Hyttetur til Uvdal

Jeg skulle hatt ferie i disse dager, men er sykemeldt isteden. Men sist helg var jeg på en hyttetur til Uvdal sammen med 4 venner av meg. For min del var det to ting som var viktig, å komme seg litt vekk fra dørene hjemme og ikke minst ta en masse bilder. Og i den sammenheng å oppleve og se ting jeg ikke har sett før selvfølgelig! Det er også den første lengre turen jeg har med min Peugeot Partner. Og jeg skal skrive under på at det er utrolig behagelig å være på langtur med klimaanlegg! Man slipper å svette ihjel og bli slapp og ukonsentrert pga varmen. I tillegg kjører dieselmotoren i denne bilen mer økonomisk enn bensinmotoren jeg hadde i min Renault Kangoo. En annen fordel med å dra på tur i bil, er at man ikke må pakke så inni granskauen smått som man mår man skal ut å fly.

Christian, hunden Caesar og jeg dro oppover til Uvdal dagen etter de tre andre (Robert, Mats og Jan Gunnar), derfor satset jeg på at min GPS skulle føre meg trygt frem til hytta som ligger like i nærheten av Uvdal Alpinsenter. Første «problem» var selvfølgelig at GPS’en ikke fant Uvdal Alpinsenter, men vi la inn Uvdal stavkirke isteden, det skulle ikke være så langt unna. Så langt alt vel og bra. GPS’en bringer meg igjennom Oslofjordtunnelen og mot Drammen, men så begynner det å bli litt merkelig. Vi trodde at vi skulle kjøre vi Kongsberg, men isteden loser GPS’en meg en annen vei. Men GPS’en vet vel hva den driver med.

I ettertid kan man vel trygt si at det ikke var den beste veien vi kjørte. Vi var igjennom 30- og 40-soner i boligfelt og ikke minst nesten 10 kilometer på grusvei. Denne grusveien var det heller knapt nok mulig å møte noen andre uten å få problemer. Men så øde som denne grusveien var, så møtte vi ikke en kjeft heller. Men selv om dette ikke akkurat den raskeste eller den smarteste veien, så kom vi ihvertfall frem. Men det var meningen at vi skulle kjøre på riksvei 40 mye lengre enn det vi gjorde. Vi kom inn på riksvei 40 fra den «bygdeveien» som GPS’en ville at vi skulle kjøre på ved Flesberg. Deretter var det strake veien opp til Uvdal stavkirke som vi avtale som møtepunkt. Gjennomsnittlig dieselforbruk på turen opp til Uvdal ble forøvrig på 0,61 liter diesel per mil. Den ble nok litt høyere enn den kunne ha vært pga denne «bygdeveien».

Vel fremme på hytta var det deilig å få alt pikkpakket inn på «rommet mitt» og slappe av litt. For ikke å snakke om å ta seg en øl og etterhvert grille! Man kan vel trygt si at det har blitt litt grilling i løpet av denne turen. Vi har grillet tre kvelder og to av disse var det jeg som stod for grillingen. Det er veldig godt med grillmat, det er det ikken noen tvil om, men etter tre dager på rad, så var det utrolig godt å spise noe annet! Det er forøvrig lenge mellom hver gang jeg griller på kullgrill nå, siden jeg har gassgrill på verandaen i Krokstien. Det var faktisk ikke grill på hytta, men det fiksa vi lett med at jeg kjøpte en rimelig kulegrill og hadde med oppover.

Siden det ikke var noe «bra» stereoanlegg på hytta, valgte jeg å ta med min Sonos PLAY:5 og en iPod Touch med en spilleliste med 425 sanger på. Jeg hadde sitti kvelden før jeg skulle dra og laget denne spillelista. Men Sonos er nok ikke helt ment til å bruke på et sted uten nett, trådløst nett og ikke minst internett. Så det ble litt mer komplisert enn jeg har vært vant til. Så lenge man skal koble den opp et sted med internett, er man «på nett» på et øyeblikk og kan spille all verdens av musikk fra Spotify. Men denne gangen var det altså offline musikk med Spotify på iPod’en som var løsningen. Men det hørtes kanskje enkelt og greit ut. Men så lett var det faktisk ikke. For å «fjernstyre» Sonos’en, må man enten bruke en mobiltelefon eller en pc, og det er heller umulig å få koblet til sånn uten videre. Selv om man faktisk kan koble direkte til Sonos sitt eget SonosNet fra mobiltelefonen, så hjelper det faktisk svært lite så lenge det ikke er en DHCP-server som kan dele ut ip-adresser. Så løsningen på tampen før jeg dro var å stable opp en gammel trådløs router, få i gang DHCP og konfigurere den. Sonos PLAY:5’en kablet i routeren, med mobiltelefonen tilkoblet det trådløse nettet og vips så kunne man fjernstyre Sonos PLAY:5’en som før! Litt styr kanskje, men det fungerte!

Første dag ut på tur for opplevelser og bilder var en skikkelig religiøs tur. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg ville se Uvdal stavkirke og Uvdal kirke. Nore stavkirke lå heller ikke så langt unna heller, så da tok vi alle sammen i ett jafs. Vi startet med Nore stavkirke først. Døra stod åpen på kirken, men å komme inn uten kontanter var heller vanskelig. Så på vei til neste kirke som var Uvdal stavkirke (som jeg på forhånd visste tok betalt) tok vi en tur innom en butikk for å handle litt drikke, en matbit og ikke minst ta ut litt penger. Ved Uvdal stavkirke måtte man faktisk betale for å komme inn på området (et bygdetun) i det hele tatt. Men det spilte ingen rolle, for jeg hadde bestemt meg for at jeg ville inn i denne stavkirken og ta litt bilder. På vei ut fra kafeen som de solgte billettene klarte jeg mesterstykket å skalle huet i døråpningen. Jeg gikk og tittet på billetten (et klistremerke) jeg hadde kjøpt og det gikk greit igjennom første døråpning, men den neste var tydeligvis lavere. Så der fikk jeg meg en skikkelig stjernesmell. Skal love dere at jeg fikk litt av en kul!

Det var flere gamle bygg å ta bilder av på bygdetunet, men siden vi bare hadde 35 minutter på oss, konsentrerte jeg meg om stabburet og selve kirken. Det var ikke noe mer tid enn at jeg rakk akkurat å få tatt bilder inne i kirken før guiden stengte døra bak meg når jeg gikk ut. I utgangspunktet stod det at det ikke var lov til å ta bilder eller filme inne i kirken, men jeg spurte for å være sikker. Jeg ville jo gjerne ta bilder selvfølgelig. Og jeg fikk lov til å ta bilder, så lenge jeg ikke bruke blitz. Blitz hadde jeg ikke planer om å bruke uansett. Så da var det bare å knipse litt bilder inne i Uvdal stavkirke som ble bygget rett etter 1168. Nøyaktig når kirken er bygget vet de tydeligvis ikke, men de har datert tømmeren til 1168. Det har blitt gjort endringer på kirken i middelalderen, i 1656, 1684, 1723 og kirkegården var i bruk frem til 1893. Det vil si frem til Uvdal kirke stod klar vil jeg tro. Jeg fikk tatt ganske mange bilder selv om det var rimelig mørkt inne i kirken. Men med hjelp av VR og høy ISO ble det faktisk ganske bra bilder.

Siste kirke for dagen var Uvdal kirke som ble bygget i 1893, en ganske ny kirke i forhold til Uvdal stavkirke fra ca 1168 og Nore stavkirke fra ca 1167. Uvdal kirke ble også restaurert i 1963. Uvdal kirke er bygget i dragestil og årsaken til at denne kirken ble bygd, var fordi Uvdal stavkirke ble liggende veldig avsides etter at veiene ble lagt om og Uvdal kirke ligger i det nye bygdesenteret i bunn av dalen. På wikipedia presiserer de at Uvdal kirke må ikke forveksles med Uvdal stavkirke, så da går jeg ut ifra at det er mange som tror at det er Uvdal kirke som er stavkirken. Uvdal kirke er i tillegg også mye større med sine 350 sitteplasser mot Uvdal stavkirke som bare har plass til 170 sitteplasser. Etter å ha vært inni Uvdal stavkirke, må jeg innrømme at jeg lurer fælt på hvordan de skal klare å få inn 170 i den knøttelille kirken. Men det er kanskje medberegnet ståplasser?

Etter denne religiøse rundturen, kjørte vi en tur opp på Imingfjell, for å se om vi kunne treffe høyere makter eller noe? Jeg var litt usikker hva vi egentlig skulle når vi klatret opp Imingfjell, men det var bare for å kjøre opp og se hvordan det så ut der oppe. Og det var litt av en demning og «vannpytt» vi fant der oppe. Siden Imingfjell er over tregrensa, så fikk jeg vel også en anelse om hvordan det ville se ut på Hardangervidda. Jeg hadde før turen hatt lyst til å ta en tur på Hardangervidda, jeg har aldri vært der før. Deretter var det i grunn bare å komme seg ned fra fjellet og tilbake til hytta igjen. Kvelden ble igjen tilbragt på hytta med grilling, musikk og godt drikke. Det er aldri feil.

På fredagen var det ikke alle som var i form eller hadde lyst til å dra ut på tur, så da valgte jeg å ta med de to i tillegg til meg som hadde lyst til å dra på tur i min bil. Den er jo faktisk godkjent for 3 personer foran. Det er ikke så veldig behagelig på lengre turer hvis det er litt «størrelse» på passasjerene, men denne gangen hadde jeg flaks med at jeg hadde med meg to «småfolk»! Vi hadde faktisk ikke bestemt oss for hvor vi skulle dra når vi forlot hytta, men innen vi var nede på riksvei 40, hadde vi bestemt oss for at vi skulle dra via Geilo og Hardangervidda til Vøringsfossen. Jeg hadde egentlig ikke hørt så mye om Vøringsfossen fra før, men kvelden før hadde vi snakket litt om det, og etter å ha googlet litt, så virket det som et veldig interessant sted å dra til for å ta bilder! Så da la vi ut på langtur. Geilo kjørte vi i grunn bare tvers igjennom, men Hardangervidda og Vøringsfossen ble det mye bilder av!

Siden det denen gangen bare var jeg som kjørte, så hadde jeg litt mer «kontroll» på hvor ofte jeg ville stoppe og ta bilder også, og det ble det faktisk en del av underveis. Og det er jaggu ikke mye «høy» vegetasjon over Hardangervidda. Men det var på ingen måte så kjedelig som man kanskje skulle tro. Det er mye natur og spektakulære syn uansett om det ikke finnes trær på Hardangervidda. Det er også gøy å se at det ligger snø både her og der, og når vi kom til et sted hvor snøen lå et knapt steinkast fra veien, måtte jeg stoppe og ta en tur ut i snøen. Nå ønsker vi mer eller mindre snøen dit pepper’n gror om vinteren, men denne gangen oppsøkte man snøen. Men det er jo litt gøy da, midt i juli å kunne vasse i snø og kaste snøballer? Det var flere andre som hadde benyttet anledningen til å stoppe og ha det litt gøy i snøen også.

Vel fremme ved Vøringsfossen med utsiktsposten fra Fossli Hotel som tok imot sine første gjester i 1887, men stod ikke ferdig før i 1891. Vøringsfossen har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter. Vøringsfossen var faktisk Norges mest besøkte naturattraksjon i 2006 ifølge wikipedia. Vøringsfossen var mildt sagt et imponerende syn, og det ble tatt ganske mange bilder fra utsiktspostene like nedenfor hotellet. Men jeg må innrømme at jeg hadde lyst til å gå litt utenfor inngjerdingene, men jeg var «lydig» og lot være. Jeg skjønner veldig godt at de ikke vil ha folk flyende på usikrede steder. Hvis man mister fotfeste og detter ned til bunnen av fossen, så kan man be en rask aftenbønn på vei ned og takke for seg.

Og når jeg stod på toppen og så ned på fossen, så jeg for meg at det hadde vært rått og vært helt nede i bunn av fossen. Det hadde nok også gitt noen utrolig kule bilder vil jeg tro! Men jeg så ikke helt hvordan jeg skulle få til det. I ettertid har jeg fått vite at det er faktisk mulig å komme seg ned dit, men det er en lengre gåtur og man bør både ha gode sko og ikke minst regntøy på, ifølge wikipedia. Hvis jeg er i området igjen senere, kan jeg jo prøve å komme meg ned til bunnen av fossen! Det hadde vært litt av en opplevelse vil jeg tro! Men det får bli neste gang! Turen tilbake fra Vøringfossen og igjennom hele Hardangervidda gikk i grunn veldig fort når man ikke stoppet noe underveis. Det var faktisk unnagjort på 40 minutter. Det føltes at det tok ganske lang tid den andre veien, men det var selvfølgelig pga alle stoppene vi hadde for å ta bilder.

Den siste turdagen vår stod Mæl, Rjukan og ikke minst Vemork på planen. Så da var det å klatre opp Imingfjell igjen i retning Rjukan. Mæl er et lite sted ved Tinnsjøen og her finner man Mæl stasjon, en jernbanestasjon og Rjukanbanens fergested. Her finner vi DF Ammonia som er en av fire gjenværende jernbane-dampferger i verden. DF Ammonia ble bygget ved Moss Værft & Dokk i 1929 og er søsterskipet til DF Hydro som ble senket på Tinnsjøens dypeste punkt utenfor Rudsgrend i den siste av tungtvannsabotasjene under andre verdenskrig. Den har blitt erstattet av MF Storegut som ble bygget ved Glommens Mek. Verksted (Fredrikstad) i 1956. Det er også mulig å få omvisning på disse to jernbanefergene, men da må man sørge for å være på plass til kl 13.00 eller kl 16.00. Noe vi ikke klarte. Derfor dro vi videre til Rjukan.

Og det som var interessant i Rjukan var Vemork kraftstasjon som ligger litt vest for Rjukan i Telemark. Kraftstasjonen stod ferdig i 1911 og leverte 147 megawatt og var i sin tid et av verdens største. Under andre verdenskrig produserte tyskerne tungtvann som de trodde var nødvendig i utviklingen av atombomben. Vemork-aksjonen var en militær, alliert sabotasjeaksjon under andre verdenskrig for å sprenge Norsk Hydros fabrikk på Vemork . Vemork-stasjonen ble ødelagt 27. februar 1943. Norsk Hydros anlegg (tungtvannsfabrikken) lå foran Vemork kraftstasjon, der Norsk Industriarbeidermuseum nå holder til. Anlegget ble også forsøkt bombet fra fly 16. november 1943. Produksjonen ble siden flyttet til Tyskland. Selv om tungtvannsfabrikken ble ødelagt i februar 1943, ble den ikke revet før i 1977. Gamle Vemork kraftstasjon var i drift frem til 1971 når det nye anlegget som er bygget i fjellet bak den gamle kraftstasjonen stod klart. Den nye kraftstasjonen har en produksjonskapasitet på 200 megawatt. For de av dere som ønsker å lese mer om dette, er det bare å klikke på linkene jeg har lagt ut fortløpende!

Nå har jeg faktisk vært i Rjukan en gang tidligere, men det er 33 år siden. Da var jeg ikke mer enn 5 år og jeg husker absolutt ingenting av den turen. Det eneste jeg husker er et bilde av Vemork kraftstasjon i familiealbumet vårt fra den tiden. Det var derfor utrolig morsomt å se dette i virkeligheten, men jeg ble litt overrasket over at det var et godt stykke opp til kraftstasjonen fra parkeringsplassen. Mens Robert valgte å ta minibuss opp, gikk resten av oss opp. Men jeg skal love deg at det ble litt pusting og pesing underveis og ikke minst et behov for en pause på toppen. Det kostet naturlig litt penger å komme inn på museumet, men det kan man trygt si at det var verdt! Det var en skikkelig WOW-følelse når jeg kom inn i maskinhallen med de gamle turbinene! Jeg tok mildt sagt en haug med bilder inne fra anlegget, og også ganske mye utenfor!

Dette var siste severdighet for denne hytteturen. Det har vært uten tvil en hyggelig, interessant og ikke minst spennende tur! Jeg har hatt med meg en haug med bilder hjem fra turen og det er alltid morsomt å jobbe med disse i etterkant, selv om det er ganske tidkrevende. Turen hjem på søndag gikk uten problemer og totalt ble hele turen for min del på 120 mil. Mer økonomisk enn jeg hadde regnet med også, med ett gjennomsnittlig dieselforbruk på 0,57 liter per mil. Før jeg kom ut på motorveien (E6) hadde faktisk gjennomsnittet krøpet ned i 0,56. Men å ligge i 110 km/t (på speedometeret) dro opp snittet litt. Det er mer drivstofføkonomisk å ligge i 90 km/t.

Elles må jeg si at det var en kjempstor og fin hytte vi har vært på. Hytta ligger i et hyttefelt på innsiden av Uvdal Alpinsenter. Noe av grunnen til at GPS’en min ikke fant Uvdal Alpinsenter kan selvfølgelig være fordi de skiftet til det navnet for 3 år siden. Mitt GPS-kart er 5 år gammelt. Hyttefeltet fremstår som ganske nytt og ser nok litt ut som en byggeplass, men etterhvert med litt mer vegetasjon så vil det nok se mye bedre ut, tenker jeg!

Jeg må si at det har vært utrolig behagelig å være på langtur (over flere dager) med «pungrotta» mi. Den er både behagelig å kjøre, den bruker lite diesel og det er selvfølgelig utrolig behagelig med klimaanlegg om sommeren. Det er nok ikke så lenge til jeg tar med bilen på langtur igjen, tenker jeg! Det er jo tross alt ganske lenge siden jeg har vært i København nå! Kanskje det blir neste langtur? Det er jo «bare» 52 mil en vei!

NORE STAVKIRKE

UVDAL STAVKIRKE

UVDAL KIRKE

IMINGFJELL

HARDANGERVIDDA

VØRINGSFOSSEN

RJUKANBANEN

VEMORK

UVDAL HYTTETUR