Høytorp fort er et festningsanlegg som ligger like nordøst for Mysen, Eidsberg kommune i Østfold. Fortet sto ferdig i 1915, og det var i kamp med tyske tropper i aprildagene 1940. Etter krigen var fortet bl.a. standkvarter for Transportregimentet og Heimevernet. Det ble nedlagt som militært anlegg i 2001, og hele området er i dag overtatt av Eidsberg kommune. Høytorp fort er av antikvariske myndigheter kalt et nasjonalt festningsverk på linje med Akershus Festning i Oslo og Fredriksten i Halden.
Historien bak Høytorp fort
Forhistorien
Etter unionsoppløsningen, under Karlstadforhandlingene høsten 1905, la svenskene fram krav om at det skulle opprettes en demilitarisert sone langs grensen, fra Svinesund i sør til 61°N, det vil si like nord for Elverum. Norge måtte godta kravet, selv om det innebar at flere nybygde og meget påkostede festningsanlegg måtte rømmes og ødelegges. Allerede mens dette skjedde, begynte Georg Stang å legge planer for en ny forsvarslinje mot Sverige, men da trukket tilbake vest for den demilitariserte sonen. Dette skulle resultere i en helt ny rekke av festningsanlegg. I Trøndelag kom den nye Hegra festning i Stjørdal, og i Østfold Fossumstrøkets festning.
Fossumstrøkets festning ble anlagt etter Stangs opprinnelige konsept, som et framskutt brohode på østsiden av Glomma. Ved mobilisering skulle det etableres en dobbel forsvarslinje med i alt to tusen infanterister fra Øyeren i nord, over Skjønhaug og Hærland og videre ned til Glomma sør for Eidsberg kirke. Bak linjene skulle det ligge tre kraftige fort på Trøgstad varde, Høytorpåsen og Torkildsrudåsen. Fortene skulle utstyres med langtrekkende kanoner som kunne gjøre det mulig å utføre operasjoner også dypt inn i fiendtlige stillinger. I 1912 ble planene godkjent av Stortinget. Senere frafalt man planene om befestningen på Torkildsrudåsen, og festningen kom dermed til å omfatte Trøgstad fort, Høytorp fort og brogalleriene ved Fossum veibru og Langnes jernbanebru. Høytorp fort skulle bli det største og kraftigste, og skulle tjene som kommandoplass for hele festningen.
1912-15 Anleggsperioden
I 1908 ble Høytorpåsen målt opp av Ingeniørvåpenet, og det ble utarbeidet kart i målestokk 1:1000, som ble utgangspunkt for anlegget. Det ble kjøpt inn et område på ca. 600 dekar, for det meste utmark. Utformingen av fortet ble gjort av ingeniørkaptein Thomas Neumann. Han hadde gjennom flere år studert festningsverk på kontinentet, og han kom direkte fra utbyggingen av Ingstadkleven fort i Stjørdal, det som i ettertid er bedre kjent som Hegra festning. Anleggsarbeidene tok til umiddelbart etter Stortingets vedtak om bygging. Opp til ni hundre arbeidere deltok i arbeidene. I august 1915, nesten nøyaktig tre år senere, var fortet på det nærmeste ferdigstilt. Festningens første kommandant var oberst Olaf Elias Jølsen, som kom fra stillingen som kommandant på Agdenes festning. Da fortet begynte å ta form resulterte det i protester fra svensk side. Enkelte mente at selve anlegget av fortet var en uvennlig handling. Saken ble til og med tatt opp i Riksdagen. Men fra norsk side kunne man bare vise til at fortet lå godt utenfor den demilitariserte sonen.
1915-33
Den første kontingenten med soldater rykket inn i august 1915. Til daglig var bemanningen ved fortet en rekruttskole på ca. 70 mann, og en garnisonsavdeling også på ca. 70 mann. I tillegg kom 10-15 befal og håndverkere. Fra fortet sto ferdig og ut gjennom 1920-tallet var det jevnlige våpenøvelser. Da ble fortet fullt bemannet og satt i krigsorden, med ca. 850 soldater, hovedsakelig utskrevet til repetisjonsøvelse. De aller fleste av disse var infanteri, som bemannet nærforsvarsstillingene på fortet.
1933-40
Hærordningen av 1933 innebar store endringer i det norske forsvaret. Festningsartilleriet hadde vært en egen våpengren siden 1903. Nå ble det nedlagt, og kystfestningene ble overført til Kystartilleriet. Landfestningene ble overført til Hærens artilleri og samtlige ble stilt i reserve. Unntakene for dette var Høytorp og Trøgstad fort som skulle være manøver- og depotfestninger for feltartilleriet. Fra nå satset hæren for fullt på det mobile artilleriet. Det fastmonterte artilleriet på festningene mistet sin betydning, og bare unntaksvis ble det drevet øvelsesskyting herfra. Kommandanten forsøkte å få ut midler til vedlikehold og opplæring på det faste skytset, men forgjeves. Derfor var det i 1940 nesten bare befal og vernepliktige mannskaper som hadde gjort førstegangstjeneste fra 1933 og bakover som hadde kompetanse på tårnkanonene.
Andre verdenskrig
Kampene i 1940
Under kampene i Østfold kom Høytorp fort til å spille en betydelig rolle. Fortet var da opprinnelig bemannet med 70 soldater, 12 befal og fem håndverkere. Det begynte allerede om morgenen 9.april. Kommandanten, oberstløytnant Lauritz Rodtwitt, ble allerede tidlig om morgenen varslet om kampene i Oslofjorden. Han beordret da de tre luftvernmitraljøsene satt opp på Vestre høyde. Det skulle vise seg at flyene med den tyske invasjonsstyrken som var planlagt landsatt på Fornebu ble sendt over Østfold. Antakelig regnet man denne ruten som sikrere enn å gå rett inn over Oslofjorden. De tyske Ju-52 transportflyene kom i lav høyde sørfra – rett over Høytorp fort. Mitraljøsebetjeningene skjøt alt de maktet, og det ble observert treff på flere fly, men ingen ble skutt ned.
Samtidig med dette begynte de første frivillige å melde seg ved fortet. Etter hvert skulle det bli flere hundre av dem. Noen av dem var folk som hadde gjort verneplikt ved fortet, og hadde fått opplæring på tårnkanonene. Batterioffiserene holdt øynene åpne for kjente fjes, og tok dem til side som kanonbetjening. Allerede på kvelden 9.april kunne det tas ut dobbelt sett betjening til hovedbatteriet. Om morgenen den 13. april gikk tyskerne over Glomma og nedkjempet forsvarsstillingene ved Fossum bro. Deretter fortsatte de østover mot Askim. Omtrent klokken 14.00 ba sjefen for Aslim-detasjementet om artilleristøtte. 12 cm kanonene ga da flere lag ild mot de framrykkende tyske styrkene. Ved 15.30-tiden brøt telefonnettet sammen, og fortet ga videre ild mot Askimveien for å hindre tysk framrykking.
På ettermiddagen den 13. april kom ordren om at den motoriserte 12 cm haubitsbataljonen skulle trekkes ut av kampene og sendes til Sverige. 460 mann ble sendt østover, de fleste av dem var tatt fra besetningen på Høytorp fort. 350 mann ble igjen, men de var rent for få til å bemanne nærforsvarsstillingene. Rottwidt fikk imidlertid ordre om å holde fortet og dekke opp for videre evakuering av norske styrker østover.
Ut mot kvelden ble det rapportert at det var hørt tyske kommandorop nede fra området ved Momarken. Da klokken var blitt 20.00 begynte fortet å komme under direkte beskytning, først med lette våpen, etter hvert også med artilleri. Rodtwitt trakk besetningen inn i reduiten og satset på å holde den mot direkte angrep. Gjennom natten og 
morgenen var fortet utsatt for flere stormangrep, men klarte å avvise dem. Ut over formiddagen ble det meldt om lite ammunisjon, og omtrent kl. 13.00 ringte Rodtwitt til Ørje for å forhøre seg om situasjonen. Han fikk opplyst at det sto nå ingen norske styrker på vestsiden av Haldenvassdraget; alle var nå på marsj mot grensen. Klokken 13.30 innkalte han til krigsråd. Man fant at besetningen hadde utført den oppgaven de hadde fått ordre om. Det ble vedtatt å overgi fortet. Det skjedde kl. 14.16 den 14. april. En norsk soldat ble såret under kampene, han døde et par dager senere. Det foreligger ingen sikre tyske tapstall. De norske soldatene ble holdt på fortet som krigsfanger, de fleste fikk dra hjem igjen i slutten av april.
Fortet under okkupasjonen
Høytorp fort ble overtatt av Wehrmacht. Bygningsmassen ble brukt som rekonvalesentleir for sårede soldater, og det ble bygget fire tyskerbrakker og ny vaktstue nede ved Momarken. Selve fortet var av liten interesse for tyskerne. Det ble snart ribbet for strategiske metaller, som kobber. Tårnkanonene ble i 1942/43 pigget løs og sendt til kystfort på Vestlandet. 12 cm kanonene kom til Eigerøy, 7,5 cm kanonene til Storøy utenfor Haugesund. Høsten 1944 ble fortet ribbet for alt av metall; ståldører, vindusskodder og piggtrådsperringer ble fjernet og sendt til omsmelting i Tyskland.
Etter andre verdenskrig
1945-2003
Etter annen verdenskrig ble Høytorp fort mye brukt til øvelse, blant annet av Feltartilleriets avdelinger i Tysklandsbrigaden. Det forelå også planer om utbygging av hele Fossumstrøkets festning, noe som også skulle inkludere nye festningsanlegg på Torkildsrudåsen. Men i 1956 ble planene satt i bero og festningen stilt i reserve fram til den ble endelig nedlagt i 1959. Fra 1956 ble Høytorp fort standkvarter for Transportregimentet. Reduiten ble bygd om til ammunisjonslager, men på 1980-tallet ble den tømt og ominnredet til kommandosentral for Distriktskommando Østlandet (DKØ). I denne perioden hadde også Norges Bank lagret store mengder kontanter i Réduiten for bruk i en eventuell krigssituasjon. Transportregimentet ble nedlagt i 1994, men fortet var fortsatt lokalisering for større øvelser, og Heimevernet disponerte en del av bygningene.
Høytorp fort i dag
På slutten av 1990-tallet arbeidet Forsvarsdepartementet med endelig nedlegging av fortet. Det var en stund meningen å sprenge og forsegle fjellanleggene, noe som utløste kraftig lokal motstand. Foreningen for Høytorp fort stiftet i 1996, og klarte å arbeide fram en løsning der fortet ble liggende intakt. Det ble inngått forhandlinger med Eidsberg kommune, og hele anlegget ble overdratt kommunen høsten 2003. Da hadde Riksantikvaren den 21.12.2001 gjort vedtak om fredning av hele området. Heimevernet disponerte fortsatt lokaler her fram til de hadde sin siste øvelse på fortet i 2005.
Forsvarssjefen i 1940, general Otto Ruge, fikk i 1945 tildelt kommandantboligen på Høytorp fort som sin æresbolig, og han bodde der fram til sin død. På folkemunne i Mysen kalles fremdeles huset «Rugevillaen». Også andre landskjente personer har tjenestegjort ved Høytorp: Einar Gerhardsen hadde sin plass i det ene 12 cm pansertårnet under sin militærtjeneste i 1917-18. Under kampene i 1940 var André Bjerke en av soldatene inne i reduiten.
Anlegget ble fredet i 2001 og overdratt til Eidsberg kommune i 2003. Det utgjør nå 426 dekar. På området er det også 40 større og mindre bygninger. Disse leies ut til sivile formål f. eks. til lag, foreninger, kunstnere, firmaer og restauranter. Venneforeningen har innredet det gamle kanonskuret til utstilling av artillerimateriell. Inne på området finnes det flere kilometer med turveier. Om vinteren blir det laget en to kilometer lang lysløype med kunstsnø.
Konstruksjon
Hovedanlegget, Réduiten, ble sprengt inn i fjellet, omgitt på tre sider av en ti meter bred og opptil 12 meter dyp grav med mitraljøsestillinger på tre sider. Rundt anlegget var det kanonstillinger, overdekkede infanteristillinger, skyttergraver, lyskasterstillinger og luftvern. Til sammen består anlegget av over 1100 meter ganger, tunneler, rom og trapper fordelt på tre etasjer. Telefonsentralen inne i anlegget hadde over 1000 linjer. Ved mobilisering skulle ca. 850 mann møte frem ved fortet, men vanlig besetning var en garnison på 70 mann og en rekruttskole på 70 mann, samt et mindre antall befal og håndverkere.
Beskrivelse av fortet
Høytorpåsen er en markert åsrygg nord og øst for Mysen. Høyeste punkt ligger på 227 m.o.h, Fra toppunktet faller terrenget bratt til øst og vest, på østsiden nesten hundre meter ned, på vestsiden går en dalgang sørover før terrenget igjen stiger til det en i dag kaller Vestre høyde. Derfra faller det bratt ned mot Mysen.
Reduiten
I den øverste toppen av åsen ble hovedanlegget, Réduiten, lagt. Det er et fjellanlegg omgitt av en dyp grav på tre sider. Denne såkalte fortgraven ligger i vest, nord og sør for reduiten, den er sprengt ned i fjellet og er 7-10 meter bred og 5-12 meter dyp. Her er også mitraljøsestillinger plassert i flankene i graven. Inne i fjellanlegget er alle nødvendige rom for drift av fortet; sambandssentral, kommandosentral, kjøkken, offisersmesse, lagerrom og forlegningsrom. Alle er forbundet med underjordiske ganger og trappeløp, og det er ganger opp til kanonstillingene helt oppe på toppen. Kanonene er hovedbatteriet i festningen, og består av fire kanoner montert i dreibare pansertårn. Det er også ganger ut til infanteristillinger, kaponnierer og lyskasterstillinger på østsiden av åsen. Til sammen er det over 1100 meter med underjordiske ganger og passasjer inne på fortområdet.
Storfyllingen og nordre infanteriverk
Eneste vei inn i fortgraven er gjennom en tunnel fra vestsiden. Den var opprinnelig lukket i åpningen mot vest av et tre etasjer høyt betongtårn med skyteskår og stålport. Fra dette inngangstårnet strakte det seg en stor fylling av sprengstein på vest- og sørsiden av reduiten. Dette er den såkalte storfyllingen, der det var overdekkede skytestillinger, dekningsrom og sammenhengende brystvern for infanteri. På nordflanken ligger tilsvarende stillinger med kaponniere og dekningsrom, kalt nordre infanteriverk. Her er også stillinger for Krupp feltkanoner.
Haubitsbatteriet
Vest for Storfyllingen er det stort sett flatt terreng i en svakt sørhellende dalgang, som er sperret mot sør av Tverrvollen, en tversgående voll med brystvern på toppen. Bak denne, på nordsiden sto fire fastmonterte 12 cm festningshaubitser. I fjellet nedenfor Storfyllingen er det sprengt et ammunisjonsmagasin for batteriet. I tverrvollen er et oppholdsrom, opprinnelig utstyrt med ovn og køyer for ett kanonmannskap. Ved haubitsbatteriet er også fire mindre ammunisjonsskur, og herfra går den såkalte forbindelsestunnellen gjennom fjellet opp til Vestre høyde.
Piggtrådsperringene
Da fortet ble planlagt var piggtråd et av de mest moderne defensive middel for permanente installasjoner. Det ytre førstelinjeforsvaret var en kraftig piggtrådsperring som omringet hele fortområdet, total lengde 1590 meter. Sperringen var ti meter bred og opptil tre meter høy, og hele sperringen var dekket av infanteristillinger i bakkant. Det var bare en port i sperringen, foran vaktstua (bygning 19). I dag finnes bare mindre spor igjen av denne sperringen, den ble så godt som totalt fjernet i 1944 da fortet ble ribbet for alt av metall. Rundt fortgraven i Reduiten var det en mindre piggtrådsperring, tre meter bred og 362 meter lang. Denne er i dag rekonstruert.
Bevæpning
Høytorp fort var utstyrt med:
To 12 cm Schneider-Canet L/40 kanoner i dreibare pansertårn. Kanonene ble satt opp på Fredriksten festning i 1901, men etter karlstadavtalen måtte de demonteres, og lå flere år i magasinet på Ski. I 1915 ble de satt opp igjen på Høytorp fort. Kanonene hadde en rekkevidde på 11 300 meter, og avfyrte granater på 20,4 kg. Hver kanon hadde en betjening på ni mann; kanonkommandør, fem kanonbetjening og tre på ammunisjonsbehandling. I tillegg var en telefonoperatør fra signaltroppen fast plassert i tårnet. Kanonene ble fjernet av tyskerne i 1942 og satt opp på Vedafjellet på Midbrød utenfor Egersund. Høsten 2014 ble den ene kanonen ble hentet til Indre Østfold, og skal etter planen settes opp i sin opprinnelige stilling på Høytorp fort i jubileumsåret 2015.
To 7,5 cm Cockerill L/50 M/1909 kanoner i dreibare pansertårn. Disse kanonene ble spesialbestilt i 1913, men på grunn av første verdenskrig kunne de ikke leveres før i 1920. De var halvautomatiske med skuddtakt på fire skudd i minuttet og var ansett som meget avanserte våpen for sin tid. Største rekkevidde var 11 300 meter. Hver kanon hadde en betjening på åtte mann pluss en telefonoperatør. Kanonene ble fjernet av tyskerne i 1942, og de ble satt opp på Storøya fort i innseilingen til Haugesund. Sommeren 2009 ble de hentet tilbake til Høytorp fort, og de ble endelig satt opp igjen i sine gamle stillinger høsten 2014.
Fire 12 cm Schneider-Canet L/14 festningshaubitser montert i betongstillinger. Kanonene var, som tårnkanonene, opprinnelig satt opp på Fredriksten festning og ble demontert etter 1905. De ble montert på Høytorp fort i 1915, og hadde en besetning på sju mann pluss en telefonoperatør. Kanonene kadde en rekkevidde på maks. 7500 meter, og var først og fremst ment for nærforsvar av fortet. De ble demontert og fjernet av tyskerne i løpet av krigen, og det foreligger ingen ytterligere opplysninger om deres skjebne. Antakelig ble de sendt til omsmelting. Betongstillingene kan fortsatt sees på Haubitsbatteriet.
Åtte 8,4 cm Krupp M/1887 feltkanoner. De hadde en rekkevidde på 6000 meter, og hadde en bemanning på kanonkommandør og fire artillerister. Dette var bakladekanoner av første generasjon, uten rekylbrems. Det vil si at de hadde en teknologisk vinning i at ladingen gikk betydelig raskere enn ved de gamle forladekanonene. Men de slet fortsatt med ulempen med at rekylen fikk kanonene til å hoppe bakover ved avfyring, slik at betjeningen måtte bringe dem i stilling for hvert skudd. Kanonene ble raskt umoderne da rekylbremsen ble introdusert bare ca. ti år senere. Feltartilleriet skaffet seg nye kanoner, og Krupp-kanonene ble fordelt til festnings- og posisjonsartilleriet. Fire av kanonene ble avsatt til Nordre infanteriverk, der de hadde stillinger for ild nordover eller østover. De andre fire ble stasjonert på Vestre høyde og utstyrt med «Calmeyers rekylbremse». Dette var en rund betongplatting med en kraftig stålbolt i midten. Rekylbremsen var en stålfjær som forbandt bolten og kanonen, og som dro kanonen tilbake i stilling etter avfyring. Kanonene ble fjernet av tyskerne under krigen, og ble sannsynligvis smeltet om. Plattingene til rekylbremsene ligger fortsatt på Vestre høyde og i kasematten på Storfyllingen.
En 7,5 cm Puteaux anti-ballonkanon. Da fortet ble anlagt, var det få som så for seg at fly hadde noen framtid som våpen. Derimot var luftskip ansett som en farlig trussel. Denne kanonen er rett og slett en alminnelig feltkanon på en egenartet lavett; en såkalt «krinolineaffutasje» i en sirkelformet stilling. Kanonen skulle skyte fosforgranater som skulle antenne hydrogenet i luftskipene. Skuddtakten var lav, og for å operere den skulle det til en betjening på hele 14 mann. Kanonen kom opp på Vestre høyde i 1920, og ble demontert og lagt i magasin ved Langenes batteri i 1939. Affutasjen er fortsatt bevart, men selve kanonen ble fjernet av tyskerne under krigen. Stillingen kan fortsatt sees på Vestre høyde.
Omvisninger
I sommermånedene arrangeres det 1½ times omvisninger på fortet hver søndag ettermiddag kl. 14.00, oppmøte ved bygning nr. 19. Arrangør er Foreningen for Høytorp fort. Venneforeningen, som ble stiftet 4. november 1996, arbeider på dugnad for å kunne bevare Høytorp fort for ettertiden.
Høytorp fort ligger rett bak Momarken travbane, avkjøringen fra riksvei 22 er skiltet.
Jeg hadde allerede vært på Høytorp fort og tatt bilder fire ganger tidligere, men på høsten i fjor ble de to 7,5 cm tårnkanonene ferdig monterte! Derfor har det vært på blokka en stund allerede å komme meg en tur dit for å ta bilder av fortet med tårnkanonene på plass! Den siste tårnkanonen som skulle plasseres tilbake på Høytorp fort, nemlig en 12 cm tårnkanon, var derimot ikke ferdig enda. Men det var utrolig gøy å se tårnkanonene på plass på Høytorp fort! Jeg har aldri sett, naturlig nok, Høytorp fort med tårnkanoner før. Bare på bilder. Men det er jo ikke så rart, tyskerne fjernet disse tårnkanonene under krigen og plasserte dem på for dem viktigere steder. De to 7,5 cm Cockerill L/50 M/1909-kanonene ble fjernet i 1942 og plassert på Storøya fort i innseilingen til Haugesund. De to 12 cm Schneider-Canet L/40 kanonene ble også fjernet i 1942 og ble plassert Vedafjellet på Midbrød utenfor Egersund. En av disse to returnerte til Høytorp fort i fjor høst og skal være på plass til 100 års jubileet til Høytorp fort i år! Selve fortet var ikke av interesse for tyskerne, de brukte Høytorp fort som rekonvalensleir for sårede soldater.
Jeg skulle hatt med meg litt mer tele når jeg først dro til Høytorp fort for å ta bilder av tårnkanonene, men jeg gjorde det beste ut av det jeg hadde med meg. Jeg klarte selvfølgelig ikke å ta en masse bilder av resten av Høytorp fort når jeg først var der. Tidligere har jeg vært veldig glad i å ta HDR-bilder av de militærhistoriske anleggene jeg har besøkt, men det har jeg slutta med. Nå tar jeg kun bilder i NEF/RAW og redigerer dem selv i Lightroom. Jeg må si at jeg er ekstremt fornøyd med hva jeg klarer å få ut av ett NEF/RAW-bilde. Når jeg til HDR-bilder tok jeg 3 og 3 bilder, ett riktig eksponert bilde, ett to blendere undereksponerg og ett to blendere overeksponert. Så ble disse slått sammen i programvare og man fikk et så riktig eksponert bilde, både i høylys og lavlys. Men med redigeringsmulighetene man har med NEF/RAW, henter man ut så og si dette fra kun ett bilde. Hadde jeg tatt HDR-bilder i NEF/RAW, så hadde sikkert mulighetene vært enda større. Men det er ikke til å stikke under en stol at jeg «bruker opp» kameraet i 3 x hastighet når jeg driver og tar HDR-bilder. I tillegg føles det at jeg ha mer manuell kontroll over resultatet, enn at det gjøres automagisk av programvare. Jeg synes også at dynamikken i farger og det hele er større når jeg bruker NEF/RAW.
Men tilbake til Høytorp fort, 100 års jubileet til fortet vil bli markert helgen den 14. til 16. august i år, og det er uten tvil noe jeg skal få med meg! Men jeg håper å få kommet meg en tur inn i reduiten på Høytorp fort for å ta nærmere titt på tårnkanonene innen den tid! Det skal også bli utrolig gøy å få tatt bilder av tårnkanonene og Høytorp fort oppe på selve reduiten. Jeg var der på en omvisning på Høytorp fort i februar i fjor, men det var lenge før tårnkanonene var på plass. Sist jeg var på Høytorp fort var i august i fjor, i sammenheng med Høytorptreffet 2014, men da var ikke monteringen ferdig enda.
I tillegg til at jeg gikk litt mer rundt på enkelte områder enn jeg har gjort før, så tok jeg også bilder av noe jeg aldri har tatt bilder av på Høytorp fort noen gang. Nemlig kommandantboligen! Den ligger inne på høyre side før man kommer til parkeringsplassen utenfor porten for Høytorp fort! Det var gøy å se og ta bilder av denne bygningen også, i tillegg til en tilhørende garasje! Hva dette huset brukes til i dag, vet jeg ikke. Mulig den brukes til møter eller andre typer samlinger? Om Foreningen for Høytorp fort benytter kommandantboligen eller om de bare bruker «bygning 19» til alle sine samlinger, vet jeg ikke.
Siste kommentarer: