«

»

aug 14 2013

Skriv ut Innlegg

Et verdig farvel med mormor

Natt til 2. august i år sovnet mormor stille inn på Rolvsøy velferdssenter etter kort tids sykeleie. Dermed er mormor sammen med morfar igjen som gikk bort allerede i 1992. Det er alltid utrolig trist når noen man kjenner går bort. Ekstra ille blir det selvfølgelig når det er noen nære. Jeg vet dessverre altfor mye om dette allerede. Men i dag tok vi et verdig farvel med mormor eller Bjørg Kjellaug Syversen, født 22. september 1929 og som døde 2. august 2013 i Leie gravlunds kapell. Det er samme sted som både morfar ble gravlagt i 1992 og som min Anders ble gravlagt den 1. august i 2008. Min kjære Anders gikk så alt for tidlig bort natt til den 17. juli 2008, uten noen form for forvarsel eller sykdom. Derfor vet jeg dessverre altfor mye om det å miste sine kjære. Det er da ikke meningen at man skal miste sin kjære i en alder av 33 år.

Mormor var 83 år når hun gikk bort, bare kort tid før hun skulle ha fylt 84 år den 22. september. Men jeg synes nesten begravelser bare blir værre og værre. Det er mulig det bare føles sånn der og da, men det at man har mistet noen og skal ta et verdig farvel, gjør også at man tenker på de man har mistet tidligere. Jeg for min del trodde nesten at jeg skulle klare meg fint under dagens begravelse, men når vi kom til prestens tale om mormors liv og familie, klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Det er trist å tenke på at jeg aldri kommer til å se mormor igjen, mamma og hennes søstre har mistet sin mor og jeg tenker på de gode minnene jeg har med mormor. Men det får meg også til å tenke på de jeg har mistet tidligere. Jeg mistet min morfar allerede i 1992, min kjære Anders den 17. juli 2008 og min farmor Gjertrud Synnøve Kristiansen den 11. august 2012. Det er med andre ord ikke mer enn et år siden jeg tok et verdig farvel med min farmor i Rolvsøy kapell den 23. august 2012.

Men forholdene tatt i betraktning, synes jeg at jeg klarte meg ganske bra. Det er akkurat som forventet at man blir utrolig lei seg og begynner å grine og at tårene triller nedover kinnet under en begravelse. Det er så mye tanker og følelser som strømmer på. Jeg klarer rett og slett ikke å holde det tilbake, jeg klarer ikke å tenke på noe annet, men prøver iherdig å holde det under kontroll med å puste rolig og kontrollert. Men det kommer til et punkt hvor det ikke går lengre og tårene triller i strie strømmer. Jeg er på ingen måte en som er kjent for å være noe særlig glad i å synge enten i kirken eller andre steder, men under en begravelse prøver jeg å synge så godt jeg kan. Hvordan det høres ut er det nok bare de som sitter i umiddelbar nærhet som hører uansett. Men jeg føler bare at jeg må være med og synge under en begravelse. Av respekt til de man har mistet.

Det er lenge siden jeg har skrevet et lignende innlegg, om det å miste noen, nære og ikke minst at jeg mistet Anders bare 33 år gammel. Det er nok både fordi jeg har skrevet veldig mye om det tidligere og fordi det er veldig trist å skrive om. Tårene triller nedover kinnet og jeg har store problemer med å se hva jeg skriver nå. Selv om det nå er 5 år siden Anders døde og jeg i grunn har det veldig bra og har lært meg å leve med savnet etter min kjære, er det utrolig følelsesladet å ta på de følelsene og tankene igjen. Så det er ikke det at jeg prøver å unngå å ta og føle på disse følelsene, jeg har nok bare ikke like stort behov for å gjøre det så ofte lengre. Men tankene og følelsene dukker opp før man aner det og til de underligste tider og anledninger.

Jeg og resten av familien har derfor fått tatt et verdig farvel med mormor i dag, bare et år etter at vi tok et verdig farvel med min farmor.

Permalenke til denne artikkelen: https://www.kak.net/2013/08/14/et-verdig-farvel-med-mormor/

4 kommentarer

Hopp over til kommentarskjema

  1. Greta

    Føler med dere. Ord blir så mangelfulle i slike situasjoner, jeg tenker på dere.

  2. kak

    Takk for det Greta!

  3. janne

    Å så gråter jeg når jeg leser dette. Var en flott begravelse <3 syns du er utrolig sterk noe man beundrer hærlige svogeren min. Å i dag er jeg veldig glad for at jeg fikk møtt Anders før han gikk bort. Glad i deg. Janne.

  4. kak

    Det er utrolig hva man klarer å komme seg igjennom og leve med når man står planta midt oppi det hele med begge beina. Alternativet er så mye dårligere liksom!

Legg inn en kommentar