Et naturlig dødsfall

Det er rett og slett forferdelig å måtte gå og vente så lenge for å få svar på hva som egentlig skjedde natt til 17. juli i år. Da døde min kjære Anders, men jeg har ikke vist hva som egentlig skjedde. Ifølge rettsmedisinsk i Oslo kunne det ta inntil 3 måneder før jeg fikk svar på prøvene fra obduksjonen, men 3 måneder gikk, 4 måneder gikk, selv om jeg hadde ringt og etterlyst svarene. I går lå det ett brev i postkassa fra rettsmedisinsk avdeling hos Rikshospitalet. Svaret jeg har gått og ventet på i over 4 måneder.

Uansett hva svarene ville være ville det ikk gi meg Anders tilbake, det vil ikke hjelpe på savnet etter min partner igjennom nesten 10 år. Men jeg ville ihvertfall få ett svar på hva som egentlig skjedde den natten. Hvorfor gutten min ikke våknet som han skulle kl 6. Hvorfor han ikke fikk lest tekstmeldingen jeg sendte kl 6:20. Hvorfor jeg ikke har han hos meg nå. Det er så utrolig ensomt her uten deg, Anders. Jeg savner deg så veldig. Jeg har katten vår Tom her, men det viktigste i livet mitt mangler.

Jeg var bekymret for at du kanskje hadde glemt deg bort og tatt insulin to ganger onsdag kveld, og at det rett og slett ble for mye. Men ifølge svaret jeg har fått fra rettsmedisinsk skyldtes det ett hjerteinfarkt og at det ikke fantes alkohol eller medikamenter i blodet ditt. Det er ikke noe mindre trist av den grunn, men det er ihvertfall godt å vite at det var ett naturlig dødsfall og jeg vet at du ikke hadde vondt når det skjedde. Du sovnet stille inn ved siden av din kjære og var lykkelig. Du hadde fått egen bil igjen, hadde fått deg en jobb du trivdes veldig godt i og vi skulle ha ferie sammen for første gang i september. For ikke å snakke om at vi skulle på ferie sammen til Nice i Frankrike i februar.

Men det ble dessverre endring i planene.

Jeg er på jobb om dagen, det går greit, men jeg blir utrolig mye mer sliten enn hva jeg har vært vant til. Jeg tenker veldig mye på deg Anders. Det vi hadde sammen og ikke minst når jeg fant deg i senga vår torsdag 17. juli kl 14:54. Det blir mange tunge stunder og det er ikke alltid jeg vet hva jeg skal gjøre eller ta meg til. Men jeg prøver å holde ut og tenke på de hyggelige stundene vi hadde sammen. Selv om det er veldig vanskelig.

Jeg har ikke klart å rydde opp i tingene dine enda, de står der du etterlot dem onsdag 16. juli. Med unntak av at jeg har vasket alle klærne dine og lagt dem i skapet. Det var utrolig snodig å vaske klær som aldri ville bli brukt igjen. En dag klarer jeg sikkert å rydde litt her, vi begge hadde veldig lyst til å ha det litt ryddigere rundt oss enn hva vi som regel hadde. Vi hadde veldig lyst til å ha det såpass ryddig at man kunne få uanmeldt besøk uten å måtte panikkrydde i alle kriker og kroker. Nå er det riktignok ikke så ille i stua, men her på kontoret og kjøkkenet er det aldri ryddig. Selv om jeg har lyst til å ha det ryddigere, klarer eller orker jeg ikke å gjøre noe med det om dagen. Men en dag.