Finale i Nettbussmesterskapet 2016

De siste månedene har det vært to kvalifiseringsrunder i Nettbussmesterskapet 2016, først avdelingsvis og så regionsvis. I første runde som gikk i hele mars og april-måned gikk tre sjåfører videre fra hver avdeling som skulle konkurrere mot resten av regionen, Østfold for min del. Jeg var en av de som var så heldige å gå videre til finalen i Nettbussmesterskapet 2016 som gikk av stabelen i Kristiansand i dag! I kvalifiseringsrundene var det ordinær rutekjøring som lå til grunn, og all den informasjonen som EcoSafe logger om kjøringen til sjåførene. «Finalen blir gjennomført som en ren kjørekonkurranse. Hver deltager skal en og en kjøre gjennom en oppsatt bane og startrekkefølgen vil bli trukket dagen før selve finalen. Banen vil inneholde elementer som bremseøvelse, glattkjøring, holdeplasser, presisjonskjøring, med mer. I tillegg vil total kjøretid, hendelser registrert i EcoSafe og drivstofforbruket bli registrert.»

Min ordinære rutekjøring og EcoSafe har jeg mye erfaring med og rimelig kontroll på, ihvertfall på de bussene vi kjører til daglig. Men drivstofforbruk hadde jeg ikke noe forhold til, siden dette ikke blir målt på hver enkelt sjåfør for oss som kjører på biogass. I tillegg var det her snakk om å kjøre igjennom løypa så fort som mulig. Og hva ville presisjonskjøring bety? Her var det mye som jeg må si jeg var veldig usikker på. Lurte fælt på hvordan dette ville gå. Men samtidig ville det være en veldig interessant og lærerik opplevelse. Jeg ble derfor tatt ut av mine ordinære skift torsdag og fredag og møtte opp i Kristiansand i går. Da var det presentasjon av finalistene, litt informasjon om gjennomføringen av finalen, før vi avslutta kvelden med en festmiddag i Bankkjelleren i Kristiansand! Under middagen ble startrekkefølgen i finalen trukket ved at hver enkelt finalist fikk mulighet til å trekke sin Dallas-nøkkel (til EcoSafe) med startnummeret.

Jeg for min del hadde håpet på et forholdsvis høyt startnummer for å slippe å sitte og vente så lenge før man skulle til dyst, men trakk startnummer 12. Ikke aller sist ihvertfall. Men det visste jeg at jeg ikke kom til å få, for den første finalisten som skulle trekke, fikk startnummer 17. Vi skulle egentlig vært 19 finalister i Kristiansand i dag, men det var 2 som hadde meldt forfall. Etter en litt dårlig natts søvn, jeg lå nok og grubla litt på hvordan dette ville gå, så var det opp og hoppe i dag morges, få seg en god frokost og så kjøre avgårde til Skandinavisk Trafikksenter. Siden jeg hadde kjørt bil til Kristiansand, kjørte jeg bilen fra hotellet til Skandinavisk Trafikksenter, men flesteparten var ombord i bussen. Deretter ble vi loset rett inn i bygget og inn på et rom som vi skulle oppholde oss i inntil det var vår tur til å kjøre. Hvis vi ville ut for å trekke litt frisk luft, så var det på baksiden av bygget for ikke å kunne stå og se ned på banen og gjennomkjøringen av løypa. Ingen skulle vite noe mer eller mindre om hva finaleløypa gikk ut på, slik at det skulle bli så rettferdig som mulig.

Siden jeg hadde startnummer 12 og man regnet med å klare 3 finalister i timen, hadde jeg 4 timer foran meg med venting. I starten gikk det veldig greit, men etterhvert som det begynte å nærme seg, må jeg innrømme at jeg begynte å bli litt nervøs. Og når det var dags for meg å gjøre meg klar, ble jeg hentet og ført ut til bussen som stod parkert nede på banen. Alle som hadde gjennomført sin runde på banen stod og fulgte med på hvordan de andre gjorde det på banen. Etter å ha fått utdelt Dallas-nøkkelen og fått en forklaring på hvordan jeg skulle kjøre starten av løypa, var det bare å komme seg ombord i bussen og inn på førerplass. Det var ganske greit å få justert setet og rattet, da dette var en Volvo 8700 som jeg jo har kjørt en del tidligere i BorgBuss-tiden. Selv om vi ikke hadde akkurat denne typen med normalgulv (vi hadde laventrè) og med samme type førermiljø. Men det er som jeg sa til en kollega kvelden før jeg jeg ble spurt om jeg hadde vært inne i bussen og titta. Det hadde jeg ikke, buss er buss. Selv om plasseringen av bryterne og slik er forskjellig, går det ut på det samme.

Så ville jeg egentlig gå ut og ta en runde rundt bussen for å sjekke at blinklys og slik fungerte, hvordan dekkene var osv. Men det fikk jeg beskjed om at ikke var nødvendig. Men det var en god tanke. Jeg starter alltid arbeidsdagen med å ta en visuell sjekk av lys og dekk på bussen før jeg kjører avgårde. Jeg holdt faktisk på å glemme å ta på meg solbrillene, siden Kristiansand viste seg frem fra den aller beste siden i dag, var det greit å få på seg solbrillene. Allerede første del av løypa var ganske vanskelig synes jeg. Vi skulle vippe opp en mikroskopisk bom med hjørnet på bussen, men samtidig skulle vi ikke være nær den røde indre delen av bommen. Jeg klarte å vippe opp den første (på høyre side) uten å være nær den røde, den andre er jeg faktisk litt usikker på om jeg fikk dytta opp, men noe jeg ikke så selv men som jeg fikk vite etterpå, jeg hadde vært borti den røde med hekken på bussen når vi skulle ta en krapp høyresving etterpå.

Så var det en del vanlig kjøring, man fikk etterhvert beskjed om man skulle kjøre til høyre, venstre eller rette frem. Ellers skulle man følge trafikkreglene (skilter f.eks) og stoppe på holdeplassene underveis. Man skulle også åpne og lukke framdøra på bussen. Den første holdeplassen var ikke noe problem, men så kom vi rundt en sving og skulle ned en bakke som var en del av glattkjøringa på løypa. Jeg senket farta før jeg kom til dette glatte partiet, men jeg senket ikke farta nok og begynte derfor bare å skli nedover bakken. Jeg anså det som helt håpløst å prøve å svinge inn i busslomma og stoppa og valgte derfor bare å fortsette ned bakken. Dette fikk jeg 45 sekunders tillegg på tiden min for. Så var det i grunn mye kjøring frem og tilbake, svinger og slike ting. Vi hadde enda et sted med glattkjøring, der skulle vi bremse ned og svinge over i venstre kjørefelt og så tilbake igjen på glatta. Etter å ha kjørt for fort på det første stedet med glatt bane, holdt jeg lavere fart denne gangen og dette gikk veldig bra. Men mot slutten ga jeg litt gass og da merket jeg jeg  begynte å «skrubbe» litt, så da var det bare å roe ned med en gang.

Siste del av løypa må jeg si var det som var aller vanskeligst. Når vi kom ut på langsiden så fikk jeg beskjed om roe ned men holde hjulene i gang og så ble jeg forklart at jeg skulle kjøre ned de grønne kjeglene men ikke de røde. Jeg for min del så ingen røde og grønne kjegler, jeg så med en gang ikke forskjell på fargene på dem. Og ikke vil jeg kalle det kjegler heller, det var mer kubber som stod ved siden av hverandre i en svak bue. Jeg mener det var 5 eller 6 par av disse. Når man skulle kjøre inntil disse lave kubbene, så man dem selvfølgelig ikke, så man måtte kjøre på feelingen i forhold til hvor hjørnet på bussen var. På våre MAN-busser har vi et speil som er vinklet ned mot hjørnet av bussen, da hadde det vært mye enklere å se hvor man hadde bussen i forhold til disse kubbene. Jeg reflekterte faktisk ikke over at det var et slikt speil, men ifølge andre sjåfører som jeg snakket med etterpå, hadde de heller ikke sett hjørnet av bussen i dette speilet. Hadde jeg vært klar over dette, hadde jeg nok brukt noen sekunder ekstra for å justere dette speilet.

Jeg endte derfor opp med å bare klar en av disse kubbene. Det vil si at jeg klarte å rive en grønn og at den røde ved siden av ble stående igjen. De andre rev jeg enten begge to eller bomma på dem begge. Neste del var lettere, da skulle man kjøre slalom med bussen mellom kjeglene uten å rive dem. Jeg hadde et par kontakt på kjeglene med bakhjulet, men dem ble stående alle sammen. Til slutt var det bare å kjøre inn i «startboksen» igjen. Og da var min første tanke; Er jeg ferdig allerede? Er det ikke mer kjøring? Steike som tiden hadde flydd. Jeg hadde jo ikke mer enn såvidt begynt syntes jeg. På forhånd hadde vi blitt forespeilet at vi kom til å bruke omkring 15 minutter på runden. Og når jeg kom ut av bussen fikk jeg vite at jeg hadde en god tid. Og at jeg hadde kjørt på 13 minutter og 45 sekunder.

Jeg var selvfølgelig ikke fornøyd med at jeg hadde missa det ene busstoppet i bakken med glattkjøringa og rev så mange av kubbene. Men ellers synes jeg at kjøringa hadde gått bra. Og sånn til daglig er jeg fornøyd når jeg får det grønne lyset når jeg logget ut fra EcoSafe. Det fikk jeg i dag også. Når det gjelder hastigheten og tidsbruken på gjennomkjøringen av løypa, vil jeg ikke si at jeg tenkte noe på det i det hele tatt. Jeg kjørte «normalt» og tok det pent i svingene for å unngå utslag på EcoSafe. Må si at det var utrolig deilig å ha gjennomført kjøringa som jeg hadde sittet og ventet så lenge på. Jeg fikk ned skuldrene og det var utrolig gøy å snakke med de andre finalistene som også hadde vært igjennom løypa på banen! Og jeg var ikke den eneste som hadde slitt med den glatte bakken eller kubbene for den saks skyld. Etter dette hadde også jeg mulighet til å stå og følge med på kjøringen til de resterende finalistene. Mye av kjøringa så vi ingenting til, men det mest interessante var i grunn hvordan de klarte seg på kubbene og slalomkjøringa helt til slutt.

Deretter var det selvfølgelig enda mer venting til alle de 17 finalistene hadde kjørt sin runde og at alle detaljene for hver enkelts kjøring skulle summeres. Når vi skulle samles for premiering nede på banen, ble vi lest opp en etter en og man ble bedt om å gå til høyre eller til venstre for konsernsjef Arne Veggeland. Og da var det jo etterhvert ganske spennende hva dette var for en fordeling, var det tilfeldig eller var det noe mening bak det hele? Når alle hadde blitt ropt opp og blitt sendt til den ene eller den andre siden, fikk alle de som stod til venstre utdelt sine diplom for vel gjennomført finale i Nettbussmesterskapet 2016. Disse finalistene hadde havnet på plass 9 til 17. Og da gikk det jo opp for oss som stod til høyre at vi hadde blitt nummer 8 eller høyere. Da var det mildt sagt veldig spennende hvem som ble ropt opp etterhvert, de startet med nummer 8 og gikk oppover. Når de kom til 5. plassen ble jeg ropt opp! Og jeg fikk utdelt diplom for Nettbussmesterskapet 2016 med plassering som nr 5 i konsernfinalen for Nettbuss.

På forhånd hadde jeg ihvertfall håpet at jeg ikke skulle komme til sist, og å da ende opp på en 5. plass er jeg veldig fornøyd med! De som havnet på «pallen» fikk i tillegg til diplom også en premie, hvor den som gikk helt til topps fikk mulighet til å disponere en BMW i3 i ett år fremover! Finalisten som gikk helt til topps var forøvrig den som kjørte helt til slutt i dag og hadde startnummer 17, og andreplassen gikk til han som hadde gleden av å være aller først i bussen. Jeg har hatt en veldig hyggelig, interessant og ikke minst lærerike to dager i Kristiansand i sammenheng med Nettbussmesterskapet 2016! Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere alle finalistene med finaleplass etter å ha vært med på kvalifisering blant 5-6000 sjåfører i Nettbuss! Ikke minst en stor gratulasjon til de som tok de tre gjeveste plassene på pallen!