Seks år har gått

Det er utrolig hvordan tiden flyr unna uten at man nesten merker det. I dag er det seks år siden min Anders sovnet stille inn ved siden av meg  natt til 17. juli 2008. Det som skjedde for hele seks år siden, føles samtidig så utrolig nært. Jeg går ikke og tenker på det hele tiden, men innimellom slår det meg hardt i brystet. Som i dag. I løpet av de siste seks årene har flere av «datoene», være seg når Anders døde, når han ble begravd og slik glidd stille forbi uten at jeg nødvendigvis har lagt så mye merke til det der og da. Jeg har tenkt på det i forkant og noen dager senere gikk det opp for meg hva som hadde passert. Jeg ser på det som et positivt tegn. At man har lært seg å leve med at man har mistet sin kjære. At man har klart å gå videre og ikke virvler seg nedover i sorgen. For at man skal klare å leve et normalt liv etterpå, er dette utrolig viktig.

Men i dag var det noe helt tilfeldig som fikk meg til å komme på at det var 17. juli, dagen Anders døde for hele seks år siden. Jeg har nok derfor vært litt mer bevisst på dagen enn hva jeg ellers ville vært. Jeg har tenkt mye på det som skjedde for seks år siden. Den tiden vi hadde sammen. Nesten ti år, gift i litt over 7 år. Alt det positive, det hyggelige. Men vi hadde også våre grå dager og våre dårlige dager. Det er også en del av livet. Det er ofte ikke de store øyeblikkene og de store tingene man husker best eller savner mest. Det er de små tingene. Slik som å våkne opp sammen. Se hverandre i øyene, få et smil og kanskje «Jeg er glad i deg, gutten min». Å se den utrolige gleden han hadde av å sitte og fikle med modellbilene sine. Selv om det innimellom kanskje kunne bli litt mye. Men det var garantert noe jeg var i overkant opphengt i også, som Anders kanskje ikke helt forstod meningen med.

Det er lenge mellom hver gang jeg tenker spesifikt på dagen Anders døde. Det er «bilder» som plaget meg og som dukket opp i tide og utide en god stund etterpå. Det var alt annet enn et hyggelig syn. En uvirkelig opplevelse som jeg ikke unner noen. Hadde jeg kunnet velge, så hadde jeg selvfølgelig valgt å slippe å finne min kjære slik. Men et slik valg får man ikke, dette dumper ned i fanget på deg enten du vil eller ei. Men det er samtidig utrolig hva man klarer å stå igjennom når man har begge beina godt planta midt oppe i det. Det er ihvertfall min erfaring. Men jeg har heller ikke noen problemer med å forstå at for noen kan det bli for mye. For voldsomt. For trist. For overveldende. Jeg er veldig glad for at jeg klarte å stå igjennom dette.

Etter at jeg var ferdig på jobb i dag måtte jeg en tur innom kirkegården for å tenne to lys på grava til Anders. Ett lys fra meg og ett lys fra hans søster, Gro Elisabeth. Nå kommer tårene her. Dette er veldig vanskelig å skrive om. Det å ta og føle på følelsene av å ha mistet sin kjære. Selv om jeg ikke har et så stort behov for å oppsøke grava så ofte, bare måtte jeg innom en tur i dag. Jeg tenker på Anders og minnes Anders uten å måtte oppsøke grava. Men det er samtidig fint å ha et sted å gå til en gang i blant. Men det er nok når jeg er alene og spesielt når jeg prøver å sette ord på dette, at jeg kommer nærmest disse følelsene. Samtidig som det er vondt, er det også fint å la tårene trille og få det ut. Et tegn på at det berører en.