«

»

jun 16 2018

Skriv ut Innlegg

Da jeg ble innelåst i Karlevi stenkvarn på Öland

Da jeg kom til Karlevi stenkvarn og svingte inn på gården der, så fikk jeg inntrykk av at jeg hadde kjørt inn på gårsplassen til et privat hus, så jeg rygget pent ut igjen og parkerte litt lengre ned i gata. Det var ikke lange biten å gå, så det var ikke noe problem. Men det er ikke så rart at jeg fikk inntrykk av at jeg kjørte inn på gårdsplassen til en privatperson, for Karlevi stenkvarn er privateid og har vært det i alle år. Karlevi stenkvarn har hatt en del forskjellig eiere siden 1860-tallet. Nåværende eiere har bodd på stedet siden 2005! Det er ganske mye informasjon om Karlevi stenkvarn på vindmøllas hjemmeside! De eierne man har oversikt over daterer seg tilbake til 1878. Før nåværende eier kjøpte stedet hadde det vært to runder med eiere som ikke hadde blitt boende så veldig lenge, når man innså hvilket arbeid det var med å holde vindmølla vedlike.

Jeg begynte ihvertfall å ta litt bilder av Karlevi stenkvarn. Det stod en bil parkert på gårdsplassen, men jeg så foreløpig ikke noe til noen. Men jeg så at inngangsdøra til huset ved siden av stod åpen. Så det var ikke noen tvil om at familien var hjemme i påska. Det tok ikke så lang tid før en kar kom ut av huset og sa at han ville låste opp kvarnen / vindmølla for meg. Slik at jeg kunne ta en tur inn og se hvordan det ser ut. Jeg fikk også vite at det var mulig å komme helt opp i vindmølla og ut på den lille verandaen i bakkant av vindmølla! Vi slo av en liten prat og kom raskt inn på at det var enkelte ord som var ganske forskjellig på norsk og svensk. Det hele startet med at han pratet om at han på Ölands södra udde hadde funnet ganske mye forskjellig som har drevet i land, alt fra trevirke fra Vasa-skip og en frelsesring eller hva det var han kalte en slik redningsbøye.

Da ville han fortelle om en historie fra den gangen han hadde vært på tur med et kor til Narvik i Norge. Da hadde han møtt en gutt på 12 år som hadde litt problemer med å kalle han for Nils Gunnar. Han insisterte på å kalle Nils Gunnar for Gunnar Nils. I den sammenheng fortalte jeg at når jeg var på tur i utlandet, pleide jeg aldri å bruke hele mitt navn, Ken-Arild, men heller bare bruke Ken. Det er bare kranglete å begynne å fortelle at en heter Ken-Arild på engelsk, Ken fungerer mye bedre. Jeg ser for meg at de som heter Odd har større utfordringer. Har de et dobbeltnavn, er det  vel også en stor sjanse for at de dropper det ene navnet for enkelthets skyld.

Så gikk jeg inn i vindmølla og tok en masse bilder. Jeg var også ute på verandaen i tredje etasje (øverst) og tok litt bilder. Jeg var også avhengig av å åpne døra ut til verandaen for å få inn litt lys for å ta bilder. Lampa som hang i taket lyste ikke av en eller annen grunn. Jeg hørte Nils Gunnar og noen andre utenfor. Nils Gunnar hadde fortalt at han skulle helt syd på södra udde på Öland og gå ut på grenen eller hva nå svenskene kaller den. Der kommer det i land alt mulig rart. Han har funnet tre fra vaska-skip, redningsbøye og lignende. Etterhvert ble det stille, men jeg tenkte ikke noe over det. Etter en halvtime inne i mølla kom jeg ned på bakkenivå. Huska ikke helt hvilken side jeg kom inn på, for det var en dør i begge ender. Men det var mye mørkere enn når jeg kom inn i vindmølla.

Slo etterhvert fast at døra hadde blitt låst av en eller annen grunn. Det var stille utenfor. Prøvde å se etter et telefonnummer et eller annet sted inne i mølla. Men klarte ikke å finne noe. Så for meg at jeg måtte opp og ut på verandaen og rope på Nils Gunnar. Men prøvde først å google Karlevi stenkvarn. Fant en hjemmeside, men navnet som stod der stemte ikke med det Nils Gunnar hadde fortalt meg. Telefonnummeret var heller ikke i bruk. Jeg sleit også litt med å få tastet inn riktig telefonnummer, for det er noe med at man må fjerne en null eller noe slikt før man legger til +47 eller 0047. Søkte etter «søke etter telefonnummer i Sverige» og fant hitta.se. Søkte etter Nils Gunnar, Karlevi. Fant ett treff og ringte dette telefonnummeret med +47 foran.

Nils Gunnar svarte med Nicke eller noe sånt. Spurte om det var Nils Gunnar jeg snakket med, og det var det. Jeg sier at jeg har blitt låst inne i kvarnen. Han var allerede på vei sammen med noen kompiser til Ölands södra udde. Men ba meg om å ta det lungt, han skulle snu og komme tilbake. Etter 12 minutter var han tilbake og kunne låse meg ut av vindmølla. Han beklaget og håpte at jeg kunne ta det med godt humør. Ikke noe problem sier jeg. Fortalte at jeg hadde funnet et telefonnummer på hjemmesiden til vindmølla, med det nummeret var ikke i bruk lengre. Fant hitta.se og søkte etter Nils Gunnar i Karlevi. Han var ikke sikker, men vi gikk inn og sjekket, men telefonnummeret hans stod faktisk i bunn av en informasjonslapp i vindmølla. Men den så ikke jeg. Jeg takket for kikken i mølla, ingen skade skjedd. Nå har jeg en god historie å fortelle. Det er nok en historie du ikke kommer til å glemme med det første sier Nils Gunnar. En kompis påpeker at jeg ikke har en bil parkert ved mølla, nei den står litt lengre bort i gata. Ved “svenske lammskinn”. Nils Gunnar hadde ikke sett eller hørt noe mer til meg og heller ikke sett noen bil, så han regnet nok med at jeg hadde dratt.

Jeg må innrømme at det kvernet litt igjennom hodet på meg når jeg innså at jeg var innelåst i vindmølla, hva skulle jeg gjøre for å komme meg ut igjen? Tenkte først at jeg måtte gå opp og rope etter Nils Gunnar. Men siden det i ettertid viste seg at Nils Gunnar og kompisene hadde dratt allerede, så hadde jo det hjulpet lite. Jeg kunne selvfølgelig håpet på å få kontakt med en nabo eller noe som kanskje hadde klart å kommet i kontakt med Nils Gunnar. Hvis vi ikke hadde snakket sammen og kommet inn på den historien om den 12 år gamle gutten i Narvik, så hadde Nils Gunnar mest sannsynlig aldri kommet til å fortelle meg hva han het, og da hadde ikke jeg hatt mulighet til å søke opp telefonnummeret hans. Men da hadde jeg nok lett enda nøyere inne i selve vindmølla og kanskje funnet telefonnummeret hans til slutt. Jeg hadde ikke tatt med meg hele fotoryggsekken når jeg gikk fra bilen. Jeg hadde bare tatt med meg kameraet. Derfor hadde jeg ikke lommelykta med meg. Men jeg kunne alltids ha brukt lommelykta på mobilen.

Ytterste konsekvens her hadde vært å måttet sitte og tatt livet med ro inne i vindmølla frem til Nils Gunnar og kompisene kom hjem fra Ölands södra udde igjen. Men jeg ser for meg at det ville bli sent på kvelden. De skulle ned for å gå ut på “grenen” for å se om de kunne finne noe interessant som hadde kommet inn fra havet. Det var den aller siste dagen det var lov til å gå ut på dette området. For fra 1. april er det forbudt å gå der ute på grunn av fuglelivet. Dørene ut av vindmølla var av metall og det var ingen vinduer av noe størrelse å snakke om, så jeg hadde ikke hatt mulighet til å komme meg ut den veien heller. Ut hadde man til slutt alltids kommet selvfølgelig, men det hadde vært kjedelig å måtte sinne der inne i flere timer. Jeg hadde jo andre planer for dagen. Jeg skulle også til syvende og sist ned til Ölands södra udde!

Jeg måtte selvfølgelig sende avgårde noen meldinger og fortelle om hva som hadde skjedd og ringte også pappa for å fortelle om historien. Det løste seg jo ganske greit, totalt sett var jeg vel inne i vindmølla i nærmere 45 minutter. Et sted mellom 15 og 20 minutter lengre enn jeg hadde planlagt. Men ingen skade skjedd, en opplevelse rikere og ikke minst en litt artig historie. Jeg tror nok også at Nils Gunnar fikk en litt artig historie å fortelle om da han låste nordmannnen inne i Karlevi stenkvarn og dro til Ölands södra udde! Hadde jeg fått vite at Nils Gunnar og kompisene skulle dra innen det hadde gått 15 minutter f.eks, så hadde jeg jo vært litt raskere. Men Nils Gunnar hadde sikkert ikke sett for seg at jeg ville bruke så lang tid uansett. Jeg har jo hørt om andre som har blitt innelåst i bunkere og fjellanlegg. De har jo hatt litt større utfordringer enn det jeg hadde. Jeg hadde ingen problemer med å ha dekning på mobilen og kunne ringe ut. Når man blir innelåst i en bunker i et fjellanlegg med en panserdør, så har man mildt sagt litt større problemer med å få ringt ut! Men dette var ikke den første siste “episoden” jeg skulle få denne dagen. Jeg skulle få andre litt større utfordringer som jeg måtte prøve å løse etter beste evne litt senere på påskeaften på Öland.

                                                                      

Permalenke til denne artikkelen: https://www.kak.net/2018/06/16/da-jeg-ble-innelast-i-karlevi-stenkvarn-pa-oland/

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.