Vikene kystfort

Etter en dag med mye regn og hvor jeg gjorde andre ting, var det på mandag igjen duket for å besøke et nytt militærhistorisk anlegg. Nå var det Vikene kystfort i Kvalavåg på Karmøy som stod for tur! Fortet het HKB 66/977 Vikene under andre verdenskrig og ble etablert i mai 1941. Dette er et fort som hadde hele seks stykk 15,5 cm K416 kanoner. Det er en fransk kanon for tungt artilleri som egentlig heter Canon de 155 L Modele 1917 Schneider som ble designet og produsert under første verdenskrig (1916-1917). Rekkevidden er i Atlantikwall – Batteries and Bunkers av Rudi Rolf oppgitt til å ha en rekkevidde på 14.000 meter. Rekkevidden varierte dog fra 14.000 til 15.000 til 17.000 meter avhengig av i hvilket fort de var satt opp. Dette er en gammel fransk feltkanon fra første verdenskrig. Kanonen ble basert på eldre kanoner av modell 1877/1914 men påmontert lengre kanonrør for å øke rekkevidden. Hele 109 stykk av denne franske feltkanonen fant veien under andre verdenskrig til Norge. Kanonene ble fordelt på 21 batterier og er den nest mest utbredte kanonen i det tyske kystartilleriet.

I Rogaland og Hordaland var det fire batterier som hadde denne kanonen. Alle fortene hadde hver seks kanoner, og det var HKB 1/978 Skudenes (Skudenes kystfort), HKB 7/978 Randaberg (Bø kystfort i Randaberg), HKB 66/977 Vikene (som jeg skriver om nå) og HKB 63/977 Nordheim. HKB 7/978 Randaberg hadde en rekkevidde på 17.000 meter, HKB 1/978 Skudenes hadde en rekkevidde på 15.000 meter, mens HKB 66/977 Vikene og HKB 639/977 Nordheim hadde en rekkevidde på 14.000 meter. HKB 66/977 Vikene hadde også to mindre fort underlagt seg, Züg 66/977 Ytraland og Züg 66/977 Visnes, men Züg 66/977 Visnes ble nedlagt sommeren 1943. Dette var to mindre under-batterier som var utstyrt med fire 7,5 cm K236 kanoner med en rekkevidde på 10.000 meter som alle havnet på Ytraland når Visnes ble lagt ned. En belgisk feltkanon med en granat på 5,8 kilo.

Allerede før jeg kjørte ut til Vikene kystfort hadde jeg gjort en del forarbeid på forhånd for å gjøre det lettere for meg å lokalisere/finne de forskjellige stillingene. Det var på forhånd klart at bebyggelsen hadde krøpet veldig tett innpå dette fortet, så det var veier, hus og alt mulig rart overalt midt inne i fortet. Så da var det greit å ha gjort litt forarbeid. Men det er alltid usikkerhet knyttet til både høydeforskjeller, hvor ulendt terrenget er og hvordan det er mulig å komme seg fra stilling til stilling. På mange fort fungerer det å gå på kryss og tvers uten at man går på de helt store utfordringene, mens andre steder det det for å si det pent, livsfarlig. Når jeg sitter og studerer satellittbilder på Google maps før jeg drar ut for å besøke et fort, er det mer eller mindre klin umulig å se høydeforskjellene og slike utfordringer. Jeg har jo også gått på andre typer “smeller” som gjerder og andre hindre som gjør det både tilnærmet og helt umulig å komme frem.

Vel fremme ved Vikene kystfort, så hadde jeg funnet ut at det skulle være mulig å parkere rett ved kommandobunkeren. Dette var også en plass som det så ut til at det kunne være mulig å overnatte på, hvis det skulle bli en sen kveld. Jeg gjorde derfor jobben ordentlig med å finne en plass hvor bobilen stod helt i vater uten å måtte bruke nivåklossene. Så var det null stress hvis jeg endte opp med å stå der over natta. Jeg hadde nå også begynt å ha mitt lille vater liggende tilgengelig i førerdøra, så det bare var å legge det på gulvet mellom / rett bak førerstolen og se hvordan det så ut. Så var det bare å gjøre små justeringer inntil man var i mål. Noen ganger det selvfølgelig ikke mulig å få bobilen i vater uten å bruke nivåklossene, men jeg klarer meg veldig ofte uten. Hvis man ikke har noen som helst krav til hvilken vei man står parkert, så er det selvfølgelig enda enklere, men som regel ønsker man å parkere slik at man har en fin utsikt ut av vinduene.

Etter å ha mannet seg opp litt, så var det bare å få fotoryggsekken på ryggen og rusle ut en tur og utforske Vikene kystfort, HKB 66/977 Vikene! Og siden jeg stod parkert rett ved kommandobunkeren, var det selvfølgelig naturlig å rusle opp til nettopp kommandobunkeren. Den hadde etter hva jeg har forstått blitt satt i stand den senere tid. Uten at jeg nødvendigvis ville se så veldig mye til det, for mesteparten av det har foregått på innsiden av kommandobunkeren antar jeg. Men man møter jo fort et informasjonsskilt på plassen i tillegg til at man ser at det har blitt byttet ut en del luftekanaler/rør. De gamle er rimelig rustne og var  vel mer eller mindre i ferd med å ramle sammen av seg selv. Kommandobunkeren (og kanskje deler av området) ble benyttet av Heimevernet (HV) frem til 2006. Denne kommandobunkeren er ikke av en type jeg har sett noe lignende av tidligere. Såvidt meg bekjent er det en unik konstruksjon her på Vikene. Hærkystbatteriet på Vikene ble etablert så tidlig som i mai 1941, og det var før man begynte å bygge bunkere og kommandobunkere etter Regelbau-standarden.

Slik jeg har forstått det, var både kommandobunkeren og resten av Vikene kystfort besluttet revet og jevnet med jorden for en del år tilbake, men at lokale krefter fikk stoppet dette i 2012 og enighet mellom Forsvaret (Skifte eiendom), grunneier og lokale krefter ble enige om å stoppe disse planene og bruke ihvertfall kommandobunkeren til museumsaktivitet. Kommandobunkeren har derfor vært under oppussing og klargjort for museumsaktivitet siden 2012. Det er utrolig gøy å se at slikt KAN reddes hvis man har noen ildsjeler som er villig til å stå på! Ikke minst ha noen konkrete planer for bruken av anlegget. Slik jeg har forstått er det Arquebus krigshistorisk museum som har overtatt kommandobunkeren vederlagsfritt for å bruke den som et museum.

Jeg får tatt noen bilder av selve kommandobunkeren og ser raskt en stilling litt lengre ute. Men jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal komme meg dit. Jeg prøver der for å følge en sti foran kommandobunkeren, men det resulterer ikke i noe. Jeg ender derfor opp med å gå tilbake til kommandobunkeren og ned mot parkeringen og bobilen igjen. Jeg følger “dalen” far parkeringsplassen mot vannet og ender opp med en KwK-stilling helt ytterst. Selv om jeg har markert alle de interessante stillingene jeg har lyst til å ta en nærmere titt på på Google maps, er det jaggu vanskelig å finne frem på grunn av kupert terreng og hindringer. Men KwK-stillingen får jeg tatt en masse bilder av ihvertfall. Den var det fin sti ut til.

Men når jeg skal videre til kanon 4 er jeg veldig usikker på hvordan jeg skal komme meg dit. Det lureste hadde vært å gå tilbake til parkeringsplassen der jeg har bobilen, følge veien og ta det derfra. Men jeg prøver meg på å gå på tvers i retning kanonstillingen. Men jeg ender ganske fort opp med å bli litt våt i beina på grunn av fuktig terreng. Det som kanskje skulle være en snarvei er på ingen måte en snarvei. Det ender derimot opp med å bli en masse slit og jeg ender opp med å gå på kryss og tvers, det føltes ihvertfall slik, for å komme meg nogenlunde tørrskodd frem til kanon 4. Men jeg kommer meg nå heldigvis frem til kanon 4 til slutt, og bestemmer meg der og da for å slutte å prøve å gå noen snarveier. Nå skal veien følges. Det er jo bygd og lagt opp slik at det skal være mulig å komme seg fra stilling til stilling på en eller annen form for vei / sti tørrskodd.

Fra kanon 4 går jeg ned til veien og så rusler jeg videre i retning parkeringsplassen finner to mindre bunkere på veien før jeg etterhvert også finner en sti inn til kanon 5. De begynner å bli ganske igjengrodde disse kanonstillingene nå. Men grønne og frodige da. Men det er fortsatt ingen problem med å se hva dette er for noe. Hva man har mulighet til å gjøre her er nok avhengig av hva slags status resten av Vikene kystfort har. Selv om man har reddet kommandobunkeren fra å bli revet og fått overtatt den til museumsaktivitet. Så vet jeg ikke hvordan det er med resten av fortet. Kanon 1 og 2 eksisterer forøvrig ikke lengre i dag. De har måttet vike på grunn av to hus. Etter at jeg hadde tatt de bildene jeg ville av kanon 5, var jeg på utkikk etter kanon 6. Jeg endte opp nede på parkeringsplassen og gikk videre derfra, og konkluderer raskt med at kanon 6 ligger oppe på høyden “bak meg”.  Etter å ha studert kartet finner jeg ut at jeg må hele veien ut til hovedveien, et lite stykke nedover til høyre og så inn til høyre der før jeg kommer meg opp til der kanon 6 ligger. Midt inne i et boligfelt i dag. Det var dog ingen boliger på det tidspunktet HKB 66/977 Vikene ble etablert i mai 1941.

Det er også mulig å komme seg inn i bunkeren i forbindelse med kanon 6! Her var det også ganske fint og ryddig. Den andre bunkeren på motsatt side av veien opp til kanon 6 derimot var full av skrot. På vei fra kanon setter jeg meg i busskuret ute på hovedveien for å slappe av litt. Og konstaterer etter kort tid at siste buss har allerede gått. Så da er det bare å vente på bedre tider. Etter en liten hvil rusler jeg videre for å ta bilder av en Flak-stilling og tilhørende bunker. Dette ligger nå midt inne i et ganske nytt boligfelt. Her var det to jenter som var veldig nysgjerrig på hva jeg drev med og som fulgte med på hva jeg holdt på med.

Videre inn i boligfeltet har jeg markert kanon 3 på kartet og da var det bare å rusle videre. På veien finner jeg også den sekundære kommandoposten jeg hadde lest om, men som jeg ikke hadde markert på kartet. Den er ganske simpelt og enkelt bygd i forhold til kommandobunkeren. Hvilen funksjon denne sekundære kommandoposten hadde vet jeg ikke. Men det er ikke uvanlig at et fort har en sekundær kommandopost, spesielt hvis det er et fort av litt størrelse. Som man tross alt kan si at Vikene kystfort, HKB 66/977 Vikene var. Det er ihvertfall ikke noen tvil om at fortet var spredd over et større område. I tillegg et ganske ulendt terreng. Det er normalt sett også ganske uvanlig at et fort har så mange som seks kanoner som hovedskyts. Hvis man ser bort fra ta det faktisk var flere av dem i Rogaland og Hordaland. Det var uten tvil mer vanlig å bare ha fire kanoner som hovedskyts. Syreneset fort hadde jo også bare fire kanoner fra starten av, men ble tilført en femte kanon mot slutten av krigen.

Videre til kanon 3, i retning havet, gikk turen så. Dette må være en av de ryddigste kanonstillingene på fortet i dag. Her har man også en fantastisk utsikt ut mot havet. Uansett hvilken kanonstilling, enten det er hovedskyts eller Kwk kan man se direkte til kommandobunkeren der den stikker opp av fjellet. Nå har jeg ikke lagt noe energi i å lokalisere kanon 1 og kanon 2, siden de ikke eksisterer i dag. Men jeg regner med at man hadde direkte sikt til disse to kanonstillingene fra kommandobunkeren også. Videre gikk turen tilbake til hovedveien og så litt lengre nord mener jeg å huske og så tvers over veien. Der skulle det ligge en Tobruk. Den var det overhodet ikke noe problem å finne. Med ryggsekken på ryggen må jeg innrømme at det var en liten utfordring å komme seg inn i denne Tobruk-bunkeren, men jeg klarte nå det også. Større utfordring var det egentlig å rygge ut igjen. Men har man klart å komme seg inn, så klarer man å komme seg ut også.

På dette tidspunktet var jeg såpass sliten, at jeg droppet de stillingene som var enda lengre nord. Lyskasterstillingen var den eneste jeg ikke hadde noen bilder av tilsvarende fra før, men den var i tillegg lokalisert såpass langt ut mot vannet at jeg så for meg at det ville bli litt av en tur. KwK og Flak hadde jeg bilder av tilsvarende fra dette fortet allerede. Derfor returnerte jeg til parkeringsplassen og bobilen. Men jeg hadde planer om å ta bilder av de to Flak-stillingene som lå lengre syd. De lå oppe på to topper som jeg hadde sett fra kommandobunkeren. På vei forbi bobilen går jeg videre sydover i retning disse to Flak-stillingene. Jeg får meg en ganske stor overraskelse når jeg møter en gjerde og port som er avlåst og med piggtråd og det hele. Her var det åpenbart noen som ønsket å holde folk ute. Så da var det ikke annet å gjøre enn å gå slukøret tilbake igjen med uforrettet sak. Jeg hadde sett for meg at bilder av de to Flak-stillingene oppe på disse to toppene helt ute ved havet hadde blitt noen utrolig fine bilder. Men men, ikke mye å gjøre med det nå. Jeg ruslet derfor tilbake til bobilen.

Nå hadde jeg ingen målsetning om å ta bilder av absolutt alt på dette fortet, men jeg hadde markert 13 stillinger. Jeg droppet 3 av dem og 2 av dem var utilgjengelige. 8 av 13 er kanskje ikke så ille. Men i tillegg fikk jeg tatt bilder av stillinger som jeg ikke hadde markert på kartet på forhånd, blant annet den sekundære kommandoposten oppe ved kanon 3.

Det ble 6.450 skritt i løpet av denne dagen.

Ny dag – nye muligheter?

Jeg endte opp med å overnatte på parkeringsplassen rett nedenfor kommandobunkeren til Vikene kystfort, og etter en god natts søvn, tenkte jeg å ta en tur til med kameraet opp til kommandobunkeren. Siden jeg ikke kunne komme opp til de to Flak-stillingene på de to toppene innenfor gjerdet, så får jeg heller ta turen opp i høyden og gjøre det beste ute av det med å ta noen bilder på avstand med 300 mm tele. Jeg tok også bilder av alle de andre stillingene jeg kunne se fra kommandobunkeren med tele, en del detaljer av kommandobunkeren og også enda flere bilder med vidvinkel til slutt. Også stillingen rett nedenfor kommandobunkeren med jernstanga. Hva nå som har stått der? Jeg tok også bilder av informasjonsskiltet som står ved veien opp til kommandobunkeren. Der kan man lese:

HKB 66/977 VIKENE

Sjøfrontbatteriet HKB 66/977 Vikene ble bygget av den tyske okkupasjonsmakten i 1941. I dag ser vi restene av 6 kanonstillinger og mange bunkere spredt ut over et stort område.

HKB Vikene hadde som oppgave å beskytte skipsleden utenfor Karmøy og landområdene omkring.

Batteriet strekker seg over et stort område og hadde en bemanning på 121 mann. Det var også en infanteritropp ved batteriet. Batteriet hadde kanoner for nærforsvar og luftvern, lyskastere, flammekastere, bombekastere og mitraljøser. De franske 15,5 cm kanonene kunne skyte med tre 45 kg sprenggranater i minuttet og hadde en skuddvidde på 14.000 meter. Rundt batteriet var det piggtrådsperringer og et minefelt med over tusen miner.

Batteriet hadde to fullt møblerte brakker med 30 senger og eget kjøkkenutstyr. Her var fire ordinære mannskapsbrakker, messebrakke med kjøkken og spisesal, bad og badstue og bakeri. I tillegg kom beslaglagte våningshus og låvebygninger i Kvalavåg.

Kommandobunker

Bunkeren som ligger her var i bruk som kommandobunker for batteriet. Kommandobunkeren hadde en rolle i forbindelse med konvoirutene som kom inn fra havet ved Utsira, som ligger bare 16 kilometer vest i havet. Utsira er det siste stykke Norge vestover – og i 1941 var alt vest for Utsira fiendeland. Kystbatteriet var selve frontlinjen i det tyske forsvaret av det okkuperte Norge.

Bunkeren har 3 rom og flere korridorer.

1. Leitstand, Observasjonsrommet OP, har 360 graders utsikt. Kanonene var rundtskytende og kunne avgi ild i alle retninger. OP hadde to optiske saksekikkerter som opererte sammen med tilsvarende kikkerter i en OP ca 1 km lengre nord for batteriet. På denne måten kunne de bestemme avstanden til målene. Her stod betjeningen i telefonforbindelse både med dem som behandlet måldata og med sambandssentralen. OP så også nedslagene fra kanonene og kunne gi informasjon om treffpunkt til betjeningen i regnerommet, som kunne gi justeringer til mannskapet på kanonene.

2. Rechenraum var et rom for databehandling med kart og mekaniske regnemaskiner for å beregne sidebevegelse på målet. Herfra ble alle data om målet og nedslagene behandlet for å justere kanonene i høyde – og sideretning før neste skuddsalve. De mekaniske regnemaskinene hadde en sveiv der målets fart kunne gjengis og der sidebevegelsene kunne legges inn. I dette rommet kom det inn 40 sambandslinjer som fordelte seg på kabelhodene og videre til sikringsskapene i sambandsrommet. Her var det fem telefoner for å holde forbindelsen via veksleren med kanonene, nærforsvaret, lyskasterne og luftvernet. De hadde også forbindelse til observasjonsrommet og sambandssentralen.

3. Funkraum, sambandsrommet, hadde radiosendere, radiomottakere og telefonsentral. Her kom telefonlinjene inn fra kabelhodene i naborommet, og videre inn på 4 sikringsskap og et fordelingsskap. Her var det også en mekanisme for å beskytte antennekabelen mot overspenning, og en telefon.

Ved utgangen hang geværstativ og stativ med håndgranater i tilfelle de måtte ut i nærforsvarstillinger ved angrep på bunkeren. I korridoren var det to sveiveantenner for radiosenderne i sambandsrommet og en koplingsboks for felttelefoner.

Kystbatteriet ble nedlagt da tyskerne overgav seg i 1945. I starten av den kalde krigen hadde bunkeren trolig en funksjon i Sjøforsvaret som ikke er kjent i dag. Kommandobunkeren forble operativ i Sjøforsvaret som kystmeldepost med en radar montert på taket. Bunkeren ble benyttet av Sjøheimevernet fram til ca 2005. Kommandobunkeren representerer derfor historien både fra okkupasjonen av Norge og den kalde krigen.

Andre verdenskrig

Norge ble angrepet av tyskerne 9. april 1940 og var okkupert fram til 8. mai 1945. Festung Norwegen betegner tyskernes festningsverk i Norge. Festung Norwegen skulle beskytte Norge mot invasjon, men hadde også baser med offensiv rolle. Organisasjon Todt, tysk halvmilitær utbyggingsorganisasjon, var byggherre for blant annet festningsanlegg, flyplasser, veier og fabrikker for lettmetallproduksjon i Norge under okkupasjonen. Bakgrunnen for den omfattende anleggsaktiviteten var Hitlers frykt for alliert landgang.

Fra 1942 til 1944 hadde tyskerne ca 5000 mann på Haugesundhalvøya og på Karmøy. Av disse hørte ca 1300 til kystartilleriets 11 kystbatterier med i alt 14 batterianlegg i samme område. Disse batteriene lå i 1945 under de tre artillerigruppene Karmøy sør, Haugesund og undergruppe Bømlafjord. Vikene lå under artillerigruppe Haugesund.

På vei ned fra kommandobunkeren tenkte jeg å gå en annen vei bort til to hus og kanskje se om det kunne være noe interessant der borte. Ifølge google maps så det ut som det var en alternativ vei inn på området. Sannsynligheten for at den skulle være åpen var jo fint liten. Men man finner jo ikke ut av det uten å ta en nærmere titt. Så jeg ruslet bort for å se. Men det tok ikke lang tid før en nabo hoiet på meg så hele meg ristet, så jævlig skvatt jeg der jeg gikk og ante fred og ingen fare for meg selv. Han lurte tydeligvis på hva jeg drev med. Jeg fortalte at jeg var der for å se på fortet og hadde kameraet hengende rundt halsen. Så det var ikke så veldig vanskelig å vise hva jeg holdt på med. Jeg lurte på hvorfor det var avstengt, og det var fordi det var et industriområde og at det hadde vært bilopphugging der inne tidligere. Jeg nevnte disse to Flak / Luftvernstillingene som lå på de to toppene inne på det inngjerdede området. Og lurte på om han visste hvem som var grunneier. Det var en nabo fikk jeg beskjed om, og han kom hjem i ettermiddag. Jeg spurte rett ut om det var noen sannsynlighet for at jeg kunne få lov til å ta en tur inn og ta en titt på disse to luftvernstillingene. Om det var noe han normalt sett ville gjøre. Og jeg fikk som svar at det så han overhodet ikke som noen umulighet, jeg fikk faktisk inntrykk av at det var ganske sannsynlig at det skulle kunne la seg gjøre.

Jeg var litt usikker på om jeg skulle vente eller ei, det var isåfall ca 3 timer å vente på at kanskje muligheten bød seg til å komme inn på det gamle området til “bilskroten” og ta turen opp til de to Flak-stillingene. Jeg hadde ikke noe hastverk med å komme videre og det ville isåfall være en ganske stor bonus. Og jeg fikk godt inntrykk av at det skulle la seg gjøre av naboen. Så da valgte jeg å slå ihjel litt tid i bobilen og ta livet med ro. Jeg hadde fått vite hva slags bil han kjørte, så det var bare å følge med på når den bilen dukka opp. Det gjorde den jo etterhvert, men jeg ventet litt med å rusle bort for gi han en sjanse til å komme hjem og gjøre litt småting før jeg kom ruslende bort. Og min tilstedeværelse og at jeg skulle komme en tur bortom og spørre om å få lov til å komme inn på området hadde tydeligvis blitt annonsert før min ankomst. For han kom ut og kom meg i møte før jeg rakk å komme helt bort til gårdsplassen.

For å gjøre en lang historie kort, for vi ble stående og prate en liten stund. Jeg presenterte meg og fortalte at jeg var der for å ta en titt på fortet. At jeg hadde vært oppe ved kommandobunkeren, ved de forskjellige kanonstillingene i området og lurte på om det var noen mulighet å få komme inn på området til den gamle bilskroten for å ta en titt på de to luftvernstillingene som ligger på to av toppene der inne. Jeg hadde fått et inntrykk av at dette skulle la seg gjøre, men herregud for en negativitet som møtte meg. Uten å nevne hva som fysisk ble sagt, men det var helt uaktuelt å slippe meg inn på området og han var ekstremt negativt til hele fortet og ønsket det fjernet og jevnet med jorden. Det var det inntrykket jeg satt igjen med. Jeg ble blant annet bekymret for fremtiden til kommandobunkeren etter denne “dårlige stemningen”. Men når jeg nå har sett et bilde av grunneieren, Forsvaret og Arquebus i sammenheng med overtagelsen av kommandobunkeren, er det heldigvis ikke samme person.

Jeg for min del kan ikke fatte og begripe hvordan man kan være så inni hampen negativ til et militærhistorisk anlegg som i tillegg har fått status som museum? Bebyggelsen er uten tvil av nyere dato, så både den tyske okkupasjonsmakten og det norske forsvaret var tilstede i området når bebyggelsen kom til stedet. Det er som å flytte inn i en nybygd leilighet i nærheten av et busselskap som har ligget der siden 70-tallet og  begynne å klage på at det er forbundet en viss grad av støy derfra. Jeg gikk ihvertfall raskt fra å ha ganske store forhåpninger om at jeg skulle få lov til å ta noen fantastiske bilder av de to luftvernstillingene inne på industriområdet til å gå slukøret tilbake til bobilen uten å fått tatt et eneste bilde. Jeg satt nesten igjen med følelsen av å få kjeft fordi jeg hadde vært i området og tatt bilder av fortet. Ikke har jeg vært på privat eiendom, ikke har jeg vært på noen private veier og ikke har jeg brutt meg inn noe sted. Men derimot vist interesse for et militærhistorisk anlegg som strekker seg fra 1941 og frem til i dag.

Siden det ikke ble noen bilder av disse to luftvernstillingene, prioriterer jeg å kjøre nærmere de to stillingene lengre nord isteden. Jeg tar derfor turen til en KwK-stilling som ligger oppe i høyden på en topp og en Flak-stilling som ligger inne i et boligfelt. Sistnevnte var mildt sagt et sørgelig syn. KwK-stillingen derimot var en fin skue med utsikt over havet. Den siste stillingen, en lyskaster-stilling droppet jeg. Nå kom turen til å gå videre mot Haugesund. Selv om besøket på Vikene kystfort ble avsluttet litt brått og “negativt”, har jeg hatt en fin tur og fått sett en masse av dette fortet! Selv om det er spredd over alle vinder og bebyggelsen har trukket langt inn i fortet, er det fortsatt mulig å se store deler av fortet. Høydepunktet var uten tvil den unike kommandobunkeren! Den hadde vært utrolig interessant å få tatt en nærmere kikk på innsiden en gang! Jeg lever i håpet at naboene ikke legger unødvendig kjepper i hjula for Arquebus krigshistorisk museum og kommandobunkeren!