Tre år som bussjåfør

Tro det eller ei, men i dag er det faktisk tre år siden jeg kjøre rutebuss for aller første gang. Jeg bestod oppkjøringen med buss 25. september 2006 og allerede dagen etter begynte jeg i opplæring hos Borg Buss. Det er utrolig hvor fort tiden går. Men det har også mildt sagt vært en turbulent tid med mange nedturer og noen oppturer selvfølgelig. Jeg mistet min Anders som jeg hadde vært sammen med i nesten 10 år og gift i nesten 7.5 år. Det har vært en lang vei tilbake til jobb i første omgang og ikke minst tilbake til å kunne ha gleden av å leve igjen. Det har vært veldig mange små skritt som har gjort at jeg er der jeg er i dag. Noen av skrittene har vært lettere enn andre. Noen har vært veldig tunge og vanskelige. Men de må gås for at man skal kunne komme seg videre.

Jeg har det mye bedre med meg selv og det faktum at jeg er alene og føler at jeg må begynne på nytt igjen. En periode i sommer var det enkelte som rett og slett spurte om jeg hadde funnet kjærligheten igjen og var forelsket. Det har jeg ikke gjort enda, men det kommer nok skal du se. De som har ett naturlig brudd med sin partner kan nok sikkert føle seg «fri og frank» og klar for noe nytt. Men der var overhodet ikke jeg. Jeg følte at noe hadde brått og brutalt hadde blitt revet bort fra meg og jeg sitter selvfølgelig igjen med ett stort savn. Selv om jeg har det mye bedre og ikke er like «plaget» av det jeg har vært igjennom, vil Anders alltid være med meg og være ett utrolig viktig menneske i livet mitt. Per i dag er Anders den viktigste i mitt liv. Men jeg håper at jeg vil finne kjærligheten på nytt og få det fint sammen med en ny gutt, eller mann som man kaller oss i min alder. Nå ble jeg fryktelig trist her jeg sitter og kjenner tårene trille nedover kinnet. Men det skjer hver gang jeg skriver om at jeg har mistet Anders og det tomrommet jeg føler etter at Anders ble tatt fra meg.

Men jeg er utrolig glad for at jeg ikke sliter med at «bildene» av at jeg fant Anders død i senga vår torsdag 17. juli 2008 kl 14:54 kommer frem i tide og utide lengre. Den første tiden dukket disse «bildene» opp i tide og utide og det er alt annet enn hyggelige «bilder» å «se» hele tiden. Hvert eneste ledig øyeblikk så var de der. Når jeg satt på jobb var de der mange, mange ganger i løpet av en arbeidsdag. Så fort jeg bare satt og kjørte og ikke tenkte på noe annet, var de der med en gang. Men jeg er heldigvis så heldig at jeg får andre ting å tenkte på når det skjer noe i trafikken eller det er passasjerer som skal av eller på. Jeg er veldig glad for at dette ikke er ett problem lengre. «Bildene» dukker selvfølgelig opp nå og da, men på langt når så ofte og de er ikke like plagsomme som de var den første tiden. Jeg unner rett og slett ingen å finne sine kjære på den måten. Hadde det ikke vært for at jeg fant Anders død her hjemme, så hadde jeg nok heller ikke villet vært med på «visningen» før begravelsen. Men på det tidspunktet kunne det umulig bli ett værre syn enn det jeg allerede hadde vært igjennom. Men jeg forstår veldig godt de som ikke ønsker å se sine kjære døde. Man vil jo aller helst huske sine kjære i levende live og ha de hyggelige «bildene» og minnene. For det har alltid vært synet av Anders liggende død i senga vår som hele tiden var de første «bildene» som dukket opp.

Dette har jo naturlig nok vært ett ganske stor del av livet mitt de siste årene, derfor er det ikke til å komme utenom å også skrive litt om det. Men det har selvfølgelig vært oppturer også. Selv om de har blitt litt «overdøvet» av tapet av Anders. Det sies at det værste man kan oppleve er å miste ett barn. Det aner jeg ikke hvordan er, for det har jeg aldri opplevd. Nå skal det nok mye til at jeg noen gang kommer til å oppleve det også, men jeg synes ihvertfall at dette har vært mer enn ille nok. En ting er å miste sin kjære når man er gammel, det er nok forferdelig nok det, men å gjøre det i en alder av 33 år? Hva er meningen med det? Jeg er ikke religiøs av meg, men hva er ærlig talt meningen med noe sånt hvis man er troende? Hvis det finnes en Gud eller en eller annen overmakt av noe slag, hvorfor er det så mye lidelser og forferdelige ting som skjer her i verden?

Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen merkelig grunn har jeg følt meg lettere til sinns og rett og slett hatt det mye bedre med meg selv etter 17. juli i år. Det var ett års dagen til Anders sin bortgang. Jeg vet ikke hvorfor, men det er vel noe mentalt som sitter oppi hodet på en. Uka før denne dagen vil nok de aller fleste mene at jeg var rimelig «rar». Jeg gikk turer hver eneste dag og gikk mer eller mindre bananas på det området. Jeg gikk turer i skog og mark og kom hjem både møkkete og våt til langt oppå knærne. Men det var nok bare en eller annen måte å få ut litt frustrasjon og avreagere på en eller annen måte. Alternativet hadde vært å sitte inne og bare være trist. Men etter turen jeg hadde i skogen den 17. juli har jeg ikke gått en eneste tur. Jeg hadde nok hatt godt av å gå meg en tur litt oftere, kanskje det kommer senere, men intensiteten i turgåingen var nok et lite blaff for min del der og da.

Men jeg har vært dårligere til å besøke grava til Anders etter dette. Det har jeg litt dårlig samvittighet for. Jeg tenker ikke noe mindre på Anders av den grunn, men blomstene på grava har nok ikke fått helt det stellet de krever eller fortjener. Men jeg får heller prøve å bli bedre på det neste år. Fremover nå blir det nok ikke så mye blomsterstell. Etterhvert kommer frosten og snøen. Da får vi viktige dager som 8. desember, da ville Anders ha fylt 35 år. Og ikke minst julaften, nyttårsaften og hele romjula i grunn. Julaften var uten tvil den tyngste dagen på grava i fjor. Det var både utrolig fint og vakkert å se alle lysene som var tent på kirkegården, men det var også utrolig rørende og overveldende for min del. For de som ikke har noen kjente eller kjære liggende på kirkegården er det nok bare vakkert, men for min del var det også utrolig tøfft å oppleve. Men jeg håper det blir lettere etterhvert.

Den største oppturen i år har uten tvil vært København-turen fra tirsdag 15. september til torsdag 24. september. Det var utrolig deilig å komme seg bort og få oppleve noe annet. Jeg koste meg ute i København, både med god mat og selvfølgelig med godt drikke. Jeg drakk irish coffee for aller første gang og hadde en utrolig oppelvelse på den vietnamesiske restauranten LeLe. Både med atmosfæren og maten selvfølgelig! Det er andre gang jeg er og besøker Gro i København, den første turen skulle egentlig vært med Anders, det var ihvertfall det vi hadde planlagt. Men slik ble det jo dessverre ikke. I år valgte jeg å dra alene, og det synes jeg var veldig deilig i grunn. Det var litt kjedelig å kjøre hele veien til København (og hjem igjen) alene, men jeg satt utrolig pris på litt tid alene for meg selv, både i leiligheten til Gro og ute i København. Men også å ha masse tid alene med Gro. Vi fikk snakket en masse sammen, spesielt den siste kvelden som ble en ekstremt følelsesladet, både trist og på en fin måte. Dette hadde vi nok ikke kunnet gjøre hvis ikke hadde dratt alene. Jeg har allerede lovet at jeg kommer tilbake til København neste år, men da blir det nok tidligere på sommeren!

Men i dag er det altså 3 år siden jeg kjørte rutebuss for aller første gang. Den første ruta jeg begynte å kjøre var faktisk Glommaringen. Det regnes for den mest hektiske og stressende ruta vi har. Men vi hadde heldigvis valgt de turene som var litt roligere. På det tidspunktet kjørte Glommaringen hvert kvarter bare på riksvei 109, så kvart over og kvart på avgangene gikk bare opp og ned riksvie 109 mellom Fredrikstad og Sarpsborg. Man hadde masser av tid og det var i grunn en ganske myk start på min karriere som bussjåfør. Ihvertfall Glommaringen tatt i betraktning. Men vanligvis starter nok Borg Buss opp med opplæring på litt mindre stressende ruter. Men Glommaringen blir raskt ett ganske vanlig innslag i hverdagen som bussjåfør. Nå er det riktignok ikke så ofte jeg kjører Glommaringen lengre, og det er i grunn jeg glad for.

Man blir nok godt vant av å kjøre på Hvaler eller Hvaler Diverse som skiftplanen som jeg kjører på. I tillegg har jeg som dere vet vært på Vesterøy i 4 måneder og har også kjørt på Vesterøy de to siste somrene. I starten når jeg kjørte på Hvaler Diverse som vikar var det ikke en eneste tur med Glommaringen, men etter at vi sluttet å kjøre på Vesterøy på lørdagene, fikk vi to turer med  Glommaringen isteden. Ett ganske dårlig bytte, spør du meg. Men noe annet måtte vi jo få når turene forsvant med ett pennestrøk fra Østfold Kollektivtrafikk sin side. For ett år siden fikk vi også 3 turer med Glommaringen på ett skift vi kun kjører på tirsdager og onsdager. Det vil oppsummert si at jeg kjører 8 turer med Glommaringen i løpet av 5 uker. Jeg for min del mener at det er 8 turer for mye, men tatt i betraktning hvor mye Glommaringen enkelte av de andre skiftplanene har, så er dette lite.

Men for å trekke frem de tingene jeg synes er veldig positivt med Hvaler Diverse: Vi kjører bare hver 5. lørdag, kjører aldri kveld og har masse Hvaler-kjøring. Mye av Hvaler-kjøringa er også på Vesterøy, noe jeg trives veldig godt med. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg føler meg «hjemme» på Vesterøy, og har et ganske annet forhold til passasjerende der ute enn i byen. Men det er færre passasjerer, færre sjåfører og da blir det et helt annet forhold man får til hverandre. Men det er selvfølgelig enkelte passasjerer i «byen» som jeg også har ett veldig godt forhold til. Det vil si at man prater om løst og fast og har en utrolig hyggelig tone oss imellom. Det er med andre ord passasjerer som alltid hilser, som man vet hvor skal av og kjenner rutinene til. Man blir fort lettere overrasket når de plutselig tar en annen avgang enn det man er vant til.

Det er utrolig hvor mye bedre slike passasjerer gjør hverdagen for oss bussjåfører. Jeg håper også at jeg gjør først og fremst bussturen hyggeligere og at de får noe å smile av og tenke på når de går av bussen. Jeg har en tendens til å lyse opp ekstra av slikt. Det gjør rett og slett hverdagen lysere, hyggeligere og bussjåføryrket unikt. Før jeg begynte å utforske mulighetene for å få en jobb som bussjåfør var det vel rimelig utenkelig for meg å jobbe som bussjåfør. Det vil si, jeg hadde i grunn aldri tenkt tanken før. Etter å ha gått arbeidsledig i en lengre periode og ikke fått napp på noen av jobbsøknadene mine, var jeg rett og slett nødt til å begynne å tenke alternativt. Jeg for min del syntes at jeg allerede søkte på ganske mange jobber, både diverse it- og foto-relaterte jobber, det var jo det jeg hadde jobbet med tidligere. Men jeg fikk rett og slett ikke napp. Men når NAV sendte meg avgårde på ett kurs som skulle vare i flere måneder med en praksisperiode i siste del av perioden, begynte jeg virkelig å tenke. Det var en som var innom kurset som var ute etter bussjåfører i Oslo-traktene, det var det som fikk meg inn på tanken.

