Prizren var som å komme til en helt annen verden i Kosovo! Prizren ble ikke berørt på samme måte av krigen for 15 år siden og alt er mer eller mindre intakt. Utrolig fin by, masse gamle og spennende bygninger, elva som går igjennom hele byen, masse bruer over elva og «hyletårn» i alle retninger. Med det mener jeg det tårnet de har på hver eneste moske. I tillegg ligger det en borg oppe i fjellet bak byen. Vi var ikke der oppe, men det er sikkert litt av en opplevese vil jeg tro. Men det er ingen annen mulighet å komme seg opp dit enn å gå.
Vi ble tatt imot av ordføreren og andre i handikapforeningen på kulturhuset i Prizren. Her var det også en kino! Vi ble vist litt rundt og de hadde masse av det hjelpemiddelutstyret vi hadde gitt dem der. De hadde også planlagt at vi skulle overrekke noe av dette direkte til mottakeren der og da. Etter å ha fått litt å drikke og litt snacks gikk vi innover i byen for å spise middag. Fra handikapforeningen var det «hoveddama» som jeg ikke husker hva heter og ei dame med muskelsvinn i rullestol som vi også møtte i fjor. Hu fikk en elektrisk rullestol av oss i fjor! Det var i grunn ganske langt å gå før vi var fremme ved restauranten vi skulle spise. Det passet meg i grunn ganske bra, for da fikk jeg tatt en del bilder av byen underveis. Rett ved restauranten var det også et 400 år gammelt tre som jeg fikk tatt noen bilder av! Rett utenfor restauranten så vi elva med et lite fossefall og greier.
Noe som vi får som forrett uansett hvor vi har spist hen i Kosovo er en «dipp» av rømme, ost og paprika og et utrolig godt brød til! Hvis man ikke spiser den syltede paprikaen man også får til, så er ikke dette noe sterkt, men den syltede paprikaen er det uten tvil litt fart i. Jeg for min del synes denne er utrolig god og spiser den selvfølgelig, men man må være forberedt på at det er litt sterkt. På denne restauranten fikk vi også 4 forskjellige oster og salat som vi kunne forsyne oss av. Og er det noe som smaker utrolig godt i Kosovo, så er det grønnsakene! Jeg har aldri vært borti tomater som er så store, røde, fyldige og smaksrike noensinne! Her valgte jeg å bestille pasta quattro formaggio. Det vil si spaghetti med saus som inneholdt fire oster. Det smakte veldig godt, men jeg ble litt overrasket over at det ikke var noe mer enn bare spaghetti med saus. Noen biter med et eller annet i tillegg hadde «spritet opp» retten litt. Men herregud så mett jeg ble etter å ha spist opp pastaretten etter å ha kost meg glugg ihjel med forretten med ostene, brødet, dippen og salaten!
Vi hadde også funnet en ny pub som vi likte godt, House pub som lå rett ved siden av kommunehuset i Mitrovica. Første gangen var vi der på dagtid, da var det utrolig hyggelig der. Det var ikke så fullt, musikken var variert og «internasjonal» og det var en bartender der som snakket svensk. Andre gangen vi var innom, denne gangen på kvelden, så var stemningen litt annerledes. Det var ingen som satt utendørs, det var mer «ungdommelig» musikk og lokalet var både fullt og røykfylt. Det snodige er at det er røyking forbudt-skilter overalt, men de sitter og røyker akkurat så mye som de ønsker selv. Vi valgte derfor etter ganske kort tid å «evakuere» lokalet og dro tilbake til hotellet etter en liten gåtur i sentrum. Tror ikke det er noe annet sted jeg drikker mer kaffe (Macchiato) enn når jeg er i Kosovo! Det var jo også på forrige Kosovotur at jeg oppdaget og ble utrolig glad i Macchiato! Jeg har en Cortado Espresso Macchiato til kaffemaskinen min her hjemme, den er ikke helt det samme, men utrolig god den også! Det finnes også en Latte Macchiato som inneholder ganske mye mer melk.
Overlevering av bussen i Mitrovica og tur til Vushtrri
På fredag hadde vi avtalt å offisielt overlevere bussen til kommunen i sentrum av Mitrovica. Ordføreren var ikke tilstede, men det var mer enn nok folk der for å ta imot bussen. Vi fikk også møte sjåføren som skal kjøre bussen. Sjefsmekanikeren vår Jon fikk derfor en liten gjennomgang av bussen med sjåføren. Her var det ikke bare jeg som tok bilder, men også folk fra kommunen som både tok bilder og filmet. Vi endte opp inne på kontoret til ordføreren også denne gangen, hvor det ble en del prat, vi ble takket for bussen og alt det vi har bidratt med og det ble overlevert en takkeplakett som Roger tok imot.
Deretter tok vi turen til Vushtrri med drosje som koster seks euro. Det var fredag og markedet er størst på fredager i Vushtrri. Vi var på det samme markedet i fjor, og det var nok ikke så ulikt den gangen. I fjor var det en del som kjøpte oppladbare lommelykter til 8 euro, disse koster bare 6 euro denne gangen. Det er utrolig billig for en såpass bra lommelykt. De som kjøpte lommelykta i fjor har ihvertfall vært veldig fornøyd. Men jeg valgte å ikke kjøpe noen lommelykt, for jeg har både hodelykt og lommelykt som jeg er veldig fornøyd med. Etter markedet i Vushtrri så var vi litt småsultne og endte derfor opp innom en slik «karnappgrill» som jeg begynte å kalle det i Kosovo. De har en grill hengende på utsiden av lokalet med eget røkrør. Her grillet de maten med kull og det koster omtrent ingenting. Det er andre gangen vi prøvde oss på en slik hamburger i Kosovo denne gangen. Og siden det smakte såpass godt første gangen, ble det en hamburger i Vushtrri også. Det var et bitte lite sted og det var masse folk innom. Vi kjøpte oss en hamburger hver og jeg syntes denne smakte enda bedre enn den forrige! Roger syntes dog at den var altfor sterk, men han har en sart gane når det kommer til krydder. Hamburgerne ga vi forresten 1 euro stykket for.
Denne dagen hadde det underveis blitt avtalt at vi skulle møte rektoren og kommunefolket fra Vushtrri over en middag på Hotel Amazona! Vi slappet av og tok livet dermed med ro i Vushtrri. Jeg tok ikke noe bilder på markedet eller i sentrum av Vushtrri denne gangen, jeg tok en masse bilder forrige gang. Men gågata som de drev og støpte og styra noe veldig med i fjor, var ferdig med heller og det hele denne gangen. Men det var tydelig at det var problemer med strømforsyningen i byen, for strømaggregatene stod og surra og bråka overalt i sentrum! Det bråka noe forferdelig og det var helt umulig å sitte ute og slappe av.
Vi hadde avtalt at vi skulle bli kjørt i buss fra skolen i Vushtrri kl 17.30 og direkte til Hotel Amazona, og vi møtte opp på skolen litt før tiden. Dette var ikke den skolen som vi leverte buss #275 på i fjor, men den andre tekniske skolen som de har levert busser til tidligere. Men alle tre bussene stod parkert på denne skolen, nemlig buss #92, buss #108 og buss #275 som vi skulle bli kjørt i til Hotel Amazona! Det var utrolig morsomt å se buss #108 igjen som jeg har et lite forhold til, siden jeg har kjørt den så mye på Vesterøy og på Hvaler Diverse. I mange år så satt jeg og kjørte denne hele dagen på et av skiftene våre! Dette er en manuelt giret buss som var utrolig god å kjøre! Vår sjefsmekaniker brukte også denne gangen litt tid på å vedlikeholde noen av bussene i Vushtrri, slik at de kan gå så mye som mulig. Buss #92 er det dog litt større problemer med, så den står for tiden parkert. Men jeg benyttet selvfølgelig anledningen til å ta noen bilder av de gamle bussene våre og skolen selvfølgelig!
Vi ble kjørt fra skolen til Hotel Amazona i buss #275 av en av skolens to faste sjåfører! Denne sjåføren kjører utrolig behagelig og det var en helt annen opplevelse på disse ganske dårlige veiene, enn vi har opplevd når vi har blitt kjørt hit og dit i bilene fra kommunen. Vel fremme på Hotel Amazona var selvfølgelig servitøren «vår» tilstede og kom bort og hilste på oss med en gang. Jeg fikk også klem på både høyre og venstre kinn og han lurte på hvordan jeg hadde det. Her ble det masse mat som vanlig, forrett med dipp/paprika, litt kjøtt og masse godt brød med salat til andre rett før hovedretten med «mixed meat» kom. Man er egentlig passe mett allerede etter forretten og salaten, og så kommer det lasset av en hovedrett til slutt. Men jeg tok det pent med salaten for jeg var forberedt på at hovedretten kom til å være stor. Men det var ikke noen tvil om at det ble nok litt mer mat enn anbefalt, så jeg var rimelig god og mett når jeg dro fra Hotel Amazona.
Hjemreise
Vi ble kjørt tilbake til Hotel Palace i bussen og da var det i grunn bare å komme seg på hotellrommet og pakke og gjøre seg klar for hjemreise dagen etter. Jeg pakket og gjorde klart alt jeg kunne på kvelden og prøvde å få meg litt søvn, jeg la meg vel sånn ca kl 21 på kvelden. Jeg sovnet faktisk etter en liten stund, men jeg våknet allerede kl 22.30 av en som lå og snorket som et uvær på senga ved siden av. Jeg hadde mest lyst til å dytte til’n for å få’n til å slutte å snorke så jævlig, men jeg var snill og lot han få sove i fred. Etter lenge og vel så fikk jeg sovnet igjen, men jeg fikk nok ikke noe særlig mer enn tre timers søvn denne natta når vekkerklokka ringte kl 03.00 midt i svarte natta. Det vil si, jeg våknet en stund før vekkerklokka skulle ringe, så når klokka var rett før vekketid, valgte jeg å slå den av. Det var jo ikke noen vits å vekke snorkeguri ved siden av. Han skulle nemlig opp litt senere, vi hadde hjemreise til litt forskjellige tidspunkter denne gangen.
Så da var det bare å komme seg i dusjen, få pussa tenna, kledd på seg, pakket siste rest og komme seg ned i hotellobbyen. Der nede var det bare en ansatt og ingen andre. Men nå var det jo bare Roger og jeg som skulle dra fra hotellet så tidlig på morgenen. Vi hadde avtalt at vi skulle hentes av en kommuneansatt kl 04.00. Burhan hadde han hentet allerede og Mexhit plukket vi opp på veien til flyplassen i Pristina! Det tok ca 55 minutter å kjøre til flyplassen fra hotellet. Det var omtrent ikke mennesker på flyplassen i det hele tatt, vi fikk sjekket inn og levert fra oss bagasjen. Så var det en tur innom sikkerhetskontrollen. Og jeg har aldri noensinne kommet til en sikkerhetskontroll UTEN at det er noen der fra før. Ingen kø, ingen foran meg. Sikkerhetskontrollen gikk veldig bra, jeg hadde ikke med meg pc eller nettbrett i håndbagasjen, så det var ingenting som skulle tas ut. Bare å tømme lommer og ta av seg klokke og belte, så glir man igjennom sikkerhetskontrollen.
Det var utrolig godt å sette seg ned på en kafè på flyplassen og kjøpe seg en kopp kaffe og baguette. Jeg titta litt igjennom taxfree’en på flyplassen, men valgte ikke å kjøpe noe. Titta litt på en Armani-parfyme som jeg liker, men jeg har vel egentlig mer enn nok parfyme fra før. Hjemreisen til Oslo fra Pristina med en mellomlanding i Wien var også denne gangen med Fokker 100-fly. Og det var aller første gang jeg har opplevd at flyet har blitt aviset på vingene. Jeg fikk ikke noen bilder av dette, men det forsinket avgang litt. Vi skulle tatt av kl 7.10. Jeg sov nok en del på flyturen til Wien. I tillegg hadde jeg musikk på ørene. Men steike som jeg fikk dotter i øra når vi gikk ned mot Wien. Det er ikke uvanlig at man får litt dotter i øra når man tar av og når man går ned for landing, men det løses som regel bare med å svelge litt så forsvinner det. Men dette var av det litt mer «permanente slaget».
Når jeg oppdaget det så hadde jeg sovet litt og stussa over at lyden i hodetelefonene var så lav og rar. Jeg sjekket volumet på iPod’en og den var som den skulle være. Når jeg tok av meg hodetelefonene skjønte jeg jo at jeg hadde dotter i øra. Ikke ble jeg kvitt dem heller. Når vi hadde mellomlandet i Wien ble jeg tipset om å holde meg for nesa og blåse til, og jeg blåste til det jeg hadde. Det var tydeligvis litt i meste laget, for jeg ble både svimmel og begynte å se stjerner der jeg satt på flyplassen. Men det hjalp på hørselen, ikke noen tvil om det! Denne gangen måtte vi igjennom sikkerhetskontrollen på nytt, og denne gangen ble kofferten min stoppet og de lurte på hvem som eide denne kofferten. De ville at jeg skulle ta ut «big camera» og kjøre det for seg selv. Så jeg tok ut kameraet og ble bedt om å ta ut blitzen også. Dette og resten av kofferten (bare cpap’en) ble kjørt igjennom røntgen på nytt. Da var de fornøyd og takket for hjelpen.
Når vi satt ved gate F23 i Wien og ventet på boarding, så stod det et Austrian Airlines Boeing 737-800 ved gate’n. Så jeg begynte å lure på om vi skulle fly med et Boeing hjem til Gardermoen, men så fort de begynte boarding til flyet, så ble vi sendt ned på bakkenivå og inn i en buss. Og litt ute på flyplassen så stod det et nytt Fokker 100 og ventet på oss. Ingen av disse to flyene på hjemreisen var fulle, så det var ikke noe problem å få plass til bagasjen rett over hodet på meg denne gangen. Selv fra Gardermoen til Wien ordnet det seg. Jeg synes det er greit å ha bagasjen rett i nærheten, så man slipper å lete etter den. I tillegg har man litt mer kontroll på sin egen bagasje når den ikke er et helt annet sted i flyet.
Når vi landet på Gardermoen kl 12.45, var det bare å komme seg en tur på do, vente på bagasjen og ta en liten tur innom taxfreebutikken. Det ble en Braastad cognac denne gangen. Utenfor ankomsthallen stod en av våre minibusser og ventet på oss. Det var utrolig deilig å slippe å måtte vente på flybussekspressen og ikke minst ble kjørt helt hjem til døra her i Krokstien! Tusen takk til Svein som kjørte oss hjem fra Gardermoen sist lørdag! Jeg vil også benytte anledningen til å takke de andre sjåførene som har vært med på Kosovoturen og gjort dette til en minnerik tur og ikke minst alle som har bidratt slik at vi fikk realisert denne turen med buss og hjelpeutstyr til Kosovo atter en gang!
Det tok ikke lang tid etter at jeg kom hjem på lørdag før jeg bare måtte kapitulere og stupe i seng. Det gjorde ikke saken noe bedre at jeg hadde blitt forkjøla de siste dagene i Kosovo! Det var nok også noe av årsaken til at jeg sov så utrolig lite/dårlig natt til lørdag! Men formen begynner å bli bedre nå! Nå er det påskeferie og dags for å lade batterier og kose seg!
Siste kommentarer: