Steinvikholm slott

Noen ganger snubler man over noen virkelig gode fotomotiver. På vei tilbake fra Hegra festning, Lånke kirke, Hell stasjon og Fættenfjorden, så jeg tilfeldigvis noe som virket interessant nede ved vannet. I tillegg var det skiltet et fornminne ved neste avkjøring. Da var det bare å komme seg av hovedveien og se om dette kunne være noe interessant. Det jeg fant var Steinvikholm slott som ble bygget mellom 1524 og 1532. Slottet ble oppført av Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson i Nidaros. På den tiden var Steinvikholm slott den sterkeste befestningen i landet, og det er det største byggverket oppført i norsk middelalder. I forhold til øvrige festningsverk i inn- og utland var Steinvikholm slott meget moderne for sin tid, men militær teknologi og strategi i rask endring gjorde det raskt foreldet.

Da Olav Engelbrektsson 1. april 1537 måtte gi opp kampen og forlate slottet, kom Norge under dansk styre. Etter dette ble Steinvikholm lensherre-residens for det Nordenfjeldske Norge. I denne tiden er slottet særlig kjent fra krigen mot Sverige i 1563. Det ble nedlagt i 1575, og ble til slutt brukt som steinbrudd. I ettertid har erkebiskopens kamp hatt betydning nasjonsbyggingsprosessen. Steinvikholm var i sin tid en av Nordens sterkeste festninger med murtykkelse på opp til 5 meter. Festningen var moderne bygget, med tanke på kanoner. Tårnene var trukket utenfor murene og plassert diagonalt mot hverandre for lett å kunne beskytte yttermurene.

Etter 1575 opplevde Steinvikholm slott et betydelig forfall og det var først i 1849 man begynte utføre arkeologiske utgravinger etter initiativ fra Fortidsminneforeningen, som i 1893 kjøpte slottrsruinen og påbegynte en svært omfattende utgraving og rekonstruering frem mot år 1900. Derfor er slottsruinen, slik den fremstår i dag, i all hovedsak en rekonstruksjon fra årene 1893-1900. Det opprinnelige byggverket raget om lag tre ganger høyere enn denne. Det er Fortidsminneforeningen i Sør-Trøndelag som eier ruinen eller rekonstruksjonen av slottet i dag.

Mer om Steinvikholm slott fra wikipedia:

Steinvikholm slott er en slottsfestning på Skatval i Stjørdal kommune i Nord-Trøndelag. Steinvikholm ligger i Åsenfjorden, en arm av Trondheimsfjorden. Slottet ble oppført av Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson i Nidaros. I samtiden var slottet den sterkeste befestningen i landet, og det er det største byggverket oppført i norsk middelalder.

I forhold til øvrige festningsverk i inn- og utland var Steinvikholm meget moderne for sin tid, men militær teknologi og strategi i rask endring gjorde det raskt foreldet. Slottet er formet som en irregulær, nesten kvadratisk, firkant med tårn i to av de motstående hjørnene i nordlig og østlig retning.

Byggingen ble tidligst påbegynt sommeren 1524, og det hersker temmelig stor enighet om at slottet stod ferdig i 1532, altså etter om lag syv år, på rekordtid etter datidens målestokk. Slottet var både et forsvarsverk og fast bosted for erkebiskopen, og det fungerte som den katolske kirkens siste skanse i Norge før erkebiskopen ble tvunget i landflyktighet ved reformasjonen i 1537. I perioden 1532-1556 bodde også lensherren fast på Steinvikholm, og Trondhjems len bar da navnet Steinvikholm len. I 1546 ble slottet rammet av en brann, og det ble foretatt endel ombygginger. Under den nordiske syvårskrigen ble Steinvikholm beleiret og etterhvert oppgitt uten kamp. Lensherren hadde Steinvikholm som representasjonsbolig frem til 1575, da aktiviteten på slottet tilsynelatende opphørte for godt.

Slottet opplevde et betydelig forfall etter 1575, og både bygdefolket og byggherrer utenbygds benyttet det som et steinbrudd fra 1661. Historien om erkebiskopens byggverk ble etterhvert glemt, og de fleste forbireisende geografer og historikere fant ruinen uinteressant. I 1849 ble det imidlertid foretatt mindre arkeologiske utgravninger etter initiativ fra Fortidsminneforeningen, som i 1893 kjøpte slottsruinen og påbegynte en svært omfattende utgravning og rekonstruering frem mot år 1900. Derfor er slottsruinen, slik det fremstår i dag, i all hovedsak en rekonstruksjon fra årene 1893-1900. Det opprinnelige byggverket raget om lag tre ganger høyere enn denne. Det er Fortidsminneforeningen i Sør-Trøndelag som eier ruinen i dag.

Holmen

Steinvikholm ligger ved grenden Steinvik på Skatval. Holmens opprinnelige navn skal ha vært Steinn, og suffikset «holm» må ha blitt lagt til idet man glemte opphavet til navnet Steinvik. Holmen er Skatvals nest største øy, etter Saltøy, men festningen opptar omtrent halvparten av alt tilgjengelig landareal. Selve holmen er temmelig berglendt. En liten slette beliggende i retning mot landsiden er det, og i enden av denne, nordøst på selve holmen, ligger den tidligere husmannsplassen Slottet, som var bebodd fra 1800-tallet og frem til 1950-årene. Mot nord ligger det en brygge.

En bro over til holmen er åpen fra mai til oktober hvert år, mens man også kan komme seg over på et landfast eide, som forbinder holmen og fastlandet ved fjære sjø. På slottets storhetstid stod sjøen to meter høyere, noe som gjorde folk avhengig av enten bro eller båt, og som i sin tur også begrenset holmens størrelse betraktelig. Sletten nedenfor slottet oppstod ikke før på 1800-tallet. Man har imidlertid holdt muligheten åpen for at holmen kan ha vært landfast deler av døgnet allerede på erkebiskopens tid.

Holmen er også et yndet badested om sommeren, da særlig ved bryggen og den nevnte sletten. På landsiden er det en sandstrand, til forskjell fra de sedvanlige steinfjærene i distriktet.

Oppførelse

Byggingen av slottet ble tidligst påbegynt sommeren 1524, da erkebiskopen kom hjem fra sin reise til Roma, og i et brev fra biskop Hans Rev i Oslo til erkebiskopen datert til 20. oktober 1525, er byggearbeidet for første gang omtalt: «Item her effther skall aldrig fortrydes, att Steenvigsholm bliffuer fulwell befested oc end met thet snareste, hwo som bygger udj fred han er thes tryggere udj wfred.» Det primære byggematerialet var kleberstein, som ble fraktet til stedet med båt fra steinbrudd sør for Trondhjem, eksempelvis i Orkdal.

Brev datert til 1527 indikerer at slottet, på det tidspunktet, var stort sett ferdig, og det hersker stor enighet om at slottet var ferdig oppført i 1532, altså etter omtrent syv års bygging, noe som var rekordtid etter datidens målestokk, uten nåtidens redskaper og finansiering. Det sies at erkebiskopen brukte alle de syv årenes skatteinntekter til å finansiere byggingen.

Ingenting i erkebiskopens arkiv eller samtidige dokumenter understøtter antagelsen om at erkebiskopen hyret inn utenlandske fagfolk til byggingen. En særegen detalj ved det steinhuggerarbeidet som ble utført på Steinvikholm, er at man har funnet bumerker fra steinhuggere, hvilket ikke er funnet på noe byggverk etter reformasjonen. Det gjør Steinvikholm slott til det yngste byggverket i Norge med innrissede bumerker. Nettopp disse bumerkene gir svaret på hvem steinhuggerne var, nemlig norske steinhuggere fra lauget ved Nidarosdomen. Den aktede trondhjemsborger og laugsmester Peter Steinhugger, som ledet arbeidet ved Nidarosdomen under erkebiskop Erik Walkendorf, kan ha vært byggmester på Steinvikholm.

Motivasjon

Olav Engelbrektsson var en kontroversiell mann og endatil i konflikt med kong Frederik I av Danmark og Norge i flere viktige spørsmål. Stridens kjerne var overherredømmet over Danmark, Sverige og Norge. Olav Engelbrektssons forgjenger i embedet, Erik Walkendorf, måtte fratre som følge av disse rivningene. Den katolske kong Christian II av Danmark, Norge og Sverige, som erkebiskopen lovte troskap til, var blitt tvunget i landflyktighet i 1524. I kraft av embedet som erkebiskop var Olav Engelbrektsson også formann i det norske Riksrådet. Hans iver for norsk selvstendighet ble underbygget gjennom allianser i Riksrådet, ofte med dem som kjempet først og fremst for å øke egen makt og eiendom.

Motivene for at erkebiskopen skulle bygge et slott med befestning av en slik størrelsesorden er litt uklare, men det var urolige tider både i Norden og i kirken, og det kan late til at festningen skulle tjene som et tilfluktssted for erkebiskopen. Som festningsverk var ikke Erkebispegården optimal. Jon Leirfall har dessuten pekt på et mulig sekundært motiv, at erkebiskopen behøvde en residens som stod i stil med hans posisjon. I skriftlige kilder gav erkebiskopen aldri noen videre begrunnelse enn beskyttelse, hverken for oppførelsen eller for stedvalget.

Lokaliseringen på Steinvikholm har antageligvis sin rot i flere forhold, men det er nærliggende på peke på mattilførselen fra de omkringliggende kirkegodsene Steinvik, Hammer og Fløan, nærheten til Erkebispegården, samt at holmen er såpass lett å forsvare at slottet rett etter oppførelsen måtte kunne regnes som uinntagelig. I tiden like før reformasjonen eide kirken og klostrene 86 % av all jord i Stjørdal, kronen og adelen eide 10 %, mens 4 % var selveiere. Mange har vist til militærstrategiske mangler ved Erkebispegården i Trondhjem, men synene på hvorvidt Steinvikholm oppfyller disse kravene, er svært sprikende. At erkebiskopen leide inn en flåte, tyder på at tilgangen til en isfri havn var viktig. Det er også delte meninger om utsynet over fjorden hadde betydning for stedvalget. Ut fra en religiøs overbevisning har Bodvar Schjelderup endog argumentert for at Steinvikholm måtte være et «utvalgt sted» på linje med Novgorod og Jerusalem, men ikke i en hierofanisk forstand.

Mulige forbilder

Det har vært påpekt at Olav Engelbrektsson besøkte paven i Roma og fikk møte militære rådgivere der, og at Leonardo da Vinci (død 1519) var en av pavens rådgivere i årene 1513-1516. Man har der senere funnet en tegning som viser samme type festning som på Steinvikholm, altså en nært kvadratisk festning med tårn i to motstående ender, som Leonardo da Vinci tegnet da han bodde i Milano 1483-1499. Olav Engelbrektsson møtte paven syv år etter at Leonardo da Vinci var hans rådgiver, og erkebiskopen kan således fått sett tegningen. Denne festningstypen var imidlertid alminnelig i Europa, og den hadde ved oppførelsen av Steinvikholm slott en flere hundre år gammel tradisjon bak seg. Av andre europeiske slott med samme planløsning kan nevnes Terpersie Castle i Aberdeenshire i Skottland og Château de Banne i Ardèche i Frankrike.

En mer nærliggende mulighet er at erkebiskopen, eller andre i hans krets, på en av sine reiser har sett Riga festning, som ble ombygd ti år før Steinvikholm slott, eventuelt andre tilsvarende europeiske anlegg. I norsk sammenheng er Steinvikholm enestående, men flere slott i Skåne, for eksempel Eriksholm slott, Torup slott og Vidskøvle slott, deler Steinvikholm slotts karakteristiske trekk. At mange av slottene i Skåne er oppført etter Steinvikholm, utelukker allikevel ikke muligheten for at de kan ha en felles inspirasjonskilde eller ha påvirket hverandre under planlegging og oppførelse. Fredrik B. Wallem har fremhevet Riga festning og ridderslottet i Rehden i dagens Polen som sannsynlige inspirasjonskilder. Wallem bemerket et iøynefallende stort samsvar mellom grunnplanene og romdisposisjonene på Steinvikholm, i Riga og i Rehden.

Utseende og bruk under erkebiskopen

Byggverket har blitt omtalt under varierende betegnelser: Henrik Mathiesen, Fredrik B. Wallem, Fritz C. Skaar, Dag Johnson og Wilhelm Swensen har kalt det et «slott», Jon Leirfall har kalt det en «borg», mens Guthorm Kavli har kalt det en «festning». Sæbjørg Walaker Nordeide har drøftet denne problemstillingen, men har også vist til at begrepsbruken kan være delvis kronologisk betinget. Den mest utbredte navneformen er «Steinvikholm slott». Ved en sidestilling av byggverkets funksjoner som befestning og residens kan man benytte det kombinerende begrepet «slottsfestning».

Slottet måler ca. 52,5 × 50 meter i ytre mål, hvilket tilsvarer en omkrets på 205 meter og en grunnflate på 2 625 kvadratmeter. Murene er 3,8-4,4 meter tykke, mens de to tårnene er henholdsvis 20 og 16 meter i diameter med henholdsvis 5,4 og 4,5 meter tykke murer. Borggården var forholdsvis liten med ca. 17 × 24 meter, eller ca. 400 kvadratmeter. Slottet hadde minst to etasjer, og i den nordvestre enden fant man også kjellere.

Forsvarsverker

Grunnet terrenget er restene av erkebiskopens egen fløy noe høyere oppe enn resten av borgen, nesten en hel etasje å regne, og i enden av denne fløyen ligger altså ett av de to tårnene, «Bonden». Bonden er det største tårnet, samt det som ligger høyest oppe, og det er 20 meter i diameter. Det ser også ut til å ha vært det mest utrustede, da dette tårnet hadde skuddretninger mot landsiden, broen og ut mot fjorden. Det andre tårnet ligger altså lengre nede i terrenget, var mindre utrustet, og har skuddretninger mot Fættenfjorden, Åsen og deler av Åsenfjorden.

Erkebiskopens flukt og død

Under reformasjonen i 1536-1537 søkte Olav Engelbrektsson ly i festningen og flyttet også St. Olavs skrin og andre kostbarheter dit. 1. april 1537 stevnet erkebiskopen ut fjorden for siste gang, før han dro videre til Sverige og senere til Lier i Nederlandene, (nå Belgia). Der døde han allerede i februar året etter. Et relieff av Marit Wik ble avduket av Dronning Sonja i St. Gummarus-kirken, hvor Olav Engelbrektsson ligger begravd, den 21. mai 2003.

St. Olavs skrin på Steinvikholm ble snart ødelagt av danske styrker, mens den innerste trekisten med helgenkongens legeme ble værende på borgen til 1564. Da ble den flyttet tilbake til en da offentlig kjent grav i Nidarosdomen, inntil graven ble lukket i 1568 og etterhvert glemt.

Betydning og bruk etter reformasjonen

Etter reformasjonen var det begrenset bruk av festningen, blant annet på grunn av vanskelighetene med å få ferskvann. Festningen ble ombygd etter en brann i 1542, hvor man gjorde flere forandringer innvendig.

Den nordiske syvårskrigen

Festningen ble overgitt til svenskene uten kamp i den nordiske syvårskrigen, begrunnet med at det var lite vann, og at det var kvinner og barn på festningen.

Restaurering og ny bruk

Etter de omfattende arbeidene omkring år 1900 har det også blitt foretatt større og mindre restaureringer på slottet, og Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider har vært involvert i mye av dette. Over noen år på 2000-tallet ble store deler av yttermurene restaurert, og mot slutten av samme tiår ble det lagt nye tak av kobber på tårnene.

Årlig blir operaen Olav Engelbrektsson, som dramatiserer erkebiskopens siste natt på slottet, oppført på Steinvikholm på sensommeren. Edvard Hoem har skrevet libretto, mens Henning Sommerro har stått for musikken. Urpremièren gikk av stabelen den 5. august 1993, dengang som musikkdramaet Lucie, og i 1996 ble musikkdramaet omskrevet til dagens operaforestilling. Oppsetningen er særlig kjent for sin bruk av lokale amatører og unge talenter i tillegg til profesjonelle aktører, og med årene har over 70 000 personer fra inn- og utland sett operaen. I de siste årene har operaen blitt avviklet utenfor selve slottet i frykt for å tære for mye på ruinene. Operaen arrangeres av Steinvikholm Musikkteater.

I 1999 ble Steinvikholm Aquavit lansert. Denne akevitten henspiller på en forsendelse til erkebiskopen fra Eske Bille datert til 13. april 1531. Med en flaske akevitt fulgte et brev hvor Bille skrev at han sendte «nogit Watn som kallis aqua vite och hielper samme watn for alle haande kranckdom som ith menneske kandt haffue indvortes. Jeg ville gierne sendt Eders Naade mere deraf, men naa staaer ikke Urthene her at bekomm.» Dette er den tidligste forekomsten av akevitt i skriftlige kilder i Norge. I ettertid har Bille fått æren som fremstiller av det første norske brennevinet, mens erkebiskopen har blitt tillagt æren for å ha tatt i bruk brennevinet som legemiddel i Norge.

Steinvikholm slott eies fortsatt av Fortidsminneforeningens avdeling i Sør-Trøndelag av historiske årsaker. Selve holmen er delt mellom de to Steinvik-gårdene. Driften av omvisningstilbud og kiosksalg på stedet bestyres av av foreningen Steinvikholms venner med tilskudd fra Stjørdal kommune.

I tillegg til å finne et norsk slott og festningsverk fra middelalderen, riktignok i restaurert utgave fra primært slutten av 1800-tallet og videre restaurert på 2000-tallet, hadde jeg en utrolig magisk stemning på Steinvikholm. Derfor ble det ganske mye bilder fra stranda og ut mot Åsenfjorden. Jeg ble også veldig fornøyd med bildene der du ser brua fremover mot Steinvikholm slott i bakgrunn. Gjenspeilingene i det grunne vannet under brua og sola som bryter igjennom skylaget. Det er ikke vanskelig å ta gode bilder når man naturen serverer de gode motivene på et sølvfat som dette! Da skal jeg love dere at jeg boltrer meg og koser meg værre med kameraet mitt på tur! Alle lysforhold, med og uten skyer, har sin sjarm, men dette er uten tvil min absolutte favoritt!