Når man er i nærheten av Esbjerg må man rett og slett ta en tur til Blåvand og Tirpitz museet de har der. Det ble i januar 1944 bestemt at det skulle bygges et tungt batteri med fire stykk 38 cm SKC/34 kanoner for å beskytte Esbjerg havn mot en invasjonsflåte. Disse fire 38 cm SKC/34 kanonene skulle monteres i to stykk Regelbau S561 kanonbunkere bygget som Ständig i Baustärke A utførelse. Det vil si at veggene er 3,5 meter tykke! De var dog usikre på hvor de skulle plassere dette batteriet som fikk navnet Stützpunkt Batterie Vogelnest, MKB 4/518 Vogelnest. Dette er med andre ord et marinekystbatteri og skulle ha 38 cm SKC/34 kanoner med en rekkevidde på 36,5 kilometer. Det er rekkevidden med den største granaten på 800 kilo. Med en mindre granat på 500 kilo hadde denne kanonen en rekkevidde på 55 kilometer! Denne granaten ble kalt Siegfried. Det er samme kanontype som på Hanstholm festning, Møvik fort i Norge og Vardås fort i Norge! Disse 38 cm SKC/34-kanonene ble montert hver for seg i hver sin kanonbrønn og hadde en rekkevidde på 42 kilometer med den store granaten.
Disse dobbeltløpede 38 cm SKC/34-kanonene må ha vært litt av et syn i disse store S561 kanonbunkerne! Den tyske krigsmarine kunne i starten ikke bli enig med den tyske hæren hvor Batterie Vogelnest, MKB 4/518 Vogelnest skulle plasseres. Først i juni 1944 ble man enige og bestemte å oppføre batteriet litt øst for Blåvand, nærmere bestemt ved Oksby. Derfor kom byggingen i gang så sent som i august 1944. Hvert kanontårn med to 38 cm SKC/34 kanoner skulle monteres i hver sin store Regelbau S561 bunker med to etasjer og med vegger på 3,5 meter tykkelse. Dette er en bunkertype som ble bygd for første gang i tredje i 1944 og det gikk med ikke mindre enn 6000 kubikkmeter med betong å bygge hver av disse to! De to S561 kanonbunkerne til Batterie Vogelnest var de eneste bunkerne av denne typen som ble bygd! To rimelig unike bunkere med andre ord! Det tyske navnet på kanonbunkeren er Doppelturm für 38 cm SKC/34 og Double turret for 38 cm SKC/34 på engelsk.
Men selv om det ble benyttet de samme kanonene, var kanonbunkerne vidt forskjellig på disse fortene. Mens man benyttet S561 kanonbunkere til de doble 38 cm SKC/34-kanonene i Batterie Vogelnest, ble det bygd S75 kanonbunkere i Hanstholm festning, MKB 2/118 Hanstholm II, S169 kanonbunkere i Møvik fort, Batterie Vara, MKB 6/502 Vara og S536 kanonbunkere i Vardås fort, Batterie Nötteröy, MKB 6/501 Nötteröy. Mens kanonbunkerne i Møvik, Vardås og Hanstholm ikke gikk over flere etasjer, hadde kanonbunkeren i Vogelnest to etasjer og hadde et kanontårn slik som vi f.eks ser til trippeltårnet (3 x 28 cm SKC/34) på Austrått fort, MKB 4/507 Örlandet. Kanontårnet på Austrått fort går dog enda flere etasjer nedover i bakken. Men en annen ting som gjør kanonbunkeren/kasematten til kanon 1 på Møvik fort unik, er et enormt overbygg over kanonbrønnen for å sikre kanonen mot luftangrep. Alle de andre kanonstillingene på Møvik fort og alle kanonstillingene på Hanstholm festning og Vardås fort er åpne stillinger. Her var strategien at de enorme 38 cm SKC/34-kanonene skulle være avskrekkende nok i seg selv.
Men tilbake til S561 kanonbunkerne i Batterie Vogelnest, MKB 4/518 Vogelnest skulle i tillegg til de doble 38 cm SKC/34-kanonene også romme plass til en mengde granater og kruttladninger til kanonene samt en maskinsentral. Siden kanonbunkerne ikke hadde plass til kanonmannskapet, skulle de bo i mindre bunkerne som var planlagt støpt rundt stillingene. Planen var å oppbevare den resterende ammunisjonen i to store ammunisjonsbunkere av typen S548. Ildleder- og kommandobunker skulle være av typen S497 med et høyt observasjonstårn. Men ingen av disse to ammunisjonsbunkerne eller ildleder- og kommandobunkeren rakk den tyske okkupasjonsmakten å bygge før krigens slutt. Deler av det ene kanontårnet var montert, men det manglet fortsatt en rekke detaljer innvendig. Den delen av bunkeren som skulle romme maskinsentralen, fikk man bare støpt fundamentene til.
De to S548 kanonbunkerne var også av typen Ständig i Baustärke A-utførelse med vegger på 3,5 meter. Dette er en ammunisjonsbunker som var spesielt konstruert for 38 cm ammunisjon og det gikk med 4820 kubikkmeter med betong å bygge en slik bunker. Det tyske navnet på bunkeren er Muntionsauffüllraum für 38 cm Muntion og Ammunition depot for 38 cm ammunition på engelsk. Men dette er en bunkertype som ikke er inkludert i Atlantic Wall Typology-boka til Rudi Rolf faktisk. Det er første gang jeg har kommet over en bunkertype som ikke er med i den oversikten. Om det er en bunker som har kommet med i den neste utgaven av boka vet jeg ikke. Jeg er usikker på når den nyeste utgaven av boka kom ut, men mitt eksemplar er ihvertfall fra 2008. Første utgave kom allerede i 1978.
Ildleder- og kommandobunkeren av typen S497 derimot skulle bygges som Ständig i Baustärke B utførelse. Det vil si vegger som var 2 meter tykke. Må si det er litt merkelig at både kanonbunkerne og ammunisjonsbunkerne skulle være i Baustärke A, mens ildleder- og kommandobunkeren skulle være i Baustärke B. Men det var uansett en enorm ildleder- og kommandobunker som ble bygget for første gang i tredje kvartal i 1944. Hvis den tyske okkupasjonsmakten hadde rukket å bygge en S497 ildleder- og kommandobunker i Batterie Vogelnest, MKB 4/518 Vogelnest, hadde det vært det tredje eksemplaret av denne bunkertypen! Det ble kun bygget ett eksemplar i Frankrike og ett eksemplar i Tyskland. Det gikk med 5400 kubikkmeter med betong å bygge en slik ildleder- og kommandobunker. På tysk het denne bunkertypen Hockleitstand für schwere Batterie, Tower-shaped fire control post for heavy battery på engelsk. Til sammenligning gikk det bare med 960 kubikkmeter med betong å bygge en R636 kommandobunker i Baustärke B-utførelse.
Men det var bare de to S561 kanonbunkerne de rakk å bygge før krigens slutt. Et komplett Batterie Vogelnest, MKB 4/518 Vogelnest hadde vært et imponerende syn med alle disse enorme bunkerne. Spesielt den høye ildleder- og kommandobunkertårnet! I tillegg til disse 5 bunkerne, var det også planlagt to flerbruksbunkere med antiluftskyts, seks mannskapsbunkere og to store antiluftskytsbunkere. Stillingene ble bygget av danske frivillige og russere fra Russerleiren ved Blåvand. Batterie Vogelnest, MKB 4/518 Vogelnest var planlagt operasjonsklar til september 1945, derfor var ikke batteriet ferdig enda ved krigens slutt i mai 1945. Det lå blant annet fire kanonrør og ildledningsmatriell ved Guldager stasjon ved Esbjerg. Årsaken til at kanonrørene fortsatt lå ved Guldager stasjon, skal være fordi broene i Varde ikke kunne bære de 111 tonn tunge kanonrørene.
Etter krigen ble alt av materiell og inventar som var ment til bunkerne enten solgt, skrotet eller fjernet. Området ble ryddet etter beste evne. Som en form for krigsutbytte lå ett av de fire 111 tonn tunge og 19,63 meter lange kanonrøret i Tøjhusmuseets gård frem til mai 2005, da ble det flyttet til Hanstholm festning. Jeg er ikke sikker på når det første Tirpitz-museet ble åpnet i en av disse to Regelbau S561 kanonbunkerne, men i 2012 ble det bestemt at det skulle utvides kraftig. Det ble derfor bygget et enormt museum som skulle skjules nede i sanddynene som stod klart og ble åpnet fredag 30. juni 2017. Det nye museet forteller om Tirpitz-stillingens tenkte rolle i den tyske Atlanterhavsvollen. Det nye museet og den gamle kanonbunkeren hvor det opprinnelige museet lå er koblet sammen med en tunell. Det nye museet inneholder en utstilling om Atlanterhavsvollen, en utstilling om livet på vestkysten og en av verdens flotteste ravsamlinger. Det nye Tirpitz-museet ble innviet av Kronprins Frederik den 29. juni 2017. Allerede den første måneden hadde det nye museet 63.000 besøkende. Man hevet derfor forventingene til antall besøkende til 100.000 per år.
Jeg besøkte det nye Tirpitz-museet den 1. august og man blir anbefalt å komme tidlig om sommeren, for det er enorme mengder besøkende! Og det kan man trygt si, for det var lange køer på vei inn til museet litt etter at vi hadde vært der litt. Når man kommer til Tirpitz-museet er det selvfølgelig den store S561 kanonbunkeren i Baustärke A-utførelse med vegger på 3,5 meter med armert betong man legger først merke til. Så ser man det utrolig stilig integrerte museet i sanddynene som ligger rett ved siden av. Det er her inngangen er. Tidligere var det et lite påbygg til kanonbunkeren som hadde blitt bygget til inngang og delvis museum. Men det påbygget ble revet i sammenheng med byggingen av det nye museet. Siden det ikke er noen kanon i kanonbunkeren, har det blitt montert en kuppel på toppen av bunkeren! Jeg har jo sett bilder av kanonbunkeren tidligere, og jeg forventet å se denne kuppelen når jeg var inne i kanonbunkeren. Men det gjør man ikke lengre. Man ser bare et stort svart “intet” i toppen av kanonbunkeren nå.
Jeg må si at jeg ble litt skuffa over dette, for jeg synes dette var en utrolig stilig greie med kanonbunkeren. Det gjorde jo også at det ble sluppet inn lys i bunkeren. Men nå var det veldig mørkt og det var bare litt lys de hadde valgt å bruke i bunkeren. Midt inne i kanonbrønnen hadde de plassert en lyskaster som man kunne lyse rundt i kanonbrønnen med. Men siden det nesten var helt mørkt inne i kanonbrønnen, var det ikke noe særlig annet alternativ enn å ta bilder med blitz. Jeg må som sagt si at jeg ble litt skuffa over dette, for det var ikke slik jeg forventet at det skulle være. Modellen av bunkeren og den dobbeltløpede 38 cm SKC/34-kanonen som stod i senter av kanonbrønnen tidligere, er nå også vekk. Hvor denne har tatt veien, vet jeg ikke. Jeg kan ihvertfall ikke si at jeg så den noe sted.
Når man er inne i S561 kanonbunkeren legger man fort også merke til at her har man prøvd å sprenge bunkeren i fillebiter fra innsiden. Jeg har blitt fortalt at danske ingeniører prøvde å sprenge bunkeren i filler etter krigen for å fjerne sporene etter den tyske okkupasjonsmakten. Men her lyktes de ikke. Man ser at kanonbunkeren har fått skader innvendig, men det er ikke spor til skader utvendig. Kanonbunkeren er som sagt bygget opp med 3,5 meter tykke vegger med armert betong, og er nesten umulig å ødelegge. Derfor endte nok opp de danske ingeniørene opp med å konkludere med at kost/nytteverdien med å sprenge dette i filler var helt nytteløst. Og det er jeg jo selvfølgelig veldig glad for at de ikke klarte. Synd de prøvde å ødelegge den i første omgang, slik at den ikke forble hel og intakt slik den ble forlatt ved krigens slutt.
Må også si at de har laget en utrolig fin, visuell og informativ utstilling om Atlanterhavsvollen inne i det nye museet! Her har de laget en mengde “bunkerkopier” som ved første øyekast kan se ut som er bygget i betong, men det er de dog ikke. Her ser vi også tverrsnitt av bunkere, hvordan et skyteskår kan se ut, en masse bilder fra byggingen av Batterie Vogelnest, MKB 4/518 Vogelnest og ikke minst en animert illustrasjon av hvordan det ville sett ut når en av 38 cm SKC/34-kanonene ble ladet med en granat, innstilling av høyde på kanonrøret og avfyring av granaten. Det kommer også opp at rekkevidden er på 55 kilometer. Denne finner du på veggen idèt du er på vei igjennom tunellen frem til kanonbunkeren. Her er litt informasjon som du finner på veien:
En hær av beton
På vestkysten finder du dem overalt: Bunkerne fra Anden Verdenskrig.
De er levn fra den Atlantvold, der som “en hær av beton” skulle beskytte Vestfronten.
Her kan du gå på opdagelse i bunkerne og møde nogle af de danskere og tyskere der boede, blev forelskede og arbejdede på Vestkysten under krigen.
Rigtige historier om almindelige mennesker hvis liv blev mærket af en ualmindelig tid.
Tirpitz-bunkeren
Du er nu på vej ind i Tirpitz-bunkeren. Snart vil du være omgivet af 3,5 meter tykke vægge.
Bunkeren er bygget til en gigantisk kanon, der kunne have skudt fjendtlige skibe i sænk i en radius af 55 kilometer.
Træd indenfor og find ud hvordan denne krigsmaskine skulle have fungeret, hvis besættelsesmagden havde haft tid til at bygge den færdig.
Når du træder ind i bunkeren er det på eget ansvar. Pas på hindanden – og hovedet!
Hvis man lurer på hvorfor det ser ut som om alle står og prater i mobiltelefonen inne i museet, så er det fordi man får med seg en audioguide som man holder inntil guide-symbolene underveis i museet og utstillingen som leser opp informasjon om den delen av museet og forteller en historie samtidig. Det følger ikke med hodetelefoner eller lignende, derfor ser det ut som om alle står og prater i mobiltelefonen inne i dette museet. Men jeg synes i grunn dette fungerte veldig bra. Noen av guide-symbolene var litt vanskelig å få “bippet” inn slik at man fikk den informasjonen man ønsket. Men man fikk det til etterhvert. Sikkert litt justering som skal til før dette fungerer 100% perfekt tenker jeg. Det blir også brukt mye audiovisuelle virkemidler for å fortelle den historien som museet ønsker å formidle. Spesielt i utstillingen Livet på Vestkysten er det mye bruk av audiovisuelle effekter. Utrolig stilig, spør du meg!
Men man kan kanskje lure på hvorfor disse to stillingene ble kalt for Tirpitz? Og hvorfor museet heter Tirpitz? Det er ingen tysk betegnelse på stillingene, det er et navn som har kommet på plass etter krigen. Det har seg heller ikke slik at kanonene som var tiltenkt Batterie Vogelnest, MKB 4/518 Vogelnest kom fra det tyske slagskipet Tirpitz. Tirpitz som lå i Fættenfjorden under andre verdenskrig. Men det er samme type kanoner vi snakker om. Men selv om stillingene offisielt ikke het Tirpitz fra tyskernes side, så er det et såpass innarbeidet navn i dag at alle vet hva man snakker om når man sier Tirpitz-stillingene. De kanonene som var øremerket for Batterie Vogelnest var egentlig tiltelt det tyske slagskipet Gneisenau. Gneisenau ble kraftig skadet etter et bombeangrep i verftet i Kiel og oppgraderingen av skytset ble derfor skrotet. To stykk kanontårn fra mellombatteriet gikk til Fanø og to tårn ble fraktet til Esbjerg.
I tillegg til Tirpitz-museet og den sydligste S561 kanonbunkeren, måtte jeg jo selvfølgelig også ta turen til den andre S561 kanonbunkeren, men det gjorde jeg alene først to dager senere. Denne kanonbunkeren står bare og forfaller og det er heller ikke noen kuppel over kanonbrønnen. Jeg hadde på forhånd sett litt bilder av denne kanonbunkeren også, hvor blant annet noen hadde kommet opp på toppen av denne kanonbunkeren. Men det må jeg innrømme at jeg ikke var i stand til. Det var stablet noen steiner på baksiden av bunkeren og det var et tau man kunne bruke for å dra seg opp sideveggen på bunkeren. Jeg gjorde et ærlig forsøk på å komme meg opp, men måtte etter et par forsøk bare gi opp. Derfor gikk jeg på enda en liten nedtur når det kommer til disse to kanonbunkerne. Jeg får heller ta turen til denne kanonbunkeren ved en senere anledning, men da må jeg ha med meg en stige. Jeg har sett på muligheten for å kjøpe en slik teleskopstige. Det kan jo være praktisk både her og der, når jeg frekventerer slike militærhistoriske anlegg!
Men jeg fikk selvfølgelig tatt en masse bilder av den andre kanonbunkeren også, men ingen fra toppen av kanonbunkeren dessverre. Der har jeg blant annet sett noen utrolige stilige bilder tatt ned i kanonbrønnen som virkelig er fargerik etter å ha stått ute i vær og vind i alle disse årene! I bakkant av denne kanonbunkeren gikk jeg også opp på en liten høyde hvor jeg fikk en enda bedre oversikt over området. Jeg kunne derfra se bort til den andre kanonbunkeren med kuppelen. Jeg fikk tatt noen fine bilder av museumskanonbunkeren med 300 mm tele! Men jeg må si jeg ble skuffa over både å ikke komme opp på toppen av den nordligste av kanonbunkerne, og ikke minst at man ikke kunne se kuppelen over kanonbrønnen når man er inne i bunkeren lengre. Det gjorde det også veldig mørkt inne i kanonbunkeren. Men det er vel den stemningen de ønsker å ha i bunkerne nå etter at de åpnet det nye museet. Synd jeg ikke tok turen til kanonbunkeren for noen år tilbake. For jeg begynte å valfarte rundt på alle militærhistoriske anlegg jeg kommer over før byggingen av det nye Tirpitz-museet startet i januar 2015.
Det koster forøvrig 125 DKK å komme inn på museet. Parkering er gratis.
Siste kommentarer: