Batterie Dietl på Engeløya i Steigen

På mandag kjørte jeg videre til Engeløya for å besøke Batterie Dietl. Det var en selvfølge å ta en tur innom Engeløya og Batterie Dietl når jeg skulle kjøre nordover. Batterie Dietl er en av de to fortene i Norge som hadde de største landmonterte kanonene som finnes, nemlig 40,6 cm SKC/34, den såkalte Adolfkanonen. Det er hakket større enn 38 cm SKC/34 som man blant annet finner på Møvik fort, Hanstholm festning i Danmark, Vardås fort (Vardås hadde den franske utgaven 38 cm KM 36/35) og Batterie Todt i Frankrike. Andre fort som hadde 40,6 cm SKC/34 Adolfkanonen i tillegg til Batterie Dietl med sine 3 kanoner, var Trondenes fort i Harstad med 4 kanoner og Batterie Lindemann i Calais med 3 kanoner. Kanonene som stod i Batterie Lindemann i Calais, Frankrike stod dog først i Batterie Schleswig-Holstein på Helhalvøya utenfor Gdansk i Polen.

Det er dessverre ikke noen rester igjen av Batterie Lindemann i dag, da området ble brukt til deponi for utsprengt stein under byggingen av Euro-tunellen mellom England og Frankrike. Såvidt jeg har fått med meg, har ikke restene blitt fjernet, men befinner seg i dag under bakken og nede i kunstige innsjøer. Men selv om det ikke er mulig å besøke Batterie Lindemann i dag, e er det mulig å ta en tur til Batterie Schleswig-Holstein på Helhalvøya utenfor Gdansk i Polen. Det fortet besøkte jeg når jeg var i Gdansk i 2016, men kanonbunkerne står tomme igjen etter at kanonene ble flyttet til Batterie Lindemann. Men det er veldig interessant å se de enorme dimensjonene vi tross alt snakker om.

Det er dessverre ingen kanoner igjen på Batterie Dietl på Engeløya i Steigen heller, da det norske forsvaret ikke hadde kapasitet til å opprettholde både Batterie Dietl og Trondenes fort etter krigen. Batterie Dietl ble derfor strippet for alt av metall som kunne selges og smeltes om. Men det er et museum i forbindelse med bunkeren til kanon 2 hvor de har fått på plass ganske mye i ettertid. Slik jeg forstår det har de fått dette fra Trondenes fort. På Trondenes fort er fortsatt alle 4 kanonene på plass, dog bare en av dem i museumsstand. Trondenes fort er fortsatt militært og det er begrenset hvordan man får bevege seg i det området.

Men her på Batterie Dietl er det fritt frem. Skal man en tur inn i bunkeren til kanon 2 som er selve museet løser man selvfølgelig en billett på 70 kroner. Man kan selv velge om man ønsker en guidet tur eller ei. Det er dog ingen prisforskjell, så det anbefales på det sterkeste! Når jeg spurte om når museet ble åpnet på Batterie Dietl, skjedde det en gang på 1990-tallet. Det var mye tidligere enn jeg hadde sett for meg. Når man leser om 40,6 cm SKC/34 – Adolfkanonen, er det i all hovedsak Trondenes fort man leser om. Det er forsåvidt ikke så merkelig, siden det er de eneste gjenlevende Adolfkanonene i verden! Trondenes fort har i tillegg alle 4. Det er rimelig unikt!

Men en tur til Batterie Dietl anbefales på det sterkeste! I tillegg til de enorme bunkerne og at man kan gå fritt omkring i området, er det jo en storslått naturopplevelse her på Engeløya i Steigen i tillegg! Det er forvørig godt skiltet til Batterie Dietl hele veien ut og man parkerer rett ved museet og bunkeren til kanon 2. Det er med andre ord null stress og utrolig lett tilgjengelig for alle og enhver! I museumskiosken kan man også få seg kaffe, vaffel, noe annet å drikke og kjøpe litt litteratur hvis man ønsker det. Jeg hadde allerede DAWA-heftet (Deutsches Atlantik Wall Archiv) til Harry Lippmann om Batterie Dietl, hvis ikke hadde jeg selvfølgelig kjøpt det på stedet. Det koster bare 50 kroner! Men jeg benyttet anledningen til å kjøpe heftet om Adolfkanonen. Det heftet har vært utsolgt andre steder jeg har sett det, men her hadde de visst ganske mange på lager også fikk jeg beskjed om. Heftet om Adolfkanonen koster 175 kroner.

Først litt informasjon om Batterie Dietl fra wikipedia:

Batterie Dietl var en kanonstilling under den andre verdenskrig i Bø på Engeløya i Steigen i Nordland, som ble beordret bygget av Adolf Hitler i 1942. Kanonene hadde utsyn over Vestfjorden til Lofoten.

Historie

Festningen var under krigen en av Atlanterhavsvollens og Europas største kystfestninger, og hadde tre kanoner med et kaliber på 40,6 cm. Byggearbeidet ble ledet av den tyske byggeorganisasjonen Todt, men utført av 2 000 russiske krigsfanger, og 3 000 tvangsarbeidere fra andre okkuperte land i Europa. Av russerfangene døde 514 under byggingen. Det var stasjonert mellom 5 000 og 7 000 tyske soldater, ingeniører og spesialarbeidere der, og bygda Bø ble forvandlet til en tysk anleggsby. Alle innbyggerne ble tvangsevakuert i 1943. Det stod tre store “Adolfkanoner” der, som hver hadde 21,5 meter lange kanonrør. Bare kanonrøret veide 158 tonn. Rekkevidden var på 56 kilometer med den lette Adolfgranten på 600 kg. Ved skyting med standardgranat, som veide mellom 1 020 og 1 035 kg, var rekkevidden 42,8 km. Kanonene kunne fyre av omtrent ett skudd i minuttet ved elevasjon under 20 grader. Over 20 grader tok det ca. 2 minutter per skudd.

Etableringen av Batterie Dietl på Engeløya ble ikke bestemt ved en tilfeldighet. Tyskerne hadde hatt en observasjonspost før batteriet kom. Valget av plasseringen på Grådusan må ses i sammenheng med de andre kystartilleri-etableringene, både i Lofoten og Ofoten/Sør-Troms. Batteriets plassering bekreftet Engeløyas gode taktiske plassering for å kunne beskyte skip i Vestfjorden og dermed beskytte innseilingen til Narvik. Sammen med batteriet på Trondenes i Harstad behersket batteriene med Adolfkanoner alle innseilingsaksene til Narvik. Det var også formålet med å bygge de to 40,6 cm batteriene på de to stedene. Narvik var en strategisk viktig havn for tyskerne på grunn av malmeeksporten fra Sverige. Fra Batterie Dietl ble det aldri avfyrt annet enn prøveskudd med kanonene. De deltok aldri i aktive krigshandlinger.

Det eksisterer per i dag (2012) rom i festningen som ikke er blitt funnet, det sies eksempelvis at sykestuen på festningen ble murt og gravd igjen da tyskerne innså at krigen var tapt uten at man i senere tider har funnet ut hvorfor dette ble gjort. Dette rommet eller «delen» av festningen har aldri blitt funnet grunnet at den lå uavhengig plassert i forhold til Batteriet selv og at man derfor ikke har noen utgangspunkt i hvor man skulle kunnet starte letingen, man vet heller ikke hvor stort det var eller hvor dyp inngangen lå i forhold til bakkenivå. Det har vært sagt at enkelte innbyggere i Steigen har vært i besittelse av en rekke gjenstander fra festningen, men om originale tegninger og konstruksjonsmodeller kan ha vært blant disse er det ingen som vet. Om originale tegninger eller konstruksjonsmodeller i det hele og det store eksisterer i dag vet man heller ikke.

Festningen var under krigen en av Atlanterhavsvollens og Europas største kystfestninger, og hadde tre kanoner med et kaliber på 40,6 cm. Byggearbeidet ble ledet av den tyske byggeorganisasjonen Todt, men utført av 2 000 russiske krigsfanger, og 3 000 tvangsarbeidere fra andre okkuperte land i Europa. Av russerfangene døde 514 under byggingen. Det var stasjonert mellom 5 000 og 7 000 tyske soldater, ingeniører og spesialarbeidere der, og bygda Bø ble forvandlet til en tysk anleggsby. Alle innbyggerne ble tvangsevakuert i 1943. Det stod tre store «Adolfkanoner» der, som hver hadde 21,5 meter lange kanonrør. Bare kanonrøret veide 158 tonn. Rekkevidden var på 56 kilometer med den lette Adolfgranten på 600 kg. Ved skyting med standardgranat, som veide mellom 1 020 og 1 035 kg, var rekkevidden 42,8 km. Kanonene kunne fyre av omtrent ett skudd i minuttet ved elevasjon under 20 grader. Over 20 grader tok det ca. 2 minutter per skudd.

Etableringen av Batterie Dietl på Engeløya ble ikke bestemt ved en tilfeldighet. Tyskerne hadde hatt en observasjonspost før batteriet kom. Valget av plasseringen på Grådusan må ses i sammenheng med de andre kystartilleri-etableringene, både i Lofoten og Ofoten/Sør-Troms. Batteriets plassering bekreftet Engeløyas gode taktiske plassering for å kunne beskyte skip i Vestfjorden og dermed beskytte innseilingen til Narvik. Sammen med batteriet på Trondenes i Harstad behersket batteriene med Adolfkanoner alle innseilingsaksene til Narvik. Det var også formålet med å bygge de to 40,6 cm batteriene på de to stedene. Narvik var en strategisk viktig havn for tyskerne på grunn av malmeeksporten fra Sverige. Fra Batterie Dietl ble det aldri avfyrt annet enn prøveskudd med kanonene. De deltok aldri i aktive krigshandlinger.

Det eksisterer per i dag (2012) rom i festningen som ikke er blitt funnet, det sies eksempelvis at sykestuen på festningen ble murt og gravd igjen da tyskerne innså at krigen var tapt uten at man i senere tider har funnet ut hvorfor dette ble gjort. Dette rommet eller «delen» av festningen har aldri blitt funnet grunnet at den lå uavhengig plassert i forhold til Batteriet selv og at man derfor ikke har noen utgangspunkt i hvor man skulle kunnet starte letingen, man vet heller ikke hvor stort det var eller hvor dyp inngangen lå i forhold til bakkenivå. Det har vært sagt at enkelte innbyggere i Steigen har vært i besittelse av en rekke gjenstander fra festningen, men om originale tegninger og konstruksjonsmodeller kan ha vært blant disse er det ingen som vet. Om originale tegninger eller konstruksjonsmodeller i det hele og det store eksisterer i dag vet man heller ikke.

Museum

I dag tilhører Batterie Dietl Nordlandsmuseet. Kanonene er fjernet, men man kan fremdeles se de enorme fundamentene. En av bunkerne er innredet med utstillinger, dokumentarstoff, billedspill og gjenstander og har guidet omvisning i sommersesongen.

Batteri Dietl hadde OP-poster som skulle lede ilden under trefninger. En av disse postene lå ytterst på Lundøya på Øksnes gård. (Muligens var dette den eneste, men det vet vi ikke med sikkerhet.) Posten var plasser på den høyeste kollen (kalt Tyskhågen) ut mot Vestfjorden. I dag ligger enda piggtråd rundt posten og fundamentet til kikkerten som var i bruk står enda oppe på høyden med sine tre bolter stikkende opp. Tyske soldater som var utplassert på Øksnes hadde forlegning i brakker oppe på høyden. Det var telefonkontakt med batteriet via linjer som var lagt ut. (Et eksemplar av felttelefonene er bevart ute på gården.) Hvor disse linjene nøyaktig var ført frem vet en ikke, men de måtte krysse sundet over til Skagstad. De to siste årene av krigen hadde stor innflytelse på livet på de to gårdene ute på Øksnes. I mørketiden måtte alle vinduer dekkes til og ikke noe lys måtte komme ut. Alle arbeider med å bygge posten oppe på høyden ble utført av fanger som var stasjonert på Bø.

Så litt informasjon om 40,6 cm SKC/34 – Adolfkanonen fra wikipedia:

Adolfkanon er en tysk kanon produsert for slagskip med den offisielle betegnelsen 40.6 cm Schnell-ladekanone C/34 in Schussgerät C/39, forkortet 40,6 cm SK C/34 (ofte feilaktig referert til som Schiffskanone C/34). C/34 ble konstruert i 1934 av Krupp og var i utgangspunktet tiltenkt slagskipene i serien H og J som skulle etterfølge Bismarck-klassen. Slagskipene ble bestilt og påbegynt, men ikke ferdigstilt. Etter at beslutningen var tatt om å skrinlegge byggingen av slagskipene ble det bestemt å bruke de ferdige kanonene som kystartilleri. Som landkanoner ble det tilrettelagt for utskiftbare kjernerør som fikk navnet «Adolf-Rohr». Det ble også konstruert en litt lettere granat med lengre rekkevidde beregnet for «Cross-Channel shooting» spesielt for batteri Lindemann. Granaten fikk navnet «Adolfgranaten». Disse granatene gav opphavet til det navn som kanonen siden har hatt – «Adolfkanonen».

Bakgrunn

Kanonen har et kaliber på 40,6 cm med en rekkevidde på 56 km. Den kunne avfyre prosjektiler på ca. 1030 kg. Den lette Adolfgranaten på 600 kg kunne nå fra Trondenes til Narvik. Siste gang Adolfkanonen på Trondenes batteri ble avfyrt var i 1957. Av de fire kanonene på Trondenes er det kun én som er godt vedlikeholdt både innvendig og utvendig og kan besøkes i turistsesongen. De tre andre er kun vedlikeholdt utvendig.

De første kanonene var ferdige fra fabrikken i 1939, og de tre første ble satt opp i Batterie Schleswig-Holstein ved fiskerlandsbyen Hel utenfor Danzig ((Gdansk)) og Gotenhafen ((Gdynia)). Disse tre kanonene ble i 1941 flyttet til Sangatte like sør for Calais ved Den engelske kanal og inngikk der i Batterie Lindemann. Da beslutningen om å bygge Atlanterhavsvollen ble tatt i 1942, ble det også bestemt å bruke syv av de ferdige 40,6 cm kanonene i to batterier i Norge. Fire av disse kom til Batterie Trondenes og tre til Batterie Dietl på Engeløya i Steigen. Man vet med sikkerhet at elleve kanoner ble produsert; åtte ble plassert i Norge, og de andre tre ble som nevnt først brukt i Polen, i Hel (tysk navn Hela) nær Gdansk som Batterie Schleswig-Holstein. I 1942 ble disse tre kanonene flyttet til Frankrike og plassert nær Sangatte i Batterie Lindemann. Det eneste av de tre batteriene som aktivt deltok i krigshandlinger var Batterie Lindemann. Dette batteriet kunne, sammen med flere andre mindre batterier i samme område, beherske hele den nordre innseilingen til Den engelske kanal. Beskytning av Dover, Folkstone og andre byer og tettsteder i Kent forgikk fra batteriet sto ferdig sommeren 1942 til kanadiske styrker erobret området i september 1944.

Kanonbunkerne for de fire batteriene (unntatt batteriet i Polen) med ‘Adolfkanoner’ ble bygd i 1942-43 av den tyske byggeorganisasjon Todt. Bunkerne var av typen Regelbau S70/80 i Polen, Regelbau S 384 ved de norske batteriene og Regelbau S 262 i Frankrike. I Norge ble det i stor utstrekning brukt russiske krigsfanger som slavearbeidere under byggingen.

Kanonstillinger i Polen og Frankrike

Som nevnt ble de tre første kanonene plassert på Helhalvøya i Polen hvor de inngikk i Schleswig-Holstein-batteriet. Dette skjedde i løpet av 1940-41. Batteriet skulle beskytte Gdanskbukten. Alle tre kanonene ble prøveskutt i løpet av mai og juni i 1941 og ble kort tid etter transportert med jernbane til Frankrike for å brukes i Batterie Lindemann. I dag finnes det et kystforsvarmuseum i bunkerne etter batteriet i Hel. Av Batterie Lindemann finnes det i dag nesten ikke spor igjen. Området ble brukt til deponi for utsprengt stein under byggingen av Euro-tunnelen mellom England og Frankrike.

Kanonstillinger i Norge

De syv kanonene ble fordelt på de to følgende batterier:

– Batterie Dietl på Engeløya i Steigen fikk tre kanoner.
– Fire kanoner på Trondenes fort ved Harstad.

Etter krigen ble kanonene på Trondenes tatt over av det norske forsvaret. Batteriet ble sist avfyrt i 1957. Det ble tatt ut av Kystforsvarets oppsetninger og formelt nedlagt 1. juli 1964. De tre kanonene på Engeløya ble solgt til skraphandlere i 1956, mens de fire kanonene på Trondenes ble bevart og én av dem er i dag åpen som museum. Hele batteriet er på Riksantikvarens ønskeliste over bevaringsverdige festningsverk.

Beskrivelse

Siden de var tiltenkt montering i kanontårn på slagskip ble kanonene produsert i venstre- og høyrehåndspar. Det vil si at kanonene skulle brukes parvis i tvillingtårn ombord på slagsskip. Parene ble splittet for individuell montering i helt andre kanonhus i sin kystforsvarsrolle. En annen betydelig forskjell er affutasjen. På skip ville kanonen vært montert på toppen av et «tårn» som ned gjennom flere dekk. Dette «tårnet» ville rotert sammen med kanonene og inneholdt ammunisjonsheiser fra magasinene under panserdekket og opp til kanonhuset. All lading ville vært mekanisert og kanonen hurtigskytende. I landmontasje settes kanonen opp på en pivot i en grunn betongbrønn. Ladingen er mer manuell og en får en lav skuddtakt, ned mot 3 min/skudd. Til sammenligning hadde 28 cm batteriet på Oscarsborg en takt på 3 min/skudd.

Kanonens løp med bakstykke var 21,5 meter langt. I en kystforsvarsstilling kunne kanonen eleveres til 52 grader, noe som ga den en rekkevidde på 56 km med Adolfgranaten på 600 kg. Konstruksjonsmessig var 40.6-kanonene identiske med 38 cm SK C/34 – bortsett fra at løpets kaliber var større. Skuddhastigheten til våpenet var avhengig av elevasjonen på røret; under 20 grader ca. 1 skudd pr. minutt, over 20 grader ca. 3 minutt pr. skudd.

Prosjektiler

Til kanonen var det utviklet i alt fem typer granater, inklusive treningsgranaten.

– 40.6 cm Sprgr (Forkortelse for Spreng-Granate, sprenggranat) L/4.8, brannrør foran
Sprenggranaten var standardgranaten og hadde en vekt som lå mellom 1020 og 1035 kg. Utgangshastighet: 810 m/s. Den hadde brannrør som kunne settes inn foran eller bak.

– 40.6 cm Sprenggranat L/4.6, brannrør bak.
Pansergranat som veide 1030 kg. Utgangshastighet: 810 m/s.

– 40.6 cm Pansergranat L/4.4, brannrør bak.

– 40.6 cm Adolf Granate L/4.2, kunne ha tennsats/brannrør både foran og bak. Også tidsbrannrør fantes til denne.
«Adolfgranaten» var en langtrekkende granat som veide rundt 600 kg. Med maksimal drivladning (i kardus) hadde den en utgangshastighet på 1050 m/s og en rekkevidde på 56 km. «Adolfgranaten» kunne nå en maksimalhøyde på 21 800 meter, og hadde en lengste flyvningstid på to minutter og ti sekunder. Standardgranaten kom opp i en høyde på ca. 12 000 meter.

Det nevnes i artikkelen om Adolfkanonen fra wikipedia at åtte kanoner ble plassert i Norge, men det er nok bare snakk om syv. Tre på Batterie Dietl og fire på Trondenes fort. Det sies at en fjerde kanon skulle til Batterie Dietl, men at skipet som skulle frakte denne kanonen gikk ned på vei til Norge. Men det er flere som hevder at dette bare er en myte. Samtidig skrives det at det ihvertfall har blitt produsert 11 av disse kanonene. Hvor endte den 11. kanonen? Tre på Batterie Dietl, fire på Trondenes fort og tre på Batterie Lindemann blir jo tilsammen ti. Hvor er den siste? Hvem vet?

Det er også greit å ta med seg den lille informasjonsfolderen om Batterie Dietl som man kan få på forskjellige språk i museumskiosken. Der er det også et kart over området. På vei til parkeringsplassen til Batterie Dietl ved kanon 2 har man allerede passert kanon 1. Når man er ved parkeringsplassen ser man også bort til kanon 3. Kommandobunkeren ligger på en topp lit lengre ute. Oppe på en fjelltopp bak kanon 2 lå radaren og der ser man fortsatt sokkelen og bunnen av radaren som stod der under andre verdenskrig. Det er med andre ord ganske selvforklarende hvor de forskjellige tingene er plassert. Men Batterie Dietl består selvfølgelig av så mye mer enn dette, men det er det aller viktigste. Hvis man vil ha en komplett oversikt over Batterie Dietl kjøper man DAWA-heftet også. Der er det et utrolig detaljert kart!

Litt informasjon fra folderen om Batterie Dietl:

Batterie Dietl

Festningen ligger i et fantastisk naturområde. Et variert kystlandskap med knauser, bukter, små sandstrender og en rik vekst av fjell- og strandblomster, som har begynt å dekke over sårene i landskapet. Et område som gir rike muligheter for rekreasjon og naturopplevelser. Mange utkikkspunkter gir god anledning til å nyte en storslagen utsikt mot Lofotveggen.

Hele festningsområdet kan oppleves til forts. På egen hånd kan du oppdage en mengde krigsminner. Det finnes mange ruiner, bunkere og fjellhaller i festningsområdet. Men vær litt ekstra oppmerksom for skjulte farer, som piggtråd og gjenvokste grøfter. Bruk godt skotøy og ta med lommelykt om du skal inn et sted. All ferdsel er på eget ansvar. Husk båndtvang. Festningsområde er beiteland!

Batterie Dietl er en av Europas største kystfestninger fra 2. verdenskrig. Her stod tre av verdens største landfaste kanoner, som skjøt ut granater med en diameter på 40,6 cm. Maksimal rekkevidde var på hele 56 km. Fortet voktet innseilingen av Vestfjorden, og den viktigste skipstrafikken til Narvik, der jernmalm fra Sverige ble hentet, og ført til Tysklands våpensmier.

En av kanonbunkerne er gjort om til et museum med restaurerte ammunisjons- og maskinrom. Bunkeren står igjen uberørt siden krigens dager med originale installasjoner og innskrifter på veggene. Utstillingen forteller om dagliglivet til soldatene, krigsfanger, tvangsarbeiderne og ikke minst lokalbefolkningen på Engeløya under krigsårene.

Kanon 2

Når man er med på en guidet runde i museet/bunkeren til kanon 2 få man en del grunnleggende historie om Batterie Dietl først før man går inn og får masse informasjon om de forskjellige rommene og deres funksjoner. Vi er igjennom ganske mange av rommene i bunkeren og får se en del utstillinger. Jeg spør ganske tidlig i runden om vi fikk en mulighet til å gå på egenhånd etterpå, for da ville det være litt lettere for meg å ta bilder. Og ja, vi fikk lov til å gå rundt i bunkeren så mye vi ville på egenhånd etter at den guidede runden var over. Så da var det bare å følge etter høre på guiden dele av sin kunnskap om Batterie Dietl, bunkeren og kanonene.

Når den guidede runden var over valgte jeg å gå helt ut og begynne med å ta noen få bilder ute før jeg tok bilder fortløpende igjennom den enorme S384 kanonbunkeren til kanon 2 på Batterie Dietl. Jeg har med meg to viktige bøker når jeg skal skrive om f.eks Batterie Dietl, Atlantikwall – Batteries and Bunkers av Rudi Rolf (bibelen om Atlanterhavsvollen) og Atlantic Wall Typology av Rudi Rolf. Sistnevnte er et oppslagsverk over alle bunkerne i Regelbau-standarden til tyskerne under andre verdenskrig. Regelbau S384 f.eks ble det kun bygget 7 eksemplarer av, alle sammen i Norge. Tre ved Batterie Dietl og fire ved Trondenes fort. Denne kanonbunkeren ble første gang bygget i tredje kvartal 1943, men det er ikke oppgitt hvor mange kubikkmeter med betong som gikk med å støpe en slik bunker.

Kanonbunkeren het Geschützstand für Bettungsschießgerüst C/39 på tysk og Emplacement for land carriage C/39 på engelsk.  Disse bunkerne ble bygget i Baustärke Ständig type A. Det vil si at veggene er 3,5 meter tykke! Det er med ord enorme dimensjoner og ikke minst enorme mengder med betong som gikk med på å bygge disse syv S384 kanonbunkerne på Batterie Dietl og Trondenes fort.  Det hører også med at dette var et marinekystbatteri og het MKB 4/516 Dietl under andre verdenskrig. Jeg har vel fått inntrykk av at alle de virkelig store batterie/fortene til tyskerne under andre verdenskrig var nettopp et marinekystbatteri (MKB). De hadde større kanoner, større bunkere og ikke minst noen enorme kommandobunkere.

Noe av det første man møter når man kommer inn i S384 kanobunkeren er en gjestebok, jeg benyttet anledningen til å skrive navnet mitt i den. Det henger også en tysk telefon på veggen. Man finner vel tilsammen tre av disse inne i bunkeren mener jeg å huske. Siden kanonene i Batterie Dietl har blitt spiker for lengst, har de fått laget en modell som viser hvordan det ville sett ut med en kanon i brønnen til bunkeren. Legg også merke til bildene av kanonen i Trondenes fort når du er på vei ut i kanonbrønnen! Så det burde ikke være vanskelig å se for seg dimensjonene  på disse kanonene! Hvis man ikke har mulighet til å dra nordpå for å se Batterie Dietl eller Trondenes fort, er det et must å ta en tur til Møvik fort, som har en av de nest største landmonterte kanonene i verden! En 38 cm SKC/34 som nå nylig har blitt pusset opp og fått tilbake originalfargene (kamuflasje) fra krigens slutt! Noe jeg må få med meg etterhvert. Selv om jeg har vært flere ganger på Møvik fort allerede.

I samme rom som modellen av en 40,6 cm SKC/34 – Adolfkanon står det også tre granater på gulvet. Det er den vanlige granaten som veier over 1 tonn hver og som hadde en rekkevidde på 42,8 kilometer. Den lettere Adolfgranaten på 600 kg hadde de dog ingen utstilt av. Det gikk rykter om at de var giftige etter krigen og hva gjorde man med alt som var farlig og giftig på den tiden? Jo, man dumpet det i sjøen. De ligger vel på bunn av Vestfjorden den dag i dag. Eller ihvertfall det som måtte være igjen av rester av granatene. Det var med nettopp Adolfgranaten på “bare” 600 kg at kanonen hadde en rekkevidde på 56 kilometer!

Det ble forresten opplyst at for hver gang man fyrte av et skudd med kanonen, forsvant det 400 gram med stål fra kanonløpet. Det var antatt at ett løp hadde en levetid på 250-300 skudd. Alle kanonene ble prøveskutt, men det var ingen krigshandlinger med disse kanonene under krigen. Siden fortet ikke ble videreført av det norske forsvaret etter krigens slutt, ble de vel heller ikke prøveskutt av det norske forsvaret. Noe som ble gjort med mange ander kanoner i ex-tyske kystfort. De tre granatene står rett ved siden av luka inn til rundbanen utenfor hvor kanonen befant seg. Her fikk man fraktet granater på skinner i taket og lagt her for å få dem over på den andre siden. Man sveivet og fikk granaten i en “vugge” som flyttet den fra dette rommet og ut til rundbanen som granaten skulle videre til en egen tralle som kunne fraktes rundt og frem til der kanonen måtte befinne seg på det tidspunktet.

Når man “sveivet” en granat ut så var det veldig viktig at mannskapet var klare på den andre siden, her kommuniserte man enkelt og greit via et rør i veggen. Hvis mannskapet ikke var klare på den andre siden ville granaten bare trille ut og falle ned på gulvet. Hvordan skal man få løftet opp en granat som veier over 1 tonn der ute? Såvidt jeg vet var det ikke noen skinnegang eller slik i taket der ute. Så det var viktig å sjekke at mannskapet på utsiden var klare for å ta imot en ny granat. Avhengig av elevasjonen på kanonen (vinkelen kanonen skulle skyte i høyden) skulle det være mulig å skyte 1 granat per minutt. Var elevasjonen høyere ville man bruke 3 minutter per avfyrte granat.

Det er  i et annet rom bygget en modell over Batterie Dietl hvor man ser plasseringen av de forskjellige kanonene, kommandobunkeren og andre stillinger. I tillegg til fortet MKB 5/516 Stranden som lå på en øy rett utenfor. MKB 5/516 Stranden hadde fire stykk 15 cm SKC/28 kanoner med en rekkevidde på 23,5 kilometer! På veggen over modellen ser man to illustrasjoner, en illustrerer alle observasjonspostene til Batterie Dietl i området. De befant seg selvfølgelig i kommandobunkeren til selve fortet, på Øksnes, Hestøya, Grådusan, Flatøy, Måløy, Husøy og Vetøy. Legg også merke til at MKB 1/516 Skraaven med sine fire stykk 15 cm SKL/45 kanoner med en rekkevidde på 16 kilometer er tegnet inn på kartet.

Den andre illustrasjonen illustrerer hvilke områder Batterie Vara og Trondenes fort kunne kontrollere med sine Adolfkanoner. Sirklene illustrerer skuddvidde med både standard granat på 42,8 kilometer og Adolfgranat på 56 kilometer. Her hadde man full kontroll over innseilingen til Narvik! Det er i grunn ganske mye interessant i de forskjellige rommene i bunkeren. En har også en del utstyr for kommunikasjon, telesentral og radio. Legg også merke til avisforsidene fra da krigen startet, når okkupasjonen er et faktum, når Hitler dør og krigen er over til freden er den nye hverdagen igjen.

Jeg må også si at det var utrolig gøy å se toalett- og vaskerommet med originale vasker og toaletter. Om disse også ble fjernet og har blitt hentet fra Trondenes, eller om disse er de originale fra krigens dager, tenkte jeg ikke på å spørre guiden om. Det fantes ikke vannklosett på Engeløya under krigen, så dette var skikkelig moderne greier, som guiden sa. Nede i kjelleren i bunkeren finner man sykestua, her kunne man ihvertfall få hjelp til enkle skader og ting, var det mer alvorlige skader måtte man videre forstod jeg. Her finner man også den tredje telefonen som er i bunkeren. Det var også et eget rom for diesel, jeg husker ikke hvor mange slike tanker det opprinnelig var i rommet, men nå er det tre av dem. Hver av disse tankene rommer 1.000 liter diesel. Under trappa finner man også trykkbeholdere for ferskvann. Jeg har forstått det slik at kiosken til museet bruker vann fra disse tankene!

Gøy at de også hadde fått på plass et gassrenseanlegg i denne bunkeren. Alle bunkerne hadde selvfølgelig det, fordi tyskerne var redde for gassangrep. Selv om anlegget skulle bli utsatt for et gassangrep var man trygge her nede i kjelleren. Det var flere andre steder som også hadde gassrenseanlegg for at fortet skulle kunne være operativt selv under et gassangrep! I maskinrommet finner man et dieselaggregat som produserte strøm til motorene som opererte selve kanonen. Kanonen kunne roteres 360 grader rundt, slik at man kunne skyte i alle retninger, også inn over land. Tyskerne stolte ikke 100% på at dette skulle være operativt til enhver tid, så det var også en manuell måte å rotere kanonen på. Men det krevde veldig mange mann og muskelkraft for å gjøre dette manuelt. Dette dieselaggregatet skal visstnok være operativt og skal være mulig å starte. Det er en mann som vet hvordan man gjør dette, men jeg forstod det slik at han ikke ønsker å gjøre det lengre. Mulig han er pensjonist?

Opp fra kjelleren gikk turen ut i rundbanen der man finner en slik tralle som man brukte til å frakte granatene frem til der kanonen befant seg til enhver tid. I senter finner man selve sokkelen som kanonen var festet til. Legg merke til at mye av metallet til selve festet har blitt fjernet. Her prøvde man å fjerne så mye som mulig, hvis det var mulig å tjente noen penger på det etter krigens slutt. Anlegget skulle ikke brukes av det norske forsvaret og man prøvde å få penger ut av det som det var mulig å fjerne. Og metall er lett å smelte om og bruke til noe annet.

Etter runden inne i bunkeren til kanon 2 tok jeg meg en pause og satt meg ned sammen med de to guidene på museet. Den kvinnelige guiden som hadde hatt meg og en del til igjennom bunkeren var mer enn villig til å prate om både fort, festninger, bunkere og bobil for den saks skyld. Så vi hadde en veldig hyggelig prat i en stund inntil det kom noen nye kunder. Når de ble spurt om de kunne tenke seg en guidet tur inne i bunkeren var de litt reserverte. På vei inn for å betale for å komme inn i bunkeren nevnte jeg idèt de var på vei inn at det ikke var noen prisforskjell med og uten guide. Så da ble det en guidet tur allikevel. Så da forsvant den kvinnelige guiden inn i bunkeren for å dele med seg med sin kunnskap om Batterie Dietl. Den andre guiden kunne forresten prate tysk, så tyske turister kunne også få en guidet tur på sitt morsmål.

Det var han jeg kjøpte heftet om Adolfkanonen av før jeg fortsatt runden min på Batterie Dietl. Nå skulle jeg opp på toppen av bunkeren for å ta bilder av brønnen! Innsiden av brønnen var på 29 meter, så det er virkelig noen dimensjoner vi snakker om! Disse kanonbrønnene er såpass store at det er overhodet ikke noe problem å finne dem igjen når man sitter og studerer satellittbilder over området! På toppen av bunkeren til kanon 2 står det også en lyskaster. På oversiktskartet i DAWA-heftet om Batterie Dietl er det nevnt en 150 cm lyskaster. Men lyskasteren som står på toppen av bunkeren til kanon 2 er vel neppe en 150 cm lyskaster, men en mindre type. Jeg hadde riktignok ikke med meg meterstokken bort til lyskasteren for å måle.

Kanon 3

Jeg hadde blitt fortalt av guiden at kanon 3 står åpen og at man har mulighet til å ta turen inn i en “urørt” bunker der. Foruten at den ble tømt for det meste etter krigen da. Kanon 1 derimot skulle ikke være åpen. Turen gikk derfor videre til kanon 3. Legg også merke til den utrolig fint bygde undergangen under veien bort til kanon 3! Det vil si at man kunne komme seg videre fra kanon 2 til f.eks kommandobunkeren uten å måtte gå oppe på veien som vil gjøre at man “ruver i terrenget”. Jeg må forresten si at jeg hadde tildels store problemer med fluene når jeg var utendørs på Batterie Dietl. De ville ikke være med inn i bunkerne, men utendørs svirret de rundt meg som noen innpåslitne jævler. Heldigvis er det fluer vi snakker om og ikke mygg. Sånn sett er i utgangspunktet fluene harmløse, de er bare veldig irriterende. Men det er dog en smule irriterende at de dukker opp på bildene i ett sett. Jeg måtte nok derfor ta litt flere bilder enn normalt for å være sikker på at jeg hadde enten fluefrie eller bilder hvor det ihvertfall var mulig å redigere bort fluene i ettertid. Kanskje prøve å få tak i en eller annen spray som vil holde både fluer og mygg på avstand?

Kanon 3 stod som nevnt åpen, men her må man ha med seg lommelykt. Noe jeg selvfølgelig har, jeg har med meg ikke mindre enn 3 lommelykter på denne turen. Jeg pleier å ha 2 lommelykter i bobilen hele tiden, i tillegg har jeg en egen lommelykt i fotoryggsekken. Det vil si at jeg har med meg en LED LENSER L7, P7.2 og P7 (den nye). Det er alltid veldig interessant å se bunkere som har blitt pusset opp og satt tilbake til tilnærmet den standen de hadde under krigen, gjerne også med en masse utstyr innvendig. Men jeg synes det er vel så interessant, kanskje enda mer fascinerende å se bunkere som har stått “urørt” i årevis og man kan se forfallet ha gjort sitt! Inne i bunkeren til kanon 3 er det fortsatt den originale teksten på veggene! Fantastisk! Skinnegangene i taket er selvfølgelig veldig rustne i denne bunkeren!

Greit å ha med seg lommelykt kan man si, for det er veldig mørkt inne i disse bunkerne. Og når jeg skulle ut i rundbanen så var det ett hull i gulvet rett ned til kjelleren i bunkeren! Det hadde vært litt av et fall hvis jeg hadde tråkka feil her. Ute i rundbanen har det vokst opp et tre blant annet her. I kanonbrønnen er også sjakta ned til gangen som går direkte til kjelleren åpen. Den fikk vi ikke se noe til i noen av endene i bunkeren til kanon 2. Men her i bunkeren til kanon 3 kan man se alt man ønsker! Men greit å ikke tråkke feil! Det kan få fatale følger! Men, rart at de ikke har klart å få med seg mer av metallet til festet til kanonen på toppen av sokkelen midt i brønnen? Det er noen enorme muttere vi snakker om her!

Til slutt ned i kjelleren i S384 kanonbunkeren! Her var det igjen mye mer metall enn jeg hadde regnet med! Både dagtanken med diesel og nesten hele panelet til det elektriske i maskinrommet stod på halvt hold der nede! Utrolig fascinerende å se! Her ser man også alle gangene nede i gulvet hvor man hadde blant annet det elektriske og andre rørledninger. Alt dette ligger under vann i dag. Opp fra kjelleren og ut av bunkeren gikk turen så opp på toppen av bunkeren for å se brønnen! Jeg fikk også tatt turen opp på en liten knaus som ligger i bakkant av kanon 3 for å ta noen bilder litt ovenfra. Derfra kunnet jeg også med tele ta bilder av de stillingene jeg kunne se derfra. Deriblant sokkelen og bunnen til Würzburg Riese FuMO 214 radaren som stod på en fjelltopp bak kanon 2!

Man bli jo også helt matt i lakken, eller det tar helt pusten av en, den storslåtte naturen og den utsikten man har fra Batterie Dietl! Jeg har aldri vært nordpå og har ikke sett makan noen gang! Det nærmeste jeg har vært å se noe slikt er når jeg har besøkt Hitterøy kystkort på Hågåsen, Hidra (Flekkefjord)! På vei videre til kommandobunkeren tok jeg en liten avstikker til venstre for å se om jeg kanskje kunne finne noe interessant. Jeg fant ikke noe av militærhistorisk interesse, men jeg fikk en fantastisk utsikt som jeg bare måtte sette meg ned og nyte en liten stund. Etterhvert kom det også et småfly inn for landing på Engeløya flystripe! Ikke bare ett fly, men to faktisk.

Kommandobunkeren

Videre til kommandobunkeren som liger oppe på en høyde, strategisk plassert for å ha god oversikt. Kommandobunkeren til Batterie Dietl er en kommandobunker av typen S100. Det var mildt sagt en enorm kommandobunker! En kommandobunker av typen S100 heter Leitstand für schwere Batterie på tysk, fire control post for heavy battery på engelsk og ble bygd for aller første gang i 1941. Det har blitt bygget totalt 5 av denne typen kommandobunkere. Flertallet av dem er faktisk bygget i Norge. Batterie Dietl, Trondenes fort og Batterie Vara (Møvik fort). I tillegg hadde Batterie Lindemann i Frankrike og Hanstholm festning i Danmark en slik kommandobunker. Utgaven som ble bygget i Batterie Vara og Hanstholm er dog en tidlig utgave med tynnere vegger. Kommandobunkeren tilhørende Møvik fort har jeg ikke vært inni, men jeg har hatt gleden av å ta turen inn i kommandobunkeren til Hanstholm festning i Danmark.

Fra å “bare” vært inni S100-utgaven med de tynne veggene, gikk turen nå inn i en original S100 med de tykke veggene. Nå skulle det faktisk bli deilig å “rømme” inn i kommandobunkeren og dermed bli kvitt alle fluene. Jeg har lest at kommandobunkeren her på Batterie Dietl lenge stod stengt og det var ikke mulig å komme inn i den. Den har dermed fått stå urørt i mange år og dermed vært veldig intakt. Nå har den derimot stått åpen en stund og forfallet og det har nok blitt litt søppel. Men det var utrolig fascinerende å få ta turen inn i en kommandobunker av denne størrelsen! Den er ENORM! Jeg synes fortsatt at S100 kommandobunkeren fremstår som rimelig intakt og utrolig fin i dag! Så mange år etter at den ble bygget. Deriblant et elektrisk panel som står igjen dog veldig rustent selvfølgelig. Trepanelene fra veggene er bort for lengst, så det er rå betong og lektene som står igjen bare. Ute i gangene i bunkeren har det aldri vært trepaneler, så de er malte.

Denne kommandobunkeren har en panserkuppel til observasjon/som utkikkspost. En del som står fast med kikkehull i flere retninger og en på toppen som man kunne snu rundt på. Uten at jeg har lest noe om akkurat det, men jeg regner med at den roterende kuppelen på toppen hadde noe ala et periskop eller lignende som kunne betjenes nedenfra? Det er ihvertfall ikke mulig å få hodet inn igjennom det lille hullet man ser i toppen av panserkuppelen fra innsiden. Det er forøvrig forferdelig mye skrot og ødelagt betong/stål i dette rommet. Så jeg kommer meg dessverre ikke opp og får tittet ut igjennom panserkuppelen. Uten alt dette skrotet hadde det nok fortsatt vært en stor utfordring å kommet opp, for det er fryktelig høyt opp til neste “etasje” eller hva jeg skal kalle det.

Jeg tok også turen ned i kjelleren på kommandobunkeren, men der ble det litt bråstopp. Siden jeg var på tur i joggesko og ikke gummistøvler denne gangen, så kom jeg ikke lengre ned enn det nederste trinnet i trappa. Hele kjelleren hadde en 15-20 cm med vann på gulvet. Med gummistøvler hadde selvfølgelig det gått veldig fint. Men jeg hadde ikke regnet med at jeg ville ha noe behov for gummistøvlene denne dagen. Men så feil kan man ta. Men jeg får tatt noen få bilder fra bunnen av trappa og må gå slukøret opp fra kjelleren igjen. Jeg er ikke sikker på hva som befant seg nede i kjelleren på kommandobunkeren heller, så jeg vet ikke hva jeg eventuelt gikk glipp av. Men det er jo ikke noe i veien for at jeg kan komme tilbake på et senere tidspunkt med gummistøvler på beina og ta turen ned i kjelleren på nytt!

Vel ute av kommandobunkeren gikk turen opp på taket og selvfølgelig frem til panserkuppelen som jeg hadde vært nede under inne i kommandobunkeren. I bakkant av panserkuppelen er også sokkelen/fundamentet til avstandsmåleren til Batterie Dietl. På Batterie Dietl var det en 10,5 meter avstandsmåler. Etter rommet under å dømme, kunne denne også betjenes nede fra det samme rommet som panserkuppelen regner jeg med. Jeg tok masse bilder som vanlig, men sleit noe veldig med alle fluene. Det er utrolig hvor irriterende de kan bli etterhvert når de blir i så store mengder og de virrer rundt hele tiden. Men må si det var en fantastisk utsikt fra toppen av kommandobunkeren mot hele Lofotveggen!

Rett i bakkant av kommandobunkeren var det en vaktpost, derfra kunne jeg komme opp på høyden øst for kommandobunkeren og få noen bilder av den fra en litt høyere vinkel også. Med Lofotveggen i bakgrunnen. Enda vakrere må jeg si at utsikten motsatt vei var. Det er utrolig hvor fascinerende og vakkert det blir av alle disse fjellene som bare kommer brått og brutalt rett opp av vannet! Slike fjellformasjoner er vi ikke vant med sørpå. Det er altså innerst i denne “dalen” som Engeløya flystripe befinner seg! Det er stadig noe aktivitet der virker det som! Tipper det er litt av en opplevelse å ta turen i et småfly rundt her oppe i Steigen og over til Lofoten!

Kanon 1 og radar

Etter at jeg var ferdig med kommandobunkeren tok jeg turen tilbake til bobilen for å få i meg noe mat. Det er greit å ikke sulte ihjel også. Merker at man blir litt “døgnvill” her oppe med midnattssola. Det er fort gjort å glemme å spise, det blir jo aldri mørkt, så man får ikke det helt store hintet om at nå er det på tide å komme seg i seng. Men turen gikk ut igjen klokka 22.30 på kvelden. Hjemme hadde det jo aldri vært aktuelt å ta en ny runde på den tiden av døgnet. Men her er det jo lyst hele tiden, så det er null problem. Jeg tok turen bort til kanon 1, bunkeren er stengt, men jeg ville gjerne ha noen bilder av kanonbrønnen og selve bunkeren fra utsiden. Jeg var først oppå bunkeren før jeg gikk veien ned til inngangen av bunkeren. Og da fikk jeg bekreftet at den var stengt.

Jeg fikk også med meg en stilling som jeg regner med var luftvern oppe på en topp ved siden av kanon 1. Det aller viktigste med den sene turen ut for å ta mer bilder av Batterie Dietl, var å ta turen opp til radarstillingen på fjellet bak kanon 2. Jeg hadde sett på kartet i folderen til Batterie Dietl at det gikk en tursti fra både kanon 1 og kanon 3. Jeg tok turen fra kanon 1 siden det var der jeg var. Da gikk jeg også forbi der generatoren til radaren stod. Turen opp på fjellet der radaren stod var litt slitsom sent på kvelden må jeg innrømme. Men det er absolutt verdt strevet når man kommer opp til sokkelen og restene av Würzburg Riese FuMO 214-radaren! Eller radarantenna da for å være helt konkret. Utsikten der oppe fra var heller ikke noe å klage på. Den var rett og slett fenomenal! Med sola på vei ned mot Lofotveggen i nord!

Der oppe hadde jeg oversikt over alt, jeg kunne se ned på kanon 1, kanon 2, kanon 3, kommandobunkeren og selvfølgelig bobilen som stod parkert ved kanon 2! Jeg så også ned på en Regelbau R608 bunker som lå på nedsiden av fjellet. Men etter å ha tatt en masse bilder av restene av radaren på toppen av fjellet, var det ikke aktuelt å besøke enda flere bunkere. Det begynte å bli sent og det var på tide å avslutte. Jeg synes forøvrig at veien opp fra kanon 1 hadde vært strevsom, så jeg valgte å gå motsatt vei og ta turen ned mot kanon 3 isteden. Da kunne jeg selvfølgelig ha tatt en avstikker og fått med meg R608 bunkeren, men det får bli på en annen tur.

Jeg er i bunn og grunn kjempefornøyd med turen jeg hadde til Batterie Dietl, et fantastisk flott anlegg som man kan gå fritt rundt i. I tillegg får man med seg den utrolig vakre naturen i tillegg! Hvis man ser bort fra de irriterende fluene, var det en utrolig fin tur! Jeg kom meg forøvrig helskinnet ned fra “fjellet” med radaren på, det var en enklere vei å komme både opp og ned til/fra kanon 3 må jeg si. Når jeg omsider var tilbake til bobilen var klokka straks midnatt. Sola var fortsatt oppe og det var lyst og fint. Må si det er utrolig vakkert her oppe i nord! Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å kjøre opp hit istedenfor å dra til Vestlandet. Vestlandet tar jeg igjen senere.

Det ble 8.230 skritt i løpet av dagen på Batterie Dietl!

OPPDATERING 13.07.19

Ringstand 61a for bombekaster og mannskapsbunker

Jeg tok en ny runde på Batterie Dietl på torsdag, da jeg ikke hadde fått med meg alt det jeg ønsket på mandag. I tillegg endte jeg opp like i nærheten av Batterie Dietl etter at jeg valgte å vrake Auvika på grunn av ekstremt dårlig mobildekning.Det var faktisk ikke noe mer enn en kilometer opp til parkeringen ved kanon 2 på Batterie Dietl. I tillegg hadde jeg sett bilder av en Ringstand / Tobruk-bunker på nett med en utsikt som lignet veldig på den som var på den andre siden av den lille knausen jeg hadde parkert bobilen ved siden av. Så da var det liksom for dumt å ikke benytte anledningen å ta seg en liten tur. Da var det bare å få fotoryggsekken på ryggen og rusle seg en liten tur. Klok av erfaring på forrige tur på Batterie Dietl valgte jeg å ta på meg et par gummistøvler, et par Viking Touring denne gangen. Så var jeg uansett på den sikre siden hvis jeg skulle snuble over noen bunkere som det stod vann i.

Det tok ikke lang tid etter å har gått rundt den lille knausen i retning bobilparkeringen rett på utsiden av ferista før jeg snublet over Ringstand / Tobruk-bunkeren jeg hadde sett bilder av. Jeg prøver å finne denne stillingen i kartet som er på midtsidene i DAWA-heftet til Harry Lippmann om Batterie Dietl, men det er nok utenfor det området som kartet dekker. Men når jeg blar litt i selve heftet, ser det ut til at det er en (Bauform) Ringstand 61a for bombekaster ved infanteristillingene ovenfor stranden. Ringstand 61a som ble bygget for første gang i fjerde kvartal 1942 og det gikk med 18 kubikkmeter med betong å bygge en slik bunker. Bunkertypen het Ringstand für 5 cm Festungsgranatwerfer på tysk og Position for French 5 cm fortress mortar på engelsk. Såvidt jeg vet var det den eneste Ringstand 61a på Batterie Dietl. Det fantes derimot flere Ringstand 58c, 80 cm Ringstand / 80 cm circular emplacement (octagonal) for maskingevær. Det er nok den mest vanlige Tobruk-bunkeren som ble bygget.

Når jeg følger løpegraven fra Ringstand 61a-bunkeren videre finner jeg fort en mindre bunker godt skjult i terrenget og trær som har vokst opp siden krigens dager. Det er en mindre bunker av en type jeg ikke har identifisert foreløpig. Den befinner seg også utenfor kartet man finner i DAWA-heftet om Batterie Dietl. Men man skulle tro at det er en liten mannskapsbunker i forbindelse med infanteristillingene ovenfor stranden. På vei ned fra denne lille knausen går jeg forbi der jeg har parkert bobilen og går veien videre mot fortet. Da ser jeg at det er en knaus ute til høyre for veien som det er en “steinhaug” på toppen av med en person på i tillegg. Det ser interessant ut tenkte jeg. Jeg går derfor av veien i den retningen for å se hva dette kan være for noe. Jeg passerer dermed innhegningen til kuene som vanligvis er i området.

Jeg er etterhvert på toppen ved denne “steinhaugen” og lurer fortsatt fælt på hva dette har vært for noe. Det var ikke noe betong av noe slag i denne haugen, men et lite “krater” midt i steinhaugen med litt stålvire av noe slag oppi. Om ikke annet så ga deg meg ihvertfall en ganske god utsikt over området derfra. Et eller annet har nok befunnet seg her, men det ser ut til å ha blitt fjernet på et tidspunkt etter krigen var slutt i 1945. Jeg går samme veien tilbake, for hvis jeg skulle gå på måfå her ute i perifien av Batterie Dietl så ville jeg nok gått i evigheter før jeg ble ferdig. Men jeg hadde nok funnet flere stillinger som kunne være interessant å ta bilder av.

På vei ned til beitemarka til kuene finner jeg en mindre stilling hvor det er enda mer stålvire å finne. Det er også restene av en bygning/grunnmur her. Ved noe som ser ut som et brøyteskjær ser det ut til å befinne seg en underjordisk bunker av et eller annet slag. Det har blitt plassert litt “skrap” på toppen slik at ikke noen skal falle nedi, f.eks kuene og sauene som befinner seg i området. Men jeg undersøkte ikke dette nærmere. Det er nok en grunn til at det har blitt dekket til og grunneier hadde nok ikke blitt så fornøyd hvis man begynte å rote for mye i dette.

R608 – Bunker for mannskap og hovedkvarter

Hovedmålet i tillegg til Regelbau 61a-bunkeren rett ved der jeg hadde bobilen var en tur til Regelbau R608-bunkeren som jeg hadde sett oppe fra stillingen for Würzburg Riese FuMO 214-radaren på mandag kveld! Dette er en bunkertype jeg ikke kan se å ha vært borti tidligere, og ifølge Atlantic Wall Typology-boka til Rudi Rolf er dette en R608-bunker som ble bygget for første gang i fjerde kvartal 1942. Det gikk med 990 kubikkmeter med betong å bygge en bunker av denne typen. Det er en bunker som kan ha litt forskjellige bruksområder: Bataljon-, avdeling- eller regimentshovedkvarter. Det vil si at det er en bunker i kategorien kommandobunkere. Men dette er en betydelig mindre bunker enn kommandobunkeren av type S100 som er kommandobunkeren her på Batterie Dietl.

Det har blitt bygget ganske mange av denne typen hovedkvarter/kommandobunker, bare i Norge ble det bygget 10 bunkere, i Danmark ble det bygget 24 bunkere, i Tyskland ble det bygget 2 bunkere, i Nederland ble det bygget 9 bunkere og i Frankrike ble det tilsammen bygget 90 bunkere. Det blir totalt 135 bunkere av denne typen. Bunkeren heter Bataillons-, Abteilungs-, oder Regimentsgefechtsstand på tysk og Battalion & regimental headquarters på engelsk. Det kan også nevnes at bunkeren er 17 meter lang, 15,2 meter bred og 5,1 meter høy. I tillegg til 990 kubikkmeter med betong gikk det også med 49 tonn med rundjern og 8,7 tonn med profiljern. Det sier litt om dimensjonene på bunkeren.

Når jeg var på vei ned fra Batterie Dietl på onsdag hadde jeg sett bunkeren ligge like ved veien, så da var det ikke rare turen bort til bunkeren nå. Man ser den lett fra veien, det er er også mulighet til å parkere der hvis man kommer med bil. Alternativt kan man kjøre litt lengre og kjøre inn på høyre side, der er det en mye større plass man kan parkere på. Alternativt kjører man selvfølgelig helt opp til parkeringsplassen til kanon 2 og utforsker hele fortet. Men hvis man bare skal ta en nærmere titt på R608-bunkeren, er det muligheter der også.

Legg også merke til at det er en Tobruk i det ene hjørnet på bunkeren. Denne brukes som observasjonspost. Det er ingen forbindelse direkte fra denne observasjonsposten og inn i selve bunkeren. Da må man ned og ut gangen man ser i front og rundt bunkeren og inn en av de to ordinære inngangene til bunkeren. På originaltegningen er det to innganger, men det er bare skyteskår ved den venstre inngangen. Men denne versjonen av en R608 mannskaps- og hovedkvarterbunker er det skyteskår på høyre side. Den har derfor blitt speilvendt. Men det ble vel laget både høyre- og venstre-utgaver av denne bunkeren, avhengig av hvilken retning man ville ha oversikt. Det er det ytre skyteskåret og kamprommet bakenfor vi nå snakker om. Uansett om man kommer inn høyre eller venstre inngang er det et skyteskår i det neste rommet for å kunne beskytte seg hvis noen skulle klare å komme seg inn en av disse to inngangene også.

Når man har kommet seg inn i denne hovedkvarterbunkeren blir man møtt med det ene rommet etter det andre. Men det første man legger merke til er ødeleggelsene i selve bunkeren, og da snakker vi om døråpningene mellom rommene. Her er det blitt sprengt ut og det spriker armeringsjern i alle retninger. Det første jeg tenkte på var at bunkeren hadde blitt murt igjen og så åpnet. Men hva er isåfall poenget med å mure igjen inngangene til mer eller mindre alle rommene? Denne bunkeren har kanskje blitt brukt til øvelser på sprengstoff ala man kunne se ute på Vikene kystfort? Men jeg har ikke lest noe om det noe sted. Men det kan jo være en adekvat forklaring til tilstanden på R608-bunkeren i dag.

Bunkeren ligger ganske idyllisk til med masse grønt rundt i dag og man bør også ta en tur rundt og opp på taket. Der ser man en merkelig “pipe” av noe slag et stykke inn på taket av bunkeren. Noe slikt har jeg aldri sett på en bunker tidligere. Det var kanskje rett og slett bare en pipe? Isåfall ekstremt solid sådan. Det er noe som ser mer ut som et piperør eller lufterør i en av de andre åpningene på taket også. Den ser mer ut noe jeg har sett tidligere på slike bunkere. Det har forresten blitt plassert et betonglokk på toppen av Tobruk / Ringstand-bunkeren i det ene hjørnet av bunkeren. Det vil si der observasjonsposten til denne R608 mannskaps- og hovedkvarterbunkeren befant seg. Herfra hadde man utsikt både opp til radarstillingen, ned til stranda og videre inn i dalen. Det var nok ikke like mye trær og andre buskevekster på den tiden.

Det har blitt plassert en utrolig flott krakk rett ovenfor R608-bunkeren, jeg satt meg ned der og tok en pause etter runden i hovedkvarterbunkeren. Fluene var ikke noe særlig mindre plagsomme i dag, så de svirret rundt meg som aldri før. Hadde jeg sittet rolig og ikke svettet i det hele tatt, hadde de sikkert ikke vært så veldig interessert. Men det er ikke så lett å få til når man er ute og går, både opp i høyden og inn og ut av bunkere. Men det var uansett fint å få seg en liten pust i bakken og nyte utsikten man hadde derfra. Gummistøvlene hadde kanskje ikke kommet helt til sin rett enda, men de dukket opp på noen bilder når jeg ble sittende på denne krakken og slappe av litt. Jeg prøvde å sende noen meldinger på telefonen, men det var ekstremt dårlig mobildekning akkurat der.

Mannskapsbunker

Jeg fulgte så stien videre innover og fant raskt en mindre feltmessig stilling, sikkert nærforsvar av noe slag. Før jeg kom til en mindre bunker ned mot dalen der Engeløya flystripe ligger. Og når jeg nå tar en nærmere titt på hva som befant seg av bunkere like i nærheten av R608 er det flere personellbunkere eller mannskapsbunkere om du vil. Den så ut til  være identisk med bunkeren jeg hadde funnet i nærheten av Ringstand 61a-bunkeren for bombekaster. Så kan vi slå fast at det var en mannskapsbunker som nevnt tidligere. Men av hvilken type vet jeg ikke. Men må si at den lå ekstremt idyllisk til med dalen nedenfor og fjellene litt lengre ute. Bunkeren var forresten tørr og fin, men det så ut som det hadde vært noen dyr der inne som hadde “gjort sitt” i et hjørne.

Herfra hadde det egentlig vært en veldig liten tur opp til radarstillingen, men der hadde jeg allerede vært, så det ble ikke en ny tur. Selv om det var fristende å ta en ny tur opp dit for å ta et panoramabilde. Det hadde jeg ikke tenkt på når jeg var der opp sent mandag kveld. Men jeg ruslet stien videre ned som jeg gjorde mandag kveld og endte opp like før kanon 3. Jeg ruslet videre tilbake til kanon 2 for å sette meg på krakken utenfor museumskiosken for å ta en liten pause. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne benytte anledningen til å slå av noen ord med guiden som på mandag. Det var ingen utenfor når jeg kom, men regnet med at hu var på en guidet tur inne i bunkeren til kanon 2.

Men etterhvert kom det noen og gikk inn og da hørte jeg hu prate, så hu var ikke inne i bunkeren allikevel. Hu kom ut etterhvert og det ble en lengre prat om Batterie Dietl, at jeg hadde publisert artikkelen med mildt sagt en hel haug med bilder. Og at jeg nå også hadde tatt 541 nye bilder som jeg kom til å legge ut etterhvert. Det blir aldri like mange bilder som jeg tar, men sånn ca halvparten. I tillegg til de 892 bildene jeg allerede hadde lagt ut i første omgang, har jeg nå også lagt ut 6 bilder av foldere og hefter. Fra tur nummer to på Batterie Dietl blir det nye 244 bilder. Da er jeg totalt kommet opp i 1.136 egne bilder og 1.142 bilder med bildene av folderne og heftene.

Ammunisjonslager og feltmessig luftvernstilling

Jeg var riktignok ikke helt ferdig med turen enda. På vei fra museumskiosken ved kanon 2 fant jeg inngangen til et fjellanlegg som var ammunisjonslageret ved Batterie Dietl. Det stod under vann og så ekstremt klinete ut, så jeg droppet faktisk å gå inn der. Tenkte at det ikke var så ekstremt mye interessant å se uansett. Derfra følger jeg veien som tyskerne laget videre til veien som gikk opp til R608-bunkeren. Men dit skulle jeg ikke en gang til. Det jeg derimot skulle var opp på den lille knausen eller fjelltoppen som lå på motsatt side av der jeg hadde parkert bobilen (for der jeg fant Ringstand 61a-bunkeren). For både nede fra veien og når jeg var oppe på “steinhaugen” utenfor, så ser man at det er noe interessant oppe på denne toppen!

Det så ut som det var litt bratt på siden mot innhegningen til kuene, så jeg gikk tilbake til plassen der jeg hadde bobilen, der var det ikke så bratt. Turen gikk ganske fort og greit opp til toppen og der fant jeg det som var en feltmessig luftvernstilling! Og for en fantastisk utsikt man hadde der oppe fra! Stillingen hadde fått litt medfart i løpet av alle de årene som har gått siden den ble feltmessig bygget mot slutten av krigen. Deler av plattformen for luftvernkanonen hadde knekt av på flere steder faktisk. Men utrolig gøy at man fikk belønning for strevet med å ta turen opp hit. Jeg følte ikke helt det samme med “steinhaugen” jeg besøkte først.

På vei opp til den feltmessige luftvernstillingen fant jeg også en “grop” full av piggtråd. Jeg passerte denne piggtråden på vei ned også. Rimelig rusten har den blitt. Denne toppen ga meg også noen fine muligheter til å ta noen bilder av stranda og den fantastiske utsikten man hadde derfra! Turen ned gikk ganske raskt og da var det rett bort i bobilen for å få av seg ryggsekken og få i seg noe mer å drikke. Den halvliteren jeg hadde med meg av drikke hadde siste rest av gått med borte ved museumskiosken.

Selv om det er mye mer interessant å utforske på Batterie Dietl fortsatt, synes jeg at jeg har fått dekket ganske store deler av fortet på disse to turene. Men det er fortsatt flere gode grunner til å ta turen tilbake til Batterie Dietl på et senere tidspunkt. Blant annet for å utforske MKB 5/516 Stranden som ligger ute på en øy nedenfor Batterie Dietl. Men man er nok litt avhengig av å følge med på flo og fjære, ellers kan man risikere å måtte bli der ute lengre enn man først hadde tenkt. Man skal komme seg ut dit med å gå på steiner som har blitt laget for å lage en sti ut dit. Men det forutsetter at det ikke er høyvann. Det er mulig det går fint bare man har på seg et par gummistøvler, men disse steinene blir nok veldig glatte når de blir våte. Så dette var et prosjekt som jeg ikke tok sjansen på å begi meg ut på denne gangen. Men etter bildene jeg har sett, så er det absolutt verdt turen ut dit! Men det blir omtalt som en liten “turistfelle”, hvis man ikke er obs på flo og fjære.

Det ble 4.372 nye skritt i løpet av denne runden, totalt 12.602 skritt på Batterie Dietl.

Les mer om turen med bobilen til Nord-Norge her:

Midnattssol over Forsan i Steigen (08.07.19)
Flott rasteplass her på Forsan i Steigen (07.07.19)
Fremme med bobilen på Forsan i Steigen (07.07.19)
På tur med bobilen til Nord-Norge (06.07.19)

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                         

Informasjonsfolder og hefter:

     

Nye bilder:

                                                                                                                                                                                                                                                   

Permalenke til denne artikkelen: https://www.kak.net/2019/07/10/batterie-dietl-pa-engeloya-i-steigen/

3 kommentarer

    • Nils on 11 juli, 2019 at 01:00

    Bare en kjapp tilbakemelding om noen åpenbare feil i teksten:

    Det har aldri vært noe som heter «Batterie Theo» i Harstad, til tross for hva Isachsen har skrevet i heftet sitt. THEO var OT sitt kodenavn på selve byggeprosjektet (tilsvarende var ERICH kodenavnet for byggingen av Batterie Dietl), men batteriet har altså aldri hatt noe annet navn enn MAB 5./511 Trondenes.

    MAB 6./501 Nötteroy hadde ikke 38cm SK C/34, men 38cm KM 36/35(f) – original betegnelse 380mm /45 Modèle 1935.

    Myten om stål som forsvinner fra røret med hver granat er bare tull. Riktignok brenner man ut noe av indrerørets bakkant i kammeret for hvert skudd slik at det har begrenset levetid av den grunn (indrerøret/liner kan da skiftes), men selve røret har nær null slitasje ved skudd.

    Avstandsmåleren på Dietl var naturligvis 10,5 m – ikke 10,5 cm.

    • kak on 11 juli, 2019 at 11:18
      Author

    Takk for tilbakemeldingen, Nils!

    Jeg har fjernet «Batterie Theo» fra artikkelen og bruker kun Trondenes fort. Jeg har også endret de andre feilene, jeg har nok i farta blitt litt lurt av de heftene jeg har hatt tilgjengelig og 10,5 cm kontra 10,5 meter var selvfølgelig bare en skrivefeil.

    Når det gjelder «myten om stål som forsvinner fra røret med hver granat» har jeg valgt å la det være igjen i artikkelen. Da det informeres om dette av guiden på stedet og det står på den tekniske informasjonen i forbindelse med kanonen på stedet. Om det er en myte eller ei, får være opp til andre å avgjøre. Jeg velger å bruke den informasjonen som er tilgjengelig på Batterie Dietl.

    Men jeg setter pris på tilbakemeldinger om åpenbare feil, som de andre tingene tross alt var, slik at jeg har mulighet til å rette dem opp! 🙂

    • Harald Isachsen on 6 august, 2019 at 19:34

    Det ser ut som Nils, uten å dokumentere noe som helst, mener tyske teknikere tullet. Det må han gjerne gjøre om han føler for det, men slikt bør man være noe tilbakeholden med å publisere uten dokumentasjon. Etter min mening.
    Tyskerne har etterlatt seg dokumentasjon som viser følgende;
    Det var stor slitasje på rørene allerede etter 10 skudd. Da var rekkevidden redusert med 306 meter, etter 100 skudd redusert med 2894 meter, etter 200 skudd redusert med 7800 meter og etter 230 skudd hele 10015 meter. Det var beregnet levetid på røret på mellom 250 til 300 skudd. Da måtte utskiftbare indrerøret byttes. Slike og fasiliteter for bytting var det ikke på Trondenes.
    Det som reduserte utgangshastigheten (Vo) var utbrenningen i kammer.enden av røret samt slitasje i ytre del av granaten som TYSKERNE selv beregnet til ca. 400gr. stål pr. skutt granat. Når Vo var redusert med 10% var røret levetid over, pga. nevnte slitasje.
    At Theo var batteriets navn i byggeperioden er riktig. Problemet er at navnet ble hengende ved batteriet etter at det var ferdig. Navnet var også brukt av nordmennene etter krigen og er vel dokumentert. Jeg har derfor valgt å bruke betegnelsen slik; Theo/Trondenes uten at det er feil. Men derimot korrekt og dekkende fordi begge ble brukt og min bok dekker også etterkrigstiden.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.