Den siste helga i oktober la jeg på ny ut på en tur med bobilen i distriktet! Fredag kveld møtte jeg en kompis i et par timer på Tollbodbrygga før jeg parkerte ved Kongsten fort. Jeg har vært innom Kongsten fort flere ganger tidligere for å besøke fortet, men det er første gangen jeg har vært der med bobilen. Et stille og rolig område med en parkeringsplass uten den helt store aktiviteten. Ihvertfall utenfor sesongen. Derfor tenkte jeg at det var et ypperlig sted å ta en natt i bobilen i et “sentrumsnært område”. Ihvertfall relativt sentrumsnært. Det ble et litt sent måltid i bobilen før jeg pakket sammen for kvelden og ruslet den korte veien det er fra sittegruppa til senga bakerst i bobilen!
Kongsten fort
Etter en god natts søvn er det alltid deilig å ta en forfriskende dusj og så en frokost. Jeg har den samme type frokost i bobilen når jeg er på tur som jeg har hjemme. Det vil si at jeg spiser frukt og drikker appelsinjuice. Den fin start på dagen synes jeg. Det er dog ikke så lenge dette “kruttet varer”, så det tar som regel ikke så lang tid før jeg enten må ha litt mer frukt eller spiser litt lunsj. Det skjer fra tid til annen at jeg glemmer å ta med et eller annet når jeg skal på tur. Som regel er det ikke noe krise, det meste kan kjøpes på butikken. Men denne gangen hadde jeg faktisk glemt å ta med meg mitt Sony RX100 III kompaktkamera.
Siden jeg ikke var lengre unna hjemme enn det jeg var, var det ikke akkurat noe tema å kjøpe et nytt kamera. Da var det like greit å ta turen hjem og hente kameraet og så kjøre tilbake til Kongsten fort. Siden dette var min første natt ved Kongsten fort, måtte jeg jo selvfølgelig også benytte anledningen til å rusle meg en liten tur inn på fortet og ta litt bilder! Det er ikke et veldig stort fort, så det er forholdsvis fort gjort. Kongsten fort var en del av Fredrikstad festning i sin tid, det vil si festningsbyen Gamlebyen (Gamle Fredrikstad). Jeg besøkte Kongsten fort i mars 2014, desember 2014 og juni 2015 hvis man ønsker å lese mer om fortet!
Denne lørdagen var en gråværsdag med litt vind i Fredrikstad, men jeg synes ofte at jeg får mer dramatiske bilder når man har dette været! Det blir også helt andre farger enn hvis sola hadde skint fra en blå himmel. Høsten er uten tvil et faktum og bladene har gått fra å være fargerike til å bli brune og falle ned på bakken. Høsten er i grunn en veldig fin og ikke minst fargerik årstid! Det gir masse nye farger på bildene! Me det er viktig å få tatt bildene før bladene faller ned fra trærne. Her er jeg nok litt i siste litten, da mye av bladene har falt fra trærne og de er brune istedenfor å være fargerike og spennende. Med noen unntak da. Noe annet fargerik er mine 20 år gamle Adidas Superstar! De har riktignok ikke blitt brukt hver dag i disse 20 årene, for da hadde de vært “oppbrukt” eller nedslitt for lengst. Men den opprinnelige hvite sålen og tåtuppen som er formet som et skjell er for lengst gulnet etter at de har fått det ene tiåret etter det andre på nakken.
Torp brug
Jeg ble faktisk stående ved Kongsten fort en god stund denne lørdagen, det var ikke før ved 14.30-tiden at jeg kjørte pent videre, først til Sellebakk fergeleie en liten tur før jeg kjørte videre til Torp brug. Her holder Busspart Norge til i dag, det er de som har alle bussene som står “overalt” på området. Jeg hadde bare sett dette på avstand, det vil si fra motsatt side av Glomma. I tillegg hadde jeg hørt om Busspart, men aldri vært nedom tidligere. Jeg hadde ikke noen spesielle planer for dagen, så da tenkte jeg at det var like greit å ta en tur og titte litt. Jeg kjørte bobilen rundt på baksiden av en av bygningene og parkerte der. Da stod jeg og hadde utsikt til Glomma. Ruslet litt i området og tok litt bilder. Deriblant av noen av bussene de har stående der. Torp brug var et sulfatcellulose- og papirfabrikk som ble etablert i 1908 og det var produksjon her frem til 1972 etter hva jeg forstår. Borregård overtok på et tidspunkt.
Etter å ha ruslet meg en tur og tatt bilder gikk jeg tilbake til bobilen for å laget meg middag. Jeg kunne like godt gjøre det her som ethvert annet sted. Etterhvert fikk jeg også selskap i form av at det kom en utenlandsk registrert bil som parkerte litt bak der jeg stod, de skulle ut for å fiske. De hadde valgt å parkere “midt i veien”, så det var derfor ikke mulig for meg å kjøre ut den samme veien som jeg hadde brukt inn. Men det var en vei rundt på den andre siden av bygningen også ,men der var det litt trangere på grunn av en parkert bil. Men det var ikke værre enn at jeg klarte å lirke meg forbi med å ta det pent! Det er sikkert ikke helt daglig kost med bobiler her tipper jeg. Men nå tror jeg også at jeg ferdes på litt andre (og flere) steder enn folk flest med bobil gjør.
Sellebakk fergeleie
Turen gikk så videre til Sellebakk fergeleie igjen. Jeg tenkte at jeg kunne ta litt bilder her ved solnedgang! I tillegg er det jo litt aktivitet her med at ferga tøffer frem og tilbake mellom Lisleby og Sellebakk fergeleie! Dette er en fergeforbindelse som har eksistert i årevis, men dette tilbudet har også vært nedlagt en del år frem til det ble startet opp igjen for få år siden. Det er nok mye av grunnen til at rute 355 til Lisleby gikk ned til nettopp Lisleby fergeleie. Eller bare fergeleiet som det ble kalt. Men så ble veien lagt om og etterhvert ble det bestemt at bussruta ikke skulle gå i den retningen lengre, den kjørte dermed bare rundt “trekanten” og betjente derfor samme trasè som rute 356, bare motsatt vei. Nå er det vel egentlig 355 som hele tiden har vært hovedruta, mens 356 har vært “ekstra” som ikke har betjent hele driftsdøgnet slik som 355 gjorde.
Nå er riktignok rute 355 og 356 historie og ble etter det nye rutetilbudet i distriktet ble et faktum erstattet av linje 110 som gikk slik som 356 gjorde. Det ble det såpass mye klager på, at bussen bare gikk den ene veien, så ØKT valgte etterhvert å “snu” halvparten av avgangene og den linja kalles i dag 120. Når jeg begynte å kjøre buss i 2006, var det faktisk 4 busser i timen til Lisleby, to med 355 og to med 356. Mener at rute 355 gikk ti over og ti over halv, mens 356 gikk fem på halv og fem på hel. Men etter noen år ble halvparten av avgangene fjernet og 355 gikk ti over halv og 356 gikk ti over. Nå er det en buss i timen i rushtrafikken og annenhver time ellers. Men det hører med at linje 7 gikk 4/2 ganger i timen og fra skolestart i år linje 8 2/1 ganger i timen. Så det er ikke slik at tilbudet har blitt fullstendig rasert.
Her på Sellebakk hadde det sikkert ikke vært noe problem å overnattet i bobilen, men jeg måtte nok ha parkert den motsatt vei, da det er mye fall og litt kranglete å få bobilen i vater. Men jeg ønsker jo aller helst å stå parkert slik at jeg kan sitte og se på utsikten. Det er jo en del av greia og det geniale med å ha hytte på hjul og parkere den der man ønsker. Da kunne man f.eks tatt seg en tur på puben og ruslet til bobilen når det var på tide å komme seg i seng. Jeg hadde dog ikke noen planer om å enten ta en tur på puben eller å overnatte i bobilen her på Sellebakk denne gangen. Men det er fullt mulig!
Pæddekummen
Etter en halvtimes tid ved Sellebakk fergeleie kjørte jeg videre til bobilparkeringen ved Pæddekummen i Sarpsborg! Her ble jeg stående resten av kvelden. Men jeg hadde lyst til å overnatte et annet sted denne natta, nemlig ved Trøskenholmen for å ta noen bilder av bunkeren som ligger der ute. Jeg startet derfor opp bobilen og tok turen ut i skogen til Trøsken og Trøskenholmen. Men jeg må innrømme at jeg fant liksom ikke noe godt sted å stå og følte meg derfor ikke helt “hjemme” eller hva jeg skal kalle det her ved Trøskenholmen. Så jeg valgte å kjøre tilbake til Pæddekummen igjen. Så da kan man trygt si at denne turen var helt bortkastet og at jeg like godt kunne blitt værende ved Pæddekummen. Men det er ikke så lett å vite på forhånd. Kanskje jeg tar turen tilbake til Trøskenholmen på et senere tidspunkt. Men her ved Pæddekummen er det ihvertfall veldig fint å stå.
Redning
Etter en god natts søvn ved Pæddekummen i Sarpsborg hadde jeg utpå formiddagen lyst til å kjøre litt videre. Jeg hadde lyst til å ta middagen et annet sted. Jeg la derfor avgårde i retning Visterflo. Langs Visterflo hadde jeg sett meg ut flere steder jeg kunne stå med bobilen. Nå tenkte jeg å teste en liten plass ved Høydal mellom Rostadneset og Nylende. Jeg svingte inn og tenkte at jeg kunne stå på gresset der. Men der fikk jeg meg litt av en overraskelse. Jeg skulle ikke mye ut på gresset før jeg la merke til at jeg begynte og spinne og antispinn-lampa i instrumentene mine blinket febrilsk gult. I løpet av sekunder stod jeg bom fast. Jeg så åpenbart ikke hvor bløtt det faktisk var her. Jeg har vært her flere ganger med personbil, det har aldri vært noe problem. Nå har det kanskje ikke vært så bløtt når jeg har vært der tidligere kanskje, i tillegg veier bobilen ganske mye mer enn en personbil.
Jeg prøvde å komme meg løs med å “jokke” litt frem og tilbake uten at det hjalp en dritt. Jeg prøvde også å legge under det jeg måtte finne av ting i nærheten for å se om jeg kunne få noe mer feste. Men det var fånyttes. Sommerdekkene jeg har på bobilen har ene og alene mønster for å sørge for retningsstabilitet, ikke noe særlig for å sørge for fremdriften. Disse brukes jo ikke på vinterføre. Jeg måtte derfor til slutt bare gi opp og innse at jeg hadde regelrett driti meg ut. Jeg må innrømme at jeg når jeg tidligere har sett folk (på nett) har satt seg fast og ikke kommet av flekken på campingplasser ikke helt har forstått og/eller sett for meg hvordan det har vært mulig å få til. Nå satt jeg nå der selv og innså hvor fort gjort det var, og ikke minst hvor lite som skulle til. Og hvor utrolig hjelpeløs man er når man står med begge framhjula godt gravd ned i gjørma og ikke kommer av flekken. Til syvende og sist står man og spinner og kaster gjørme veggimellom med det ene dekket.
Heldigvis har jeg et Falck-medlemskap via forsikringen jeg har på både bobilen og personbilen. Det er bare en egenandel på 300 kroner per redning. De 300 kronene jeg måtte betale for å få hjelp er en ting, en annen ting er at jeg syntes det var utrolig flaut å ringe og fortelle at jeg trengte hjelp. For ikke å snakke om når han på redningsbilen ringer og skal snakke med meg og åpner med å si at han hadde hørt at jeg hadde vært ute og kjørt off road med bobilen. De er ikke beregna på det vettu, fikk jeg beskjed om. Det ble mest fleiping og sånn når han etterhvert kom og fikk dratt meg opp av gjørma. Det er ingen slepekrok bak på bobilen, så han måtte under bobilen og feste slepetauet til bakakselen på bobilen. Og da var det smal sak å få dratt meg opp av “dritten”. Så var det bare å sette seg inn i “kontoret” hans og dra kortet, takke for hjelpen og smile. Det er greit å prøve å unngå å sette seg selv i denne knipa selvfølgelig, men hvis man først skulle være uheldig, så vet jeg at det ikke koster stort å få hjelp da ihvertfall.
Ifølge Google Maps sin tidslinje befant jeg meg på stedet i 1 time og 15 minutter. Det tok med andre ord ikke så lang tid før jeg fikk hjelp. Men jeg må innrømme at jeg ikke var så rolig at jeg utnyttet tiden til å lage meg middag og spise. Det hadde jeg overhodet ikke “ro i rævva” til å gjøre. Her ble tiden benyttet til å sitte og telle sekunder og sørge for at tiden gikk så sakte som overhodet mulig. Og sakte gikk den, ikke noen tvil om det! Men herregud som bobilen min så ut etter dette. Spesielt på høyre side. Siden jeg har en halvintegrert bobil, er bodelen/påbygget bak bredere enn bilen foran, så da er det ganske naturlig at det samlet seg noe forferdelig masse gjørme oppetter bobilen der! Jeg hadde derfor lyst til å få spyla av det værste før jeg ihvertfall skulle parkere bobilen for kvelden. Det ble ikke en full vask, men jeg fikk av det værste ihvertfall. Siden jeg hadde tenkt til å bruke Perry & Williams sin tømmestasjon før jeg tok kvelden, ble det middag ved Råde kirke. Etter turen innom Perry & Williams ble det en tur innom Esso for å fylle opp tanken!
Denne helgen ble til etterhvert som den utartet seg, jeg hadde ihvertfall aldri sett for meg at jeg skulle klare å sette meg fast med bobilen slik som dette, slik at jeg til og med måtte ringe til en redningsbil for å få dratt meg ut av elendigheta. Men det var heldigvis ikke noe annet enn stoltheten som fikk en liten skrape i lakken. Turen var på 168,9 kilometer, jeg kjørte bobilen i 4 timer og 46 minutter med en gjennomsnittlig hastighet på 35 km/t og dieselforbruket endte opp på 0,88 liter per mil til slutt. Det hjalp nok ikke på at jeg stod og spant og stod litt på tomgang i forbindelse med “elendigheta” ved Visterflo. Men da er jeg en lærdom rikere, ikke minst så vet jeg hvor lite som skal til. Heldigvis er hjelp bare en telefonsamtale unna!
Siste kommentarer: