«

»

jul 26 2017

Skriv ut Innlegg

KGB-museet i Vilnius

Fredag i Vilnius var litt gråere enn dagen før, da jeg besøkte katedralen, Gediminastårnet og gikk gatelangs i Vilnius, så jeg valgte derfor å dra til KGB-museet som jeg hadde lyst til å besøke. Det var ikke slik at det var så dårlig vær at man måtte trekke inn, men når man først hadde lyst til å besøke et museum, så er det jo greit å legge det besøket til den dagen det er litt grått ihvertfall. KGB-museet, eller Museum of Genocide Victims som det egentlig heter, på engelsk. Jeg startet som regel dagen med å ta en enkel frokost på hotellrommet med frukt og appelsinjuice før jeg ruslet en tur bort til RIMI for å bunkre litt. Jeg kjøpte litt å drikke og litt lunsj.

De hadde flere varianter av sandwich-matpakker og ganske mye slikt som jeg kaller «turmat». Kylling, karbonader, kjøttkaker, fiskekaker og slike ting som jeg ofte kjøper med og har med når jeg er på tur. Da snakker vi primært om biltur, så her gikk det mest i sandwich og litt mindre ting. Men det ble også litt av det andre også.

Jeg fortsatte selvfølgelig den gode trenden med å ta buss i Vilnius, det kostet meg svimlende 1 euro å komme til KGB-museet. Det var buss 17 som sørget for å få meg dit denne dagen også. Det er forøvrig en kortere tur enn inn til Katedralkvartalet i gamlebyen. Først litt informasjon om KGB-museet fra wikipedia:

The Museum of Genocide Victims (Lithuanian: Genocido auku muziejus) in Vilnius, Lithuania was established in 1992 by order of the Minister of Culture and Education and the President of the Lithuanian Union of Political Prisoners and Deportees. In 1997 it was transferred to the Genocide and Resistance Research Centre of Lithuania. The museum is located in the former KGB headquarters across from the Luki?kes Square, therefore it is informally referred to as the KGB Museum.

The museum is dedicated to collecting and exhibiting documents relating to the 50-year occupation of Lithuania by the Soviet Union, the Lithuanian resistance, and the victims of the arrests, deportations, and executions that took place during this period.

The museum describes the human rights abuses of the Soviets as the «genocide», while the actions of Nazis are described as «repression against Jewish and other populations of Lithuania.» The Genocide and Resistance Research Centre uses a broadened definition of the term «genocide» to include social groups, such as Lithuanian national intelligentsia deliberately targeted by the Soviets.

History of the building

During the 19th century, Lithuania was part of the Russian Empire. The building, completed in 1890, originally housed the court of the Vilna Governorate. The German Empire used it during its World War I occupation of the country. After independence was declared, it served as a conscription center for the newly formed Lithuanian army and as the Vilnius commander’s headquarters. During the Lithuanian Wars of Independence, the city was briefly taken by the Bolsheviks, and the building housed commissariats and a revolutionary tribunal. Following Zeligowski’s Mutiny of 1920, Vilnius and its surroundings were incorporated into Poland, and the building housed the courts of justice for the Wilno Voivodship.

Lithuania was invaded by the Soviet Union in 1940, and following an ultimatum, became a Soviet Socialist Republic. Mass arrests and deportations followed, and the building’s basement became a prison. In 1941 Nazi Germany invaded the country; the building then housed the Gestapo headquarters. Inscriptions on the cell walls from this era remain. The Soviets retook the country in 1944, and from then until independence was re-established in 1991, the building was used by the KGB, housing offices, a prison, and an interrogation center. Over 1,000 prisoners were executed in the basement between 1944 and the early 1960s, about one third for resisting the occupation. Most bodies were buried in the Tuskulenai Manor, which underwent reconstruction and is selected to host the second Museum of Genocide Victims.

In addition to housing the museum, the building now serves as a courthouse and as the repository of the Lithuanian Special Archives.

Collections

The non-violent aspect of the resistance is represented by various books, underground publications, documents, and photographs. The collection pertaining to the Forest Brothers’ armed resistance includes documents and photographs of the partisans. A section devoted to the victims of deportations, arrests, and executions holds photographs, documents, and personal belongings; this collection is continually expanded by donations from the public, seeing the museum as the best means of preserving the materials.

Holocaust-related exposition

The first exposition mentioning the extermination of Jews in Lithuania during the World War II was opened in the museum in 2011.

De har med andre ord et litt annen bruk av «Genocide» enn de aller fleste. I «Vilnius in 3 days» brosjyren er museet beskrevet slik:

This museum is a reminder of the 50-year-long Soviet occupation of Lithuania. Located in the former KGB headquarters, the museum?s objective is to act as a reminder of the physical, intellectual and spiritual decimation of Lithuania by the Soviet authories. The cells and interrogation chambers used until 1991 can be visited and are located in the basement of the building.

Wed-Sat 10:00-18:00, Sun 10:00-17:00, 4 euros

Det er ganske mange utstillinger fordelt over flere etasjer i KGB-museet. Mesteparten er på litauisk selvfølgelig, men det er også en del informasjon på engelsk. Slik at man faktisk kan skjønne noe av det vi andre også. Inngangen koster forøvrig 4 euro. Vær obs på at de skal ha 2 euro ekstra hvis du skal ta bilder. Nå er det sikkert ikke noe problem å ta et og annet bilde, ingen som sikkert kommer til å legge merke til det. Men så mye bilder som jeg pleier å ta, så var det bare å punge opp de ekstra 2 euroene med en gang. Det er uansett ikke dyrt med 6 euro totalt. Jeg har prøvd å ta så mye bilder som mulig i selve museet, men det er overveldende mye informasjon, mye bilder og ikke minst effekter som er utstilt. De forskjellige utstillingene er delt opp i tidsepoker og temaer forøvrig. Det enkleste er nok å studere bildene jeg har tatt og lese den informasjonen som er tilgjengelig på engelsk. Den engelske teksten har jeg tatt egne bilder av, slik at det er mulig å lese dette.

Turen ned i det gamle KGB-fengselet som ligger i kjelleren i KGB-bygningen syntes jeg var spesielt interessant. Her er nesten alle cellene åpne og man kan gå inn og ta dem i nærnere øyesyn. Det første man møter når man kommer inn i den gamle fengselsavdelingen til KGB er to små oppbevaringsceller som benyttes til nyankomne fanger. Her ble de stående eller sittende i en «boks» på 0,6 kvadratmeter i inntil tre timer før papirene dems hadde blitt gjennomgått og de fikk tildelt en ordinær celle. Etter krigen var det ytterligere seks slike «bokser» som var enda mindre, her kunne man bare stå oppreist. I de to som jeg har tatt bilder av var det først på 60- og 70-tallet at montert en benk, slik at den ventende fangen i det minste kunne sette seg ned. Å stå oppreist inne i en slik «boks» i inntil tre timer kan nok være litt av en påkjenning i seg selv.

Inne i «deputy officers room» satt det ei dame og leste en bok, men hu flytta fort på seg når jeg ville ta noen bilder. Først trodde jeg at det var en av de ansatte, men jeg er jaggu ikke sikker. Mulig det bare var en gjest som benyttet anledningen til å lese en bok, for alt hva jeg vet. Men sannsynlighet for at det var en av de ansatte er vel stor. Mye av det tekniske utstyret, som alarm og kommunikasjon ble installert først i 1975. Ingen av cellene hadde møbler under krigen, det var først i 1947 at det ble satt inn møbler. Det kunne være opp til 15-20 fanger på hver av cellene. Det er litt andre forhold enn hvordan fangene har i f.eks norske fengsler i dag. Gulvene i de fleste av cellene var av bare sement, og fangene sov med klærne på. Lyset var på hele dagen og natten. Celleveggene ble ofte malt, men ikke på grunn av renslighet eller det estetiske. Veggene ble derimot malt gang på gang for å dekke over det som fangene hadde skrevet på veggene i cellene. I 1995 og 1996 ble det utført en test av veggene i en av cellene og det viste seg at cellen hadde 18 strøk med maling.

Det er også en egen celle for «Shredded documents». Mellom 1988 og 1991 prøvde KGB-offiserer å slette alle spor etter sine aktiviteter og prøvde å ødelegge så mye dokumenter som overhodet mulig. De ble enten kjørt igjennom en makuleringsmaskin, revet i stykker, brent eller tatt med til Sovjet. De dokumentene som overlevde er i dag lagret i Special Archives of Lithuania. Dette er et arkiv for alt av dokumenter fra perioden 1940 til 1991.

Cell number 3

This cell contains a small exhibition on the topic of the Nazi occupation and Holocaust in Lithuania (mostly in Vilnius and its surroundings).

During the years of the Nazi occupation, between 1941 and 1944, this building housed the Vilnius Unit of the German Security Police and Security Service (SD). Some of the premises also belonged to the Lithuanian Security and Criminal Police. From autumn 1942, the building housed the Special Squad of the German Security Police and SD (Sonderkommando), which carried out mass massacres in Paneriai of Jews, communists, Soviet activists, and members of the resistance movement.

The basement of the building housed an internal prison. The prison comprised three units, in which people arrested by the German Security Police (Gestapo) and the Lithuanian Security Police and Criminal Police were held separately from each other. Writings of people arrested in 1942-1944 remain in this cell ? mostly in the Polish langugage, although people of different ethnicities were held here, including Poles, Byelorussians, Jews, and Lithuanias.

I celle nummer 3 har jeg sørget for å ta bilder av alt på engelsk, slik at man kan lese:

       

En av de mest grusomme cellene i KGB-fengselet er «The padded cell». Denne cellen er et isolat og alle veggene er polstret og lydisolert for både at fangen ikke skal være i stand til å skade seg selv og for at man ikke skal høre håpløse rop og rop om hjelp fra denne cellen. Her henger det også en tvangstrøye som ble brukt på de fangene som gjorde motstand eller ble psykisk ustabile som følge av tortur. Fem celler som dette er beskrevet i fengselsbøkene til KGB-fengselet.

Det mest grusomme rommet i KGB-fengselet befinner seg enda en etasje ned. Her finner man henrettelsesrommet:

Here, in the execution cell in the basement of the central KGB building, more than a thousand people were killed between 1944 and the early 1960s. Almost one-third of them were sentenced to death by Soviet courts, or so-called «courts of three», for participation in the anti-Soviet resistance.

There are not many records of how death sentences were carried out. It is known that executions were carried out by a special top-secret group of Department A. From 1944 to 1947, the chief (from May 1945 a deputy) of the prison, Lieutnant-Colonel V. Dolgirev, sometimes performed the executioner’s work himself. Up to 45 victims were killed at night during that period. After the execution, the victims were put in the lumber room close the the execution cell, and later they were taken away by truck to the burial places. The remains of 767 people shot between 1944 and 1947 were buried in a mass grave almost in the centre of the town at Tuskulénai. During archaeological excavations carried out from 1994 to 1996 and in 2003, the remains of 724 were unearthed. In Oktober 2004 they were reburied in the columbarium in Tuskulénai.

The burial places of people shot after 1950 (where the death penalty was restored in the Soviet Union) are still unknown. It is supposed that there are several undiscovered mass graves within a radius of 30 kilometres of Vilnius.

Gulvet i henrettelseskammeret (og rommet utenfor) er bygget opp og man går på plass. Gulvet under er dekket med sand og man ser sko, briller, rester av tenner og andre minner etter ofre som arkeologer har gravd frem i senere tid. Selve henrettelsesrommet er på ca 15 kvadratmeter og du kan se en rekke kulehull som vitner om det som har skjedd her inne. Det offisielle tallet sier at 1.031 mennesker ble henrettet i det hemmelige rommet frem til 1963. Men det er mistanker om at antallet i realiteten kan være et sted mellom 3.000 og 4.000. En tv-skjerm viser en sekvens der skuespillere dramatiserer hvordan en henrettelse ble gjennomført. Denne videoen går om og om igjen i en loop. Selv om filmen ikke er tekstet på engelsk, er det ikke så vanskelig å se for seg hva som skjedde i dette hemmelige henrettelseskammeret i kjelleren av KGB-fengselet i Vilnius!

Utenfor det tidligere KGB-hovedkvarteret er det oppført et minnesmerke for de som mistet livet som følge av den sovjetiske okkupasjonen. Ingen russere er hittil straffeforfulgt for de overgrep som ble begått av KGB. KGB-hovedbygningen er en enorm og utvendig ganske fasjonabel bygning. På utsiden av bygningen vil du finne navnet på alle de som man har klart å bekrefte har blitt drept på innsiden av denne bygningen, nærmere bestemt i henrettelseskammeret i kjelleren! Nå tok jeg bare bilder av noen få av disse navnene, men alle de jeg tok bilder av ble drept i 1945, 1946 og 1947. Jeg var på KGB-museet i nesten 2,5 time. Men det er ikke noe problem å bruke enda mer tid hvis man leser absolutt alt av som blir presentert. Inn til høyre etter at man har kommet inn på museet er det også mulig å sette seg ned og se på en video med hodetelefoner. Jeg satt her litt og så på denne videoen.

Når man kommer inn hoveddøra og kommer opp trappa er det et stort informasjonsskilt med piler i alle retninger for å fortelle hvor de forskjellige dele av museet er. I bunn står det også «KASA TICKET OFFICE». Dette er det tydeligvis noen som overser, for dama i billettluka roper stadig på de som bare går forbi. Må si hu opptrådde unødvendig streng og grinete. Jeg skjønner at man vil at alle om kommer innom museet skal betale for å gå rundt og se på utstillingene, men det var da måte på til streng og grinete man måtte være. Men det er kanskje bare slik hu er. Men det er selvfølgelig også en viss fare for at det skjer veldig ofte at folk bare går rett forbi og ikke viser noen interesse til å kjøpe en billett. Og at hu derfor går litt lei av dette. Men det hadde jo vært litt fint med en litt hyggeligere tone uansett. Jeg antar at folk overser at billettluka er der den er, litt tilbaketrukket på venstre side opp trappa, og at de ikke bevisst prøver å snike seg inn på museet uten å betale.

Museet er fordelt på den etasjen man kommer til når man kommer inn hoveddøra, en etasje opp og selvfølgelig KGB-fengselet som er en etasje ned. Henrettelseskammeret er ytterligere en etasje ned. Den øverste etasjen er avstengt og inneholder ifølge informasjonsskiltet kontorer. Jeg synes så absolutt at det var interessant å besøke KGB-museet i Vilnius! For å få et innblikk i grusomhetene under okkupasjonen av Litauen. Etter museet gikk jeg videre inn til gamlebyen og endte opp på den samme restauranten som dagen før, Pilies Katpédélé. Det er nemlig ikke uvanlig at jeg besøker den samme restauranten flere ganger, når jeg først har funnet en jeg er fornøyd med. Maten var bra, stemningen var bra og de hadde ikke minst veldig godt lokalt øl!

Denne gangen bestilte jeg meg potato-meat-dumplings som de har viet store deler av den ene veggen for å reklamere for. De skryter av at de mest sannsynlig har den største porsjonen med denne retten i Vilnius! En vanlig porsjon veier ikke mindre enn 1 kilo! Du får servert to slike «dumplings» som en Zeppeliner, og de ser rett og slett ut som to luftskip. Når jeg spiste Cæsarsalt dagen før, så jeg at noen fikk dette servert, og det så interessant ut. Og så var det ikke noen tvil om at det var fryktelig mye mat for pengene. Og det smakte faktisk ikke så værst. En tradisjonell rett, ikke et gourmetmåltid på noen måte. Men jeg synes det var ganske godt. Men man skal være rimelig sulten for å klare å spise opp alt. For en kilo med kjøtt og potet er fryktelig mye mat! Og det ble selvfølgelig noen øl denne kvelden også. De er flinke til å spørre om du ønsker en øl til når du begynner å nærme deg et tomt glass. Og det synes i grunn jeg er veldig bra, da slipper man å mase/spørre om å få mer å drikke. Det løser seg av seg selv. Jeg nøyde meg med tre halvlitre denne kvelden, men var i restauranten i 1,5 time.

Jeg ruslet derfor videre til Katedralkvartalet og videre til der jeg kunne ta buss 17 tilbake til hotellet. Men det ble selvfølgelig noen bilder underveis. Legg også merke til rekken av utleiesykler som man finner overalt i Vilnius! Så hvis man ikke ønsker å gå hele tiden, er det mulighet for å leie seg en sykkel! Jeg sjekket aldri hva dette kostet, men det er jo mye lettere å komme seg rundt på en sykkel enn om man skal gå hele tiden selvfølgelig. Da får man spart beina litt. Men da vil man jo selvfølgelig ikke få noen skritt på skrittelleren sin heller. Mens jeg satt og ventet på bussen tok jeg litt bilder av de forbipasserende bussene. Det er ikke noen vits å lese en rutetabell eller noe, for det henger en skjerm ved holdeplassen som forteller når de forskjellige bussene kommer. Så da er det bare å vente til bussen dukker opp. Og med myntene klare, er det raskt og enkelt å kjøpe en billett av bussjåføren!

Jeg havnet på en ganske ny og moderne buss fra Solaris denne gangen! Litt i sterk kontrast til mye av de veldig gamle trolleybussene som går i Vilnius! En trolleybuss er en elektrisk buss som ikke går på skinner slik som tog, trikk og t-bane, men som derimot har vanlige hjul og kjører blant vanlig trafikk, men henter strøm fra kjørelinjer hengende over gatene. Trolleybussene har to lange armer som er koblet til kjørelinja, armene er nok lange for at man skal kunne ha litt «avvik» fra strømlinja. Det har vært trolleybusser flere steder i Norge, Drammen var først ut i 1909. Oslo fikk i 1940, mens Stavanger og Bergen fikk etter andre verdenskrig i henholdsvis 1947 og 1950.

Stavangers trolleybusser ble nedlagt i 1963, Drammens i 1967 og Oslo i 1968. Bergen er etter hva jeg skjønner den eneste byen i Norge som fortsatt har trolleybusser. Selv om jeg har sett trolleybusser i andre byer jeg har besøkt, er Vilnius den første jeg faktisk har reist med slike trolleybusser. En artig opplevelse. Det er en lavere investering enn trikk, men det er er mye dyrere enn tradisjonelle dieselbusser. Fordelen med trolleybuss er jo selvfølgelig at den er helt klimanøytral hvis strømmen som benyttes er klimanøytral.

Vel tilbake til hotellet, LEU Guest house, tok jeg noen bilder av selve bygget. Et rimelig høyt og spesielt bygg egentlig. Men jeg gikk bare videre for å ta en tur på Rimi igjen. Greit å ha en butikk like i nærheten så man kan bunkre litt med mat og drikke, spør du meg. Fortsatt litt komisk at det er en Rimi da, de butikkene eksisterer jo ikke i Norge lengre. Rimi ble startet av Stein Erik Hagen i 1977, på det meste hadde kjeden 276 butikker i Norge. Men i oktober 2014 ble Rimi solgt til Coop Norge og den siste Rimi-butikken forsvant i 2016. Resten av kvelden ble tilbragt på hotellrommet i 11. etasje. Jeg startet forøvrig dagen med å ta noen bilder av utsikten jeg hadde fra vinduene fra rommet i 11. etasje! En litt rolig dag i Vilnius denne dagen med bare 9.873 skritt. Jeg valgte forøvrig å legge meg litt tidlig for å få mer ut av lørdagen.

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                              

Permalenke til denne artikkelen: https://www.kak.net/2017/07/26/kgb-museet-i-vilnius/

Legg inn en kommentar