Hitterøy kystfort på Hågåsen, Hidra

Endelig var det klart for en ny tur opp til Hågåsen på Hidra, Flekkefjord. Når jeg hadde en tur til Stavanger for to år siden, hadde jeg en dagstur til Hidra, Flekkefjord og opp til Hågåsen kystbatteri. Det ga såpass mersmak at jeg hadde lyst til å ta en ny tur til både Hidra og opp til Hågåsen. I tillegg viste det seg i ettertid at jeg hadde gått glipp av en stilling som tilhørte Luftwaffe på toppen av Hågåsen. Så da må jeg jo selvfølgelig ta turen helt til topps av Hågåsen denne gangen! Det var ihvertfall planen. Etter å ha utsatt turen på langfredag, var jeg klar påskeaften. Jeg startet turen fra bobilen i Kirkehamn bobilpark klokka 13.30 og tok turen innom Matkroken for å både ta ut litt mer penger til bobilparkeringen og kjøpe en ekstra halvliter med Cola og en pakke med kjeks. Da ville jeg ha med meg 1,5 liter med drikke og to pakker med kjeks. Da regna jeg med at jeg ville kunne komme meg igjennom dagen, når jeg hadde både frokost og lunsj i magen fra før.

Hyggelig betjening og litt bunkring på Matkroken

Utrolig hyggelig betjening inne på Matkroken forresten! Når jeg kom på utsiden tok jeg av meg ryggsekken for å få på plass det jeg hadde kjøpt ekstra. Der hadde de tatt frem pledd på krakkene, satt frem kaffe og kjeks til de som ville ha. Jeg kom i prat med en av de som jobbet i butikken som gjerne ville tilby meg både kaffe og kjeks. Jeg var ikke noe særlig glad i kaffe som jeg sa, men var derimot veldig glad i Cola. Nevnte at jeg skulle ta turen opp til Hågåsen. Han ønsket meg god tur og vi ønsket hverandre riktig god påske. Han hørte ganske raskt at jeg var langt hjemmefra forøvrig. Vi lovpriste været, det var jo over all forventning! Denne gangen skulle jeg forresten ha gleden av å kunne bruke litt lengre tid på turen opp (og ned) til Hågåsen enn forrige gang. Med en dagstur fra Stavanger var det litt mer begrenset med tid, da brukte jeg 3,5 time fra parkeringsplassen opp til det høyeste punktet på Hågåsen kystbatteri som jeg besøkte sist og ned til parkeringsplassen igjen.

Nå hadde jeg 7,5 time til solnedgang. Jeg hadde med meg lommelykt i tilfelle det skulle bli mørkt før jeg kom meg ned fra Hågåsen. Jeg overlater ingenting til tilfeldighetene! Dermed hadde jeg mye bedre tid til turen, både på å komme meg helt til topps og kunne ta det litt mer med ro enn hva jeg kunne tillate meg sist. Flere pauser og rett og slett nyte turen! Men det var i tillegg en litt lengre gåtur, siden jeg startet nede på bobilparkeringen og ikke oppe på parkeringsplassen. Og jeg må innrømme at bakken opp fra Matkroken var jaggu seig. Vel vitende om at bakken opp fra hovedveien mot Hågåsen også var forferdelig bratt. Så det er en utrolig tøff start på denne turen, ikke noen tvil om det! Sist jeg var på vei opp til Hågåsen husket jeg at det stod noen krakker ved handikap-parkeringen, men de hadde tydeligvis blitt tatt bort. Så jeg måtte gå litt lengre før jeg kunne sette meg ned på en stein. Det var jaggu godt med en pust i bakken og komme seg til hektene igjen. I tillegg til at ikke er en liten kar, veier også fotoryggsekken med alt jeg har med meg ganske mye.

Etterhvert kom det en fyr på en slik elektrisk MiniCrosser, en elektrisk rullestol om du vil. Han stoppet opp og slo av en prat. Hyggelig kar, vi pratet om Hågåsen, om hans MiniCrosser, været og slike ting. Før han kjørte avgårde på sin MiniCrosser. Og akkurat der og da må jeg innrømme at jeg tenkte at det hadde vært utrolig lettvint å ha en ATV eller noe slik. Da hadde jeg vært oppe på Hågåsen i løpet av null tid. Men da forsvinner jo også litt av treninga og gleden av å prestere! For litt trente er jo dette som en søndagstur i parken vil jeg tro, men for meg er det litt av en påkjenning. Men opp skal jeg for å få tatt de bildene jeg har lyst til å ta! Da får jeg den belønningen jeg trenger å ha som motivasjon. Å bestige en ås eller fjelltopp uten at det er noe å ta bilder av, det hadde jeg nok aldri giddi.

Hitterøy kystfort – Hågåsen kystbatteri – Kirkehavn batteri

Men når man først har kommet seg opp over den første kneika så flater det litt mer ut og man føler ikke at man “går rett opp” lengre. Det er ganske mange flere stigninger i løpet av turen opp til toppen av Hågåsen, men de kommer heldigvis i doser. Og jeg skal jo både ta en masse bilder og ta litt pauser her og der. Så det er ikke noe å stresse med. Når jeg kommer til porten står det første informasjonsskiltet. De er nye siden sist, det var ingen informasjonsskilt på Hågåsen kystbatteri sist jeg var der. Da får man litt informasjon på veien og ikke minst litt gamle bilder. Men det som overrasket meg var at Hågåsen kystbatteri nå plutselig het Hitterøy kystfort. Nå vet jeg jo at navnet dette fortet hadde under den andre verdenskrig var HKB 21/978 Hitterøy. Men det overrasket meg at de hadde “byttet navn” på den norske benevnelsen fra min forrige tur i 2017 og frem til disse skiltene ble satt opp. Nå visste jeg ikke på dette tidspunktet hva dette fortet ble kalt av det norske forsvar etter krigen riktignok. Men jeg regnet med at det var Hågåsen kystbatteri, kystfort, fort eller lignende. Forsvaret har vel som regel kalt anleggene sine for enten fort, skanse, batteri elle festning.

For å prøve å komme til bunns i dette, tok jeg kontakt med lederen i Forsvarshistorisk forening i Kristiansandregionen som jeg snublet over når jeg besøkte Ny-Hellesund kystfort i 2016. I håp om å finne ut hva Forsvaret kalte dette fortet etter at de overtok det etter krigen. Jeg håpte jo da å få vite at det enten var Hågåsen kystbatteri eller Hitterøy kystfort. Eller varianter av Hågåsen og Hitterøy. Det jeg derimot fikk som svar var at Forsvaret kalte dette fortet for Kirkehavn batteri etter krigen. Men jeg ble også fortalt at det var heller liten aktivitet her etter krigen. Så fra å som håp at jeg fikk utelukket en av de navnene jeg allerede hadde, endte jeg opp med et tredje navn. Så hva skal jeg da egentlig kalle dette fortet? Hitterøy kystfort, Hågåsen kystbatteri eller Kirkehavn batteri? Min føreste tur resulterte i artikkelen Hågåsen kystbatteri på Hidra, og jeg har ikke tenkt til å gjøre noen endringer på den artikkelen. Men jeg har endt opp med å kalle denne artikkelen for Hitterøy kystfort på Hågåsen, Hidra. Da burde man både skjønne hvor det befinner seg og man skal vel klare å finne frem til denne artikkelen via søkemotorer uansett hva man måtte velge å søke etter. Også fordi jeg nevner alle tre navnene i selve artikkelen.

På det første informasjonsskiltet kan man lese:

Hitterøy kystfort

Hærkystfortet her på Hågåsen ble etablert fra mai 1941. Oppgaven til fortet var å kontrollere havområdet vest for Lista og innløpet til Flekkefjord og Kvinesdal.

Batteriet hadde fire 10,5 cm feltkanoner som tyskerne hadde erobret i Frankrike 1940. Kanonene ble først plassert nede i Kirkehamn og Laugøy, men ble flyttet opp hit ettersom byggingen skred frem. I 1942 hadde fortet også to 2 cm luftvernkanoner, én fransk feltkanon i kaliber 7,5 cm og én 5 cm stridsvognkanon til nærforsvar. Samtidig var tre offiserer, 24 underoffiserer og 111 soldater fra kystartilleriet samt en tropp infanterister stasjonert her.

Det er anlagt underjordiske løpegraver mellom flere av kanonstillingene. Kommandobunkeren er en lokalt tilpasset type. Hele området var avsperret med piggtrådgjerder, og det var flammekastere nedgravd i bakken for nærforsvar. Fra observasjonsposten på toppen av Hågåsen hadde en direkte telefonlinje til hovedkvarteret på Lista. Anleggsarbeidet sto norske entreprenærer for, med norske arbeidere. Det ble også bygget en fangeleir i Kråkedal. Planen var at russiske fanger skulle plasseres der, for å utnyttes til videre byggearbeider. Krigen sluttet før noen russiske fanger kom hit.

Under krigen ble det jevnlig foretatt øvelsesskytinger med kanonene, noe som selvfølgelig var skremmende nok for lokalbefolkningen. Luftvernkanonene ble også brukt i kamp, mot engelske fly som var på vei til Knaben for å bombe gruvene. De engelske flyene kom inn så lavt over sjøen at luftvernkanonene ikke kunne treffe de.

Både okkupantene og lokalbefolkningen trengte mat, så grunneierne på festningsanlegget fikk komme inn på området for å stelle med dyrene som beitet der. En av bøndene var med i den hemmelige motstandsgruppen XU. Han monterte et fotoapparat i lokket på melkeholken, og lurte seg til å ta bilder av området. Rapporter ble sendt til England, og hjalp de allierte med å kartlegge hele festningsanlegget.

Etter frigjøringen den 8. mai 1945 måtte tyske soldater, under norsk kommando, rydde vekk piggtrådsperringer, miner og andre farlige installasjoner. Brakkene sto frem til 1955. Etter rivingen ble noen av materialene gjenbrukt til husbygging her på Hidra, resten ble fraktet til Kristiansand sammen med kanoner og annet materiell.

Fallfare i området, pass opp for hull i bakken. Ferdsel på eget ansvar.

Etter porten går det ikke så lang tid før man kommer til bittesmå bunkere langs veien som bare er noen få meter innover. Disse finnes det veldig mange av på Hågåsen. Der finner man også et nytt informasjonsskilt for Hitterøy kystfort. Her har man virkelig gått fra “ingen informasjon”, foruten det lille som var hengt opp inne i kommandobunkeren, til å ha en masse informasjon! Utrolig bra spør du meg!

Hitterøy kystfort – bevoktning

Flammekastere i bakken for bruk i nærkamp, piggtrådgjerder og streng bevoktning rundt hele kystfortet. Okkupasjonsmakten tok sikkerheten på Hågåsen på alvor.

Piggtrådsperringen rundt kystfortet gikk over fjellet på østsiden av myra og bak det gamle sommerfjøset som kan sees til høyre i bildet. Piggtråden var festet i bolter i fjellet. Mange av boltene er fremdeles synlige i terrenget.

De tyske soldatene hadde ofte med seg en schæferhund på sine patruljer. Vakthunden skal normalt ha stått bundet til jernringen på en av betongplattingene langs veien opp til fortet. Det ble jevnlig foretatt øvelsesskytinger med kanonene i løpet av krigsårene. Dette var naturligvis svært skremmende for lokalbefolkningen.

Hidras første vannklosett skal være anlagt i bygningen midt i bildet. I muren finnes en støpt kum og rester av røropplegg. Det var også eget dyrehold inne på fortet. I bakgrunnen på panoramabildet sees takene til grisehuset og hønsehuset. På stedet ligger rester av de støpte gulvene.

Deretter kommer man til mannskapsmessa på høye side som er den største bygningen i området.

Hitterøy kystfort – militært hverdagsliv

Her på apellplassen hadde de tyske soldatene oppstilling og flaggheising hver morgen. Kommandanten sto på trappa til mannskapsmessa og leste opp dagens ordre for soldatene.

Den store muren med mange rom er restene etter mannskapsmessa. Dette var samlingsstedet for soldatene som var stasjonert på Hidra, og den største bygningen på hele området. Her var det sanitæranlegg med varmt vann, spisemesse og bar. Bygningen ble revet i 1955. På murene som står i den sørlige enden av appellplassen stod det en kontorbrakke. Der ble det opprettet et postkontor med radiomottaker, slik at en hadde god kontakt med omverdenen. Flaggstanga sto i den sørlige enden av plassen.

I bunnen av dalen er det en stor brønn som forsynte mannskapsmessa med vann. Nedenfor appellplassen står restene av pumpehuset som sørget for at vannet kom opp i høydebassenget ovenfor mannskapsmessa.

Går man da videre sydover mot kysten så er det en fantastisk utsikt som åpenbarer seg. Og flere av disse små bunkerne. Disse er riktignok dypere enn de som er langs veien på vei opp til Hitterøy kystfort. Nå har man kommet opp til det nivået eller området hvor veldig mye av kystfortet befinner seg. Kanonstillinger, kommandobunker og ikke minst den fineste kanonstillingen på hele Hitterøy kystfort, den som var beregnet til en kanon som skulle skyte lysgranater bak målet for å lyse opp denne i silhuett. Man kan se at betongkonstruksjonen følger konturene i landskapet. Høyest der Dragøya i bakgrunnen kommer in i siktet. Lavest der det er fri sikt til havet. De to pyramideformede elementene på toppen var til feste for kamuflasje. De innfelte rommene var til å oppbevare ammunisjon i. Det kom derimot ingen kanon på plass her, da det sies at skipet som skulle frakte kanonen hit ble senket. I betongen er det skrevet inn May 1943.

Hitterøy kystfort – kanonene

Ni kanoner av fire ulike typer var plassert på Hågåsen under krigsårene. Disse var klare til å beskyte fiender på sjøen, i luften eller på land. Kanonene er borte for lengst, men stillingsverket er synlig.

Etter invasjonen i april 1940 foretok okkupasjonsmakten raskt rekognoseringer langs norskekysten for å finne plassering av kystbatterier. Her på Hågåsen ble det montert fire stykker 10,5 centimeter franske feltkanoner av fabrikat Schneider, modellår 1936. Rekkevidden på disse kanonene var 16.000 meter. Før de ble flyttet opp hit på høyden sto de nede i bebyggelsen i Kirkehamn og på Laugøy. Bedehuset i Kirkehamn ble benyttet som ammunisjonslager.

Fortet var også satt opp med to stykker 7,5 centimeter franske feltkanoner av fabrikat Puteaux, modellår 1899. Disse skulle brukes til nærforsvar av festningen, og kunne også rettes innover mot land. Det sto to stykker 20 mm luftvernkanoner her. I tillegg var en panservernkanon plassert i en tunell nord for mannskapsmessa. Denne kunne skytes ut på åpen plass for å skyte nordover hvis festningen ble angrepet fra landsiden.

Det ble også anlagt en rekke maskingeværstillinger og geværstillinger rundt på området. Noen av disse ble utført i betong og stein, andre bare utgravde groper i terrenget.

Her er det mildt sagt masse å se, hvis man rusler litt rundt og titter. Det er også bygd en masse løpegraver mellom stillingene, disse har innlagt firkantede hull i taket for å slippe inn lys. Så det er greit å se hvor man går når man rusler rundt på Hitterøy kystfort på Hågåsen! Når man passerer post 17 bør man også ta turen ned til post 22, som ser ut som en luftvernstilling. Det var ihvertfall det jeg skrev forrige gang jeg besøkte Hågåsen. Kanskje litt merkelig når den ligger lavere enn resten av fortet, men det er samtidig i ytterkant av fortet. Det var ofte der luftvernstillingene lå. Men det er nok ikke riktig. Dette er nok heller en MG-stilling, det virker som det er det den er blitt klassifisert som ifølge etterretningsrapporten fra 1944 som henger inne i kommandobunkeren. Men det har seg slik at jeg ikke har noen komplett oversikt over de forskjellige stillingene på fortet. Så da blir det litt antagelser underveis. Her hadde jeg en velfortjent pause sist, men nå er det bare å gå videre.

Rett opp til kommandobunkeren og den nevnte stillingen til kanon for lysgranat. Det er post 48. Dette er en utrolig fin og forseggjort kanonstilling som det blir mange bilder av denne gangen også. Her finner vi også post 49 som er den optiske avstandsmåleren som stod rett syd for kommandobunkeren som er post 50. Kommandobunkeren og alt annet som ble bygd på HKB 21/978 Hitterøy, Hitterøy kystfort er ikke noe standardbygg som man finner i Regelbau standarden litt senere i krigen, men lokalt tilpassede bunkere og stillinger. Ekstra spesielt og unikt blir alle bunkere og bygninger. Man kommer derfor ikke langt med Rudi Rolf-boka Atlantic Wall Typology som brukes til å gjenkjenne bunkertyper og ikke minst hvor mange det ble bygget av disse, hvor de ble bygd (i hvilket land) og når det første eksemplaret ble bygget.

Hitterøy kystfort – kommandoplassen

Kommandoplassen bestod av en utkikkspost og en ildledersentral, og var selve basen på kystfortet. Herfra hadde en oversikt og kunne fortelle kanonmannskapet i hvilken retning og hvor langt de skulle skyte.

På veggen inne i utkikksposten malte tyskerne landskapskonturer, som et hjelpemiddel for å kunne bestemme hvor et fiendtlig fartøy befant seg. Vinduene hadde deksler av stål som enkelt kunne lukkes, og dermed beskytte soldatene mot granatsplinter. I underetasjen lå ildledningssentralen. Her satt de som bestemte hvilke kanoner som skulle skyte hvor langt og i hvilken retning. Denne informasjonen ble formidlet til kanonstillingene via telefonforbindelse. Telefonkablene lå i kabelgrøfter i bakken.

Mye av utstyret som var i bruker her ble beslaglagt av britiske styrker da krigen var slutt. Tyske soldater måtte utfører oppryddingsarbeid under norsk kommando. Det foregikk mineryddingsarbeid både med tyske og norske minesveipere i farvannet utenfor. Hågåsen fungerte som landstøtte i dette arbeidet, og det ble i den forbindelse opprettet radioforbindelse til Odderøya i Kristiansand.

Jeg ser forresten at det ene vinduet som var borte i utkikksposten til kommandobunkeren har blitt reparert/montert siden jeg var der sist. Vinduet mot syd var borte ved forrige besøk. Mens jeg drev og tok bilder av selve kommandobunkeren kom det et par damer som “slo leir” i kanonstillingen. Jeg fikk på et tidspunkt inntrykk av hu ene ville ta bilder av kommandobunkeren, så jeg spør om hu skal ta bilder, idèt jeg begynner å skli litt der jeg står. Men det  viste seg at hu ikke skulle ta noen bilder, så jeg bare fortsatte med det jeg holdt på med. Tanken min var ihvertfall god, å heller gå til siden og la hu ta de bildene hu ville ta, istedenfor å måtte vente på meg. For jeg kom ikke til å være ferdig på en stund enda. Men da kunne jeg fortsette med å flere bilder av kommandobunkeren. Litt tricky på baksiden da den ligger i skyggen i forhold til resten av området. Men det takler sensoren til mitt Nikon D750 speilreflekskamera ypperlig. Det er utrolig hvor mye informasjon som kan hentes opp i de partiene som er mørke, hvis man først har “brent ut” et område, er selvfølgelig all informasjon tapt. Så det er bedre å undereksponere litt, enn å overeksponere og dermed risikere å brenne ut partier av bildet.

Som jeg skrev sist jeg var på Hågåsen, man blir rett og slett målløs og utsikten tar rett og slett pusten fra deg. Nå hadde jeg riktignok vært på Hågåsen tidligere, så jeg visste jo hva jeg gikk til. Men det er like vel en utrolig fantastisk utsikt oppe fra Hågåsen! Og enda har jeg ikke kommet helt opp til toppen av Hågåsen enda! Jeg må også si at jeg er utrolig glad i den vippbare skjermen bak på speilrefleksen. Det gjør det mulig å se hva man tar bilder av, enten man holder kameraet høyt (oppe) eller lavt (nede). Før måtte man da sikte etter beste evne og håpe at man fikk med seg det man ville ha med på bildet. Men nå kan man se i skjermen mens man holder på! Det har gjort det utrolig mye lettere. Det gjør også behovet mindre for å krabbe langs bakken for å ta de “lave” bildene.

Foran kommandobunkeren har det nå også kommet opp en kikkert som man kan benytte uten at de koster noe som helst har jeg forstått. Jeg testet den ikke ut selv, men tipper at den blir flittig brukt av de som tar turen opp til Hågåsen! Jeg har jo med meg min egen kikkert. Ifølge hjemmesiden til produsenten, finnes den både med 10x og 20x forstørrelse. Hvilken utgave som står på Hågåsen vet jeg ikke. Men jeg må si at det er veldig gøy å se at de har satt opp en slik uten at man må betale for å bruke den. Spørsmålet er om en myntinnkastutgave ville gitt den helt store avkastningen? Her gis det uten tvil honnør for at det er gratis til allmenn benyttelse! Må si informasjonsskiltene som også har blitt satt opp på Hågåsen er gull verdt! Her får man en masse informasjon underveis, uavhengig om man vet noe om fortet på forhånd eller ei! Legg også merke til at det har blitt satt opp nye “bålpanner” enkelte steder, deriblant midt i post 48, kanonstillingen for lysgranat!

Så kom turen til inn i selve kommandobunkeren, der henger fortsatt den gamle informasjonen fra tidligere, hvor det står Hågåsen kystbatteri. Der står det videre:

Hågåsen kystbatteri

Det tyske festningsanlegget på Hågåsen ved Kirkehamn på Hidra tilhørte Heeres Küsten-Artillerie, d.v.s. den tyske hærs kystartillerioppsetninger. Batteribesetningen tilhørte fra april 1944 det tyske artilleriregiment nr 978, Artillerigruppe Vanse, HKAA III/978 under major Clemens på Kalleberg fort. Tysk benevnelse HKB 21/978 Hitterøy. Anleggsarbeidet startet i april/mai 1941.

Anlegget var fortifikatorisk dårlig utbygget, i det alt vesentlige feltmessig. På anlegget var det 16 forlegningsbrakker og 32 andre bygninger. Det var forlegningsplass for ca 100 mann ved batteriet. Noen tunneler var utsprengt, men antagelig ikke ferdig utbygget.

Du er nå i ildledersentralen, eller kommandosentralen. Dette var senter for kommunikasjon og militære aktiviteter.

Telefonkablene fra kabelgrøftene ble ført gjennom rør i veggen i første etasje. Der var det panel på veggene og koksovn. Over vinduene her i vaktrommet var det malt konturer av landskapet fra Lindåsen i øst til Åna-Sira i vest.

Hjelp oss og holde orden i ildledersentralen slik at vi kan bruke den som informasjonssentral.

Det kom etterhvert en barnefamilie inn i kommandobunkeren og opp til utkikksposten. Jeg velger derfor å rusle videre, jeg får dog ikke gjort meg helt ferdig med kanonstillingen, jeg har ikke fått tatt noen bilder av denne med mobilen enda. Da det er noen som tar pause der. Og det er egentlig ganske naturlig å gjøre, det er et ypperlig sted å sitte og nyte utsikten. Men jeg tenkte at jeg kunne ta noen bilder på vei ned igjen. Det var ikke så interessant å sitte og vente på at de skulle gå videre, for det vet jeg jo ikke hvor lang tid ville ta. Så da var det bare å rusle videre. Men de dukker opp på noen bilder når kanonstillingen utgjør en litt mindre del av bildet da. Det får jeg tåle, selv om jeg foretrekker å ta bilder helt “uten folk og fe”.

Og man kan trygt si at kanonstillingene bærer preg av å være feltmessige. For post 15 til 18 er de stedene som de fire 10,5 cm K332 franske kanonene stod plassert! I forhold til den veldig forseggjorte post 48 som var gjort klar til kanon for lysgranater! En litt merkelig prioritering. Men det kan jo hende at det var planlagt å gjøre noe med de fire andre kanonstillingene også, slik at de ville være litt mindre feltmessig utført. Men det virker ikke så veldig sannsynlig, når post 48 stod klart i mai 1943. Da har man jo hatt to år til å gjøre noe med de fire andre kanonstillingene også. Da var man vel fornøyd med eller prioriterte ikke dette på dette fortet. Som vanlig synes jeg det er synd at det ikke er en eneste kanon igjen på Hitterøy kystfort. Det hadde gjort det ytterligere autentisk. Det hadde uten tvil toppet et allerede fantastisk kystfort med et utrolig idyllisk landskap og ikke minst utsikt over havet!

Hitterøy kystfort – hauptmannsbrakka

Hauptmannsbrakka var bolig og kontor for kommandanten, hauptmannen, på festningen.

Kommandanten overnattet som regel på gamlehjemmet nede på Fidje. Okkupasjonsmakten rekvirerte bosted til sine offiserer både her og der i private hus rundt på øya, men betalte normalt leie for dette. Her oppe i hauptmannsbrakka kunne kommandanten også overnatte. Bygningen ble også brukt til fester for offiserene, og som møtelokale når det oppsto situasjoner som gjorde at en måtte forhandle med lokalbefolkningen. Innvendig var bygget rikt dekorert med malerier direkte på veggene.

Den store steinmuren med vindu er en splintvegg. Denne ble satt opp for å skjerme selve bygningen mot eksplosjoner og granatsplinter hvis festningen skulle bli angrepet.

I dette området har det stått mange brakker og bygninger som har blitt revet i 1955. Det eneste som står igjen er grunnmurene og ikke minst splintveggene som skulle beskytte brakkene mot angrep.

Hitterøy kystfort – fortet rives

I de første årene etter krigen ble Hågåsen bevart som kystfort, og tiltenkt en rolle i det norske mobiliserings-forsvaret.

Etterhvert ble Hågåsen oppgitt som forsvarsanlegg. Alt av utstyr og bygninger ble demontert og revet i 1955.

Alt militært utstyr som kunne gjenbrukes, som kanonene, ble fraktet til Odderøya ved Kristiansand. Staten solgte noe av det brukbare trevirket fra byggene til lokalbefolkningen. Materialet ble således gjenbrukt i gjenoppbyggingen etter krigen. De som hadde vært grunneiere før krigen fikk tilbake sine eiendommer når Forsvaret trakk seg ut av området.

Bildetekster; Lyskasteren var en del av ildlederutstyret. Her er den tatt ned og er i ferd med å kjøres vekk fra området. Rundt brakka i bakgrunnen sees tydelig splintveggen som skulle beskytte huset innenfor. Alle brakkene på Hågåsen var oppvarmet med kull, og til høyre for brakka står et av kullagrene.

Sykehusbrakka var lager for medisinsk utstyr og ble samtidig brukt som bibliotek. Selve sykehuset lå inne i fjellet bak brakka.

Deretter kommer man til stedet hvor de to luftvernkanonene stod. Det hjelper litt med etterretningsrapporten fra 1944 som henger inne i kommandobunkeren, i tillegg til de nye informasjonsskiltene som har kommet opp på stedet. Post 5 og 6 er klassifisert som “lett luftvern” ifølge denne rapporten. Nå var jo også disse to luftvernkanonene bare 2 cm luftvernkanoner. Etter informasjon som ligger i forumet på Kystfort.com skal det ha vært 2 cm Flak 38 luftvernkanoner. Post 6 er ganske lett å kjenne igjen pga sokkelen til noe “trebeinet” som har stått her. Men post 5 er mye mer anonym da det ikke er noen sokkel som står igjen her. Jeg ser at jeg identifiserte post 6 som nettopp en stilling for 2 cm Flak 38 luftvernkanon også for to år siden, men på det tidspunktet hadde jeg overhodet ingen sjangs til å skjønne at også post 5 var til 2 cm Flak 38 luftvernkanon.

Hitterøy kystfort – luftvernstillinger

Et kystfort må kunne forsvare seg mot flyangrep. På Hågåsen hadde de to luftvernkanoner.

Her ligger ruinene etter mannskapsbrakka der kanonmannskapet til luftvernkanonene holdt hus. På høyden bak ligger restene etter de to luftvernstillingene. I hver sin stilling so en 20 mm luftvernkanon av typen C/38, mobile.

Den 3. mars 1943 fløy engelske fly forbi Hågåsen på vei til Knaben for å bombe gruvene som produserte molybden. Molybden var en viktig bestandel for produksjon av robuste stållegeringer. Solid stål var svært ettertraktet, blant annet til bruk på panservogner. Luftvernkanonene åpnet ild mot de britiske flyene, men flyene fløy i så lav høyde at det var umulig for kanonene å treffe de. På tilbakeveien, etter å ha bombet Knaben, ble ett av de engelske flyene skutt ned utenfor Egersund. De britiske pilotene ligger gravlagt i Egersund.

Noe høyere opp enn disse to luftvernstillingene var jeg ikke forrige gang jeg var på Hågåsen. Da trodde jeg heller ikke at det befant seg noe interessant på toppen av Hågåsen. Så fort jeg kom hjem, ble jeg spurt av lederen for Forsvarshistorisk forening i Kristiansandregionen om jeg hadde vært på toppen og sett stillingen til Luftwaffe. Men det hadde jeg jo ikke. Jeg visste heller ikke at Luftwaffe (eller noen andre for den saks skyld) hadde noe helt oppe på toppen av Hågåsen. Men nå vet jeg jo det. Det er heller ikke noen bilder av tråden om dette fortet på Kystfort.com. Jeg visste jo ikke at det fantes en egen tråd om stillingen på toppen. Men før jeg skulle ta turen videre, tok jeg en pust i bakken og meldte hjem om at jeg bare hadde den siste kneika opp igjen. Jeg fikk beskjed om å “snu i tide” og ikke slite meg fullstendig ut. Jeg svarte at jeg tar meg god tid, tar pauser når jeg trenger det og har i tillegg med meg lommelykt hvis det skulle bli mørkt før jeg er nede igjen.

Men fint lite visste jeg om hvilke utfordringer som skulle komme. Det ser ikke så værst ut på avstand og det er veldig vanskelig å bedømme stigning på avstand. Ekstra ille gjør det at man ikke bare kan gå oppover, man må gå litt ned igjen også før man kan gå videre opp. Før jeg startet på den siste kneika måtte jeg over et slikt gjerde for sau igjen. Og herregud for en stigning som møtte meg. Det gikk jo rett og slett RETT OPP. Og om man hadde klart å lage disse sporene av å gå der mange ganger eller om noen rett og slett hadde brukt en spade for å lage disse “trinnene” i denne stigningen vet jeg ikke. Men det var ihvertfall gull verdt. En ting er at man hadde klart å komme seg opp uten disse “trinnene”, men jeg ser for meg at det kunne vært litt av en utfordring å komme seg ned, uten å miste fotfeste. Men når jeg hadde kommet meg opp disse “trinnene” som jeg følte gikk mer eller mindre rett opp, var jeg jaggu sliten. Så da var det bare å finne dertil egnet sted for å sette seg ned og hente seg inn igjen. Og så sitter man og lurer litt på hva man driver med. Men så lenge det er en belønning/gulerot som henger foran en og ser fristende ut, så står man på!

Men det var faktisk ikke så langt igjen før jeg var på toppen nå, viste det seg. Men det var veldig greit at jeg hadde fått tatt en hvil før jeg kom opp på toppen, for da hadde jeg overskudd til å nyte utsikten og ikke minst glede meg over at jeg hadde komme meg helt opp til toppen! Og selv om jeg ikke kan huske å noensinne sett noen bilder av stillingen på toppen, så befant det seg en stilling fra Luftwaffe på toppen! Dette var et utkikkspunkt som i likhet med alt annet på Hågåsen er veldig intakt og en utrolig fin avslutning på toppen av denne turen! Jeg tok noen få bilder med mobilen så fort jeg kom opp på toppen, og ansiktsuttrykket jeg hadde på de bildene bar nok delvis preg av at jeg var sliten og at jeg var veldig fornøyd over at jeg hadde nådd toppen! Og at det faktisk var noe interessant her oppe! Jeg tok noen lignende bilder med speilrefleksen litt senere og da prøvde jeg å “se likedan ut”. I tillegg til at det ble noen tommel opp-bilder, tipp topp tommel opp! Men først litt informasjon fra skiltet på toppen av Hågåsen:

Observasjonsposten

Hågåsens høyste topp, 158 moh., er et strategisk viktig sted. Herfra har en god oversikt, og gode muligheter for å videresende beskjeder til andre.

På Haakon den gode sin tid ble det tent bål langs norskekysten hvis fare nærmet seg. Bålene var synlig fra nærmeste andre varde, og faresignalet ble slik spredt videre ved hjelp av en lang rekke bål. På Hidra var Lindåsen stedet der en tente slik varde.

Systemet med varder var enkelt, men ga lite presise beskjeder. Tidlig på 1800-tallet strakte et nytt optisk telegrafsystem seg langs kysten. Denne typen telegraf kunne formidle over 200 ulike beskjeder, ferdig definert i en kodebok. Signalstasjonene stod med 3-5 km avstand og kunne sees med datidens langkikkerter. Her lå stasjon nummer 1 i den Vestenfjelske kystsignallinje, som via 73 andre punkter endte opp i Bergen. Østover var det 99 ulike telegrafstasjoner før en var på Akershus festning. Nærmeste stasjon i øst var Langelandsfjellet, også det på Hidra. Systemet ble tatt i bruk da Hidra ble angrepet av et britisk krigsskip den 11. september 1808.

Den norske nøytralitetsvakta hadde utkikk herfra i 1939-40. Etter krigsutbruddet etablerte okkupantene seg tidlig på øya med utkikksposter på Lamåsen i Rasvåg, på Lindåsen og her på Hågåsen. På den tiden hadde de tidligere brukte optiske løsninger for varsling og beskjeder for lengst blitt erstattet av telefonlinjer og elektrisk telegraf.

Luftwaffes utkikkspost på toppen av Hågåsen skal ha hatt navnet FluWa Sol 3 Hitterøy.

Jeg tok en del bilder oppe fra toppen av Hågåsen, jeg skiftet også til 70-300 mm for å kunne zoome inn enda nærmere på motivene. Hittil hadde jeg kun brukt 16-35 mm på alle bildene. Men det er jo også 16-35 mm jeg bruker til de aller fleste bildene. Men det hender at jeg bruker 24-120 og 70-300 innimellom når det er behov for litt mer tele. Optisk er uten tvil 24-120 beste av de to. Men nå trengte jeg de ekstra millimeterne som 70-300 gir. Da fikk jeg også nærbilder av Hidra kirke som ligger nede i Kirkehamn. For ikke å snakke om “nærbilder” av den delen av Hågåsen som mesteparten av Hitterøy kystfort, HKB 21/978 Hitterøy befinner seg på.

Etter å tatt en masse bilder oppe på toppen, så må jeg innrømme at jeg nådde et lite “antiklimaks”. Når jeg omsider hadde kommet meg helt til toppen og dermed fått med meg alt på Hitterøy kystfort. Hva nå? Rusle ned igjen? Men det var fortsatt motiver å ta bilder av på vei tilbake. Skyene var sakte men sikkert på vei inn over Hidra og sola hang lavt over horisonten. Så jeg hadde mange finer bilder igjen å ta, spør du meg! Spesielt når jeg kom ned til kommandobunkeren og kanonstillingen til kanon for lysgranat! Her ble det tatt en masse bilder til. Selvfølgelig med sola og ikke minst de utrolig fine skyene som jeg hadde fått på himmelen! Det gir motivet og bildene en ekstra dimensjon. Skyene og himmelen i seg selv er et utrolig fint motiv! Ikke bare en blå himmel som ikke sier noe som helst.

Det hører jaggu med til sjeldenhetene, men her har jeg faktisk også tatt (vel vitende) om at min egen skygge er med på bildene. Men jeg ville ha disse motivene og det var ikke så skjemmende synes jeg. Hadde skyggene vært enda hardere (sola sterkere) så hadde det selvfølgelig vært mye mer synlig og dermed skjemmende. Jeg tok forresten en liten pause ved kanonstillingen foran kommandobunkeren og drakk opp den siste resten av Cola jeg hadde i sekken. Jeg glemte forresten å skrive i stad at den ene pakka med kjeks ble spist opp før jeg gikk den siste kneika opp til Hågåsen. Det var nok ikke dumt å få i seg litt ekstra krutt før den siste biten, det var nok ganske innafor at kjeksen inneholdt over 30% sukker også tenke jeg. Jeg hadde med meg ytterligere en pakke med kjeks, men det hadde ikke vært noe behov for å fylle på med enda mer energi i løpet av turen. Så den forble urørt i sekken. Turen ned fra kommandobunkeren var ren plankekjøring primært nedover, så det så jeg ikke på som noen utfordring i det hele tatt.

Men jeg ville gjerne ta noen flere bilder før jeg ga meg og ruslet nedover fra “toppen”. Og det var jo nettopp nå jeg fikk de aller fineste bildene synes jeg. Men fallgruvene er også store og mange når man tar bilder mot sola. Så det er greit å passe på og være obs på flares, ghost og alle mulige andre effekter av at man har sola rett inn mot sensoren, riktignok igjennom flere lag med glass først. Det er vel et par bilder av noen fine motiver som jeg har valgt å vrake fra denne turen, rett og slett fordi de var “uopprettelig” ødelagt av slike lyseffekter. Noen synes det er fint i bildene sine, men jeg er overhodet ikke glad i det. Men de bildene som ikke er så veldig “ødelagt” av dette kan jeg alltids redigere det bort og dermed redde. Men når jeg virkelig får flares/ghost lyseffekter med mitt Nikon 16-35 mm objektiv, får jeg noen grusomme effekter som ser helt jævlig ut. Jeg er veldig glad i dette objektivet, men akkurat på motlys kunne det nok taklet det litt bedre synes jeg.

På vei ned fra Hågåsen tok jeg også noen bilder langs grusveien og ikke minst så fikk jeg tatt et bilde av informasjonsskiltet ved porten. Det glemte jeg faktisk å ta bilder av på vei opp. Men det husket jeg heldigvis på vei ned, slik at jeg også fikk skrevet av den informasjonen som stod på det skiltet! Så gikk turen mer eller mindre rett ned mot Matkroken hvor jeg valgte å ta en liten pause etter at jeg hadde tatt noen bilder av solnedgangen. Jeg tok også litt bilder etter at sola hadde gått delvis ned bak åsen bak kirken, som gjorde at jeg fikk enda finere bilder av solnedgangen. Ifølge google maps ble jeg sittende på krakken utenfor Matkroken i en halvtimes tid mens jeg nøt solnedgangen og sendte litt meldinger “hjem”. Nå var det vel bare 600-700 meter tilbake til bobilen. Men det var utrolig godt med en pause. Jeg var tom for drikke, og det var ikke noen umiddelbar krise, men hvis Matkroken hadde vært åpen, hadde jeg uten tvil tatt turen innom og kjøpt meg en Cola til! Og den hadde garantert gått ned ganske fort. Men det var utrolig digg å sitte på krakken og med ryggen inn mot veggen og bare ta livet med ro.

Dette hadde vært en utrolig fin tur, jeg hadde nådd målet mitt om å komme helt opp til toppen og jeg hadde tatt en del pauser underveis for ikke å slite meg ut fullstendig. Jeg hadde rett og slett brukt den tiden jeg hadde til rådighet. Det var ikke noen grunn til å stresse. Jeg hadde med meg både litt å spise og ganske mye å drikke. Så forholdene lå uten tvil til rette for en utrolig fin dag på Hågåsen, Hidra! Jeg hadde også fått tatt en masse fine bilder, både for å dokumentere Hitterøy kystfort og ikke minst landskapet og utsikten i seg selv! Oppe fra Hågåsen kunne jeg forøvrig også stå og titte ned på bobilen der den stod parkert på Kirkehamn bobilpark på Laugøy! Den stod fortsatt der. Men før jeg forlot den hadde jeg også åpnet den store takluka fremme i bobilen, slik at det forhåpentligvis ikke var like varmt når jeg kom tilbake til bobilen denne kvelden som på langfredag.

Jeg var tilbake til bobilen klokka 20.30 på kvelden, da hadde jeg vært på tur denne dagen i hele syv timer. Nå kunne jeg ha vært tilbake ca en halvtime tidligere, men jeg valgte å ta en pause og ikke minst ta livet med ro utenfor Matkroken! Det vil si at det fortsatt var en halvtime til solnedgang, i god margin å være tilbake til bobilen før det ble mørkt med andre ord. Jeg vil til slutt gjerne komme med en oppfordring! Skal du ut til Hidra, Flekkefjord. MÅ du også ta en tur opp til Hågåsen! Det er rett og slett en perle! Det er rett og slett uhørt å ikke ta turen opp til Hågåsen hvis man først er på Hidra!

Mer om Hitterøy kystfort på Hågåsen, Hidra her:

Hågåsen kystbatteri på Hidra (30.06.17)