Nå var det riktignok ikke så veldig interessant for meg å kjøre buss i Oslo-traktene, derfor tok jeg direkte kontatk med Borg Buss som er busselskapet som har alle rutene i Sarpsborg, Fredrikstad og Hvaler. Når jeg fortalte hvor gammel jeg var, at jeg var nordmann og ville bli bussjåfør, var de interessert umiddelbart. Det var bare en utfordring: Jeg hadde ikke førerkort for buss. Men løste vi jo elegant og i løpet av rekordtid fikk jeg tatt busslappen og bestod oppkjøringa 25. september 2006. Derfor var det allerede fredag for en uke siden at jeg hadde 3 års jubileet som bussjåfør. Men her i bloggen har jeg hele tiden regnet 2. oktober som den datoen jeg kjørte rutebuss for aller første gang. I dag er det faktisk 3 år siden, det er utrolig hvor fort tiden går.

Jeg trives fortsatt veldig godt som bussjåfør, jeg er overhodet ikke noe glad i å stå opp så tidlig om morgenen, siden jeg er ett b-menneske. Men jeg kommer meg opp, det er det viktigste. Men hvorfor skaffer du deg ikke en annen jobb, eller kjører mer kveld for den saks skyld? Nei, fordi jeg ikke har lyst til å jobbe kvelden. «Du er bare vanskelig du, Ken-Arild» fikk jeg høre her om dagen når dette var oppe som tema. Vet nå ikke om jeg er så veldig vanskelig, men jeg har klare meninger om det meste, og selv om jeg ikke er ett a-menneske, som tross alt hadde vært en stor fordel i dette yrket, så har jeg samtidig ikke lyst til å bruke kveldene på jobb. Da har jeg lyst til å være sosial med andre og i det minste være tilgjengelig når andre har fri. Hvor kjedelig er det ikke å bare jobbe kvelden og når man selv har fri, så er andre enten på jobb eller sover? Nei, det gidder jeg rett og slett ikke. Da står jeg heller opp mellom 5 og 6 om morgenen. I løpet av mine tre første år som bussjåfør har jeg bare forsovet meg en gang, og det synes jeg er ganske imponernede på tanke på at jeg er et b-menneske. Det værste var at min første tur for dagen var faktisk i rute selv om jeg forsov meg med 54 minutter!

Lønna som bussjåfør kunne nok vært bedre, vi er ikke akkurat godt betalt, men den er sakte men sikkert på vei oppover. Men jeg klarer meg greit med den inntekten jeg har nå, ihvertfall med de boutgiftene jeg har her jeg bor nå. Men når jeg etterhvert får kjøpt meg noe eget, så blir selvfølgelig utgiftene høyere. Og da kan det nok bli litt trangere for meg, men da er man bare nødt til å prioritere (riktig). For ett sted å bo har jeg veldig lyst til å få kjøpt meg. I februar i fjor var Anders og jeg veldig nærme å få realisert denne drømmen, men det var en bitteliten ting som stoppet oss, så det ble lagt på is til året etter, det vil si i år. I år har jeg hatt en ny runde hvor jeg også var veldig nære å få kjøpt meg en egen leilighet. Jeg følte ihvertfall at jeg var veldig nærme. Men både min egen bank og de andre bankene jeg var i kontakt med var unødvendig vanskelige med å låne ut penger nå. De er nok ekstra vanskelige pga finanskrisen, derfor har jeg valgt å legge dette på is til neste år. Kanskje jeg får realisert drømmen min da? Jeg ser ihvertfall på å få kjøpt meg en leilighet og flytte til noe nytt som en ny start i livet. Jeg har bodd her i 7-8 år nå, 7 av dem med Anders og dette er vår leilighet. Jeg kunne godt tenke meg en leilighet som var bare min, hvor jeg kunne starte på nytt med blanke ark og tegnestifter til.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke husker helt når det skjedde, men jeg har blitt talsmann for Hvaler Diverse, skiftplanen jeg kjører på. Jeg ble foreslått av en av de andre kollegaene mine og takket ganske raskt for tilliten når vår tillitsmann og fagforeningsmann spurte om jeg kunne tenke meg den rollen. Det er ikke så mye jeg har hatt å ta tak i enda, men jeg skal altså fungere som en talsmann for oss på Hvaler Diverse mot ledelsen og fagforeningen for den saks skyld. Slik at alle skal kunne forholde seg til en person og slippe å måtte gå hver og en til ledelsen med sine små og store saker. Men en ting vi har fått igjennom er at buss #108 nå har blitt en ren skolebuss. Dette av hensyn til en av kollegaene mine som har problemer med den manuelle giringa pga en vond skulder. Dette tok sin tid, men når inneværende skoleår startet med nye skiftplaner, hadde også buss #108 blitt rokkert om og blitt erstattet av #135 på ordinær rutekjøring. Men vi har fortsatt #108 på skolekjøringen vår, men etter tilbakemeldingene jeg har fått går det greit nå som det ikke er snakk om så mange timer per dag. I tillegg var det en del andre små endringer som uten tvil har vært til de bedre som har blitt gjennomført på Hvaler Diverse. Jeg har satt utrolig pris på tilliten jeg har fått og håper at sjåførene vil benytte meg som talsmann hvis det skulle være noe de ønsker å ta opp. Jeg er aldri mer enn en telefon unna, i tillegg treffes vi jo flere ganger hver eneste dag.

Borg Buss var nok litt skeptiske når jeg møtte opp til jobbintervju noen dager etter at jeg snakket med dem på telefonen. På det tidspunktet ante de ingenting om hva jeg hadde drevet med før. De ville at jeg skulle ta med en CV hvis jeg hadde det. Jeg tok derfor med hele «mappa» med CV, attester og slikt. Etter at de hadde fått tatt en titt på CV’en og tatt en kjapp titt på attestene mine får jeg følgende spørsmål: «Hva gjør du her?» Hva skal man svare på det da? Må innrømme at jeg ikke husker hva jeg svarte, men de syntes åpenbart at det var litt snodig at en mann med it- og fotobakgrunn ønsket å begynne å kjøre buss. Det er jo ikke akkurat ett veldig luktrativt yrke. Men vi ble vel enige om at jeg ikke var ute etter å bli rik, men ønsket meg en trygg jobb og prøve noe nytt. Det var jo heller ikke første gang jeg skiftet beite. Jeg startet å jobbe i en rørleggerforretning, så som pressefotograf og så har jeg jo som sagt vært en liten tur innom it. Før jeg i 2006 endte opp som bussjåfør. Noen vil sikkert påstå at det er gal vei å gå, nærmere bestemt å gå flere skritt tilbake, men for meg har det vært riktig og ett veldig viktig skritt å gå for å komme fremover. Jeg har nok aldri hatt en så trygg og stabil jobb noen gang som nå. Etterhvert vil vi nok også få den lønnen vi tross alt fortjener med det ansvaret vi har som bussjåfør!

En annen stor opptur for meg er at jeg har gleden av å skrive og ta bilder igjen! Det er utrolig gøy å kunne boltre seg her i bloggen og med kameraene mine igjen. Det var en lang periode etter at Anders døde som jeg så og si ikke skrev noe som helst. Hvis jeg skrev noe var det primært om hvordan det var å miste Anders og mine følelser rundt det. I tillegg har jeg skrevet et og annet innlegg om Formel 1. Men juli år har det virkelig løsnet og det har jeg satt utrolig stor pris på! Nå kan jeg omtrent skrive om alt og ingenting, bare det er noe som interesserer meg, irriterer meg eller er noe jeg har opplevd og ønsker å dele med dere! Det var en periode på jobb i sommer jeg gikk rundt med kameraet klart i lomma hele dagen. Det resulterte i en masse bilder, både av bussene jeg kjørte, de naturskjønne omgivelsene jeg har på Hvaler, meg selv, de klokkene jeg brukte og ikke minst hvilke sko jeg brukte. Noen vil kanskje påstå at det tok litt av, men shitt ‘au. Så lenge jeg har det gøy så er det det viktigste for meg! Men jeg håper at det også er interessant, gøy og til tider følelsesladet å lese det jeg skriver.