Presidentpalasset, den jødiske ghetto, rådhuset og morgengryets port i Vilnius

Jeg hadde lagt meg tidlig kvelden før og hadde vekking kl 7 denne lørdagen, for å få så mye som mulig ut av den siste dagen i Vilnius. Etter å ha besøkt Katedralen, Gediminastårnet og gått gatelangs i Vilnius på torsdag og besøkt KGB-museet i Vilnius på fredag, hadde jeg flere ting jeg kunne tenke meg å se i løpet av dagen! Jeg var klar og på vei ut i 10-tiden. Siden første mål for dagen ikke lå så langt fra Katedralkvartalet i Vilnius, tok jeg buss 17 som tidligere. Med litt hjelp av Google maps i tillegg for å være sikker på at jeg kom meg av på rett holdeplass. Jeg havnet forøvrig på en av de virkelig gamle trolleybussene på vei til gamlebyen. Her har rusten virkelig begynt å ta tak. Når man er ved katedralkvartalet står det et skilt med retningen til Presidentpalasset i Vilnius. Så da var det bare å gå i den retningen. Men jeg må si at jeg gikk meg litt bort. Trodde jeg da.

Det jeg med en gang kanskje trodde kunne være Presidentpalasset, viste seg å bare være Forsvarsdepartementet. Jeg skal ikke påstå at jeg skjønte det det ut ifra av skiltet på bygningen. Men et eller annet departement. Men google translate fikser det meste. Men jeg burde kanskje tatt hintet hvis jeg hadde studert våpenskjoldet for dette departementet. For jeg når jeg dro frem Vilnius in 3 days-brosjyra jeg hadde plukket med meg på flyplassen, ligna ikke bygget i det hele tatt. Men det skulle ligge en kirke like i nærheten, så da siktet jeg ut den isteden. Og da fant jeg etterhvert Presidentpalasset. Nå viste det seg faktisk at når jeg stod og tok bilder av Forsvarsdepartementet, så hadde jeg Presidentpalasset bak meg. Men det var helt umulig å se på grunn av den høye muren som går rundt området. Så jeg hadde med andre ord ikke bomma spesielt mye på Presidentpalasset, jeg hadde bare havnet på feil side.

Jeg kom først til inngangen inn til bakgården til Presidentpalasset, men jeg valgte å ta en runde rundt for å ta litt bilder. Plassen foran Presidentpalasset var fylt av et stort telt med scene og en rekke mindre salgsboder. Det virket som det var en eller annen form for festival. Etter en liten runde tok jeg turen inn i bakgården til Presidentpalasset. Men først måtte man tømme lommene og vise frem hva jeg hadde i baggen jeg hadde med og ta turen igjennom metalldetektoren. Jeg var tydeligvis litt i overkant ivrig med å tømme baggen, jeg fikk etterhvert beskjed om at det bare var å vise hva jeg hadde oppi baggen. Turen igjennom metalltedektoren, «sikkerhetskontrollen» gikk greit. Og det var ganske staselig med alle de friserte trærne og så hadde jeg jo et utrolig flott vær denne lørdagen! Videre inn i hagen eller parken til Presidentpalasset var det også et museum, et museum som heter Centre for civil education som åpnet så seint som 10. mars 2016.

Inngangen er gratis, men må vise en eller annen form for id-kort/papirer for å få full glede av dette museet. Alt er selvfølgelig på litauisk, men det løses med at man får utdelt en iPad som sørger for at man får engelsk oversettelse og utvidet informasjon om det meste. Når man finner symbolet på veggen eller på et objekt som indikerer at det er mer informasjon tilgjengelig, så skanner man dette symbolet med iPad’en. I mitt tilfelle kommer det da opp informasjon på engelsk. Det aller meste er oversatt til engelsk, men det ene rommet jeg var i, var ikke alt oversatt til engelsk enda. Men jeg regner med at dette er noe som gjøres fortløpende. Jeg må si at dette var en veldig praktisk måte å gjøre dette på. Istedenfor å f.eks ha informasjon og forklaring på det man ser som lyd via hodetelefoner. Jeg synes det var mye lettere å skanne det man ville ha mer informasjon om og lese det man ønsket, før man valgte å gå videre.

Det første og største rommet er om Litauen og Litauens historie fra 1253 frem til i dag. Det som interesserte meg mest var første og andre verdenskrig, da de fikk deres selvstendighet og litt nyere historie som når de ble medlem av EU og når de innførte euro. Litauen ble medlem av EU 1. mai 2004 og euro ble innført 1. januar 2015. Ikke mer enn 2,5 år siden euroen erstattet deres egen valuta litas. I et av de andre rommene har de viet ganske mye plass for å forklare hvordan regjeringen er bygget opp, frie valg og hvordan økonomien fungerer. Her kan man f.eks visuelt få se hvordan et statsbudsjett er bygget opp, og at hvis man gjør noen endringer på en post, så vil det få konsekvenser for andre. Det er ikke bare å spytte inn penger ett sted og forvente at de kommer ut av løse lufta. De må tas fra et annet sted.

Jeg brukte en times tid inne på museet og benyttet etterpå anledningen til å sitte og ta livet med ro i parken til presidenten. Det vites ikke om presidenten var hjemme eller ei, jeg så ihvertfall ingenting til henne. Sittende president i Litauen er Dalia Grybauskait og ble den første kvinnelige president i Litauen i 2009. Etterpå tok jeg turen til framsiden av Presidentpalasset hvor en eller annen festival var i gang og det var både menn og kvinner i nasjonaldrakter på scenen og sang noe som hørtes ut som folkesanger. Artig å kunne se hvordan deres «bunad» også ser ut. Her er det like store variasjoner som vi er vant med hjemme. I likhet med våre egne bunader fra land og strand rundt langs fra lange Norge, er også Litauens nasjonaldrakter fargerike og veldig fine! Det ble også solgt mat og drikke og diverse gjenstander fra bodene rundt på området.

Jeg for min del tok lunsjen på Pilies Katpédélé som bestod av en Cæsarsalt og to halvlitre med Varniuku dunkel øl! Jeg ville ha et lett måltid, så en Cæsarsalat passet perfekt. Det hører også med at jeg syntes den var så fryktelig god på torsdagen. Men nå må det ha vært en annen kokk på kjøkkenet, for den var ikke like god denne gangen. Så absolutt god, men prikken over i’en manglet rett og slett. På vei til rådhuset som ligger i gamlebyen snublet jeg tilfeldigvis over den svenske ambassaden i byen. Utenfor rådhuset fant jeg et brudepar som det ble tatt bilder av og det stod en Hummer limousin utenfor og ventet. Jeg var egentlig på vei til å finne den jødiske ghettoen fra andre verdenskrig i Vilnius, men klarte å overse veien inn til ghettoen. Men skjønte fort at jeg hadde gått for langt når jeg kom til rådhuset.

Men det er like i nærheten, og i Vilnius in 3 days-brosjyra hadde jeg sett et utrolig sjarmerende hus med grønne skodder. Og det var i utgangspunktet dette jeg så etter, men da må man litt lengre inn i gata. På vei inn til den jødiske ghettoen i Vilnius står det et informasjonsskilt om ghettoen i ett av vinduene. Med kart over området, bilder fra krigens dager og ganske mye informasjon:

On 24 June 1941, Vilnius was occupied by German troops and from the early days of the Nazi occupation, the remaining Jews in the city were persecuted and murdered: by September 1941 several thousand Jews had already been murdered.

The Vilnius Ghetto was established on 6 September 1941 on the initiative of Vilnius City Commisioner Hans Hingst. Up to the end of October 1941, there were two ghettos in Vilnius – Large (about 30.000 prisoners and Small (9.000-11.000 prisoners). Most of the Jews imprisoned in the Large Ghetto were qualified specialists and skilled workers, while the Small Ghetto was the ghetto of the incapacitated (the elderly, frail and sick). By the end of 1941, German and Lithuanian police units and SD special squad (Sonderkommando) had killed about 30.000 Vilnius Jews in Paneriai Forest, located outside the city. During the mass killing actions, all the residents of the Small Ghetto were killed and this ghetto ceased to exist.

During the period of December 1941 – March 1943 there was no mass killings of ghetto prisoners as the demand for labour force in the German war economy increased. During this period the Ghetto became a kind of «state within a state», with its own government, police, various workshops, forms of spiritual and cultural life and institutions. The Jewish Council (Judenrat) was the highest authority of Ghetto self-government. Various departments were subordinate to the Jewish council: Labour, Health, Social Aid, Food and Housing, etc. The Labour Department was the most imprtant in the Ghetto. The administration of the Ghetto related the hope of survial of the Ghetto prisoners to their economic usefulness to the Germans. About 14.000 (two-thids) of the prisoners of the Ghetto were working in various factories, workshops and labour camps. In July 1942, persuant to a decision of the Nazi government, the Jewish Council was dismissed and Jakob Gens was appointed the ruling authority in the Ghetto, the «Ghetto Representative».

On 23-24 September 1943, the occupational authorities liquidated the Ghetto. About 14.000 Vilnius Ghetto prisoners were deported to labour and concentration camps in Estonia, Latvia and other countires. Around 2.000-3.000 Jews still worked at various institutions in Vilnius, whick were important to Germans. In early July 1944, with the Red Army approaching Vilnius, however, the last remaining Jews in Vilnius were killed. Only about 2.000-3.000 Vilnius Jews of 58.000 survived the Nazi occupation.

I dag er den tidligere jødiske ghettoen i gamlebyen av Vilnius en utrolig sjarmerende bydel! Utenfor bygningen med de grønne skoddene kom jeg i prat med to norske damer. Jeg husker ikke helt hva jeg sa for noe, men det var et eller annet jeg sa til dem på norsk ihvertfall, som gjorde at dem gjerne ville prate litt. Og få litt hjelp til å ta noen bilder av dem foran bygningen med de grønne skodddene og kirken som ligger i bakgrunn. De ville gjerne også ta et bilde for meg, men jeg takket høflig nei. Jeg er forholdvis flink til å ta selfies som jeg sa. Men jeg fikk faktisk ikke rota meg til å ta en eneste selfie for den saks skyld. Jeg prøvde meg på en litt senere på dagen, men det bildet ble jeg overhodet ikke fornøyd med, så det har jeg droppa å bruke. Må innrømme at jeg ikke er så veldig glad i å ta selfies når det er masse folk rundt meg. Jeg er nok ikke blant de som synes er den største selvfølge at dette skal tas overalt og til enhver tid. Jeg tar jo selfies jeg også, men da er jeg som regel enten helt alene eller ganske alene.. eller litt påseila for den saks skyld.

Et litt artig innslag rundt kvartalet ved rådhuset var en «PARTY BIKE» som syklet rundt. Her sitter en rekke festdeltagere på hvert sitt sykkelsete rundt en «bardisk» og tråkker for harde livet for at de skal komme seg rundt i byen. Helt fremst sitter det en og styrer. Men han har ingen påvirkning på fremdriften ser det ut til, det er det festdeltagerne som må sørge for selv. Jeg tok litt bilder og gikk etter dem for å ta noen nærbilder også. Det ble lagt merke til og jeg fikk noen tommel opp fra partysykkelen! Sikkert en artig greie for en gruppe som har lyst til å se litt av byen og kose seg med øl samtidig! Partysykkelen har også tak, så her er man skjermet for både regn og sola for den saks skyld.

Utenfor Radisson BLU-hotellet stod det en utrolig lekker Bentley Continental GT som jeg selvfølgelig måtte ta noen bilder av. Tidligere på dagen hadde jeg også tatt bilder av en Rolls-Royce Phantom, generasjon 7 som ble produsert mellom 2003 og 2016. Denne generasjonen har også versjonene Rolls-Royce Phantom Drophead Coupé som kom i 2007 og Rolls-Royce Phatom Coupé som kom i 2008. Etter hva jeg kan skjønne har ingen av disse blitt produsert etter 2016. Men av disse to bilene er det uten tvil Bentley Continental GT som er den lekreste bilen! Den kom forøvrig i 2003 og produseres fortsatt. Og det er ikke noen tvil om at slike biler skiller seg litt ut i mengden.

Det siste jeg ville få med meg denne dagen var Morgengryets port, Gate of Dawn. Morgengryets port er en byport i Vilnius, og er en av de viktigste religiøse, historiske og kulturelle byggene i byen. Mer om Morgengryets port fra wikipedia:

Den ble bygget mellom 1503 og 1522 som en del av Vilnius bymur, hovedstaden i Storfyrstedømmet Litauen. Porten er også kjent som Medininkai-porten, da den førte til landsbyen Medininkai sør for Vilnius samt Astra broma, avledet av det litauiske ordet astra, som betyr skarp. Dette er den eneste av de opprinnelige ni byportene som fortsatt eksisterer, de andre ble revet av myndighetene på slutten av 1700-tallet.

På 1500-tallet var det vanlig å oppbevare religiøse relikvier i byens porter for at beskytte byen mod angrep og velsigne de reisende. Kapellet i Morgengryets Port inneholder et ikon av den hellige jomfru Maria. Det hevdes at ikonet har mirakuløse virkninger. Gjennom århundrene har bildet vært et av Vilnius’ symboler og mål for tilbedelse fra både katolske og ortodokse innbyggere. Tusenvis av Votivgaver pryder veggene og mange pilegrimer fra nabolandene kommer for at be foran ikonet. Det feires messer som holdes på både litauisk og polsk.

Etter andre verdenskrig ble dyrkelsen av Maria-ikonet Vår Frue av Morgengryets Port utbredt i litauiske og polske samfunn verden over og fortsetter i mange kirker innviet til jomfru Maria i Europa og Amerika. Den største kirke som er viet til Vår Frue av Morgengryets Port er Mariakirken i Gdansk, Polen.

Ikonet er også viktig i utviklingen av dyrkingen av den guddommelige barmhjertigheten. Dette er stedet der bildeframstilling av den guddommelige barmhjertigheten for første gang ble feiret med barmhjertighetens fest.

Den 4. september 1993 bad pave Johannes Paul II i kapellet ved Morgengryets Port. Kirkefestivalen for den hellige jomfru Maria, barmhjertighetens mor, avholdes i den tredje uke av november og har stor betydning for Vilnius erkebispedømme.

Slike byporter kan være utrolig fine på innsiden, men hvis man tar turen igjennom og ser hvordan Morgengryets port ser ut på den andre siden, på utsiden, kan man trygt si at medaljen har en bakside. En ganske kjedelig sådan. Denne er på ingen måte gjort så fin som på innsiden. Legg merke til at man har valgt å beholde noen «firkanter» av den opprinnelige fasaden. Det ser ut til at byporten Morgengryets port har hatt flere forskjellige fasader siden den ble bygget mellom 1503 og 1522. Men det er vel naturlig at den fine siden er vendt inn mot byen, det er jo der byens innbyggere er. Det var fryktelig mye folk som kom og gikk ved Morgengryets port for å se og ta bilder av porten. Jeg tok derfor ikke turen inn for å ta en titt på ikonet av den hellige jomfru Maria.

På vei tilbake snublet jeg innom en pub som heter The Portobello. En britisk pub og jeg bestilte selvfølgelig en Guinness. Jeg drikker vanligvis lokalt øl når jeg er på tur, men det skader vel ikke å ta en tur innom en britisk pub og sikre seg en Guinness også. Mens jeg hadde betalt 2,60 euro for Varniuku dunkel tidligere, kostet det 3,90 euro for en Guinness. Jeg benyttet anledningen til å telle opp alt jeg hadde av mynt i håp om at jeg kunne bli kvitt så mye smårask som mulig før jeg skulle hjem. Og jeg brukte alt jeg hadde av 50, 20, 10, 5 og 2 eurocent-mynter. Den største mynten var en 2 euro mynt. Det blir mye av disse myntene i lomma etterhvert, og det er veldig greit å bruke dem opp før man skal hjem.

Det var veldig lite folk inne på The Portobello, men må si det var en utrolig artig pub inne i en bakgård i gamlebyen, kort avstand fra Morgengryets port. Ved selve bardisken hadde de delt en Mini i to og plassert den ene foran og den andre ved siden av bardisken. Selvfølgelig en Mini med det britiske flagget på taket! Legg også merke til gjenbruket av Guinnessboksene som lysestake for kubbelys! Artig. Etter at jeg hadde vært på The Portobello en liten stund dukket det opp en liten gruppe med unge nordmenn. De pratet mye om at de hadde vært på fylla kvelden før og ville varme opp litt for dagens fest. En av gutta gikk til baren for å bestille for de to andre. Han ene som ble sittende igjen ved bordet fikk seg litt av en overraskelse når kompisen kom med øl’en hans. Han hadde fått en Carlsberg non-alcoholic! Det gikk ikke upåaktet hen kan du si. Kompisen tilbød seg å kjøpe en ny øl til han. Var det en misforståelse mellom bartender og nordmannen, eller var det ment som en fleip fra nordmannen til kompisen sin, mon tro?

Jeg avslutta med en bedre middag på Pilies Katpédélé. Denne gangen bestilte jeg noe av det dyreste de hadde på menyen, «leg of lamb» til 15 euro. Og jeg må si at dette smakte helt fortreffelig! Jeg nøyde meg med en halvliter Varniuku dunkel til maten. Utenfor restauranten møtte jeg noen av damene i nasjonaldrakter igjen. Et utrolig fargerikt innslag i bygatene! På vei fra restauranten for å ta bussen tilbake til hotellet passerer jeg katedralkvartalet for n’te gang. Og nå har de faktisk fjernet hele «dronebanen» og den store plassen rett ved katedralen er igjen «tom». Jeg fikk derfor tatt noen flere bilder av katedralen og klokketårnet fra en litt annen vinkel enn jeg hadde hatt mulighet til tidligere. Det var her jeg prøvde meg på å ta en selfie, men det ble heller mislykket.

Jeg tok det siste bildet kl 18.01 lørdag kveld, og jeg var dermed på vei tilbake til hotellet. Årsaken til at jeg dro så tidlig tilbake til hotellet lørdag kveld, er fordi jeg skulle avgårde midt i svarte natta for å fly hjem igjen. Jeg la meg derfor ganske tidlig på kvelden for å få meg litt søvn før jeg måtte opp igjen på natta. Hadde det ikke vært for at jeg skulle reise hjem så tidlig søndag morgen, så hadde jeg valgt å ta buss 3G tilbake til flyplassen. Men den siste bussen hadde gått for dagen, og den første bussen gikk alt for seint til at jeg kunne komme meg til flyplassen i tide. Det var riktignok en nattbuss som gikk til OK tid, men det betydde at jeg måtte gå ganske langt for å komme meg til nærmeste holdeplass. Lørdagen i Vilnius ble det 14.706 skritt.

Derfor hadde jeg allerede før jeg dro til gamlebyen i Vilnius på lørdag forhåndsbestilt «drosje» med appen Uber. Men jeg må si at jeg ble veldig usikker når man får beskjed om at man ikke er garantert en bil. Det forutsetter at det er en bil tilgjengelig og at noen faktisk ønsker å ta turen «midt på natta». Jeg hadde tidligere også lest at det var håpløst å bruke Uber hvis man kom for seint til flyplassen i Vilnius. Derfor valgte jeg å teste ut en av de andre appene jeg hadde lest om på forhånd, eTAKSI. Denne appen og tjenesten hadde jeg lest utrolig mye positivt om. Prisforskjellen var heller ikke noe å snakke om. Den var også mye enklere å ta i bruk enn Uber. Her var det bare å laste ned og installere appen og legge inn sitt telefonnummer, og vips så var man oppe å gå.

Appen vet jo selvfølgelig hvor du befinner deg, og når du skal bestille en drosje, søker du bare opp dit du skal og trykker på bestill. Så velger man hva slags type bil man ønsker eller ikke ønsker, og om man ønsker bil med en gang eller til et bestemt klokkeslett. Når man trykker på bestill, får man beskjed om at det kan ta inntil 5 minutter før man får turen bekreftet. Jeg tror det bare gikk et par minutter før jeg fikk beskjed om at en sjåfør hadde akseptert turen og at han ville være på plass kl 04.00 søndag morgen utenfor hotellet, LEU Guest house. I appen får man også vite hva sjåføren heter, registreringsnummeret på bilen, hva slags bil han kjører og hvilken farge det er på den. Da følte jeg meg mye tryggere på at det faktisk kom til å komme en bil for å hente meg og kjøre meg til flyplassen.

Jeg fikk meg derfor en kort, men god natts søvn før det var på tide å komme seg opp for en dusj og vente på min forhåndsbestilte eTAKSI. 20 minutter før «hentetidspunktet» begynte mobilen å vibrere og pipe og jeg fikk beskjed om at bilen var på vei, hvor den befant seg på et kart og hvor lenge det var til bilen var fremme. Jeg kunne følge hvor bilen befant seg helt frem til den var på plass utenfor hotellet. På det tidspunktet var jeg allerede på utsiden av hotellet og ventet på bilen! Når man bestiller drosje med eTAKSI velger man også om man vil betale med kontanter eller kort. Det er nok viktig å velge kort hvis man ikke har kontanter, for jeg vet ikke om alle bilene har mulighet til å betale med kort. eTAKSI har flere forskjellige kategorier biler, her er det både offisielle drosjebiler og sjåfører som kjører med sine egne biler. Det var en av sistnevnte som takket ja til min tur kl 04.00 søndag morgen til flyplassen i Vilnius.

Drosjeturen hadde blitt estimert til å koste 5,50 euro ved bestilling! Turen til flyplassen er heller ikke av det lange slaget, den er bare på 5 kilometer og skal ifølge Google maps ta omtrent 11 minutter. Hva eTAKSI-turen vil koste til slutt er selvfølgelig avhengig av hvor mye trafikk det er. Men noe særlig trafikk mellom kl 04.00 og 04.15 en søndag morgen kan man vel ikke forvente. Og det var det heller ikke. Og turen som på forhånd var estimert til 5,50 euro, kostet meg bare 4,0 euro! Jeg betalte med kort og var kjempefornøyd. Det vil si at er man i Vilnius så er det grisebillig å benytte seg av eTAKSI rundt i byen! Jeg for min del hadde bare benyttet meg av buss hittil, og den kostet 1 euro per tur. Det er jo selvfølgelig ekstremt billig, men å betale 4-5 euro for en drosjetur svir jo heller ikke spesielt mye i lommeboka. Spesielt hvis man er flere, så vil jo eTAKSI lønne seg! Og da har man selvfølgelig fordelen med at man blir hentet rett utenfor hotellet og blir kjørt helt frem dit man skal.

Jeg var tidlig ute på flyplassen i Vilnius som vanlig, flyet skulle ta av kl 6.45 lokal tid og lande på Gardermoen kl 7.45 norsk lokal tid. Hjem fra flyplassen i Vilnius til Gardermoen var det Ryanair sitt fly EI-ENF fra oktober 2010 som fraktet meg trygt frem. Jeg hadde bare med meg håndbagasje og slapp å vente på kofferten selvfølgelig. Jeg måtte dog vente litt før minibussen fra Dalen parkering kom for å hente meg på Gardermoen. Bilen hadde stått utendørs hos Dalen parkering i noen dager, og den så rett og slett ikke ut. Jeg hadde også fått litt fugleshit på bilen, så det første jeg gjorde når jeg kom hjem, eller ihvertfall nesten helt hjem, var å kjøre til Østfold trailervask på Hafslund for å vaske bilen. Det var såpass tidlig på søndagen fortsatt, så jeg valgte å kjøre en tur til foreldrene mine og ble der i seks timer og pratet litt.

Hjemreisedagen ble det 3.699 skritt og det vil si at summen av antall skritt i løpet av disse fem dagene ble 52.390 skritt! Turen hjem med bilen gikk greit unna med et forbruk på 0,53 liter diesel per mil.