Man får vel nesten si at det ikke er så ofte det er så forferdelig føre her nede i Fredrikstad, Sarpsborg, Hvaler og Råde at vi har behov for å legge på kjettinger på bussen. Det er ihvertfall ikke så ofte jeg har hatt behov for å gjøre det. Og mitt eget skift var det null problemer på, alt gikk på skinner og jeg var ferdig til klokka 14.55 etter den siste skoleturen. Jeg hadde også hatt den første runden rundt Kirkeøy fra Tangenbekken via Skjærhalden til Fredrikstad klokka 6.10 på morgenkvisten. Det var kjempeflott vinterføre og null problemer! Her ute brøytes og strøs det, det brukes ikke salt. Men steike jeg ble overrasket når jeg kom til Svanekil og så svart asfalt med salt oppå. Hva i granskauen liksom? Man glemmer fort, men jeg er ikke vant til at man bruker salt ute på Hvaler. Å kjøre på ordentlig vinterføre er jo overhodet ikke noe problem!
Men når jeg hadde parkert bussen for dagen ble jeg igjen på jobben for å ordne noen småting og etterhvert kommer det den ene meldingen etter den andre vi har mildt sagt litt problemer med våre busser på glatta. En av bussene hadde kjørt av veien og driftssentralen ringte derfor til meg og lurte på om jeg hadde mulighet til å kjøre linje 171 til Skjærhalden og Kirkeøy rundt fra Fredrikstad klokken 16.15. Jeg hadde ikke kommet meg hjem fra jobben enda, så det var ikke noe problem. Så jeg heiv meg rundt og etter litt frem og tilbake satt jeg i buss #2731 klar for dyst på glatta. Jeg visste på forhånd at dette ville ble en utfordrende tur. Jeg hadde først prøvd å få tak i samme buss som jeg hadde bruker på mitt eget skift, buss #2706, for den hadde nettopp fått piggdekk foran. Men den hadde noen andre stukket avgårde med allerede, i løpet av den timen det hadde gått siden jeg hadde satt den fra meg. Men piggdekk eller ei, det ville nok ikke løst noen problemer i går.
Turen på hovedveien (riksvei 108) utover til Hvaler var glatt og det var ikke annet å gjøre enn å ta det pent. Det er alt fra 50-, 60- og 80-soner utover, med en buss klasse 1 “bybuss” er det uansett ikke tillatt å kjøre fortere enn 70 km/t. Jeg var derimot ikke oppe i noe mer enn 50 km/t utover på hovedveien. Jeg tok det pent og tok overhodet ingen sjanser. Når jeg kommer til Bratte bakke er det en av sjåførene som lurer på hvem jeg kjører for, noe vi raskt fikk avklart. Jeg fikk også høre at det var en buss som stod i grøfta på Asmaløy. Og den “fant” jeg etter en liten stund. Den stod godt planta med høyre hjulsett godt planta utenfor veien. Her måtte det tungberger til. Jeg husker ikke når jeg kom ut til Skjærhalden, men jeg lå en del etter, men det var overhodet ingen som klaget eller kommenterte at jeg tok det pent. De var nok klar over at det var litt utfordrende å kjøre og at de satte nok større pris på å komme hjem (litt forsinket), enn å ikke komme hjem i det hele tatt. Det må tross alt være hovedfokus når føret var som det var i går. Sikkerheten skal alltid komme først.
Når jeg startet på runden rundt Kirkeøy, var jeg spent på hva som ville møte meg. Hvor ville det bli problemer. Jeg var helt sikker på at det ville bli problemer, det var bare snakk om hvor. Jeg var altså helt overbevist om at jeg måtte “gjøre tiltak” for å komme meg rundt hele Kirkeøy. Men det startet med å gå helt fint, når jeg hadde kjørt fra Floren skole hadde jeg bare en passasjer igjen i bussen. Når jeg skulle igjennom gården ved Svanekil spant jeg litt opp bakken/svingen inne på gården før Stabburet, men det gikk greit. Når jeg kom til den lengre bakken opp etter Svanekil var jeg litt usikker på hva som ville møte meg. Jeg stoppet opp og kjørte i gang igjen for å sjekke føret. Jeg spant litt, men det var foreløpig ikke noen store problemer. Opp bakken kom jeg også uten problemer. Jeg kom meg også trygt ned bakken til Dammyr. Passasjeren jeg hadde ombord gikk av mellom Korshavn og Bølingshavn og på dette tidspunktet var jeg 25 minutter forsinket. Forsåvidt ikke så værst når turen hadde startet tett oppunder 10 minutter forsinket fra spor 9 i Fredrikstad.
Den siste og den største utfordringen rundt Kirkeøy er i forbindelse med Bølingshavn. Her var jeg helt sikker på at det ville bli problemer, derfor stoppet jeg på holdeplassen som heter Korshavnveien. Her er det faktisk også 512 busstoppskilt, det er det ikke så mange av rundt øya. Her er det også litt bedre plass. Jeg var helt overbevist om at det ville bli problemer på vei ned til Bølingshavn og ikke minst på vei opp i svingen mellom fjellet etter Bølingshavna. Så hvis jeg ikke hadde sklidd inn i “båthuset” i Bølingshavna, hadde jeg sikkert fått store problemer med å komme meg opp i svingen mellom fjellet eller “fjellpasset” om du vil. Så derfor trengte jeg både tiltak for å sørge for å kunne ha grep på framhjula for å kunne svinge og ikke minst tiltak for å opprettholde grep på drivhjula. Så da var det ikke annet å gjøre enn å dra frem alle de tre kjettingene man er pålagt å ha ombord i tunge kjøretøy på denne tiden av året.
Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lagt på kjettinger ofte eller er så veldig dreven på dette. Men jeg vet hvordan man gjør. Første gang jeg la på kjettinger på en buss var i mars 2008, da var jeg på vei ned til Spjær. Så har jeg lagt på kjetting på minibussen vi hadde ute på Hvaler, men jeg er usikker på når det skjedde. Jeg la også på lettkjetting for første gang i forbindelse med fagbrevet jeg tok i 2017. Men det er med andre ord første gang jeg skulle legge på lettkjettingene på en MAN ute i ruta. Og det er noe helt annet enn å gjøre det inne i en verkstedhall eller ute om sommeren når det er tørt og fint. Men skal jeg klare å komme meg helskinnet igjennom ruta og få med meg bussen tilbake til Nettbuss i Fredrikstad, var det bare å stride til verket.
For å gjøre en lang historie kort, for jeg holdt på en stund, så pakket jeg ut en og en kjetting og sørget for at alt var i orden før jeg løftet en og en kjetting og la oppå framdekket og de to (ytre) bakdekkene på bussen. Når alt lå pent og dyttet inn under hvert hjul (i kjøreretningen), var det bare å starte opp bussen og kjøre litt frem. Så kunne kjettingene hektes på på innsiden og så utsiden og stramme. Det gikk veldig bra på framdekket, og høyre bakdekk, men på venstre bakdekk sleit jeg noe veldig med å få hektet på kjettingen på innsiden. Etter mye knot valgte jeg å rygge litt tilbake igjen for å få endene på kjettingene litt nærmere bakken enn langt oppå dekket. Jeg valgte også å heise opp bussen for å få litt mer plass mellom dekket og hjulbuen. Og da klarte jeg å få hekta på kjettingen både på innsiden og utsiden. De gangene jeg har slitt med å hekte på kjettingen har det alltid vært på innsiden. Når den var ferdig strammet, kjørte jeg litt frem og stoppet bussen for å gå ut og etterstramme. For det er ikke mange meterne man trenger å kjøre før man kan og bør etterstramme.
Det er forøvrig også verdt å nevne at jeg brukte refleksvesten jeg har i ryggsekken for første gang. Det ligger en refleksvest i bussen også, men jeg brukte min egen, den har jeg lett tilgjengelig. Ellers var det “full munndur” med ytterjakke, lue og hansker. Men hanskene må jeg si veldig fort ble gjennomvåte og veldig ubehagelig å bruke. Så etterstrammingen ble gjort uten at jeg brukte hansker. Men herregud så møkkete man blir! Men det er en ting som gjorde denne jobben mye mer behagelig enn forrige gang jeg la på kjetting på en buss! Og det er den lille “gymmatta” vi har liggende i kjettingskapet! Denne kan man ha på bakken og sitte med knea på, så man slipper å bli gjennomvåt på knea! Man hadde selvfølgelig ikke sittet med knea nedi all den våte snøen, men man hadde prøvd å sitte på huk. Og det hadde nok vært enda mer slitsomt, enn dette var. Og slitsomt må jeg si at det var. Jeg holdt på i 45-50 minutter med å legge på kjettingene og etterstramme den første gangen før jeg kjørte sakte videre.
Men før jeg kom meg avgårde var det to bilister som stoppet og lurte på om det gikk bra. Han siste lurte på om jeg ikke turte å kjøre videre. Joda, nå er det null problem, for nå har jeg fått på alle 3 kjettingene! For han tilbød seg å ta med seg de passasjerene jeg eventuelt hadde i bussen. Men jeg hadde ingen passasjerer om bord. Han syntes også det var veldig smart å legge på kjettingene, for det var tross alt et møkkaføre ute på Hvaler i går. Det utrolig flotte vinterføret (snødekte veier) hadde blitt til rene skøytebanen med alt regnet på toppen! Jeg må forøvrig si at jeg var utrolig glad for at jeg ikke hadde noen passasjerer igjen i bussen. Da hadde man ihvertfall ikke det å tenke på. Både med tanke på forsinkelser og man slapp noe “mas” fra passasjerer som kanskje ville begynt å bli litt utålmodig når jeg nå var langt over en time forsinket.
Men nå var jeg klar skodd for hva nå moder jord måtte komme med. Jeg kom meg uten problemer rundt svingen på vei ned til Bølingshavn, og selve svingen i Bølingshavn gikk også uten noen som helst problemer. Men jeg kjørte veldig pent. Så er det en liten strekning før man kommer til høyresvingen opp bakken til “fjellpasset” og her så jeg at antispinn-systemet på bussen jobbet for harde livet. Så selv med kjettinger på begge drivhjulene spant jeg litt. Jeg merket ikke noe til det selv, men jeg så at antispinn-systemet jobbet for harde livet. Så da sier det seg selv at hvis jeg ikke hadde sklidd rett inn i “båthuset” i Bølingshavn, så hadde jeg aldri kommet meg opp denne bakken uten kjetting. Det var med andre ord en korrekt avgjørelse å legge på kjetting. Å prøve å kjøre Bølingshavn uten kjetting i går hadde rett og slett vært utrolig dumdristig. Og jeg må si at jeg hadde vært ekstremt FLAU hvis jeg som verneombud hadde enten sklidd og kræsja inn i “båthuset” eller sklidd av veien og havna på jordet i et forsøk på å komme meg opp igjennom “fjellpasset”. Rett før jeg ble oppringt av driftssentralen hadde jeg også pratet med sjefen og utforkjøringene vi hadde hatt den ettermiddagen og at ingen av dem hadde lagt på kjetting.
Så lenge man kjører på snødekke så er det ikke så ubehagelig å kjøre på kjettinger, men ved Gjestgiveriet stoppet jeg og etterstrammet litt til, for en av kjettingene var litt løse. Nå var det riktignok ikke så langt tilbake til hovedveien og Hvalertunellen. Og den lille strekningen fra krysset og bort til holdeplassen var ikke spesielt behagelig. Det er alt annet enn behagelig å kjøre med kjettinger på bar asfalt. Så da var det bare å få dem av igjen. Litt flaks med at jeg på første forsøk fikk krokene som man hekter kjettingene sammen med opp og ikke ned mot asfalten. Og siden alle tre kjettingene ble lagt på i en og samme operasjon, og jeg ikke hadde kjørt så langt på kjettingene, hadde dem ikke rukket å vandre noe særlig på dekket. Så jeg fikk av alle tre uten problemer og fikk dratt kjettingen av dekkene og lagt dem på bakken ut fra hjulet. Da var det bare å kjøre litt frem og bære alle kjettingene inn i bussen og legge dem oppi kassene sine. Jeg hadde ingen passasjerer igjen og var ferdig med ruta mi på dette tidspunktet, så jeg lot dem bare stå der på gulvet bak i bussen.
Jeg må forøvrig også si at det var veldig praktisk å dra ut kjettingene inne i bussen hvor det var lyst og fint før jeg løftet dem oppå dekkene. For å kunne se noe som helst brukte jeg LED LENSER L7 lommelykta jeg har med meg i sekken hver dag. Det hadde selvfølgelig vært enda enklere med en hodelykt, men det hadde jeg ikke med meg. Som regel klarte jeg meg fint med å ha lommelykta liggende oppå “gymmatta” ved kneet mitt. Men lommelykta hadde jeg også ganske mye i munn for å få lyst opp imellom dekket og hjulbuen. Optimalt er det ikke, men hva gjør man ikke når man må? Det så sikkert rimelig tett ut, men det brydde jeg meg ikke om der og da. Skulle jeg ha kjørt en lengre strekning med alle kjettingene på, så burde de nok ha blitt strammet enda litt til. Men det er samtidig viktig at de ikke blir for stramme også, da ødelegger man bare kjettingene.
Når alle kjettingene var av og jeg spant meg ut fra holdeplassen rett før Hvalertunellen på Kirkeøy var jeg 90 minutter etter skjema. Det sier litt om hvor mye tid det faktisk tar å legge på og ta av kjettinger når man er ute og kjører buss. Jeg fikk raskt NX6 Timekspressen bak meg på vei inn i Hvalertunellen, men valgte å stoppe på holdeplassen etter tunellen og slippe den forbi. Så kunne jeg rusle pent og pyntelig tilbake til Fredrikstad. Når jeg kom til Asmaløy stod bussen der fortsatt, dog på holdeplassen så det ut til. Jeg leste i ettertid i avisa at de hadde fått dratt opp bussen fra grøfta, men på grunn av ulyder valgte man å ikke kjøre videre med den. Så da regner jeg med at den ble dratt inn til Fredrikstad med en tungberger på et senere tidspunkt. Jeg for min del var utrolig fornøyd med å komme meg inn til anlegget til Nettbuss Fredrikstad helskinnet etter denne ettermiddagen. Fra å være ferdig i rute klokka 14.55 på mitt eget skift, hadde klokka nå rukket å bli 20.00 på kvelden.
Jeg hadde forøvrig blitt så gjennomvåt på armene på ytterjakka og både hanskene og lua mi var gjennomvåte at jeg hadde ringt og sjekket om det var mulig å hente ut noen nye klær. Slik at jeg kunne stille på jobb i dag med både rene og tørre klær. Det var ikke noe problem, så jeg hadde med meg ny jakke, hansker og lue på vei hjemover etter en lang dag på jobben. I dag tirsdag har jeg ikke kjørt buss men derimot vært på kurs på Haugenstua i Oslo. Så da hadde jeg anledning til å møte opp på jobb og bli kjørt av en kollega sammen med flere andre kollegaer både inn til Haugenstua og tilbake til Fredrikstad igjen. Det må jeg i grunn si var veldig behagelig!
Så fra en bussjåfør til andre bussjåfører: Tenk sikkerhet, sikkerhet og sikkerhet! Er du i det minste usikker på om du vil klare å komme deg opp eller ned den bakken eller i det hele tatt klare å holde deg på veien, stopp og legg på kjetting! Det er så utrolig surt å satse på at det går bra og risikere og skli av veien og bli stående i flere timer før man omsider får hjelp! Man skal kjøre etter forholdene og gjøre de tiltak som er nødvendig og tilgjengelig for å opprettholde nødvendig friksjon og holde seg på veien. Hvis man derimot har gjort alle tiltak som er mulig å gjøre og man fortsatt har store problemer med å holde seg på veien, så er det selvfølgelig ikke annet å gjøre enn å stoppe opp.
Bildene er forøvrig tatt med mobiltelefonen.
Siste kommentarer: