Jeg har denne helgen besøkt en god venn av meg i Oslo og har opplevd litt forskjellige ting for aller første gang. At jeg liker sushi er ingen ny ting, men det er første gangen jeg spiser sushi ute. Vi besøkte Sushi House og valgte en kombinasjonsmeny som bestod av det jeg har forstått er de tre hovedtypene som de serverer av sushi. Maki som er ruller med noritang rundt sushiris fylt med rå fisk eller grønnsaker eller skalldyr. Nigiri som er en liten risball med topping av rå fisk eller skalldyr. Sashimi som er tynne skiver av rå fisk eller skalldyr. Jeg visste på det tidspunktet vi bestemte oss for hva vi skulle prøve ikke hva sashimi var, så det kom som en liten overraskelse. Men det er jo gøy å prøve noe nytt.
For det første var sushien veldig pent og delikat dandert på en ganske stor firkantet tallerken, og det var totalt 18 biter. En liten skål som man kunne ha soyasaus i hadde man ved siden av tallerkenen. Jeg spiser selvfølgelig sushi med pinner, men det er første gang jeg gjør dette ute blant folk, men det gikk vel i grunn ganske bra. Knota litt med de minste tingene, men det var nok litt fordi disse sushipinnene var avrundt og gjort litt spisse i enden. Det har jeg ikke vært vant til. Derfor ble de mye glattere enn hva jeg har vært vant til hittil. Men jeg ble som sagt litt overrasket over at sashimi bare var tynne skiver av fisk eller skalldyr. Nå var det ikke noe skalldyr, men det var biter av fisk. I tillegg var dette dantert på litt salat og noe som så ut som revne reddiker? I tilleg var det noen skiver agurk ved siden av.
Agurken var forferdelig kranglete å få «plukket opp» med pinnene, så det ble litt juksing med fingrene og til at jeg skøv agurkskivene ut mot siden av tallerken. Da var det lettere å få tak i agurkskivene. De klistrer seg jo fast til tallerken. Reddikene smakte ikke så mye, men det var et artig innslag. Fiskebitene smakte fisk, uten at det nødvendigvis smakte så mye. Men siden disse bitene ikke kom sammen med noe ris, så er det ikke så veldig mye vits å dyppe dem i soyasaus kanskje, det er jo risen som trekker til seg dette. Så hvis jeg skal rangere sushien som denne kombinasjonsmenyen bestod av. Så var det uten tvil sashimien som ga meg minst.
Så kommer nigirien som er de vanlige risballene med fisk eller skalldyr på. Dette blir veldig godt med litt wasabi og dyppet i soyasaus selvfølgelig. Men man må være litt forsiktig med hvor mye wasabi man tar på, for dette kan fort bli sterkt. Jeg vet at mangle rører ut wasabi i soyasausen, men jeg synes dette ofte er litt knotete og pleier derfor heller å ta litt wasabi med pinnene før jeg dypper sushibiten i soyasaus. Så får jeg med litt wasabi hver gang. Men det er fort gjort at det kan bli litt mye og da merker man det godt, for å si det sånn. Men det går ganske fort over, i tillegg har man jo syltet ingefær til å nøytralisere munnen med før man tar neste bit.
Det som smakte aller best er uten tvil makibitene. Men nå har jeg hele tiden vært en stor fan av maki også da. Disse bitene består ikke «bare» av ris og fisk eller skalldyr, men er ofte med agurk, avokado og annet snadder. Hos Shiki Sushi Bar i Sarpsborg får man f.eks en tempura maki med frityrstekt scampi, avocado, wasabi, chilimajones, ris og sesamfrø. Jeg husker ikke nøyaktig hva de forskjellige makibitene bestod av, men det var 3 forksjellige typer og 2 av hver. Den ene typen inneholdt frityrstekt scampi, men de to andre typene er jeg usikker på. Men de var ihvertfall veldig gode! Så om jeg skal innom Sushi House i Oslo igjen, så kommer jeg nok til å velge en meny som bare inneholder maki og nigiri, det er de to sushitypene jeg liker best. Men ifølge wikipedia finnes det flere typer sushi, men det kan man lese mer om på wikipedia.
Deretter var ferden videre til Schouskjellerens Mikrobryggeri i Trondheimsveien 2. Schoukjellerens Mikrobryggeri ligger i lokalene til gamle Schous Bryggeri på Grünerløkka i Oslo og åpnet dørene 1. oktober 2010. Schous Bryggeri som er etablert i 1821 flyttet inn i disse lokalene på Schousløkken i 1873. Lokalene var først produksjons og lagerlokaler, men ble i 1971 gjort om til festlokaler i forbindelse med 150 års jubileet til bryggeriet. I tillegg til egetprodusert øl har Schouskjelleren Mikrobryggeri også en del egenimportert øl på fat og flasker. Men går man hit for å drikke lokalt øl fra Schouskjelleren Mikrobryggeri bør man være glad i både mørkt, smaksrikt og ikke minst sterkt øl. For her snakker vi ikke om øl som har en alkoholprosent på 4,5 men derimot opp mot 9,5 %
Når jeg var hos Schouskjelleren Mikrobryggeri på lørdag hadde de fem forskjellige egenproduserte øltyper. Og det var disse jeg konsentrerte meg om, vi dro ikke til dette mikrobryggeriet for å drikke øl fra andre bryggerier. Ihvertfall ikke på første besøk. Men man skjønte jo fort når man så hvor mye alkohol disse øltypene inneholdt, at det ikke kom til å bli så veldig mange øl. Jeg hadde før vi dro ut for å spise og kose oss med litt øl bare drukket en øl. Til maten drakk jeg bare vann. Vi startet med en stout som het ALL BLACK som inneholdt 6,7% Og det var ikke noen tvil om at det var masse smak, kanskje også litt skarp smak for noen. Jeg likte dette ølet godt, men kompisen var ikke noe særlig stor fan av den. Så mye av hans øl endte opp i mitt glass.
Neste øl ut etter at jeg hadde drukket nesten to øl, var en som het BELGIAN WAY som holdt en alkoholprosent på 9,1. Jeg regnet med at dette ville være en lys øl, men de lager jo mørkt øl de også, Leffe blonde og Leffe brune er jo et godt eksempel på det. Men BELGIAN WAY var en lys type som var utrolig god. Minnet meg om den særegne smaken man finner hos Leffe og Grimbergen som er begge utrolig godt belgisk øl. Grimbergen har jeg dog ikke funnet noe annet sted her hjemme i Norge eller Sverige etter at jeg smakte det i Frankrike. Men det er mulig det kan oppdrives i egne ølutsalg? Men Leffe er jo som regel enkelt å få tak i, også på Systembolaget i Sverige. BELGIAN WAY falt i god smak også hos kompisen, så her ble det bare ett glass. Kanskje greit med 9,1%?
Neste øl het BATCH #300 og skulle være en Imperial Roasty Roast eller en Imperial Stout om du vil som hadde en alkoholprosent på 9,5% Denne var også veldig mørk og litt mildere i smaken enn ALL BLACK, men fortsatt en eksplosjon av smak. Siste ut for kvelden var FIRST TO DIE LOSES som var en IPA (Indian Pale Ale) på 6,6%. Denne var litt gyldenbrun og ikke så lys som BELGIAN WAY. Og jeg må innrømme at dette var sånn passe mengde med alkohol for en kveld. Det var ingen store mengder, men med så høy alkoholprosent er det litt begrenset hvor mye man bør drikke. Å sitte og drikke øl som man drikker øl når den holder en alkoholprosent på 9,5% kan fort gjøre at man blir litt fullere enn man ønsker.
Det var en øltype jeg ikke fikk smakt på denne gangen, og den husker jeg ærlig talt ikke hva heter for noe heller. Schouskjelleren Mikrobryggeri lager mye forskjellig øl og det er ikke alle øltypene som lages noe mer enn en gang. Derfor er menyen over deres egetprodusert øl enkelt og greit bare skrevet opp på ei tavle over baren med kritt. Jeg som er så glad i mørkt øl med masse smak, syntes dette var en utrolig fantastisk opplevelse! I tillegg var det et artig og annerledes lokale nede i kjelleren på et gammelt bryggeri. Støynivået var ganske høyt, lokalet i seg selv var ikke akkurat bygget for at støyen fra de feststemte gjestene skulle «forsvinne» ut i intet. Men jeg tror at de ville ha solgt mye mer øl hvis ølen deres hadde holdt en litt lavere alkoholprosent. Nå er ikke 6,7% så ille men 9,5%? Men man får uten tvil en kickstart på kvelden etter noen øl på Schouskjelleren Mikrobryggeri. Men jeg ble overrasket over prisene, de var ikke så høye som jeg hadde regnet med. De øltypene med lavest alkoholprosent kostet 67 kroner og de med alkoholprosent mellom 9 og 10 % kostet 79 kroner. Jeg tror Schouskjelleren Mikrobryggeri sine egne glass inneholdt 0,4 liter.
Klokka var rett før midnatt når vi valgte å ta bussen «hjem» igjen. Til sentrum hadde vi tatt t-banen og jeg hadde benyttet anledningen til å kjøpe en 24 timers billett til 80 kroner, istedenfor å løse enkeltbillett. Siden vi også skulle ut med kollektivtrafikk igjen på søndag. Så istedenfor å betale 120 kroner for tur/retur sentrum to ganger, slapp jeg unna med 80 kroner. Nå viste det seg at vi tok buss til byen på søndag og både trikk og t-bane tilbake igjen, om jeg vill kunne reist på trikken og t-banen med den samme billetten vet jeg ikke. Men turen på søndag gikk til Ekebergparken. På hjemmesiden til Ekebergparken beskriver de parken på denne måten:
EKEBERGPARKEN ER EN SKULPTUR- OG KULTURMINNEPARK FOR BYENS BEFOLKNING OG TILREISENDE SOM SØKER EN UNIK OPPLEVELSE.
Publikum skal få ta del i en kunst opplevelse som står i sammenheng med Ekebergskogens rike naturlandskap og varierte kulturhistorie. Parken er stor og romslig nok til at kunsten ikke vil oppleves påtrengende. Samtidig vil skulpturene holde et så høyt, internasjonalt nivå at de rettferdiggjør et besøk alene. Slik vil kunsten tiltrekke seg publikum, og når de først har tatt turen til Ekebergparken, vil de få en tredobbel opplevelse i form av natur og kulturminner i tillegg til skulpturene.
Vi hadde hoppet av buss 60 allerede ved Kampen park for å kunne se den gamle bebyggelsen på Kampen. Det var gøy å se den gamle trebebyggelsen i denne gamle delen av Oslo. Litt kjedelig at jeg ikke tok noen bilder her, men sånn er det noen ganger. Så var det igjennom Galgenberg før vi endte opp forbi Middelalderparken og «den tunge veien» opp til Ekebergparken. Må si jeg fikk meg en overraskelse her, for det var både et godt stykke å gå, men det gikk bare opp, opp og enda mer opp. Og stigningen var tidvis veldig bratt. Og jeg hadde med meg ryggsekken med fotoutstyr og diverse andre ting. Så jeg var nødt til å ta noen pauser underveis. Og den siste biten opp til du kom til utkikksposten ved Ekebergrestauranten sleit meg fullstendig ut. Da var jeg så sliten at beina begyne å bli gele og det var høyst på tide å få satt seg ned.
Det er selvfølgelig satt opp kart over parken her og der, men man kan også scanne en QR-kode på disse kartene for å få en egen app med kart på sin smarttelefon. Jeg testet ikke ut dette, men jeg så andre som scannet QR-koden for å få kartet på sin mobiltelefon. Første del inn i selve Ekebergparken var også en del stigning, men etter det gikk det ikke så mye «opp og ned» men var litt mer flatmark. Og det gjorde godt. Det var utrolig mye interessant og ikke minst litt spesiell kunstinstallasjoner å se i Ekebergparken. En av de mer spesielle var uten tvil «THE COUPLE» av Louise Bourgeois. Et par eller to figurer da som hang sammen oppe i et tre på en stor gressplen. Denne skulpturen roterte rundt og det var veldig mange som tok bilder fra alle mulige vinkler.
Den kunsten som jeg ble mest imponert over i Ekebergparken var uten tvil «KONKAVT ANSIKT» av Hilde Mæhlum. Når jeg først kom opp til denne installasjonen, så jeg bare baksiden av kunstverket, og det er det ikke noe spesielt med. Men så ble jeg fortalt at jeg måtte gå på fremsiden av installasjonen og se mot det hele tiden. Og etter litt vil man se et ansikt som ser mot deg, og etterhvert som du går forbi kunstverket så følger dette ansiktet deg med blikket hele veien rundt, til du ikke ser ansiktet lengre. Utrolig morsomt og imponerende laget. Når man tar det i nærmere øyesyn så ser man som sagt at det er laget konkavt, og at ansiktet er laget innover i kunstverket, det stikker ikke ut som et ansikt normalt sett gjør. Det er nok derfor man oppnår denne utrolig kule effekten.
Mye av kunstinstallasjonene som har blitt plasert rundtomkring i Ekebergparken roterer, beveger på seg eller er interaktivt på en eller annen måte. Det var mange som stoppet og studerte noe som så tilsynelatende ut som en lykt. Men dette var en annerledes lykt enn alle de andre og den «snakket». Men lyden var litt lav så man måtte ganske nært innpå for å kunne høre hva som ble sagt. I tillegg blinket det forskjellige farger fra «lykten» på toppen. Jeg var aldri så nært inntil at jeg hørte hva som ble sagt, men det var utrolig morsomt å stå og se på andre hvordan de reagerte når de i utgangspunktet var på vei forbi en tilsynelatende vanlig lykt, men stoppet opp og gikk nærmere for å lytte når de skjønte at det kom lyd fra denne lykta. Det var også et kunstverk av Salvador Dali som er en av de kunsterne jeg faktisk har litt sansen for. Hans kunst er såpass surrealistisk at jeg rett og slett bare synes det er kult.
Det var flere av kunstinstallasjonene jeg ikk fikk med meg, både fordi vi valgte å ikke gå rundt i hele Ekebergparken og fordi noen av dem faktisk bare sees når det er mørkt ute. Jeg vil anta at å se Ekebergparken opplyst er en helt annen opplevelse enn å være der i dagslys som vi var på søndag. Det hadde vært artig å oppleve en annen gang. Men jeg vil nok ikke gå hele veien opp en gang til, det var rett og slett for slitsomt. Ihvertfall med den oppakningen jeg hadde med fotoutstyr og det hele. Så det blir nok trikken både opp og ned neste gang. Det blir nok gåing i selve Ekebergparken at det er helt greit å slippe den slitsomme turen opp til Ekebergparken.
Konkavt ansikt i Ekebergparken:
En annen innstallasjon i Ekebergparken:
Og så litt musikk fra Black Debbath:
Siste kommentarer: