Bobilen har stått parkert igjennom vinteren siden jeg hadde min siste bobiltur til Tangen den andre helgen i januar. Årsaken til det er at jeg har vært sykemeldt siden 18. januar og er i skrivende stund fortsatt sykemeldt. Den planlagte operasjonen for min navlebrokk gikk ikke helt som jeg hadde sett for meg. Og da tenker jeg primært på hvor lang tid det skulle ta før jeg kom meg tilbake i jobb igjen, for å ikke prøve å dramatisere det altfor mye. Men jeg må virkelig si at jeg kommer til å tenke meg igjennom både en og to ekstra ganger før jeg gjennomgår en frivillig operasjon i mageregionen en gang til. For det har ikke akkurat vært noen dans på roser. Det er det jo heller ikke meningen at det skal være når man er 100% sykemeldt fra å utføre arbeid. Men at det skulle ta så lang tid hadde jeg aldri sett for meg. Jeg hadde blitt skriftlig varslet at jeg ville bli sykemeldt en uke eller to.
Jeg skal prøve å gjøre dette så kort som mulig, både fordi jeg garantert ikke husker alle detaljene i riktig rekkefølge og jeg kan heller ikke tenke meg at det er så veldig interessant å lese alle detaljene for alle og en hver. Jeg sleit med gallestein tilbake i 2002-2003. Etter flere forsøk på å knuse steiner og løse problemet med x antall ERCP-inngrep endte jeg opp med å fjerne galleblæra. De startet med kikkhullskirurgi som man gjør nå for tiden, men her ble det komplikasjoner og man måtte åpne “halve magen”, altså på tradisjonell måte. På den tiden var det ingen som ga noen beskjed om at jeg måtte gå med brokkbelte eller noe slikt etter operasjonen, så det gjorde jeg naturlig nok ikke. Det fikk dessverre noen konsekvenser. Jeg fikk et arr/operasjonsbrokk på høyre side av magen, noe som for meg ikke bød på noen medisinske komplikasjoner, men det var jo åpenbart en “feil”, mest kosmetisk for min del. Så jeg har aldri brydd meg om å gjøre noe med det brokket. Av den enkle grunn at man vet aldri om det byr på nye problemer.
Men etter å hatt abscess, altså verkebyll i navlen to ganger i ettertid, blant annet når jeg var på tur med bobilen til Hallangen og Ørje, havnet jeg på legevakta på Bjørkelangen. Disse to episodene resulterte i at jeg fikk et større og større brokk i navlen, spesielt etter andre gang. Jeg hadde derfor en dialog med min fastlege om at dette var noe jeg ønsket å gjøre noe med. Vi pratet om både navlebrokket og arrbrokket, men det var navlebrokket jeg ønsket å gjøre noe med primært. Jeg ble derfor sendt til utredning i Moss, tatt bilder og litt frem og tilbake. Jeg fikk til slutt en konklusjon fra Sykehuset Østfold om at jeg hadde rett til å få hjelp til dette, og at jeg ville bli kalt inn ved ledig kapasitet. Først fikk jeg satt opp en time i begynnelsen av desember, rett etter at jeg “flyttet hjem” igjen etter at badet mitt hadde blitt totalrenovert. Jeg tok derimot kontakt med sykehuset i Moss og fikk flyttet operasjonen til 18. januar isteden.
Så fikk jeg kommet meg i orden hjemme, feiret jul og nyttår og alt det der. Før operasjonen fikk jeg beskjed om at de skulle operere navlebrokket, men at de også skulle ta en titt på arr/operasjonsbrokket når de først var inne. Når jeg våknet opp av narkosen ante jeg ingenting, det var ingen som fortalte noe, jeg spurte heller ikke, jeg hadde mer enn nok med å komme meg til hektene etter operasjonen og narkosen. Det er andre gang jeg opplever dette nå, den første gangen var operasjonen etter å ha fjernet galleblæra. Det er mildt sagt litt av en opplevelse, men jeg ble tatt godt hånd om av pleierne på oppvåkningen. Makan til omtanke og stell skal man lete lenge etter. Jeg har inntrykk av at de aller beste er der, for der trenger man det virkelig. Det er ikke en kald skulder og bli avfeid med vissvass man trenger i den settingen.
Først dagen etter når jeg får besøk av legen og kirurgen får jeg vite at jeg hadde blitt sykemeldt i to måneder, jeg ble mildt sagt satt helt ut. Først da fikk jeg også vite at de hadde operert både navlebrokken og arr/operasjonbrokken samtidig. Jeg for min del lå i sykesenga med et brokkbind til langt opp på magen, så jeg ante ikke hva de hadde gjort eller ikke gjort under operasjonen. Allerede på forhånd hadde jeg fått vite at jeg skulle gå med brokkbind i lang tid, døgnet rundt og ikke fikk lov til å løfte mer enn 10 kilo. Av legen fikk jeg beskjed om at jeg måtte bruke brokkbindet døgnet rundt i 2 måneder og så kun på dagtid en måned etter det. Jeg fikk ikke lov til å løfte mer enn maks 10 kilo i løpet av denne tiden. Jeg ble skrevet ut fra sykehuset den 19. januar og følte meg etter forholdene ganske bra. Jeg måtte dog pappa til å bli kjørt inn til sykehuset i Moss og kjøre meg hjem i min egen bil. Jeg hadde ikke fått noen informasjon om at jeg ikke skulle kunne kjøre hjem på egenhånd, eller når dette kom til å finne sted, så jeg hadde kjørt inn til sykehuset på egenhånd.
Og det er den neste delen jeg skal prøve å være veldig kort; Etter å ha kommet hjem gikk det veldig trått, det var et helvette å få sovet, det var vondt som fy og jeg hadde matlyst lik null. Hvis jeg klarte å få i meg et eple eller to og en banan de første dagene, så var det bra. Formen ble dårligere og dårligere og fredag kveld visste jeg ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Til slutt var jeg oppriktig bekymret for min egen helse og ringte 113 for å få hjelp. Jeg forklarte etter beste evne og sa det rett ut at jeg var oppriktig bekymret for min egen helse. Jeg hadde håpet at de skulle komme med en ambulanse og bære meg ned fra fjerde etasje og kjøre meg til sykehuset. Men jeg ble bare henvendt til legevakta og de ville at jeg skulle komme meg dit på egenhånd. Og jeg forklarte at jeg overhodet ikke var i stand til å kjøre bil, så de sendte en drosje. Jeg for min del sleit noe forferdelig bare med å komme meg ned trappene fra fjerde etasje og inn i drosja og kom meg inn døra på legevakta. Det tok ikke lang tid før jeg ble tatt inn og havnet i en sykehusseng det tok ikke mange sekundene før jeg hørte at de måtte bestille en bil. Ambulansepersonalet var der i løpet av kort tid og før jeg visste ordet av det spydde jeg (grønt) som en gris. Heldigvis reagerte han ene fra ambulansen kjapt og var fremme med en spypose.
Jeg ble kjørt avgårde til Kalnes sykehus og det var mistanke om Korona. Jeg ble derfor testet for Korona og whatnot. Årsaken var lav oksygenmetning i blodet. Men det hadde jeg hatt etter operasjonen, det er vel ganske normalt såvidt jeg vet. Jeg testet heldigvis negativt for Korona, men jeg testet positivt for influensa av alle ting. I tillegg fant de en lungebetennelse og jeg hadde i tillegg feber og forstoppelse. I tillegg var jeg nyoperert, så allmenntilstanden var vel ikke akkurat på topp. På akutten valgte de å sette et dren ned igjennom nesa, halsen og helt ned i magen. Jeg hadde aldri vært igjennom det noen gang før, men kan ikke akkurat si at jeg så noe særlig frem til det. De setter det i våken tilstand, men de bruker en bedøvende gele for at man skal få ned slangen. Etter lenge og vel ender jeg til slutt på et rom på (gastro) avdelingen og det første som skjer er at jeg må spy igjen. Denne gangen var det ingen tilstede og jeg fant ingen spypose, så jeg måtte bare prøve å legge meg så langt over på siden som jeg klarte å spy på gulvet.
Siden det var påvist influensa var det full isolasjon og de bruke samme smittevernregime som om man har Korona. Så det tok sin tid før det kom noen inn for å vaske opp klinet. Men jeg fikk heldigvis noen til å kaste inn noen spyposer til meg, hvis jeg skulle måtte spy igjen. For å hoppe litt, jeg ble satt på antibiotika døgnet rundt, fikk etterhvert litt mat, men det viste seg å være for tidlig, så det lagde bare mer problemer. Men på mandag ettermiddag mente de at de ikke kunne gjøre noe mer og valgte å skrive meg ut. Jeg for min del var alt annet enn klar for å dra hjem, men man har ikke noe valg. Men jeg fikk pappa til å hente meg og kjøre meg hjem, det ble også en tur innom Kiwi for å handle litt. Jeg satt i bilen, jeg var ikke særlig “på beina” enda kan man si.
Tirsdag 1. februar var jeg ute av leiligheten for første gang for egen maskin. Om det var lett eller behagelig? Nei, men det var gjennomførbart. Jeg var en tur innom bobilen for å sjekke status der også for å være på den sikre siden. En tur innom Kiwi for å handle og så hjem igjen. Jeg kunne ikke handle mer enn en bærepose og maks 10 kilo. Heldigvis hadde jeg hamstret inn en del brus på forhånd. Nå tok det ganske lang tid før jeg i det hele tatt klarte å drikke noe som inneholdt kullsyre. Det hadde vært rimelig slitsomme to uker og var fortsatt det. Jeg klarte bare å få sovet rundt 4 timer i senga om natta, så var det å komme seg ut i sofaen og prøve å sovne der før renoveringen av badene i blokka jeg bor i startet på morgenkvisten. Tro det eller ei, men jeg halvveis satt og lå i sofaen med dyna over meg og med Peltor hørselvern for å prøve å stenge noe av levenet ute.
Den 11. februar begynte formen å virkelig gå nedover igjen. Siden jeg allerede hadde hatt abscess i navlen to ganger, hadde jeg ikke noen problemer med å kjenne igjen symptomene. Jeg var derfor 100% sikker på hva som var på gang. Istedenfor å vente og se hvordan dette ville utvikle seg, så valgte jeg å kjøre selv til legevakta i Sarpsborg. Dette var sent fredag kveld. De var ikke særlig fornøyd med at jeg hadde dukka opp uten å ringe dem først, men fortalte at jeg hadde hatt løpende kontakt med sykehuset i Moss og at jeg skulle oppsøke legevakta hvis det forværret seg. På samme side som jeg hadde hatt abscess i navlen to ganger tidligere hadde jeg nå en stor kul omtrent på størrelse med en tennisball. Det var også veldig hardt og ikke minst ømt på motsatt side av navlen. Jeg kom ganske raskt inn til en lege som skulle undersøke situasjonen. Jeg visste jo hva det var snakk om, og jeg fortalte historikken jeg hadde fra før av. Han velger å ringe til Kalnes sykehus og får beskjed om at jeg skal til akutten. Jeg husker ikke helt hvordan det ble formulert, men jeg endte ihvertfall opp med å kjøre til sykehuset selv.
Jeg hadde ingen anelse om hvor lenge jeg ville komme til å bli denne gangen, så jeg parkerte bilen og putta på nok til å kunne stå der en hel uke. Jeg hadde regnet med at jeg kunne rusle inn hovedinngangen, men det kunne jeg jo selvfølgelig ikke, jeg måtte inn ambulanse/akuttinngangen. Så jeg var utrolig sliten innen jeg kom meg dit. Jeg måtte vente litt ute på venterommet, men det tok ikke så veldig lang tid før jeg havnet på et rom på akutten. Jeg ble etter en stund sendt til CT for at de skulle få tatt et bilde og få oversikt hvordan ståa var. Jeg havnet etterhvert på gastro avdelingen igjen, riktignok ikke den samme som sist. Etter at de hadde sett bildene og tatt en vurdering fikk jeg beskjed om at jeg skulle opereres lørdag morgen og at jeg skulle faste og settes på antibiotika døgnet rundt igjen. Jeg måtte hive av meg alt av klær og prøve å beskytte vennefloen jeg hadde i armen for at jeg skulle få tatt en dusj og gjøre meg klar til operasjon igjen. I tillegg til betennelsen hadde de også funnet ut at det lå en ansamling med sårvæske på høyre side i forbindelse med nettet som hadde blitt lagt inn der for å forsterke bukveggen. Dette skulle også tappes.
Lørdag morgen får jeg en besøk av flere leger og de har i løpet av natta eller morgenkvisten ombestemt seg i forhold til hvordan de skulle behandle betennelsen. De valgte å droppe operasjon og behandle det med antibiotika. Men jeg skulle sendes ned til ultralyd for at de skulle lokalisere (utover CT-bildene de hadde allerede) og gå inn og tappe ut den sårvæsken jeg hadde et sted under huden. Det er ikke noen tvil om at dette hadde de gjort før, for legen, operatøren eller hva han kalles kunne på forhånd nøyaktig fortelle meg hvor mye væske det var snakk om, og han klarte å dra ut hele 160 ml med oransje sårvæske med å stikke inn en lang nål og så dra ut “shiten”. Jeg må personlig si at jeg var litt mer usikker når det gjaldt betennelsen, med tanke på størrelsen. Men de var sikre i sin sak og søndag formiddag ble jeg skrevet ut av sykehuset og kjørte hjem selv. Hadde jeg derimot blitt operert igjen, så hadde jeg nok ikke vært i stand til å kjøre hjem selv.
For å hoppe litt igjen, når de to månedene med sykemelding var over var jeg alt annet enn smertefri og måtte derfor ta kontakt med min fastlege. Der fikk jeg meg litt av et sjokk. Der fikk jeg raskt vite at smertene i forbindelse med nettet de hadde lagt inn kunne jeg måtte slite med i inntil 9 måneder fremover og at jeg måtte belage meg på å være forsiktig med å løfte de neste 6 månedene! Jeg så for meg alt av ferier fremover gå fløyten, for ikke å snakke om muligheten til å komme meg tilbake til normalen. Men det var ikke annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp. Selv om jeg fikk beskjed om å ta det pent, ikke løfte tungt og pleie helsen, fikk jeg også beskjed om av fastlegen å være i litt aktivitet for å bevege litt på kroppen. I slutten av mars klarte jeg derfor å ta meg en tur ut med kameraet for første gang og endte opp med en tur til Ravneberget fort for å teste et nytt objektiv jeg hadde kjøpt.
Det var ikke mye jeg orket kan du si. Det tok en hel måned etter operasjonen før jeg var i stand til å sitte på kontorstolen i mer enn liten stund. Når jeg først klarte å sitte der noen timer, så begynte jeg etterhvert å pusle med å redigere bilder og skrive ut mine “gamle turer” som lå i kø. Den eldste turen jeg hadde i kø på det tidspunktet var jula 2020. Den turen publiserte jeg først den 21. februar 2022. Med det kom jeg meg inn i et godt “sig” med å kunne pusle litt med skriving og bilder. Det var en genial måte å fylle tiden med noe fornuftig også, ikke bare titte på TV. Jeg bestemte meg derfor for at jeg skulle prøve å redigere bilder, skrive og publisere en tur/artikkel hver eneste dag. Det startet med at jeg redigerte de bildene jeg skulle bruke, så skrive ut turen. Og så gjenta dette neste dag. Men når det enten ikke var så mange bilder å redigere og/eller ikke så mye tekst å skrive, så klarte jeg å redigere bilder fra flere turer og skrive ut flere turer per dag, slik at jeg hadde et lite “buffer” med ferdige turer som jeg kunne publisere. Det vil si at når jeg kom til turer som var mer tidkrevende og ville ta mer enn 7-8 timer å få ferdig, så publiserte jeg bare noe jeg hadde liggende i køen. Alt skulle publiseres i kronologisk rekkefølge. Dette hadde jeg faktisk gående i 61 dager på rad, den 22. april var jeg ajour med alle de turene jeg hadde hatt med bobilen i kø. Jeg hadde riktignok vært ute på noen dagsturer i mellomtiden som jeg ikke hadde fått gjort noe med enda, men følte ikke at det var noe hastverk med å få dem ferdig. Men jeg må si at det var utrolig befriende å være ferdig med 61 artikler fra alle de turene jeg hadde hatt med bobilen fra jula 2020 til og med januar 2022.
Etterhvert begynte formen å bli bedre også, så jeg følte etterhvert at det begynte å nærme seg jobb, ferie, turer med bobilen osv. Når vi kom til midten av mai hadde det vel gått tre uker siden det “snudde” og jeg så at det gikk riktig vei, begynte jeg å tenke på komme tilbake til jobb igjen også. Midt i mai hadde jeg blitt satt opp med en uke ferie, så jeg ville prøve meg på å avvikle en uke ferie og så komme tilbake på jobb etter det. De to påfølgende ukene var bare noen få arbeidsdager på grunn av alle de røde dagene man har i mai. I tillegg hadde jeg brukt en feriedag for å lage en langhelg i forbindelse med himmelspretten. Jeg fikk derfor lagt om til sommerdekk både på bilen og på bobilen i løpet av uka før ferien. Bare for å presisere, jeg løftet ingen dekk, det fikk jeg hjelp til, så jeg kjørte bare bilen og bobilen til Greåker dekksenter for at de skulle gjøre jobben for meg. På fredagen kveld hentet jeg bobilen og fikk fylt opp vanntanken og kjøleskapet og trillet pent ned til Fløterveien – Visterflo for å overnatte der til lørdag. Lørdag skulle jeg nemlig i min brors bryllup. Han skulle gifte seg med sin Linn og så var planen å reise et eller annet sted med bobilen etter det. Jeg hadde overhodet ikke lagt noen planer, kunne være lokalt for alt hva jeg visste. Jeg hadde bare planlagt å være i bobilen og så ta ting på sparket underveis. Som jeg forsåvidt ofte gjør med bobilen. Det er jo ikke så viktig å planlegge så mye på forhånd, bare finne ut hvilken retning man skal kjøre, og så løser resten seg underveis.
Lørdag var jeg i vielsen i Rolvsøy kirke og så bryllupsfesten etterpå ved Rolvsøysund. Siden jeg kom kjørende med bobilen var det en stille og rolig fest for min del. Jeg holdt meg til Cola men koste meg med masse god mat. Men på ettermiddagen begynte det å gjøre vondt i mageregionen. Jeg visste ikke helt hva det var for noe, om det var fordi jeg satt for mye rett opp og ned på en stol eller hva det var. Men jeg kom meg igjennom lørdagen selv om det ikke var helt smertefritt. Det var ihvertfall viktig for meg å være med på bryllupsdagen til min bror, Linn og alle ungene! Jeg dro fra festen litt over 22.30 på kvelden, da jeg hadde behov for en tur innom Kiwi for å handle noen ting før butikken stengte. Siden det var sent og jeg ikke hadde lyst til å kjøre så langt, ente jeg opp med å kjøre tilbake til Fløterveien – Visterflo igjen. Det tok ikke så lang tid før jeg kom meg i seng heller, det var jo allerede langt på kveld. Men formen var ikke helt topp.
Søndag var dessverre ikke noe bedre. Det gjorde vondt og det så heller ikke ut til å roe seg ned, selv om jeg hadde fått sovet på natta og dermed ikke “sittet rett opp og ned”. Jeg ruslet en liten tur rundt bobilen på søndagen bare for å ta litt bilder og så tilbake til bobilen etter kort tid. Jeg var ikke lengre unna enn at jeg hadde side/bodelsdøra åpen. Det var såpass varmt i bobilen, så jeg hadde alt av takluker og vinduer åpne. Må innrømme at jeg var veldig usikker på hva jeg skulle gjøre, om jeg skulle satse på at dette gikk over av seg selv eller om jeg skulle ta kontakt med fastlegen igjen. Søndag ettermiddag tok jeg ihvertfall en beslutning. Jeg valgte å kaste inn håndkleet, pakke sammen og reise hjem. Må si at dette var en utrolig stor nedtur. Jeg hadde virkelig sett frem til å komme tilbake til normalen, pusle med mitt, reise på tur med bobilen og kunne gjøre det jeg har lyst til. Men den økte aktiviteten jeg hadde denne uka i form av kjøre litt frem og tilbake for å skifte dekk, pakke med meg det jeg skulle ha i bobilen, men aldri bære noe mer enn maks 10 kilo og å være tilstede i bryllupet til min bror. Var tydeligvis nok til at kroppen sa ifra at nå er det nok, du er ikke klar for dette enda. Og vi snakker jo ikke om at jeg har gått eller løpt maraton, løftet tungt eller noe voldsomme greier. Men dette var tydeligvis for mye for tidlig.
Og smertene var faktisk værre enn noen gang. Enten jeg skulle ut av senga, sette meg opp, prøve å legge meg på siden istedenfor ryggen når jeg skulle sove, jeg måtte hoste, gå på toalettet eller bare puste dypt, så var det forferdelige smerter. Siden jeg i perioden før det begynte å bli bedre hadde gått i flere uker og knasket smertestillende som om det var knott, så var jeg ikke så sugen på å knaske så mye smertestillende nå. Det er ikke bra for magen eller helsa. Hvis jeg holdt meg mest mulig i ro og ikke gjorde noe mer enn det som var absolutt nødvendig, så klarte jeg å bite tenna sammen og klare meg uten å knaske smertestillende hele tiden. Hadde det ikke vært holdbart, hadde jeg ikke hatt noe annet valg enn å begynne å knaske smertestillende igjen, men jeg prøvde så godt jeg kunne. Disse smertende vedvarte faktisk i en hel måned før det var forsiktige tegn til at de begynte å roe seg ned. Og jeg må si at denne måneden var forferdelig smertefull først og fremst, men også utrolig kjedelig og ensformig. Når man bare er hjemme, uansett vær, og ikke gjør noe annet enn å sove, spise, se på tv, pusle på pc’en og til nød en tur til butikken i uka, så er man i ferd med å tørne gæren etterhvert.
Nå i skrivende stund er vi nå tilbake til der jeg var i mai, at jeg begynner å tenke på at jeg kanskje er klar til å forsøke å komme meg tilbake til normalen igjen. Jeg er sykemeldt til 16. august og har en time hos fastlegen dagen etter. Hvis det ikke skjer noe uventet i mellomtiden håper jeg at jeg kan forsiktig kan begynne å jobbe litt igjen. Men jeg må innrømme at jeg er skeptisk, for det var så lite som skulle til sist. Men før eller siden må man ta det første skrittet og forsøke. Ikke sant? Men, det som irriterer meg og bekymrer meg litt, er at de siste dagene har det begynte å “lugge” litt når jeg bruker magemusklene. Det er ikke den samme typen smerte som tidligere, så jeg er veldig usikker på hva dette er for noe. Håper ikke dette er noe som utvikler seg til noe mer ihvertfall. Men det er klart at det har økt usikkerheten om når veien tilbake til normalen starter. Ikke noen tvil om det.
Siste kommentarer: