En kollega av meg og jeg har i flere år snakket om å ta turen ut til Bolærne fort. Det hele startet med at jeg nevnte ved en anledning at jeg kunne tenke meg en tur ut til Bolærne fort som ligger på Østre Bolærne i Oslofjorden. Men at jeg håpte at Flybåten skulle starte opp igjen, slik at jeg kunne reise ut fra Engelsviken isteden for å måtte dra over til Tønsberg og ta ferge ut derfra. Men Flybåten lot vente på seg og en søndag midt i juli kom endelig dagen da vi tok turen ut til Bolærne fort! I egen båt la vi fra kai fra Fjeldberg båthavn i Fredrikstad kl 9 med Oslofjorden og Bolærne fort som mål. Men først måtte vi ut Vesterelva og vi tok turen igjennom Strømsund mellom fastlandet utenfor Foten og Strømtangen. Jeg har aldri vært ute på selve Strømtangen og Strømtangen fyr, men har vært ute på fastlandssiden av Strømsund og tatt litt bilder for noen år tilbake. Men selv om jeg har vært på mange av de stedene vi var forbi, er det jaggu ikke alltid så lett å kjenne seg igjen fra sjøsiden.
Ingen av oss hadde vært på Bolærne fort eller noen av Bolærne-øyene før, for den saks skyld. Bolærne fort ligger på Østre Bolærne som er den øya som ligger lengst syd. Så har man Midtre Bolærne og Vestre Bolærne som ligger lengst nord. Jeg ble spurt om å finne ut hvilken av øyene det var og fikk et sjøkart å se på. Nå skal ikke jeg si at jeg er så dreven til å enten navigere eller kjøre etter papirkart, jeg bruker GPS til det meste. Så etter en liten stund dro jeg frem mobilen og startet opp Google maps. Da finner man jo fort ut hvor man befinner seg. Og det var ikke noen tvil om at Østre Bolærne var den første øya vi kom til, jeg kjente også igjen signalstasjonen og radarmasta som står midt på øya. Nå var det riktignok mulig å komme seg over på den andre siden av øyene med å enten passere mellom Østre og Midtre Bolærne eller mellom Vestre og Midtre Bolærne, men vi tok like godt turen rundt hele øygruppa og rundet derfor nord for Vestre Bolærne.
Da ser vi også de første sporene etter befestningen av Bolærne med nærforsvarstillinger / stillinger for MG. Jeg hadde dog ikke kameraet fremme da, litt urutinert gjort, men jeg har ihvertfall sett det med egne øyne. Turen rundt øyene tok vi ganske pent og pyntelig, vi hadde ikke noe hastverk, når vi kom frem til havna på vestsiden av Østre Bolærne hadde vi litt flaks med at en båt la ut fra kai og vi kunne derfor overta den båtplassen nesten ytterst på kaia. Jeg hadde på forhånd sjekket hva havneavgiften var på Bolærne, så vi tok turen til kiosken for å betale den så fort båten var fortøyd og jeg hadde fotoryggsekken på ryggen. Jeg betalte havneavgiften og så ble det spurt om vi måtte ned og henge beviset for at vi hadde betalt havneavgiften på 
båten med en gang. Men neida, det trengte vi ikke, bare den var på plass til kvelden når vakta tok runden sin. Vi skulle dra igjen i kveld og hadde ikke planer om å overnatte, og da var det ikke meningen at vi skulle betale heller, fikk vi beskjed om. Så da fikk jeg tilbake pengene for havneavgiften. Jeg har jo ikke peiling på slikt, så jeg tok det som en selvfølge at man måtte betale når man lå til kai. Men tydeligvis ikke.
Jeg hadde på forhånd studert kartet over Østre Bolærne litt for å finne ut hvordan man burde gå på øya for å prøve å få med seg mesteparten av det som var av interesse på øya. Men først litt informasjon om Bolærne fort fra wikipedia:
Bolærne fort er ett av kystfortene i Oslofjord festning. Fortet ligger på Østre Bolærne i øygruppen Bolærne i Færder kommune.
Opprettelse av fortet
Høsten 1916 startet Forsvaret med en provisorisk utbygging på Østre Bolærne med fire stk eldre 12 cm Bofors-kanoner og to stk. 65 mm kanoner på Østre Bolærne for å trygge marinens hovedbase som den gang var Karljohansvern i Horten.
Mellomkrigstiden
I januar 1935 startet en utbygging på Østre Bolærne med tre stk 15 cm L/50 Bofors-kanoner.
Invasjonen i 1940
Kl. 23:32 den 8. april 1940 observerte Bolærne fort tre mindre fartøyer i tåken, etter at de nesten hadde passert observasjonsfeltet til kommandoplassen. Fortsjefen, major F. W. Færden, beordret ild med brisantgranater, men batterisjefen var så inneksersert med nøytralitetsreglene at han beordret
varselsskudd. Fartøyene svarte på varselsskuddet med å blende fortet med lyskastere. Da fortsjefen fikk batteriet til å skyte skarpt fikk ikke den uøvde betjeningen åpnet ild før etter at fartøyene hadde kommet ut av orografens sektor. Om morgenen 9. april lettet tåken, og mellom kl. 09 og 10 forsøkte tyskerne å angripe fortet med tre mindre fartøyer. Fortsjefen lot fartøyene komme midtfjords før han beordret ildåpning. Etter fem skudd trakk tyskerne seg tilbake mens de la røykskjerm. Etter angrepet ble fortet bombet av fly. Sjefen for den ene mitraljøsetroppen, fenrik G. A. Kvisle, ble såret av en bombesplint gjennom kjeven. En menig ble også såret.
Tyskerne angrep på ny ca. kl. 12 med to fartøyer. Kl. 12.14 var kanon 1 ute av funksjon, og kl. 12.23 var kanon 2 også ute av funksjon, men tyskerne trakk seg likevel tilbake. Flyangrepene fortsatt utover dagen. Etter at tyskerne merket at det norske luftvernet var ineffektivt gikk de på mer nærgående og bestrøk fortet med mitraljøseild. Etter gjentatte angrep var to av tre kanoner ute av drift kl. 09.40 den 10. april. Den siste kanonen hadde mulighet til å avfyre noen få skudd før den også ville være ute av drift. Kl. 12.30 heiste fortet hvitt flagg for å markere at det hadde overgitt seg. Menig Hans Christian Furuseth ble drept i det han heiste flagget. Senere på kvelden ble mannskapet ført vekk fra Bolærne av tyskerne.
Under andre verdenskrig
Under krigen bygde okkupasjonsmakten ut Østre Bolærne med ytterligere en 15 cm HKL/50 Bofors-kanon og i tunnelbatteriet ble det i 1944 montert fire stk 10,5 cm K331(f). Førstnevnte batteri fikk betegnelsen «MKB 3/501 Bolärne, tunnelbatteriet «HKB 8./980 Kongshavn (983)» (MKB = Marine-Küsten-Batterie).
Under den kalde krigen
Under den kalde krigen utgjorde Bolærne sammen med Rauøy fort Bolærne-Rauøy-linjen som skulle hindre en fiende i å trenge inn i Oslofjorden. I tillegg til kanoene ble det lagt ut et kontrollerbart minefelt i Huikjæla i fredstid. Minestasjonen ligger på Vestre Bolærne. Ved mobilisering skulle det legges ut et ukontrollerbart minefelt mellom Rauøy og Bolærne, slik at skipstrafikken måtte gå mellom fastlandet og hhv. Rauøy eller Bolærne. Under hele den kalde krigen var enten Bolærne eller Rauøy fort beredskapsfort hvor hovedstridsmidlene skulle være klare til å åpne ild på 30 minutters varsel. I 1981 ble kravet redusert til 4 timer.
I 1950/51 ble kanonene i tunnelbatteriet byttet ut med 4 stk 12,7 cm SKC/34. Bofors-kanonene ble faset ut før 1960. I 1972 ble det montert to 75 mm Bofors tårnkanoner, og ytterligere en ble montert i 1974. På Vestre Bolærne ble det på 1960-tallet bygget et lageranlegg i fjellet for NATO-midler som hovedsakelig ble brukt av den vesttyske marinen.
Nedleggelsen av fortet
Tunnelbatteriet samt minefeltet ble nedlagt i 1999. De tre tårnkanonene ble lagt i møllpose i
2001. I 2004 ble Bolærne solgt til Brunstad Christian Church. Etter mye politisk debatt frasa BCC seg eiendommen, slik at den ble solgt til Vestfold fylkeskommune og åpnet som friluftsområde. Før området ble åpnet for allmennheten ble øyene sikret ved at løpegraver ble gjenfylt, bunkere og nærforsvarsstillinger gjenmurt og piggtråd fjernet. Kanonene i tunnelbatteriet står igjen, men er gjenmurte, slik at kanonrørene stikker ut av kasemattene.
Museumsvirksomhet
I 2013 ble fjellanlegget til to av tårnkanonene plombert, men selve kanonene står igjen. Den sydligste kanonen samt radarstasjonen er åpen for omvisning om sommeren i regi av Tønsberg Forsvarsforening.
Man kan lese mye mer om det som skjedde i aprildagene hvis man tar en titt på det som ligger ute om Oslofjord festning på wikipedia.
Turen gikk først nordover på Østre Bolærne, jeg tenkte å starte der og så prøve å få med meg så mye som mulig sydover etterhvert. Helt nord ligger Kongshavnsund mellom Østre og Midtre Bolærne. Her har vi en rød bygning, en garasje av noe slag og noen mindre stillinger. Jeg hadde bare noen dager i forveien sett en video fra Bolærne fort hvor en hadde sendt opp en drone helt fra nord på Østre Bolærne og gått over “knausen” rett syd og der hadde det vært en av 75 mm tårnkanonene fra Bofors. Dette er ikke en kanon som det ikke virker som det går en skiltet turvei 
til, så jeg var usikker på hvordan jeg skulle komme meg opp dit. Men mens jeg er helt nordpå ser jeg en turgåer på vei over fjellet. Så da forteller jeg til kollegaen jeg er på tur med at jeg hadde sett en video med en tårnkanon oppe på toppen der, men at jeg var usikker på hvordan man kom seg dit.
Men vi begynner å gå og før jeg vet ordet av det legger jeg merke til noe i terrenget, jeg går derfor litt tilbake og finner inngangen til fjellanlegget i forbindelse med tårnkanonen. Inngangen er sperret med en gitterdør og hengelås. På innsiden ser vi et skyteskår. Når jeg har kommet meg “høyt nok” på vei opp fjellet finner jeg ut 
med hjelp av Google maps på mobilen at jeg er på høyde med tårnkanonen og at det burde bare å gå rett øst for å komme dit. Men det er som regel ikke så lett når man er ute i terrenget, så vi må gå litt “frem og tilbake” for å få krysset over en klove i fjellet. Men det tar ikke så lang tid før jeg går opp en sti til den ene av 75 mm Bofors tårnkanonene på Bolærne fort. Da ser man også raskt at det faktisk er en sti opp til denne tårnkanonen. Selvfølgelig er det det, men med mindre det er skiltet, så er det jo ikke nødvendigvis så lett å finne. Alternativt så må man studere satellittbildene grundigere. Skogen gjør det selvfølgelig litt kranglete.
Som vanlig tok jeg en masse bilder av kanonen fra alle mulige vinkler. Jeg fikk også kollegaen til å ta et bilde av meg selv ved kanonen. Noe jeg normalt sett har måttet ta selv, men nå hadde jeg med litt hjelp. Det ble et fint bilde. Det var også en fantastisk utsikt man hadde her oppe fra, hvis jeg ikke husker helt feil, så er dette et av de høyeste punktene på Østre Bolærne. Det var også her oppe vi hadde vår første pause. Vi ble sittende og prate ganske lenge. De aller fleste husker nok fortsatt at vi hadde en utrolig varm og fantastisk sommer i 2018. Heldigvis, får jeg nesten si, så var det ikke 30+ varmegrader denne søndagen som vi tok turen til Bolærne fort, og glad var jeg egentlig for det. For enda mer “slitsom” hadde turen blitt i solsteken. Men jeg hadde bunkret med meg flere liter med drikke for å være på den sikre siden. Både brus og vann.
Etter pausen gikk vi selvfølgelig stien tilbake ned til den asfalterte veien, og oppe fra høyden hadde jeg sett noe mer interessant nordpå øya, så vi gikk tilbake dit for å ta bilder av disse stillingene og bunkerne også. Her ligger det blant annet en Tobruk bunker og en nærforsvarstilling som har ekstremt god oversikt over Kongshavnsund. Må si det er veldig idyllisk her ute i sommervarmen, blå himmel med litt skyer bare og et yrende båtliv på sjøen! På vei tilbake sørover tok jeg turen innom grunnmuren til en større bygning som har ligget her. Tidligere var det en del folk her, så jeg hadde utsatt å ta bilder av denne. Når jeg runder denne grunnmuren legger jeg merke til noe inne i buskene. Her er det en liten bunker med skyteskår. Lett å overse hvis man ikke konstant er på utkikk etter denne typen byggverk. Den var ganske godt kamuflert fra før av også, som en steinhaug.
På vei sørover igjen var planen å ta turen nedom tunellbatteriet som ligger øst på øya. På vei ned mot tunellbatteriet finner man en utrolig fint kamuflert bunker i stein med et skyteskår med oversikt ned mot tunellbatteriet og vannet. Som man kunne lese i teksten fra wikipedia har Bolærne fort hatt flere epoker med forskjellige skyts. Tunellbatteriet ble satt opp av tyskerne under andre verdenskrig med fire stykk 10,5 cm K331 kanoner. Det var dette batteriet som ble hetende HKB 8/980 Kongshavn. Dette skytset ble dog erstattet av fire stykk 12,7 cm SKC/34 kanoner i 1950/51. Et imponerende syn i dag også, selv om kanonkasemattene av typen R671 har blitt murt igjen med kanonløpet stikkende ut av betongen. Ved Tunellbatteriet står det følgende på et informasjonsskilt:
127 mm kanon med betegnelsen SKC/34. Tysk skipskanon som var montert på flere tyske marinefartøyer.
Under den tyske okkupasjonen av Norge (1940-1945) ble flere kanoner montert på tyske kystartilleribatterier. Etter krigen overtok Norge et stort antall 127 mm kanoner, og disse inngikk i et av de tre standardiserte kanonkalibrene i Kystartilleriet; 105, 127 og 150 mm med fellesbetegnelsen Ex-tysk artilleri. På Bolærne ble det i 1950-årene montert fire 127 mm kanoner i kasematter, som er en fortifikatorisk forsterkning av det opprinnelige tunellbatteriet hvor det var montert fire 120 mm kanoner. Tunellbatteriet ble bygget ved etableringen av Bolærne fort i 1917. Kanonene inneholdt, foruten selve standplassen, også tekniske rom, ammunisjonsmagasin og oppholdsrom for betjeningen. Alle fire kanonene hadde direkte tilknytning til hovedfjellanlegget. På 1960-tallet ble kanonene modifisert og forsterket med panserskjold.
Jeg må si jeg hadde vanskelige forhold til å ta bilder i. For selve tunellbatteriet lå i skyggen, altså fjellveggen og R671 kanonkasemattene. Mens resten var badet i sterk sol. I tillegg var det vanskelig eller umulig å få tatt et oversiktsbilde hvor man kunne se alle de fire R671 kanonkasemattene på grunn av trær og busker. På et eller annet tidspunkt vil det bli såpass gjengrodd her at det vil være nødvendig å rydde litt tenker jeg. Men det er muligens litt lettere å ta bilder når det ikke er blader på trærne. Sola som kom over toppen gjorde det også utfordrende. Det beste bildet av ihvertfall tre av disse R671 kanonkasemattene er bildet jeg har tatt av den lille runde “bua” med et kors/kryss på taket i forkant av tunellbatteriet.
Når jeg hadde tatt de bildene jeg ville ha fra tunellbatteriet, valgte vi å rusle tilbake til båten for å spise og ta en lengre pause. Vi hadde valgt å gjøre det enkelt, jeg hadde kjøpt med grillpølser og pølsebrød og grillet disse på en grill i båten. Må si at det smakte utrolig godt med grillpølser og brus i sola! Etter klokkeslettene på bildene før og etter spisepausa å dømme, hadde vi en pause på i overkant av to timer, men det inkluderer selvfølgelig gåturen frem og tilbake til båten også.
Etter den lengre spisepausen gikk turen opp til veikrysset ved tunellbatteriet igjen, og så videre på en liten vei som jeg regnet med ville føre meg til inngangen til tunellbatteriet, og det stemte. Der var det et nytt informasjonsskilt:
Bolærne fort ble etablert i 1917 med en tunell frem til tunellbatteriet med fire 120 mm kanoner. Du står nå ved inngangen til hovedfjellanlegget.
Etter at okkupasjonen av Norge var over i 1945, overtok kystartilleriet anleggene på Østre Bolærne. I årene etter krigen ble det gjennomført en rekke utbygginger og forsterkninger av fortifikatoriske anlegg på øya. Hovedfjellanlegget ble utvidet og forsterket med ny hovedinngang og nødutganger. Moderniseringen var ferdig i 1958, og fjellanlegget ble åpnet av Kong Olav som skrev havnet sitt på fjellet til venstre for inngangen – kongemonogrammet. Fjellanlegget var et såkalt ABC-sikret anlegg, dvs. sikret mot atomangrep og biologiske og kjemiske stridsmidler. Anlegget øvrige fasiliteter var i funksjon helt til nedleggelsen i 2002. Da ble alt utstyr og materiell fjernet og inngangene murt igjen.
På turen videre sydover finner vi flere kanonstillinger og ikke minst en større kommandobunker. Både en større rund kommandobunker som ser ut til å være av en tidlig modell og noe som ser ut til å være en senere utvidelse/tilbygg rett nedenfor. Det et ikke noen tvil om at det er utrolig mye interessant å ta bilder av på Bolærne fort. Det er også et fort som ligger på en øy som ikke er større enn at det er overkommelig å gå på kryss og tvers i løpet av en dag. For Østre Bolærne er faktisk ikke mer enn 0,59 kvadratkilometer. Men når man setter seg ned i etterkant og studerer satellittbildene på Google maps, så ser man at det er en del stillinger helt øst på øya, fra tunellbatteriet og nordover som jeg ikke fikk med meg. Dette er stillinger som ikke ligger langs veiene på øya, så da må man gå litt utenfor allfarvei. Men når det viser seg at jeg ikke har fått med meg alt, betyr bare at det er en god grunn til å ta turen tilbake til Østre Bolærne for å fortsette å utforske Bolærne fort!
Vi kommer også etterhvert til flere av de åpne kanonstillingene til 15 cm SKL/50 Bofors-kanonene som Bolærne fort var bestykket med fra 1935. Det var først tre slike 15 cm SKL/50 Bofors-kanoner, men under andre verdenskrig satt den tyske okkupasjonsmakten opp en fjerde 15 cm SKL/50 Bofors-kanon i en åpen stilling på Bolærne fort. Dette fortet het MKB 3/501 Bolaerne under andre verdenskrig. Ved 15 cm-høyden, det høyeste punktet på øya står en av disse åpne kanonstillingene for 15 cm SKL/50 Bofors-kanonene. Dette er forøvrig den samme type 15 cm SKL/50 Bofors-kanon som man finner på Torås fort. På Torås fort har man også mulighet til å se hvordan selve kanonen ser ut, da tre av fire kanoner fortsatt er på plass. En av dem kan man også komme “inn i”. Ved 15 cm-høyden på Bolærne fort finner man også et informasjonsskilt som det står følgende på:
15 cm-høyden er øyas høyeste punkt. Dette var standplass for en 150 mm Bofors rundtskytende kanon som ble demontert i 1972.
Du befinner deg nå på stedet som kalles 15 cm-høyden. Fram til 1972 sto det en Bofors kanon kaliber 15 cm her. Den var kanon nummer to i et batteri på tre. Byggingen av dette batteriet startet i januar 1935, og de tre kanonene var ferdig montert i september samme år.
Batteriet var hovedskytset på Bolærne, og avgjørende for at forsvaret lykkes med å avverge flere fiendtlige forsøk på å overta fortet ved krigsutbruddet 8. og 9. april 1940. Batteriets tekniske tilstand og mannskapenes mangelfulle trening medførte at fortet ble overgitt 10. april, etter å ha forsinket den tyske invasjonsstyrken med to og et halvt døgn. Den tyske okkupasjonsmakten monterte ytterligere en kanon i batteriet.
På informasjonsskiltet er det også tre gamle bilder for å vise hvordan kanonen og stillingen så ut før kanonen ble demontert i 1972. Like i nærheten er den andre av de tre 75 mm Bofors tårnkanonene på Bolærne fort. Tårnkanonene ser tilsynelatende intakte ut, men det er dem ikke. Jeg har forstått det slik at den sydligste tårnkanonen på Bolærne fort er fredet og er intakt og det er her det er omvisninger i sommerhalvåret. Dessverre bommet vi på en av disse dagene, da det skjer på tirsdager, torsdager og lørdager. Vi tok turen til Bolærne fort på en søndag. Men det kan være greit å ha i bakhodet neste gang man skal ta turen til Bolærne fort, for da kan man få med seg en omvisning inne i en av kanonene også. Men det jeg skulle frem til, er at de to andre kanonene har blitt demontert og det meste har blitt fjernet, såvidt meg bekjent. Men kuppelen og løpet har blitt montert igjen, slik at det ser tilsynelatende intakt og autentisk ut.
Når jeg skulle ut til Bolærne fort var jeg ikke forberedt på at jeg skulle finne alle tre tårnkanonene faktisk. For jeg mente at jeg hadde lest at den midtre tårnkanonene skulle fjernes helt. Det er den som ligger like ved 15 cm-høyden. Men den var der den også, dog bare kuppelen og løpet som er intakt regner jeg med. Men så lenge bunkeren er murt igjen og ikke mulig å komme inn i igjen, så er det jo ikke mulig å se hva som eventuelt mangler under kuppelen uansett. Det var våren/sommeren 2013 tårnkanonene ble demontert og så montert på plass igjen. Men jeg håper å få blitt med på en omvisning i den sydligste 75 mm Bofors tårnkanonen på et senere tidspunkt. For en 75 mm Bofors tårnkanon har jeg aldri sett fra innsiden. Jeg har sett både 12 cm og 7,5 cm tårnkanoner fra innsiden, men det har vært eldre kanoner. Nærmere bestemt 12 cm Schneider-Canet L/40 og 7,5 cm Cockerill L/50 M/1909 tårnkanonene på Høytorp fort. Ta en titt på Høytorp fort med tårnkanoner og Salutt med tårnkanon for 100 år med Høytorp fort! Her er teksten på informasjonsskiltet ved 75 mm Bofors tårnkanonen:
75 mm TAK, Bofors halvautomatisk rundtskytende tårnkanon. Fredet av Riksantikvaren som et kulturminne fra den kalde krigen.
Et batteri som besto av tre kanoner stod ferdig her på Østre Bolæren i 1974, som følge av en modernisering og forsterkning av kystartilleriet. Et tilsvarende tre-kanoners batteri ble samtidig montert på Rauøy. Det er kun toppen av kanontårnet som er synlig over bakken. Under bakkenivå er det kun et mindre fjellanlegg som inneholder selve kanontårnet, ammunisjonslager, forlegning og operasjonstekniske installasjoner.
Fjellanlegget er konstruert som et gass- og atomsikkert anlegg. Kanonrøret kan legges i “gaffelen” for å beskytte våpenet mot rystelser ved eksplosjoner. Glassfiberen som dekket panserskjoldet fungerer som kamuflasje. Det ble totalt montert 16 kanoner på utvalgte fort i Norge.
Den første tårnkanonen jeg fant helt nord på Bolærne fort har ikke noe slikt informasjonsskilt. Men som nevnt tidligere, denne tårnkanonen ligger litt utenfor allfarvei og er av en eller annen grunn ikke viet like mye oppmerksomhet. Nå er jo disse tre kanonene identiske, så det er ikke så stor forskjell, fra eller til, om man ser alle tre eller bare to av dem, for folk flest. Men jeg for min del vil se dem alle, når det er mulighet for det. På informasjonsskiltet til 75 mm Bofors tårnkanonen står det forøvrig at kanonen har en rekkevidde på 13 kilometer, som er ganske lite i forhold til 15 cm SKL/50 Bofors-kanonene som hadde en rekkevidde på 19,5 kilometer. Men de hadde derimot en skuddtakt på hele 20-25 skudd per minutt. Når man tar en nærmere titt 
på den skjematiske tegningen over kanontårnet, så går tårnet 6,5 meter nedover i fjellet. De 16 stk 75 mm Bofors tårnkanonene som ble montert i Norge ble fordelt slik: 3 stk på Bolærne fort, 2 stk på Visterøy fort, 3 stk på Breiviknes fort, 3 stk på Årøybukt fort, 3 stk på Rauøy fort og 2 stk på Skjellanger fort.
På hjørnet ved en liten utkikkspost bygd opp i betong og stein er det også en nærforsvarstilling hvor man hadde en fantastisk utsikt ut over havna og store deler av øya egentlig. Her tok jeg også litt bilder med tele av radartårnet, signalstasjonen og kommandobunkeren som ligger på toppen der. Deretter gikk turen ned fjellet 
og så opp mot kommandobunkeren for 15 cm kanonbatteriet, søndre kommandoplass. Alt er murt igjen, men det er etterlatt en liten dør i inngangen med hengelås, så det er mulig å komme seg inn for dem som har nøkkel. Hva som befinner seg på innsiden av den lukkede døra vet jeg ikke så mye om. Vanligvis har forsvaret tømt bunkere og kommandobunkere for alt som er før de har murt igjen. Men samtidig har jeg sett noen bilder fra deler av Bolærne fort som forteller at her har dem ikke tømt anlegget for rubbel og bit, men latt ganske mye stå igjen før de lukket. Og inventaret og interiøret hadde klart seg ganske bra etter å ha vært avstengt i 14-15 år.
Ved søndre kommandoplass kan man lese følgende informasjon:
Søndre kommandoplass
I årene 1934-35 ble fortets artilleri forsterket med tre nye 150 mm Bofors rundtskytende kanoner. Dette var kommandoplass for ledelse av fortets 150 mm batteri.
For å lede ilden ble det i 1886 bygget en forsterket kommandoplass med en orograf (avstandsmåler) konstruert av oberst Stang (senere generalmajor og forsvarsminister). Systemet var i bruk på en rekke kystartillerifort. Med påmontert kikkert ga også orografen retningen
(peilingen) til målet. Kommandoplassen hadde samband for overføring av data til kanonene, samt for ildledelse mellom batterisjef og kanonkommandøren. Fortets lyskastere ble også ledet fra kommandoplassen. Kommandoplassen var betjent med 6-10 mann. Herfra ble fortets kamper ledet under invasjonen av Oslofjorden og angrepet på Bolærne 8-10. april 1940. Kommandoplassen fungerte som optisk kommandoplass frem til 150 mm batteriet ble demontert i 1972.
Siden denne kommandobunkeren ble kalt for søndre kommandoplass, regner jeg med at den første kommandobunkeren av denne typen jeg fant lengre nord ble kalt nordre kommandoplass. Den som hadde det nyere “påbygget” med en ny kommandoplass/utkikkspunkt foran og litt lavere i terrenget. Når man studerer bildene av søndre kommandoplass på informasjonsskiltet, så har det mildt sagt skjedd en del frem til i dag. Da tenker jeg primært på at tidens tann har satt sine spor med betongen. En del av murpussen har også løsnet. I motsetning til veldig mange kommandoplasser og kommandobunkere har denne kommandobunkeren utsikt 360 grader, altså i alle himmelretninger. Det hadde ikke den nordre kommandoplassen, den hadde bare utsikt østover. Men det var jo også det som var viktigst, da Bolærne fort sammen med Rauøy fort skulle sperre Oslofjorden. Bolærne fort lå vest i Oslofjorden, mens Rauøy fort lå øst i Oslofjorden.
Like ved finner vi radarmasta og signalstasjonen/observasjonsposten på Bolærne fort. Det er god utsikt fra signalstasjonen, men den er rimelig simpelt bygd og gir en nok ikke rare beskyttelsen. Men etter innføringen av digitale radar- og ildledningsutstyr var det nok ikke like viktig å ha slike store og solide observasjonsbunkere. På Bolærne fort var det både KARI og RANDI ildledningsutstyr. RANDI er det rester av og det har blitt satt opp et informasjonsskilt om dette. KARI derimot er det ikke noe informasjon om. Men jeg var på stedet KARI var lokalisert, betongsokkelen er der enda, med den mindre kula for IR Lanser / optisk ved siden av. Dette befant seg mellom nordre kommandoplass og den første åpne kanonstandplassen for 15 cm Bofors kanon.
På informasjonsskiltet for RANDI kan man lese:
Randi målestasjon
Randi er en digital radar målestasjon for automatisk eller manuell følging av sjømål. Fredet av Riksantikvaren som et kulturminne fra den kalde krigen.
Systemet ble anvendt som ildledningssystem for blant annet 105 mm og 75 mm kanoner i Kystartilleriet. På Bolærne ble systemet anvendt som et reserve ildledningssystem inkludert en
optisk datagiver (laser avstandsmåler og IR-kamera). Basert på avstand og peiling til målet beregnet systemet automatisk målets kurs og fart. Dette overføres til kanonene som skytedata og som korrigeres for ballistiske forhold. Dataene presenteres på kanonens følgesystem som sideretting og elevasjon. Rettesystemet på kanonen følger kontinuerlig opp korrigerte data. Når kanonen avfyres, vil nedslagene på sjøen vises på RANDIs målfølger. korreksjoner i forhold til målet mates inn i systemet, og følges opp av kanonene.
På informasjonsskiltet er det også bilder av kuppelen hvor selve radarantenna befant seg inni, IR-laseren og et bilde av ildledningssystemet RANDI. Dette ildledningssystemet ser ekstremt gammelt og foreldet ut i dag. Men nå er jo også dette systemet fra slutten av 1960-tallet. Det er mange forskjellige slike ildledningssystemer som har blitt brukt i Kystartilleriet etter andre verdenskrig. Uten at jeg har satt meg veldig grundig inn i det, men jeg har forstått det slik at de har blitt kalt ildledningssystem A, B, C, D, E, F, G, H, I og TOKE for å nevne noen. I tillegg brukes navnene KARI, RANDI og BODIL. Fjøløy fort er et fort som jeg har besøkt som har benyttet BODIL-systemet. De ildledningssystemene vi nå snakker om heter E, F og G. Ildledningssystem E er et svensk Philips ildledningssystem kalt KARI (KystArtilleriets Radar Ildledningssystem). KARI kom i 1968-69. Ildledningssystem F er radar ildledningssystem basert på svensk løsning og kalles RANDI. Ildledningssystem G er Kongsberg computer kombinert med D4 type datagiver og kalles BODIL. Og så er det jo selvfølgelig en grunn til at ildledningssystemet som brukes nå for tiden ikke er like offentlig tilgjengelig for hvem som helst på internett.
Ikke så langt etter RANDI ildledningssystemet finner man også den tredje og siste 75 mm Bofors tårnkanonen på Bolærne fort. Det er etter hva jeg har forstått denne som er intakt slik som forsvaret forlot den og som det omvisninger i. Syd for den sydligste tårnkanonen er det ikke så veldig mye interessant. Men det er to mindre stillinger og ved den sydligste av disse går det skinnegang frem til stillingen og det står en liten vogn på skinnene. Syd for dette ser det bare ut til å være noen løpegraver. Vi begynte å nærme oss at det var på tide å returnere til båten, så det ble ikke prioritert å bruke tid på noe som var “mindre interessant” på dette tidspunktet. Men jeg tok litt bilder på veien tilbake og måtte selvfølgelig en tur innom mannskapsforlegningen som ble bygd i 1990. Ofte kalt “1990-bygningene” har jeg forstått.
Etter det var vi ganske raskt nede i båten. Det tar litt tid å komme seg tilbake til Fredrikstad og jeg skulle opp tidlig dagen etter på jobb. Etter bildene å dømme var vi på vei fra havna på Østre Bolærne klokka 19.37. Vi tok den korteste veien tilbake til Fredrikstad og droppa Strømsund og gikk rundt Strømtangen isteden denne gangen. I tillegg til at vi tok den korteste veien tilbake til Fredrikstad og kanskje hadde litt høyere fart, brukte vi nok litt kortere tid på vei tilbake. Ved 21-tiden på kvelden la vi til kai ved Fjeldberg båthavn i Fredrikstad. Etter en utrolig fin dag på sjøen, mesteparten av tiden i land på Østre Bolærne riktignok. Vi hadde hatt en fantastisk vær, det var ikke altfor varmt og det hadde vært en utrolig interessant tur! Ingen av oss hadde som sagt vært på Bolærne fort eller noen av Bolærne-øyene for den saks skyld før. Så alt var nytt for begge to. Vi tok det pent, stressa ikke og hadde med oss nok mat og drikke underveis.
Jeg har forresten i ettertid lest at Tønsberg forsvarsforening som er den foreningen som står for omvisningene på Bolærne fort, planlegger å gjenåpne fjellanlegget! Det store fjellanlegget som er i forbindelse med tunellbatteriet med sine fire stykk 12,7 cm SKC/34 kanoner på ca 1700 kvadratmeter ble sanert og støpt igjen i 2003. Fjellanlegget består i tillegg forlegning og kommandosentral. Dette anlegget skal nå gjenopplives og blåses støv av for å helt eller delvis gjøres tilgjengelig for publikum! På hjemmesiden til Bolærne fort står det at dette vil skje tidligst i 2018. Jeg har ikke lest eller hørt noe om at det har skjedd enda, så forsinket må ihvertfall planene være. Det hadde vært utrolig gøy om dette er noe de klarte å realisere! Selv om kanonkasemattene er støpt igjen med løpene stikkende ut igjennom betongen, regner jeg med at resten av kanonene fortsatt står igjen? Vi får se hvor mye fart det er i disse planene, om dette er noe jeg får gleden av å se på neste besøk til Bolærne fort eller ei. Uansett så skal jeg tilbake til Bolærne fort for å se på det jeg ikke fikk med meg på første besøk.
Etter å ha vært på tur ute i sola i 12 timer hadde jeg smurt meg med solfaktor 50 tre ganger, det gikk med 3,5 liter drikke, hadde tatt 1.594 bilder og jeg hadde tilbakelagt 15.330 skritt. Som en kuriositet kan jeg nevne at det gikk med 65 liter bensin på båtturen. Litt mer drivstoff enn jeg er vant til å svi av på noen timer “bak rattet”. Jeg hadde forøvrig tatt med meg flere batterier til mitt Nikon D750 speilreflekskamera for å være på den sikre siden. Jeg har vanligvis med meg to batterier, denne gangen hadde jeg med meg alle fire batteriene, det vil si også de to jeg har til mitt gamle Nikon D7000. Men det var aldri noe behov for å bytte batteri. Jeg hadde fortsatt igjen 35% på det første batteriet. Men det er greit å være på den sikre siden. Det hadde vært utrolig kjipt å gått tom for strøm underveis når man var såpass langt hjemmefra. På et reisemål som er litt mer utilgjengelig enn de fleste, siden man må ut med båt. Enten rutebåt fra Tønsberg eller med egen båt.
Siste kommentarer: