Det er snart et år siden jeg var en tur på Mørvika fort sist, denne gangen bestemte jeg meg for å ta en tur for å ta bilder av Mørvika fort med en fantastisk dramatisk himmel. Skyer, mørke skyer, regntunge og med fare for at det ville begynne å regne når som helst. Slik stemning er utrolig fantastisk å fange på bilder. Risikoen er selvfølgelig at himmelen faktisk åpner seg og man blir gjennomvåt da. Hvis man hadde fått denne dramatikken uten at det var noen form for «risiko» ved det, hadde det sikkert ikke vært noe morsomt. Dette er uten tvil en «fort inn – fort ut» jobb. Med mindre man har flaks og det ikke kommer noe regn da selvfølgelig. Første del av bildene oppe på «toppen» av Mørvika fort gikk greit før det begynte å regne.
Derfor benyttet jeg anledningen til å sitte og vente i ly av regnet på verandaen til den gamle kommandantboligen, nå ei hytte. Det stoppet å regne etter en liten stund, så da valgte jeg å gå ned mot vannet for å få tatt bilder av de to kanonstillingene på Mørvika fort. Sist jeg var på Mørvika fort var jeg oppe og tok bilder av dem begge. Men denne gangen hadde jeg nok en risikovurdering som tilsa at turen opp og ned igjen ville ta såpass med tid at jeg ikke var sikker på om jeg rakk det før himmelen ville åpne seg. Da snakker jeg om den kanona som ligger til «venstre» og nærmest vannet. Det er den kanonstillingen som er kulest og mest fotogen å ta bilder av. Den andre er litt «bortgjemt» i trær og kratt og er i utgangspunktet ikke en kanonstilling som jeg hadde planer om å «besøke» denne dagen.
Den «venstre» kanona må man både klatre opp og ned igjen samme vei, mens når man har kommet seg opp til den «høyre» kanona, så er det mulig å klatre videre opp i hagen til den gamle kommandantboligen. Det var det jeg gjorde forrige gang, da jeg vurderte det for risikabelt å prøve å komme seg ned den samme veien som jeg kom meg opp. Denne gangen endte jeg opp med å droppe «venstre» kanon, som var den jeg egentlig ville ha bilder av, og heller klatre opp til «høyre» kanon. Dermed kunne jeg også bare klatre videre opp, istedenfor å gå den lange veien tilbake den veien jeg kom ned til vannet. Dermed fikk jeg noen bilder av ihvertfall en av kanonene denne gangen. Det hadde vært kjedelig å komme hjem uten en eneste kanon. Å stå og ta bilde av dem nede fra vannkanten er liksom ikke det samme.
Det betyr selvfølgelig at jeg må tilbake og ta flere bilder av Mørvika fort ved en senere anledning. Helst samme type vær, for det hadde vært utrolig kult! Men nå er det ikke hver dag man både får denne typen dramatikk og samtidig har anledning til å ta en tur til Mørvika, men en eller annen gang klaffer det sikkert. For hele tanken bak turen til Mørvika fort akkurat denne «dramatiske dagen», var å få tatt bilder av «venstre» kanon med 10 mm vidvinkel. Men det ble denne gangen vurdert dithen at «vinduet» jeg hadde åpent for å ta bilder før himmelen åpnet seg, var for lite. Og jaggu skal jeg si at vurderingen var korrekt! Jeg hadde ikke mer enn klart å kommet meg opp til «høyre» kanon, tatt noen bilder, klatret videre opp til kommandantboligen og kommet meg inn i bilen før himmelen åpnet seg MAX! Det hadde ikke vært særlig kult å vært oppe på «venstre» kanon og måtte være tvunget til å klatre samme vei ned igjen. Men dette betyr enkelt og greit at risikovurderingen jeg tok når jeg stod nede ved vannkanten og så opp på «venstre» kanon var helt korrekt.
Jeg valgte å la syv av bildene jeg tok av Mørvika fort denne kvelden få en alternativ etterbehandling i fotoprogrammet for å øke dramatikken ytterligere. Hva synes du om resultatet? De andre bildene har fått den samme behandlingen som de fleste bildene mine får. Men det var litt morsomt å skru opp dramatikken ytterligere på noen av bildene.
Siste kommentarer: