En tur innom tanksskytebanen i Trandumskogen

Når jeg dro fra Garbekkegga i Østerdalen lørdag formiddag klokka 12.38 hadde jeg ikke bestemt meg for hvor jeg skulle ta den siste natten enda. Men jeg hadde ihvertfall bestemt meg for at jeg ikke skulle kjøre hjem allerede lørdag. Jeg ville ha en natt til før jeg reiste hjem på søndag. På vei sydover ble det et lite stopp ved Langset litt før Minnesund hvor jeg hadde en liten pause. En liten plass på en høyde med utsikt ned til E6 og Mjøsa. Det neste stoppet på turen var alt annet enn planlagt. Det hadde jeg ikke en gang tenkt på på forhånd. Men av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på Tanksskytebanen som ligger i Trandumskogen. Jeg var jo på vei sydover mot den nå, så det ville være dumt å ikke ta turen innom. Jeg hadde sett en del bilder fra dette stedet, men aldri vært innom selv. Nå hadde jeg en gylden mulighet til å ta en tur innom og få tatt noen egne bilder.

Turen fra Langset til Trandumskogen var bare på 37 minutter, så det var i grevens tid at jeg kom på denne idèen. Jeg får parkert på parkeringsplassen rett før bommen som hindrer at man kjører inn til selve minneplassen ved Trandumskogen. Litt om Trandumskogen fra wikipedia:

Trandumskogen i Ullensaker ble i mai 1945 en av de første tyske massegravene man oppdaget i Norge. Den tyske bøddelen Oscar Hans var øverste offiser for avdelingen som sto for disse henrettelsene. I alt ble 173 nordmenn, 6 briter og 15 russere henrettet her. Mange var dømt til døden av tyskerne, men mange ble også henrettet uten dom. Etter krigen ble norske landssvikfanger og ledende NS-folk brukt under oppgravingen av gravene.

I dag er det reist et minnesmerke over dem som ble henrettet i Trandumskogen under den andre verdenskrig. Trandumskogen har i dag status som nasjonalt minnesmerke.

På minnesmerket står det skrevet:

I KAMPEN FOR FRIHETEN
UNDER KRIGEN 1940 – 1945
BLE HER I TRANDUMSKOGEN
173 NORDMENN 15 SOVJET-
BORGERE OG 6 BRITER
HENRETTET AV FIENDEN

Jeg tok ikke turen inn i skogen for å se på de forskjellige gravsteinene som står der, men tok bilder av minnesmerket som ble satt opp i 1954 og minneveggen med navnene til alle 194 som ble henrettet av tyskerne i Trandumskogen. 173 nordmenn, 6 briter og 15 russere. Mange var dømt til døden av tyskerne, men mange ble også henrettet uten dom. Trandumskogen ble i mai 1945 en av de første tyske massegravene man oppdaget i Norge. Etter krigen ble norske landssvikfanger og ledende NS-folk brukt under oppgravingen av gravene.

Denne informasjonen kan man lese på stedet:

TRANDUMSKOGEN

I løpet av krigen 1940/1945 ble det henrettet nærmere to hundre personer i Trandumskogen og på Flatnermoen. Henrettelsene på Flatnermoen var de første. De fant sted så tidlig som den 29. desember 1941. Så fulgte tre år da det stadig var henrettelser i sjølve Trandumskogen. Siste eksekusjon ble foretatt den 30. oktober 1944. Ved alle eksekusjonene var det portforbud i Trandumleiren. Dessuten ble det vanligvis foretatt før arbeidstid slik at nordmennene som arbeidet i leiren ikke skulle oppdage noe. Men likevel seiv det ut rykter om det som gikk for seg i Trandumskogen.

Ved en av de første henrettelsene trosset en tysk soldat portforbudet. Ved en tilfeldighet oppdaget han at det foregikk noe. Han ble nysgjerrig, og uten å bli oppdaget overvar han henrettelsen. Seinere fortalte han det han hadde sett til en norsk arbeider. Denne lovte at han ikke skulle si noe om det han hadde fått greie på, for hvis det kom andre tyskere for øre ville soldaten utvilsomt bli skutt.

Ei tid seinere satt arbeideren på med godsruta til Oslo. Sjåføren var en av lederne i Milorg på stedet. Det var arbeideren klar over, så han fortalte han hele historia. Dette skjedde så tidlig som i 1942. Umiddelbart etter frigjøringa rapporterte milorgmannen det han visste om Trandumskogen til sine overordnede i Milorg. Dette førte til at det ble satt i gang undersøkelser som avslørte det som hadde foregått der. Etter at undersøkelsene hadde blitt satt i gang, kom det stadig opplysninger fra folk som visste et eller annet om henrettelsene.

Tyskernes anstrengelser for å holde dem hemmelige hadde ikke hindret våkne nordmenn fra å skjønne at det foregikk noe ekstraordinært.

Det var Oslo Kriminalpoliti som stod for etterforskinga og utgravingsarbeidet i saka om Trandumskogen. Engasjert i dette arbeidet var overbetjent ved Kriminalavdelingen i Oslo, Hafredal, første betjent ved Kriminallaboratoriet, Rol, overbetjent Hauge, politilege Hansen og politifullmektig Lindboe Nordtømme. Kommisjonen sikret seg raskt lederen for Gestapos eksekusjonspelotong Hauptstürmbannführer Oscar Hans, noe som sjølsagt var av stor betydning. Ved hjelp av han og av de andre impliserte som ble arrestert i forbindelse med saka, fikk en et mer presist bilde av det som til da var anelser og rykter.

SKUTT BLIR DEN —

Grunnen til henrettelsene, i de tilfellene der tyskerne hadde noen angivelig grunn, var for det meste illegalt arbeid og forsøk på å forlate landet for nordmennenes vedkommende. Dette gjaldt 136 nordmenn. De fikk sin dødsdom offentliggjort. De resterende 37 norske statsborgerne som ble henrettet i Trandumskogen, ble tatt av dage uten lov og dom. Noen av disse ble henrettet i forbindelse med Telavågaffæren. To gestapister ble skutt i Telavåg da Gestapo stoppet et forsøk på englandsfart. Da ble det sjølsagt represalier i form av masseødeleggelser og henrettelser. Andre ble tatt ut på Grini ved såkalt “Blomsterplukking” og skutt fordi sabotører sprengte et militærtransporttog i Mjøndalen.

De fleste av russerne som ble skutt, var krigsfanger som hadde rømt fra fangestransport. De lå fordelt på gravene 3, 6 og 15. (De seinere lister)

Fem av de seks engelskmennene som lå i grav 9 var commandosoldater fra et av de glideflyene som måtte nødlande under forberedelsene til aksjonen mot tungtvannsanlegget på Rjukan. Den siste, R. P. Evans, var med Shetlands-Larsen på det mislykte toktet mot Tirpitz i november 1942. Han ble hardt såra da karene var på veg over til Sverige. Da kameratene trudde han ville dø med en gang, og da han dessuten var i engelsk uniform, ble han etterlat uten at de skaut han slik som regelen var. Tyskerne de hadde vært i kamp med, tok han til fange og sendte han til sjukehus der han var til han ble helt frisk. Så kjørte de han ut i Trandumskogen og skaut han sammen med de andre commandosoldatene. De trosset alle internasjonale konvensjoner, da både russerne og engelskmennene ble skutt i uniform.

HENRETTELSENE

Kvelden før henrettelsene fikk de fleste snakke med en prest, som oftest Dagfinn Hauge.

Tidlig om morgenen ble fangene bakbundet og bundet sammen to og to etter at de hadde levert verdifulle klær og effekter. De måtte fjerne ting som seinere kunne komme til nytte ved en eventuell identifisering. Etter det ble de ført til lastebiler med presenninger over for å bli kjørt til Trandumskogen. Som tidligere nevnt ble eksekusjonene vanligvis foretatt før arbeidstid, og alle soldatene i Trandumleiren hadde portforbud.

I skogen venter en eksekusjonspelotong med Hauptstürmbannführer Oscar Hans som leder. Denne pelotongen, bortsett fra Oscar Hans som var under kommando, bestod av frivillige tyske soldater som så det som en stor ære å få skyte norske patrioter. Gravene var ferdig oppgravd. De som skulle skytes ble ført frem til gravkanten og skutt med prosjektiler av grovt kaliber. Oppgravingene og obduksjonene seinere viste at begge de som var bundet sammen ikke alltid døde da gravene ble fylt igjen. I et tilfelle fant man en mann som lå på botnen av grava, og som med ei hand hadde gravd forbi de som lå over han. Under obduksjonen ble det funnet lik som hadde svært mye sand i lungene. De hadde åpenbart pustet etter at grava var blitt kasta igjen.

Etter henrettelsene ble det fylt et lag med uleska kalk over likene. Kalken skulle løse seg opp og forbrenne likene slik at det skulle bli umulig å identifisere dem. De fleste gravene ble fylt igjen med en gang, mens gravene 4, 8, 10, 11 og 17 lå åpne ei tid da henrettelsene gikk over flere dager. (Se seinere lister). Etter at gravene var fylt igjen, ble alle spor forsøkt utsletta. Tomme patronhylser ble samla sammen, eventuell grus som hadde kommet ut av skogbotnen ble sopt sammen. Hensikten var tydeligvis å skjule alt for ettertida. Men de gjorde særlig en ting som virket mot hensikten. De rykka opp busker og små trær i nærheten og planta disse på gravene. De døde naturligvis, og og det ble straks lettere å finne gravene for etterforskningskommisjonen. Det var i det hele tatt mye ved fremgangsmåten deres som viste at de ikke var så helt sikre å utfallet av krigen. Tegn på dette var kalken og den omhyggelige reingjøringa av området etter igjenkastinga av gravene. Hva skulle det være til viss det ikke var for å skule sine gjerninger når oppgjøret kom? Henrettelsene på Flatnermoen var av en annen karakter enn de i Trandumskogen. Likene lå i trekasser. Alle var fra Jæren. Et spørsmål som en naturlig stiller seg, er om disse i det hele tatt er henrettelser på Flatnermoen. Hvorfor skulle de i så fall ligge i kasser? Det spørsmålet vår en vel aldri svar på.

UTGRAVINGSARBEIDET

I løpet av sommermånedene i 1945 ble gravene åpnet. Det var tidligere nazister som måtte grave under ledelse av etterforskningskommisjonen fra Oslo Kriminalpoliti. Natt og dag holdt H. S. tropp 1221/14 under ledelse av tidligere nevnte milorgmann vakt over området.

Gravens dybde varierte sterkt. Noen lik lå bare 0,3 m under jordflata, mens andre lå så dypt som 3,6 meter. Mange av lika var sterkt oppløste. Som tidligere nevnt var to og to bundet sammen, i enkelte tilfeller med ståltråd. Stanken var sjølsagt forferdelig. Alt dette gjorde arbeidet vanskelig. Til tross for vanskene måtte arbeidet utføres grundig og nøyaktig, slik at seinere identifisering ikke skulle bli mer komplisert enn den i alle tilfelle ville bli. En representant for politiet og en lege var alltid tilstede ved de gravene det ble arbeidet med, for å sikre at ikke klesrester og separate legemsdeler skulle komme med andre lik enn de som de tilhørte.

Da likene var tatt opp, ble de sprøytet med desinfiserende midler. De ble merket med gravnummer og andre data om plassering i grava osv. Hvert like blei lagt på ei båre som var merket på samme vis som liket. Det blei tatt foreløpige undersøkelser av klær og lommeinnhold, alt blei omhyggelig protokollert. Bårene ble plassert på lastebiler med høge lemmer etter å ha blitt pakka inn i tjukt maskinpapir. Over bårene ble det lagt tjukke lagt med friskt granbar. De ble fraktet til Rikshospitalet i Oslo. Der ble de satt i kjølerom til identifiseringa kunne ta til.

IDENTIFISERINGSARBEIDET

På Rikshospitalet ble likene identifisert av en kommisjon som besto av lederen av rettsmedisinsk institutt ved Rikshospitalet, professor dr. med. G. Waaler, tannlege Ferdinand Strøm, og politifullmektig Helge Lindboe Nordtømme.

Det første som ble gjort var å måle lengden på likene. Deretter ble det foretatt en ny og grundigere undersøkelse av spesielle kjennetegn på klærne, lommeinnhold, ringer, skonummer, m.m. Hver av de tre medlemmene av kommisjonen gjorde sine notater. Rettsmedisineren obduserte så likene for å finne spesielle kjennemerker som beinbrudd, hodeskader og spor etter operative inngrep. I de tilfellene der hodet ikke var for mye ødelagt av den grove ammunisjonen som var nyttet til henrettelsen, ble kjevene eller kjeverestene sagd ut og lagt på krukker med sprit. Disse ble omhyggelig merket. Tannlegen utarbeidet seinere beskrivelser av tannsetta. Alle ting som kunne være av betydning for identifiseringsarbeidet, som fyllinger, gullplomber, protester osv. blei sjølsagt tatt med.

Da alle beskrivelser, medisinske som odontologiske, var ferdige, begynte det egentlige identifiseringsarbeidet. De tre i kommisjonen sammenlignet notatene sine, og ingen av lika ble regnet for identifisert uten at alle tre var enige om resultatet.

Ei stor hjelp under arbeidet var opplysninger om fangebelegget ved de forskjellige anstaltene. Framsynte fanger begynte tidlig under krigen systematisk å registrere alle de som kom og dro fra fengslene. Notatene ble smugla ut og var til uvurderlig nytte i etterforskningsarbeidet.

Likevel var det mange som var blitt henrettet uten at noen visste om det. Det var disse som kom til å skaffe kommisjonens mest hodebry.

De pårørende var meget hjelpsomme med å skaffe materiale som var til nytte for etterforskningskommisjonen. Det kom til røntgenbilder, tannjournaler, opplysninger om de enkeltes klær, utseende osv. Ved å sette sammen dette puslespillet av iakttagelser og opplysninger oppnådde kommisjonen å identifisere alle de 194 ofrene, så nær som en som er oppført som ukjent russer (grav 15).

Her følger en oversikt over de opplysningene som førte til identifisering av likene:

Alene på tannjournal: 59
Alene på opplysninger om tannforhold: 49
På opplysninger om tannforhold + andre holdepunkt: 23
På journal + andre holdepunkt: 28
I alt identifisert: 162
I alt identifisert odontologisk: 155
(Oversikten gjelder nordmenn funnet i sjølve Trandumskogen.)

Dette identifiseringsarbeidet var av stor betydning, da det var svært viktig å få fastsatt de enkeltes identitet, ikke minst av samfunnsmessige grunner. Både familie- og arverettslige forhold tilsier at slike arbeider blir utført med stort omhu.

RETTSOPPGJØRET

Oscar Hans ble, som nevnt i innledningen, arrestert straks etter frigjøringa. Han var leder for Gestapos eksekusjonspelotong. Kort etter ble en av medlemmene av pelotongen arrestert på Jessheim. Blant mannens eiendeler ble det funnet et bilde av hele eksekusjonspelotongen i skytestilling med ofrene foran. Dette bildet ble sendt til kriminallaboratoriet. Det ble tatt utsnitt av hode og brystparti på hver enkelt. Dette utsnittet ble så forstørra. De impliserte blei etterhvert arrestert. De var å finne i de forskjellige beleggene i Ullensaker. Under forhøret ble hver enkelt forelagt sitt eget bildeutsnitt. De ble spurt om det var dem sjøl som var avbildet. Alle stadfestet det. De ble også bedt om å skrive navnet sitt bakpå utsnittet. Bildene med påskriftene ble seinere brukt mot dem som bevismateriale.

Etter forhøra her i landet ble alle i pelotongen sendt til Hamburg. Der ble de framstilt for den allierte domstolen. Politifullmektig Helge Lindboe Nordtømme representerte den norske påtalemyndigheta. Det var også han som sto for forhørene her i landet.

Alle som hadde meldt seg frivillig til oppdraget, ble dømt til døden ved henging etter en kort prosess. Denne ble eksekvert pr. omgående. Oscar Hans som var under militær kommando som leder for pelotongen, fikk derimot en kortere fengselsstraff. Men han ble fradømt retten til innreise i Norge for alltid.

ETTERARBEIDET

Alt i begynnelsen av 1946 gikk H. S. inn for å få reist et minnesmerke over de som ble skutt i Trandumskogen. Det ble satt opp et kors av ubarket bjørk ved vegen øst for tanksskytebanen. Alle gravene ble markert med steinkant og et lite bjørkekors. I åra som fulgte ble det holdt ei rekke minnehøgtideligheter der. I 1951 tok Krigsdeltagerforbundet opp saka om et minnesmerke i Trandumskogen. Der ble oppnevnt en komite som besto av: Fredrik J. Bølling, oberstløytnant, komiteens formann. K. D. F. Hallgeir Furnes, ordfører i Ullensaker, Ullensaker kommune. Sverre F. Hermansen, oberst, plasskommandant på Gardermoen. Jens Kurland, varaordfører i Ullensaker, Ullensaker kommune. Olaf Linnerud, tidligere troppesjef i H. S. 1221/14 K. D. F. Helge Lindboe Nordtømme, overrettssakfører, politiet. Ole Chr. Stokstad, gårdbruker, Ullensaker kommune.

I mellomtida satte fenrik Kuna og hans medarbeidere opp et trekors der minnesmerket ble plassert seinere. Den 10. oktober 1954 ble “Minnesmerket i Trandumskogen” avduka. H. K. H kronprins Olav sto for den seremonien. Professor Per Palle Storm hadde utført den kunstneriske delen av arbeidet. Minnesmerket er hogd av lys Iddefjordgranitt. Mot sør er innhogd en innskripsjon på norsk. Den samme teksten er oversatt til russisk er hogd inn mot øst og på engelsk mot vest. Minnesmerket er plassert sør for gravfeltet (se skisse II).

I forbindelse med det nye minnesmerket ble størstedelen av området fredet (se skisse II). Det gamle bjørkekorset ble bytta ut med et av impregnert tre. Alle kvistene på trærne inne i skogen som ble satt under to meter fra bakken, ble kuttet av. Skogbotn ble ryddet.

I 1968 ble resten av gravområdet øst for tanksskytebanen fredet (se skisse II).

For tiden (1969) arbeider en komite bestående av Olaf Linnerud (formann), Alv Elvertun, Einar Kiil, Rudolf Kuna, Hans Lundseth, Adolf Laache, Håkon Løkken og Magne Solum med å skaffe til veie midler til å få satt opp ei navnetavle over de som ble henrettet i Trandumskogen. Tavla ble utforma av arkitekt Arnestein Friling. Komiteen regner med å kunne avduka tavla den 7. juni 1970. Ullensaker kommune står som ansvarlig for at området holdes istand. De militære myndigheter utfører også et betydelig vedlikeholdsarbeid.

Det blir stadig holdt militære og sivile minnehøgtideligheter ved minnesmerket i sommerhalvåret. Området besøkes flittig av turister. Vanligvis ligger det friske blomster ved minnesmerket og på enkelte graver. Det som før var utydelige stier er blitt til breie parkgater, noe som sier litt om hvor ofte stedet blir besøkt.

De som ga sitt liv for landet, er ikke glømt.

Det var tanksskytebanen jeg primært hadde tatt turen for å ta bilder av. Tanksskytebanen var et øvingsfelt for stridsvogner som består av en skytebane som er ca 300 meter lang og som består av flere store vegger i armert betong med åpninger men uten overbygningen. Veggene som er opptil 10 meter høye står med noen meters mellomrom og banen ender i en voll i fjellet. Veggene skulle fungere som lyddemper for øvelsesskyting med stridsvogn og å stoppe bomskudd. Selv om det finnes en del merker etter en del slike bomskudd, var hensikten å skyte igjennom åpningen på alle veggene og treffe vollen i enden. Men den fungerte også til å kamuflere de henrettelsene som fant sted i Trandumskogen. Trandumskogen ble forøvrig fredet av Riksantikvaren som et krigsminne den 8. mai 2020.

Mer om Trandumskogen her:

Wikipedia.org
lokalhistoriewiki.no
riksantikvaren.no
mia.no

Jeg må nok en tur innom Trandumskogen igjen på et senere tidspunkt for å ta en titt igjennom selve skogen og ta en titt på de forskjellige gravplassene også. I tillegg kunne jeg tenke meg å ta bilder av tanksskytebanen på nytt. Jeg har sett bedre bilder av tanksskytebanen enn det jeg fikk til på dette besøket. Men nå er ikke sol fra skyfri blå himmel det beste utgangspunktet for å ta bilder heller. Men varmt og fint vær da, det er det ikke noen tvil om!

Les mer om turen med bobilen til Senja her: