«

»

feb 04 2018

Skriv ut Innlegg

Raversyde Atlantikwall Museum i Belgia

Endelig gikk turen over til Belgia og Raversyde Atlantikwall Museum. Dette er et museum hvor både et batteri fra første- og andre verdenskrig har blitt tilbakestilt til glansdagene. Batterie Archer som stammer fra første verdenskrig var dessverre stengt for vedlikehold når jeg var der i sommer. Jeg fikk derfor ikke tatt en titt på denne delen av museet dessverre. Men det som uten tvil interesserte meg mest var batteriet tilhørende Atlantikwall og fra andre verdenskrig. Dette fortet het MKB 6/204 Salzwedel-neu og består i dag av mer enn 60 bunkere og over to kilometer med løpegraver! Jeg hadde sett litt bilder fra dette museet på forhånd og gledet meg masse til å se dette selv. Dagen startet dog med litt regnvær, men det roet seg ned etterhvert og det ble i grunn veldig pent vær!

MKB 6/204 Salzwedel-neu ligger ved den lille byen Raversijde, øst for Middelkerke i Belgia. På engelsk kalles dette museet for Atlantic Wall open-air museum. Litt informasjon om museet fra wikipedia:

The Atlantic Wall Open Air Museum (Dutch: Openluchtmuseum Atlantikwall) is a military museum near Ostend in Belgium which preserves fortifications of the Atlantic Wall dating to the First and Second World Wars. The section of fortifications owned by the museum – over 60 bunkers and two miles of trenches – is among the best preserved sections of the defensive line in Europe. The fortifications survive because they were built on land belonging to Prince Charles, Count of Flanders who decided that they should not be destroyed after the war, but be kept as a national monument.

The Museum

During the German occupation of Belgium in World War I, the Aachen Battery was built to defend nearby Ostend on the land which forms part of the museum. Though it is not as well preserved as the later fortifications, it is one of the rare coastal defence fortifications that survive from this period.

The majority of the preserved bunkers and trenches at the site date to the construction of the Atlantic Wall during the second German occupation during World War II. Numerous bunkers, gun emplacements and trenches were built on the site, including the well preserved Saltzwedel neu Battery. Several of the fortifications have been renovated to their wartime condition and the museums also displays uniforms and equipment used by the garrison.

Det er dog en ting som jeg savnet å ha muligheten til når jeg er på et slikt museum, og det er å ha muligheten til å gå litt friere rundt på området. Men her er man nødt til å følge de oppsatte veiene/løpegravene igjennom området og man har i utgangspunktet ikke mulighet til å avvike fra disse. Det betyr at det er vanskelig å få tatt bilder av bunkerne fra utsiden slik som jeg er vant til å gjøre. Men den store fordelen her er jo selvfølgelig at man kan gå inn i alle bunkerne og se hvordan de så ut den gangen. Her er det virkelig lagt mye i å pusse opp og holde dette vedlike! Her er de utstyrt med kanoner, utstyr og ikke minst med soldater i form av dukker med uniformer og det hele. Men det hadde allikevel vært veldig interessant å kunne gå litt friere og få tatt litt mer bilder av bunkerne fra alle mulige vinkler. Slik som jeg er glad i.

Dette batteriet har dog byttet navn noen ganger underveis. Batterie Archen er fra første verdenskrig som sagt, så ble MKB 6/204 Salzwedel-neu bygd vest for Batterie Archen. Senere i 1942 ble dog dette batteriet hetende Stützpunkt Bensberg og i 1943 fikk hele området navnet Stützpunkt Tirpitz. Men i både Atlantikwall – Batteries and Bunkers-boka til Rudi Rolf og en bok om Atlantic Wall jeg kjøpte i butikken på nettopp Raversyde, er dette fortet omtalt som MKB 6/204 Salzwedel-neu. Jeg velger derfor å forholde meg til det navnet. MKB 6/204 Salzwedel-neu er forøvrig bygd ut i flere etapper, men mesteparten av dette fortet er bygget med Vf-bunkere, Vf står for “verstärkt feldmäßige” og betyr feltmessig forsterket. Det gjelder også kommandobunkeren. Jeg har derfor ikke klart å finne noen nummer eller navn på denne. Det står heller ikke nevnt noe på skiltene på stedet. Vf-bunkerne har som regel vegger på 80-100 cm. En Ständig bombesikker bunker i Baustärke B utførelse har derimot vegger på 2 meter. Baustärke A har vegger på 3,5 meter.

Tyskerne bestemte seg allerede for i 1941 at de skulle bygge ut dette området, og i 1942 ble det bestemt at det skulle bygges ut ytterligere. Innen krigens slutt hadde det blitt bygd ikke mindre enn 120 forskjellige bunkere og bygninger i området. Etter krigen ble mye av dette ødelagt, men Prince Charles satte ned foten for videre ødeleggelse inne på sin egen eiendom. Dermed ble rundt 60 bunkere spart og de kan man se i Raversyde Atlantikwall Museum i dag. Som nevnt startet byggingen av MKB 6/204 Salzwedel-neu allerede i mai 1941, og da hadde de fire stykk 12 cm K370 kanoner, som egentlig heter 120 mm L modéle 1931 feltkanoner plassert i åpne stillinger mot havet. Dette er en feltkanon som hadde en rekkevidde på 16.500 meter.

Det var først i oktober 1943 at det ble bygget fire Regelbau R671 kanonbunkere på stedet. Dette for å beskytte kanonstillingene mot luftangrep. Men det var ikke plass til de store 12 cm K370 feltkanonene i R671 kanonbunkerne. De ble derfor tatt i bruk fire 10,5 cm SKC/32 U ubåtkanoner. 10,5 cm SKC/32 var en veldig vanlig kanon, men 10,5 cm SKC/32 U var ny for min del. R671 kanonbunkerne er etter hva jeg kan skjønne de eneste Ständig  bombesikre bunkerne i Baustärke B-utførelse i MKB 6/204 Salzwedel-neu marinekystbatteriet. R671 kanonbunkerne ble bygd for første gang i andre kvartal 1943 og det gikk med 300 kubikkmeter med betong å bygge en slik. Dette må være en av de mest bygde kanonbunkerne i Atlantikwall med sine 508 eksemplarer. Kanonbunkeren heter Schartenstand für Geschütze auf mittlere Sockellafette (120°) ohne Nebenräume på tysk og Casemate for medium pivoting guns (120°) på engelsk.

Men jeg må si at det var ekstra gøy at de hadde en 12 cm K370 feltkanon, altså en 120 mm L modéle 1931 på plass i en av de åpne kanonstillingene. Det må sies at det er en replika, men det fungerer like godt spør du meg. Det var gull verdt å ha en av de gamle opprinnelige kanonen på plass i en av de åpne kanonstillingene! I tillegg finnes det en rekke mindre kanoner rundt på området, både i bunkere og åpne stillinger. To stykk 75 mm PAK40, 2 cm FLAK 28 Oerlikon, 3,7 cm FLAK 36, 37 mm PAK 36, tre stykk 4 cm FLAK 28 Bofors og 2 cm FLAK 38. Når man er på vei inn på området til Batterie Archen, som dessverre var stengt når jeg besøkte museet i sommer, står det også en QF 3-pounder Hotchkiss og en 3 inch 20 CWT – H.A. Mark IVA kanoner langs veien. Det står også en Regular Mine Type A fra 1944 utstilt.

Selv om det kom noen få regnbyger underveis, gjorde ikke det så veldig mye. For veldig mye av dette museet er innendørs. Men det er selvfølgelig å foretrekke at det er opphold når man er utendørs. Primært for at jeg skal få tatt de bildene jeg ønsker selvfølgelig. Det ble derfor noen strategiske pauser under tak her og der mens det regnet litt. Deriblant ved “The Fisherman’s Cottage” som ble bygd i 1936 og ble benyttet av batterikommandanten Robert Koppe under krigen.

Det er ganske mange informasjonsplakater underveis inne på museet, her er flesteparten av dem;

ATLANTIKWALL

German troops occupied the Belgian coast again during the Second World War. The German Kriegsmarine (navy) protected the Belgian seaports from June 1940 onwards.

The defences were initially called “Neuer Westwall” after the older Westwall or Siegfried Line, built to defend the German western border from Aachen to Switzerland. Only in late August 1942 was the final order given to construct the Atlantikwall, a line of defence stretching over five thousand kilometres from the French-Spanish border to the Finnish-Russian border. A total of 15.000 bunkers were  built on the Dutch, Belgian and French coasts.

The Germans requisitioned all available building materials from the construction of the line. The Atlantikwall was mostly built by the army units who would man the batteries as well as the engineers of the Festungspioniere and the Todt Organisation. Voluntary and forced labour by prisoners of war and civilians was used as well.

Many but not all bunkers along the Atlantikwall are standarised models or “Regelbau” in German. Each type of model received a three-digit type number and a strenght code. The 6xx series was specifically designed for the Atlantikwall.

SALZWEDEL-NEU / TIRPITZ-BATTERY

The Salzwedel-neu battery belonged to Marine Artillerie Abteilung 204 and is named after Reinhold Saltzwedel, a German U-boat commander from the First World War.

The men of the unit started to build the battery themselves in the summer of 1941. In 1943 the name was changed to Tirpitz after the Grand Admiral Alfred von Tirpitz.

The battery has been very well preserved. Only the wooden barracks in which the men stayed during the day and the western part outside the domain have disappeared. The Salzwedel-neu battery is therefore a classic example of an Atlantikwall structure.

The main arms were four artillery pieces, initially seized Belgian field guns on open platforms, subsequently replaced by German U-boat guns in closed bunkers. On both sides of the battery there was a flanking bunker, built in 1943, used for defending the flanks. As necessary, field guns were mounted on open platforms next to the bunker or inland. In the centre of the battery we can still se the observation and command bunker and on the sides the personell bunkers, suppply bunkers and ammunition bunkers.

ANTI-AIRCRAFT DEFENCE

The Salzwedel-neu battery had 5 anti-aircraft guns (Flak or Flugabwehrkanone in German) of various types in 1944.

These rapied-firing guns had a limited range, as a result of which high-flying bombers heading for targets in Germany kept out of range.

The anti-aircraft defence was brought into action when fighter aircraft were targeting Raversijde airport, or when bombers returning from a mission over Germany dropped their remaining bombs on the Atlantikwall, their last possible target. No-one was ever killed during air raids in the Salzwedel-neu battery.

To help identify the aircraft the battery’s garrison had silhouette drawings of enemy aircraft. Aiming was done with a sight and tracers that were loaded every so many rounds of ammunition. Every white ring painted on the barrel markes an aircraft brought down.

BEACH DEFENCES

Rommel ordered the beaches along the entire Atlantikwall to be strewn with obstacles against an Allied landing.

1. Wooden poles set into the sand at an angle facing the sea and fitted with a mine or grenade to disrupt amphibious landings.

2. Logs were placed down below the water surface and fitted with mine or sawtoothed to rip landing craft open.

3. Cointed-elements, also known as a “Belgian gates”, were anti-tank obstacles.

4. The Nussknackermine (“nutcracker mine”) consisted of a stake resting in a heavy concrete housing containing an explosive that was detonated when the stake was struck.

5. Simplified versions of the nutcracker mine were entirely made of iron profiles.

6. Czech hedgehogs were anti-tank obstacles that were used in large numbers. Concrete blocks prevented them from being washed away.

7. Dragon’s teeth were pyramied-shaped obstacles of reinforced concrete.

GARRISON

The “Fisherman’s Cottage” was constructed in 1936 by baron Goffinet, a friend of Prince Charles. During the war it was used to house the German battery commander Robert Koppe.

The battery’s garrison usually consisted of a commanding officer, some twenty non-commissioned officers and slightly over hundred soldiers. It took seven to eight men to operate an artillery piece. The other soldiers were responsible for the defence of the battery, the operation of the anti-aircraft guns, and observation and communication.

The best soldiers and those who did something wrong were sent to the Eastern Front, while the oldest and youngest mostly remained in the West.

About eight so-called Osttruppen (“Eastern Troopers”) were present in the battery. These volunteers from the Russian Liberation Army wanted to liberate their country from the communism. However, the German distrusted these Russian collaborators and therefore did not deploy them on the Eastern Front.

EVOLUTION OF THE ATLANTIKWALL

The Germans considered the defence of the harbours a priority. For this purpose they installed coastal batteries with guns on open platforms with a 360-degree range.

In late 1941 large numbers of additional troops were needed at the Eastern Front and many soldiers from the Western Front were sent east. As a result, a shortage of troops was imminent in the West, and this was set off by further extending the coastal defences.

The name “Atlantikwall” first appeared in late August 1942. The Dieppe raid was followed by a new extensive construction programme. It soon turned out that it was impossible to realise this programme completely. The emphasis again shifted to the harbours and the reinforcement of existing batteries.

The fear of allied bombings increased in 1943. Guns were protecteed by bunkers and could now only fire in the direction of the sea.

In early 1944 Field Marshal Rommel developed a programme to halt a possible Allied landing on the baaches. To this end he ordered placing all sorts of obstacles on the beach.

COMMUNICATION AND OBSERVATION

The command and observation bunker was the battery’s nerve centre. It housed a great deal of personnel performing all sorts of duties. The wooden extension contained sanitary facilities.

The central space was used for communication with the observation post and the gunners as well as with other batteries and the command centre in Ostend. An Enigma machine was used for enciphering and deciphering messages.

Thanks to a wide slit, the observation post offered a view from Nieuwpoort to the entrance of the Ostend port. Silhouettes helped identify ships and aircraft.

A large rangefinder, which determined the distance of a target from the observer, was initially placed on top of the bunker. The observations were passed to the plotting room by means of a speaking tube.

Soldiers and non-commisioned officers slept in small spaces in which narrow beds hung from the ceiling by chains. The quarters on the right housed fifteen men.

AFTER D-DAY

At first, the Germans continued to build after the Normandy landings. They thought D-Day was just a feint attack and that the real landing would take place elsewhere.

The FLAK emplacement on the open platform dates back to 10 June 1944. Such hastil construced and improvised structures point to increased nervousness.

The date 8 August 1944 was carved into the side wall of this brick construction. At that time the Germans had already realised there would not be a second landing and they built an emplacement pointing inland. The construction had to appear solid but was in fact made of cement-rendered bricks.

The armament had become out-of-date too. The anti-tank gun did have considerable firepower thanks to the use of hollow-charge anti-tank grenades.

PERSONELL BUNKERS

During the day, soldiers lived in wooden barracks, but they spent the night in sturdy personell bunkers dating from the first construction stage of the batttery.

These housed 30 soldiers, spread over two rooms, and 3 non-commisioned officers, who slept in the small room opposite the entrance door.

The beds were typical of the navy, three foldaway beds stacked on top of each other and hanging by chains, just like on a warship.

Each personnel bunker had an emergency exit: A built-on concrete shaft. The shaft was filled with sand and was closed off with a concrete lid. Inside the bunker it was closed off with a door or beams behind whitch there were more beams and stones. So it was not easy to escape.

EVERYDAY LIFE

The garrison performed military exercised, maintenance work and daily duties. In the afternoon they were usually off duty.

Recretional activities includes sports and outings. They also went to the movies and to variety shows within the camp or in the neighbourhood… Some soldiers kept rabbits, chickens or pigs, or grew vegetables. The battery even had its own library.

The uniform was field grey. They greyish or brass-coloured buttons featuring an anchor as well as shoulder boards with a golden winged grenade are characteristic. Contrary to the rules, the soldiers of Marine Artillerie Abteilung 204 woere a yellow starfish on their cap. During their daily duties they woere the traditional white sailor suit or a simple grey coat and pants without insignia. Their favourite evening wear was the blue navy uniform. This had to be tailored on thei own expense.

LIBERATION AND DEMINING

Facing the advancing Allied forces, the Germans abandoned the Salzwedel-neu battery without any resistance on 6 September 1944.

In principle they had to blow up the bunkers in the process, but in reality they only put the guns out of action. The theatre of war was moved to Knokke and The Scheldt estuary so as to defend the access to the port of Antwerp. The 2nd Canadian Infantry Division, a bilingual English/French-speaking division, liberated the Belgian coast.

At that time a great deal of ammunition was spread over the batteries, and the Germans had set booby traps in some bunkers. As a result, seizing the countless defences required a great deal of caution. Clearing the coastal area and the coastal waters of mines caused many fatalities, both among the Belgians and the German prisoners of war. Thanks to their efforts to clear minefields, booby traps and ammunition the beach was safe again by the summer of 1946.

Må si dette var et utrolig fint og gjennomført Atlantikwall museum! Mens jeg på Batterie de Zuydcoote kunne gå fritt rundt og ta bilder fra alle de vinklene jeg ville, kunne jeg her komme meg inn i bunkerne og se hvordan de så ut opprinnelig! Det er uten tvil en opplevelse i seg selv! Og jeg har egentlig ikke noe problem med å forstå hvorfor mye er bak pleksiglass og hvorfor de ønsker at vi skal holde oss til de oppmerkede stiene og løpegravene. Selv om jeg selv som sagt kunne ha tenkt meg å avveket fra dette både her og der for å få tatt enda mer bilder av bunkerne. Jeg nevnte dette når jeg ble spurt på vei ut om jeg hadde hatt en fin tur. At jeg hadde ønsket å kunne bevege meg litt friere for å ta mer bilder. Han hadde forståelse for det, men samtidig ville det vært et mareritt å fått “tømt” museet ved stengetid hvis man kunne bevege seg helt fritt. Da er det nok litt enklere å få med seg alle ut når det er litt begrenset hvor man kan gå.

Inngangen til Atlantikwall-museet alene koster 8 euro, skal man også innom ANNO 1465 som er den andre delen av museet, så koster det 10 euro totalt. Men jeg hadde ikke planer om å bruke noe tid på det, så jeg nøyde meg med å betale for inngang til Atlantikwall-museet. Når jeg hadde tatt hele runden i museet og var tilbake i “butikken” brukte jeg litt tid til å se på hva slags bøker de hadde tilgjengelig. Og da fant jeg flere bøker jeg hadde lyst på. Deriblant Atlantic Wall – Its Most Incredible Remains! av Durrieu, Braueur og Hervouet. Jeg fant også en ny bok som Rudi Rolf har gitt ut, nemlig Armour Forts and Trench Shelters – German Imperial Fortification 1870-1918 som jeg ikke hadde skaffet meg enda. Til slutt tok jeg også med meg 1939-1945 Guide Europe 1500 musées – World War II Military Guide, en guidebok til 1500 museer i Europa. Jeg har hentet informasjon fra både Atlantikwall-boka til Rudi Rolf og Atlantic Wall-boka jeg kjøpte på Raversyde når jeg skriver dette.

Når jeg kom til Raversyde Atlantikwall Museum noen timer tidligere, hadde noe fanget min oppmerksomhet ved parkeringsplassen. Noe jeg hadde tenkt til å bruke litt tid på når jeg var ferdig med selve museet. Siden det står utenfor, så er det jo ingen åpningstid. Utenfor står det nemlig en Würzburg Riese FuSE 65E radar! Den ligner veldig på Würzburg Riese FuMO 214-radaren. Den har jeg bare sett i virkeligheten en gang tidligere, og det var Würzburg Riese FuMO 214-radaren som står ved Lista flyplass! Denne Würzburg Riese FuSE 65E-radaren står forresten på jernbaneskinner. Så denne kunne fraktes med jernbanen, eller flyttes rundt på et fort hvis det skulle være nødvendig. Men jeg antar at det er muligheten til å frakte den på jernbanen som er primærgrunnen til at den er montert på en jernbanevogn. Hvis merkingen er korrekt, skulle man tro at “jernbanevogna” med Würzburg Riese FuSE 65E-radaren veier 9.340 kilo! Hvis man derimot tar en titt her, så ser man at en slik radar veier 11 tonn, så det er nok jernbanevogna som veier 9.340 kilo.

Det er forøvrig ikke en hvilken som helst radar vi snakker om her, dette skal være den eneste gjenlevende Würzburg Riese-radar av denne typen som er montert på en jernbanevogn! Radaren opererte på MHz med en rekkevidde på opp til 70 kilometer med en nøyaktighet på 25 meter og radaren har mulighet til å rotere 360 grader. «Riese» utgaven av radaren med en diamter på 7,5 meter på antenna ble introdusert i 1941 og kan følge et bevegelig mål. Hele radaren kunne transporteres på jernbanen og fikk plass i fire jernbanevogner. Når man hadde fraktet disse jernbanevognene til neste sted radaren skulle brukes, brukte man 3 til 5 timer på å montere den sammen med et mannskap på 3 offiserer og 20 soldater. Det fulgte med en monteringsanvisning med tekst og bilder. Den aktuelle radaren vi ser på Raversyde Atlantikwall Museum tok den belgiske hær beslag på under andre verdenskrig og ble lagret i en tunell nær Etterbeek jernbanestasjon ved Brussel.

Etter krigen ble den brukt som radioantenne (radioteleskop) mellom 1951 og 2006. Da ble den tatt ut av drift etter betydelig rust og trengte sårt vedlikehold. I 2009 fant den veien til Raversyde Atlantikwall Museum. Høsten 2014 var den ferdig restaurert og ser ut slik som den gjør i dag. Radaren ble bevisst plassert ute foran museet ved parkeringsplassen for å ikke gi et inntrykk av at det befant seg en Würzburg Riese FuSE 65E-radar på MKB 6/204 Salzwedel-neu under andre verdenskrig. I tillegg fungerer den som et referansepunkt og ikke minst veldig godt synlig trekkplaster for museet!

Hvis du vil vite enda mer om Würzburg Riese FuSE 65E-radaren ved Raversyde Atlantikwall Museum, ta en titt på dette 12 siders dokumentet om den aktuelle radaren, historien og om restaureringsjobben som har blitt gjort!

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                               

Permalenke til denne artikkelen: https://www.kak.net/2018/02/04/raversyde-atlantikwall-museum-i-belgia/

Legg inn en kommentar