Fort Carré og Antibes

Når jeg ble spurt om hva jeg kunne tenke meg å se i løpet av de 8 dagene jeg skulle tilbringe i Nice ved middelhavet, var det Antibes som ble nevnt aller først. For ikke å snakke om deres Fort Carré. Jeg hadde gjort litt research på forhånd, men de nærmeste militærhistoriske sporene etter andre verdenskrig ble litt for langt unna. Men militæristoriske anlegg fra 1500-1600-tallet er også interessant. I tillegg til Citadelle Saint-Elme i Villefranche-sur-Mer som jeg fikk som en overraskelse når jeg kom til Villefranche-sur-Mer, så Fort Carré i Antibes veldig interessant ut. De militærhistoriske restenene etter Südwall mot middelhavet kunne vært interessant å tatt en titt på ved en senere anledning. Südwall er nok ikke like kjent som Atlantikwall som strekker seg fra syd i Frankrike mot Spania til helt nord i Norge.

Vi besøkte også Antibes for seks år siden, men min interesse for militærhistoriske anlegg hadde ikke kommet helt opp til overflaten enda på den tiden. Foreldrene mine har hatt lyst til å ta en titt på fortet tidligere, men det hadde hittil ikke blitt noe av. Men denne gangen skulle vi opp til Fort Carré som ligger på en liten høyde i utkanten av byen Antibes med utsikt over grensen og byen. Nice var ikke en del av Frankrike på den tiden, så fienden og den franske grensen lå mye nærmere enn i dag. Der Fort Carré ble påbegynt i 1553 hadde det tidligere ligget en kirke ved navn Saint-Laurent’s. Fortet ble fullført i 1585 ved at kanoner ble installert i festningen.

Mer om Fort Carré fra wikipedia:

Fort Carré er en festning i Frankrike ved byen Antibes.

Historie

Siden 1300-tallet var elven Var grensen mellom kongeriket Frankrike og grevskapet Nice som var knyttet til staten Savoie.
Alliansen mellom Hertugen av Savoie og Karl V av Spania, som var den største fienden til den franske kongen Frans I, gjorde at Antibes lå spesielt utsatt til.

I 1524 og 1536 ble Antibes angrepet av spanske tropper, og Kong Frans I tillot innbyggerne å bygge voller for å beskytte seg mot angrepene. Byen klarte å forsvare seg selv, mye takket være vollene, men også ved hjelp av kraftigere artilleri som var kommet frem tidlig på 1500 tallet.

I 1547 overtok Henrik II etter sin far Frans I. Henrik I var en av kongene som gjorde mest for forsterkningen av Antibes, og det var han som bestemte at Fort Carré skulle bygges.

I 1860 ble Nice en del av Frankrike og grensen ble flyttet mange kilometer øst. Som et resultat mistet festningen sin strategisk status og militære betydning.

I 1906 og 1913 ble festningen plassert på en liste over verneverdige bygg.

Ettersom festningen ikke lenger hadde noen militær strategisk betydning ble hele komplekset det nye hjemmet til den militære sportskolen «I’Ecole Militaire d’Escrime et de Sports de Combats».

I 1967 forlot militæret Antibes og hele komplekset ble overført til det franske idrettsdepartementet. I samarbeid med borgemesteren i Antibes ble det gjennomført restaureringsarbeider fra 1979 til 1984.

I 1997 ble festningen kjøp at byen Antibes, og ble dermed offisielt en del av byens historiske eiendommer. Etter noen måneders arbeid for å sikre området og festningen så den ble trygg å ferdes på, åpnet Fort Carré dørene for publikum i 1998.

Slag

I 1591 ble Antibes angrepet av tropper fra Savoie og festningen falt. Dette var første og eneste gang festningen ble erobret av en fiende.

Året etter, på oppdrag fra kong Henrik III gjenerobret Franske tropper festningen. Under ledelse av Hertugen av Epernon seiret de franske styrkene i en 12 dager lang beleiring.

I 1747, under krigen om kontrollen over Østerrike, ble Antibes angrepet av britiske marinestyrker alliert med Østerriksk artilleri. Men de franske styrkene holdt stand og byen ble aldri overtatt.

Konstruksjonen

Festningen ble designet av Henri-Francois de Mandon, kongelig militæringeniør i Provence, og Jean de Renaud de Saint-Remy, den franske generalinspektøren for festninger. Plasseringen av festningen ble ved kirken Saint-Laurent’s, som lå strategisk til på toppen av en ås med utsyn både over grensen og byen. Byggingen ble påstartet i 1553, og erstattet dermed kirken som hadde stått på toppen av åsen. Festningen ble fullført i 1585, ved at kanoner ble installert i festningen.

Designet av fortet er en sammensetning av sirkler, firkanter og oktagoner. Utviklingen av kraftigere artilleri gjorde at firkantede og runde tårn ikke lenger var motstandsdyktige ved beskytning. Grunnformen er en sirkel i midten som danner en borggård med en oktagon rundt som skaper en firkant mellom ytterpunktene, dette lager fire bastioner. Disse ytterpunktene passer inne i en sirkel. Metoden ved bruk av bastioner var utviklet av Jean de Renaud de Saint-Rémy, og hadde allerede blitt brukt ved konstruksjonen av en festning i Saint-Paul de Vence.

Materialene som er brukt er:

– Myk kalkstein for gulv
– Hard kalkstein for murene og vegger
– Murstein for døråpåninger, trapper og utvalgte gulv

Forbedringer på festningen ble etterhvert nødvendig ettersom den franske kongen Ludvig XIV var i krig i brorparten av sin regjeringsperiode. Kongen hadde gitt den franske generalinspektøren for festninger Sebastian Le Prestre, bedre kjent som «Vauban», ansvaret for utbedringen av kongerikets grenser. Dermed ble festningen utbedret og forsterket etter ordre fra Vauban. Den daglige oppfølgingen av festningens utbedring ble overlatt til ingeniøren Niquet. Vauban beordret både rene militære forbedringer som myk leire rundt hele festningen, reparasjoner og forsterkninger av murene.

Mer oppsiktsvekkende for perioden er de humanitære tiltak som ble bestilt av Vauban. Han utbedret sovesalene til soldatene ved å installere peis og slipte alle vegger for å gjøre de mer estetiske pene og se på. Et tiltak som ble bestilt, men aldri gjennomført var et filtreringssystem for regnvann.

Festningen var i fredstid hjem til 50 soldater, men hadde plass til 200 i tider med krig.

Det var totalt 18 kanoner, 2 bronse kanoner, og 16 av jern. Dette var et ekstraordinært stort antall kanoner, da datidens ingeniører vanligvis opererte med 1 kanon per 1000 innbyggere, langt høyere enn i Antibes tilfelle.

Det er fire bastioner på festningen, og hver har fått sitt eget navn etter hvilken sone den dekker.

– Bastion Nice peker øst mot den tidligere grensen ved elven Var og byen Nice
– Bastion France peker nord og inn i Frankrike
– Bastion Antibes peker vest inn mot havnen og byen Antibes
– Bastion Korsika peker sør utover Middelhavet og øyen Korsika

Populærkultur

Tidlig på 1980 tallet ble festningen brukt som filmsett i James Bond filmen «Never say never again», utgitt i 1983, med Sean Connery og Kim Bassinger i hovedrollene.

Jeg hadde på forhånd sørget for å sjekke når Fort Carré var åpent, slik at vi ikke skulle ende opp med en bomtur. Åpningstiden er tirsdag til fredag fra kl 12.30 til kl 16.00 og lørdag og søndag fra kl 10.00 til kl 16.00. Siste guidede tur starter kl 15.30. Vi var på plass litt før kl 14, så jeg benyttet anledningen til å ta en liten runde og ta litt bilder utenfor før turen gikk inn i fortet. Vi var de eneste som møtte opp til en guidet tur kl 14.00, så guiden kunne konsentrere seg om å bare prate engelsk. Når vi kommer inn i borggården er gulvet konstruert slik at vannet skal renne ned mot midten og ned i en gedigen vanntank. Guiden nevnte nok hvor mange liter vann som kunne samles opp her, men det har jeg ihvertfall glemt. Her lå også fortets kapell som er i originalstand fortsatt ser det ut til. Legg også merke til det utrolig trange kjøkkenet! Et tilliggende rom ble sikkert brukt som matlager.

Opp trappene kom vi til et ganske stort område med en sirkelformet bygning i midten hvor det blant annet var mannskapsrom. Her kunne vi også se mot Bastion Nice og med Nice i det fjerne. For ikke å snakke om de karakteristiske pyramideblokkene i Villeneuve-Loubet! Det var når vi gikk enda en trapp opp og var på det øveste nivået på Fort Carré at det virkelig begynte å bli interessant. Da hadde man en fantastisk utsikt i alle retninger, Bastion Nice som peker mot øst og den tidligere grensen ved elven Var og Nice, Bastion France som peker nord og inn i Frankrike, Bastion Antibes som peker vest og in mot havnen og byen Antibes og Bastion Korsika som peker sør utover i Middelhavet og øya Korsika. I tillegg får man et veldig godt overblikk over hele Fort Carré og dets konstruksjon. Utrolig interessant og for tiden spesiell konstruksjon.

Det store monumentet som er reist mellom Fort Carré og stadionanlegget er av general Jean Étienne Championnet som guiden pratet ganske mye om. Championnet ble født 13. april 1762 i Alixian, Frankrike og døde den 9. januar 1800, bare 37 år gammel av tyfus. Han var aktiv i militæret fra 1789 til hans død i 1800. Han ble øverstkommanderende for Army of Rome i 1798 og Army of Italiy i 1799. Jean Étienne Championnet er gravlagt rett bak der monumentet er reist, men guiden kunne fortelle at ikke hele kroppen ligger i grava ved Fort Carré i Antibes. Hjertet hans er gravlagt et annet sted. Etter en del googling ser det ut til at hjertet til Jean Étienne Championnet ble lagt i en urne og overlevert av Napoléon Bonaparte til Abbaye Saint-Ruf de Valence. Det ble reist et monument av Jean Étienne Championnet i Valence i 1848, men når monumentet som står ved Fort Carré ble reist, har jeg foreløpig ikke funnet ut.

Guiden kunne også fortelle at kunsteren som laget monumentet av Jean Étienne Championnet plasserte geværet på feil side av kroppen. Å bære geværet på feil side av kroppen betyr ulykke og var en stor feil av kunsteren. Han mente at denne feilen må ha skjedd fordi kunsteren laget monumentet på bakgrunn av et bilde og at det derfor ble speilvendt. Å bære våpenet på feil side av kroppen er et veldig dårlig tegn og betyr rett og slett døden. Nå døde riktignok ikke Jean Étienne Championnet på slagmarken.

En annen ting som også guiden kunne fortelle mot slutten av den guidede turen i Fort Carré var at den uoffisielle James Bond-filmen «Never say never again» fra 1983 ble spilt inn på nettopp Fort Carré. Jeg hadde riktignok sett denne filmen tidligere, men jeg kunne ikke huske den detaljen. Men jeg benyttet anledningen til å se filmen på nytt igjen i går, og joda det stemmer. En del av scenene i filmen er spilt inn på Fort Carré. Men de har «klippet og limt» litt her og der, så en del av scenene som tilsynelatende skal være spilt inn på samme sted (Fort Carré) er ikke det. Man ser spesielt det når man i det ene øyeblikket ser fasaden på Fort Carré når Sean Connery og Kim Basinger hopper med en hest ned fra toppen av fortet og ned i vannet. I det neste øyeblikket ser man fasaden på en helt annen festning. En som er mye mer firkantet i konstruksjonen og ligger nærmere havet, hvis ikke det er filmjuks også selvfølgelig.

Fort Carré ligger ihvertfall ikke så nærme havet at man kan hoppe med en hest fra festningsmuren og rett ned i havet. En annen ting jeg også la merke til er at når Kim Basinger blir bindt fast til en påle på en forholdsvis stor plass, som tilsynelatende skal være på Fort Carré, så kan jeg ikke skjønne at det er det, for det er ingen plasser på Fort Carré som er stor nok til dette. Med mindre det er et eller annet sted på fortet jeg ikke har sett, selvfølgelig. Men det var ihvertfall veldig artig å se filmen på nytt igjen for å se etter disse scenene med Fort Carré. Jeg la også merke til noen andre kjente steder langs den franske rivieraen i filmen. Det første vi ser er Monaco, og så ser vi Nice, Villefrance-sur-Mer og ikke minst Fort Carré og Antibes. Deretter forflytter hele filmen seg til Bahamas.

Årsaken til at dette er en uoffisiell James Bond-film og ikke er inkludert i James Bond-filmboksene, er fordi dette ikke er en film som Eon Productions står bak. Mer om dette fra wikiepedia:

Filmen kom til som et resultat av at tidligere Thunderball-produsent Kevin McClory gjennom rettens vei ble tildelt rettigheter til bruken av ingredienser fra filmen Thunderball (Operasjon Tordensky) (1965). Ingredienser som 007-begrepet, SPECTRE, Blofeld samt filmens handlingsgang sto McClory nå fritt til å bruke, og i så måte er Never Say Never Again (Aldri si aldri) en slags remake av Thunderball. Mye i handlingen avviker imidlertid fra den.

Never Say Never Again var den første – og i mange år den eneste – Bond-filmen hvor Felix Leiter er spilt av en afro-amerikaner (Bernie Casey). Men i 2006, i filmen Casino Royale, ble rollen igjen spilt av en afro-amerikaner (Jeffrey Wright). Wright gjentok rollen også i neste film, Quantum of Solace. En ung Steven Seagal var rådgiver for bruk av asiastiske kampsporter i filmen.

Bond-filmen regnes som «uoffisiell» fordi den ikke er en del av Bond-serien til Eon Productions. Kevin McGlory eier rettighetene, og selv om han i 1965 slo seg sammen med Eon Productions, sa kontrakten at etter ti år kunne han igjen lage filmen. Eon Productions forsøkte lenge å stanse McGlory, som på 70-tallet annonserte planene om en ny Bond-film. Titlene da var da (blant flere) James Bond of The Secret Service og Warhead. Tittelen Never Say Never Again er visstnok basert på en samtale mellom Sean Connery og hans kone. Etter Diamonds Are Forever (1971) sa Connery visstnok «aldri mer Bond», men her var han igjen klar til å ta på seg smokingen. «Jeg skal aldri si aldri igjen», sa Connery til sin kone.

Etter at Sean Connery hadde spilt James Bond i filmene Dr. No i 1962, From Russia with Love i 1963, Goldfinger i 1963, Thunderball i 1965, You Only Live Twice i 1967, Diamonds Are Forever i 1971 ble det et hopp på hele 12 år før han igjen skulle ta på seg James Bond-rollen i Never Say Never Again i 1983. I mellomtiden hadde Roger More gjort rollen i Live and Let Die i 1973, The Man with the Golden Gun i 1974, The Spy Who Loved Me i 1977, Moonraker i 1979, For Your Eyes Only i 1981 og Octopussy i 1983. Never Say Never Again kom ut bare fire måneder etter Octopussy. Det hører forøvrig også med at George Lazenby spilte James Bond i On Her Majesty’s Secret Service i 1969, men det er en annen historie.

Det finnes en uoriginal James Bond-film til, Casino Royale fra 1967, men det er ei smørje av av en møkkafilm med blant annet Peter Sellers og Woddy Allen i rollene. Jeg har sett filmen en gang, og jeg kan ikke akkurat si at det frister med et gjensyn av den filmen. Det var egentlig meningen at det skulle være en seriøs film, men endte til slutt å bli en parodi på James Bond-konseptet. Resultatet er en mildt sagt forvirrende og usammenhengende film. Never Say Never Again derimot var en mye bedre film. Det er en del elementer som mangler og som man savner fra de originale James Bond-filmene. Men man fikk f.eks ikke lov til å bruke åpningssekvensen med pistolløpet, James Bond-kjenningsmelodien og slike ting i denne filmen.

Etter at den guidede turen på Fort Carré var over, benyttet jeg anledningen til å ta litt flere bilder av fortet utenfra. Jeg hadde ikke rukket å gå hele runden før den guidede turen startet. Nå er de forskjellige sidene av Fort Carré like hverandre, så ikke så stor forskjell sånn sett. Men man må jo allikevel ta en hel runde for å se hvordan det ser ut. En ting er å se Fort Carré fra bakken og oppe på selve fortet, en annen ting er å se fly eller satellittbilder av fortet. En utrolig særegen form som gjør utseendet på dette fortet rimelig unikt. Siden jeg ikke hadde mulighet til å ta noen bilder fra «oven» eller wikipedia hadde noen slike bilder tilgjengelig, har jeg tatt et skjermbilde fra google maps for å vise hvordan fortet ser ut fra lufta. Bildet ligger helt til slutt.

Deretter tok vi turen inn til gamlebyen av Antibes. Vi tok oss også en matbit i form av en bruschetta. Jeg valgte en med chorizo pølse på, og den viste seg å være tapetsert med chorizo, og det smakte veldig godt! Denne «brødskiva» var såpass stor at det var et real lunsj faktisk! Jeg tok ganske mange bilder i Antibes for 6 år siden, deriblant av båthavna og Absinthe Bar’en i byen, denne gangen ble det mest bilder fra turen på bymuren ut mot middelhavet. Siden jeg var i Antibes sist har de også bygget en skulptur av en mann som sitter og titter ut mot havet. Jeg antar at dette er primært bygget for at man skal se det som et landemerke fra middelhavet, for det er ikke mulig å komme så veldig nærme denne skulpturen på land. Vi prøvde å komme helt innpå, men det lot seg ikke gjøre. Det merkelige er at jeg har sett bilder av skulpturen på internett, hvor folk er helt tett innpå. Mulig det bare var stengt for sesongen eller noe når vi var der. Men jeg fikk uansett tatt litt bilder av den, dog på litt avstand.

Det som er litt artig, er at hvis man kommer nærme nok, f.eks med en kikkert, så ser man at hele skulpturen er bygget opp av bokstaver! Skulpturen heter «Nomade, A Man of Letters Looking Out Over The Mediterranean» og er laget av Jaume Plensa og ruver 8 meter over bakken. Når man søker etter navnet på skulpturen på google, får man opp veldig mye bilder som er tatt «up close», så jeg får prøve igjen neste gang jeg er i Antibes, om det er mulig å komme helt innpå. Den enorme båten MONTKAJ lå også denne gangen i kaia i Antibes. Jeg tok noen bilder av den for seks år siden også, MONTKAJ er bygget i 1995 og er på hele 256 fot eller 78 meter for oss som har lettere for å forholde oss til meter. Båten eies av prins Mohammad bin Fahd i Saudi-Arabia. Men enda mer gøy var det å få tatt bilder av den gamle Cadillac’en som passerte utenfor bymuren til gamlebyen i Antibes!