Hvil i fred, min Anders!

Jeg sitter nå igjen med mange tanker, spørsmål og ikke minst minner etter de nesten 10 årene vi var sammen. Vi skulle bli gamle sammen. Men du forlot oss så alt for tidlig. Det er ikke meningen at man skal sovne inn bare 33 år gammel. Hva er meningen med det? Jeg forstår det ikke. Det er veldig vanskelig å skrive dette, i likhet med den siste hilsen jeg skrev til deg som du fikk med deg. Dette er rett og slett ikke mulig å forstå. Men jeg er dessverre nødt til å leve med det. Men det var jo deg jeg ville leve resten av livet mitt med, Anders.

Vi fant hverandre på internett tidlig i 1999. Vi møttes noen ganger før vi ble kjærester fredag 5. februar 1999 på restaurant La Grotta i Fredrikstad. Vi spiste pizza nummer 39 og dessert nummer 69 den kvelden. Vi var fryktelig forelsket i hverandre. Det hadde blitt oss. Mandagen etter dro du tilbake på jobb i Oslo, men allerede på fredag var du tilbake hos meg i Fredrikstad. Siden har du bodd sammen med meg. Den 1. mars flyttet du offisielt inn hos meg i Fredrikstad. Allerede den 19. mai samme år forlovet vi oss, dette også via internett.

Vi hadde så mange felles interesser og det tok aldri slutt på ting å snakke om. Vi var begge veldig interessert i biler og har hatt mange fine bilturer sammen. Du var utrolig glad i å tegne, noe du har gjort siden du var liten. Du hadde en utrolig glød når det kom til å tegne hus og plantegninger. Du tegnet også biler, spesielt interiør. Du var også utrolig stolt av å ha tegnet ett hus for Block Watne. Jeg vet ikke hvor mange hus du har tegnet til oss. Du hadde veldig lyst til å tegne vårt eget hus.

Vi var også veldig glad i musikk, film og ikke minst foto. Det var mest jeg som var interessert i foto fra starten, men etterhvert som du fikk ditt eget digitalkamera ble også du utrolig glad i å ta bilder. Spesielt av dine egne modellbiler. Modellbiler var du utrolig glad i og brukte mye tid med. Spesielt glad var du å demontere modellbilene og legge i tepper i gulv og ikke minst male om interiøret slik at det stemte overens med virkeligheten. Det var ikke alltid modellbilprodusentene var så flinke til å bruke de rette fargene og få alt til å matche.

I starten når vi hadde websiden modellbiler.kak.net var det jeg som tok bilder av modellbilene, men etterhvert som du ble en mer og mer habil fotograf, var det ingen grunn for meg å ta bildene lengre. Du tok like gode bilder av modellbilene selv! Vi hadde planer om å relansere modellbiler.kak.net etter at den hadde ligget nede en periode. Det skulle være din boltreplass på internett. Men så langt kom vi dessverre ikke, Anders.

Når du skulle begynne i ny jobb som Account Manager hos UPC på Greåker trengte du både bil og førerkort. Da var det bare å sette i gang og ta kjøretimer og lese teori. Det gikk lett som bare det og 12. november 1999 var du den stolte eier av eget førerkort for bil! Førerkortet var utrolig viktig for deg, det samme med din første splitter nye 2000-modell Toyota Yaris. Den var rød og du var utrolig stolt av den. Du hadde kjøpt en splitter ny bil som din første bil.

Etter å ha bodd i Veumveien 38 i det du ofte omtalte som min leilighet, flyttet vi til vår leilighet i St. Croix gate 1. Vi bodde der ett års tid før vi flyttet til Nabbetorpveien 6. Etter at vi hadde forlovet oss den 19. mai 1999 hadde vi egentlig planlagt å gifte oss fredag 19. mai 2000, men det ble utsatt av en grunn jeg ikke husker nå. Men neste år giftet vi oss den 18. mai 2001, siden den 19. mai falt på lørdag. Det var utrolig stort å gifte oss, eller inngå registrert partnerskap som det egentlig heter. Vi trengte ikke noe papir som bevis på at vi elsket hverandre, men det var allikevel utrolig fint å gjøre det offisielt. Vi var også opptatt av at det juridiske i forhold til arv og slikt skulle være i orden.

Vi hadde ikke en veldig stor fest etterpå, men det ble en liten men veldig fin markering hjemme hos oss med den nærmeste familien tilstede. Vi hadde også vurdert å hoppe over festen etterpå, men i ettertid var vi veldig glade for at vi gjorde som vi gjorde og hadde en kjempefin dag å se tilbake på. Vi har mange ganger på fleip sagt at vi burde gjøre det en gang til, for vi fikk så mange fine gaver når vi giftet oss!

Vi bodde i Nabbetorpveien 6 bare ett års tid, før vi fant den hærligste huseieren vi har hatt noensinne. Det var i april/mai 2002 at vi flyttet til Veumveien 172, der vi har bodd siden. Der har vi bodd brorparten av livet vårt sammen. Vi hadde en lang periode det veldig tungt økonomisk når vi var uten jobb begge to. Men vi holdt sammen og ble enda tettere sammensveiset du og jeg, Anders. Men alt begyne å se så mye bedre ut når kom ut i jobb igjen. Det tok litt lengre tid før jeg var ute i jobb igjen, men vi slapp å snu hver eneste krone og vi kunne begynne å kose oss igjen. Men igjennom alle disse nesten 10 årene har vi vært på restaurant La Grotta og kost oss. Det var vårt stamsted. Jeg burde ikke en gang si hva jeg skulle ha, det viste dem. Det er kun en håndfull ganger jeg har bestilt noe annet enn pizza nummer 39 med ekstra pepperoni.

I juni 2006 ble jeg tilbudt ny jobb som bussjåfør hos Borg Buss her i Fredrikstad. Endelig skulle det ordne seg for oss. I august begynte jeg på busslappen, bestod teoriprøva på buss i midten av september og bestod oppkjøringa på buss 25. september 2006. Allerede dagen etter var jeg ute i opplæring hos Borg Buss og begynte å kjøre rutebuss fra 2. oktober 2006. Allerede ett år senere var jeg fast ansatt og vi begynte å tenke på å kjøpe oss leilighet. Vi hadde vært uten bil en god stund, men når jeg begynte å jobbe som bussjåfør var vi bare nødt til å kjøpe en bil igjen, det ble en 2003-modell Renault Kangoo. Det var i hovedsak du som kjørte den Anders, du ble veldig glad i vår lille røde Kangoo. Du kjørte meg til jobb tidlig om morgenen og hentet meg når jeg var ferdig på jobb. Med mindre vi jobbet forskjellig og jeg kom meg enten til eller fra jobb med buss på egenhånd.

Vi var veldig nære med å kjøpe oss egen leilighet i februar, men det var en liten ting som stoppet oss. Men vi hadde planene klare. Det lille problemet skulle ryddes av veien og vi skulle prøve oss igjen på nyåret. Du begynte i ny jobb hos Teleperformance i Moss den 22. april i år, en arbeidsgiver du ikke kunne skryte nok opp i skyene. Vi trodde knapt nok at det var sant, fordi vi hadde aldri hørt om en arbeidsgiver som brydde seg så mye om sine ansatte. I motsetning til hos Transcom som du hadde vært var de ansatte i fokus og Teleperformance gjorde alt de kunne for at alle skulle trives. I tillegg betalte de mye bedre enn hva Transcom gjorde. Du var veldig stolt av å tjene 3 kroner og 50 øre mer i timen en meg.

Alt hadde falt på plass og vi skulle virkelig begynne å nyte det gode liv. Den 15. juni 2008 hadde vi vært og kjøpt en ny bil som du skulle bruke på jobb i Moss. En 1997-modell Skoda Felicia. Endelig skulle du få din egen bil med ditt eget navn i vognkortet igjen. På vei hjem etter å ha kjøpt bilen cash kontant kjørte vi innom din mor for å vise den frem. Du strålte av glede over den nye bilen! Vi spiste middag og koste oss hos din mor og Thormod. Vi hadde lenge sett frem til å kunne kjøre til og fra jobb på egenhånd. Du skulle slippe å måtte stå opp kl 4-5 om morgenen for å kjøre meg på jobb og jeg skulle kunne kjøre rett hjem fra jobb når jeg var ferdig. For ikke å snakke om å slippe å måtte tilbringe 3,5-4,5 timer nede på garasjen når jeg hadde delte skift.

Du var ikke så veldig fornøyd med den eldgamle Blaupunkt radio/kasettspilleren som stod i din nye Felicia. Derfor valgte du å kjøpe en ny radio/minnekort-spiller på Biltema. Men det var mer som måtte byttes ut. Derfor dro Sven, du og jeg på Biltema for å kjøpe nye høyttalere til Felicia. Vi kjøpte nye 5" høyttalere som skulle stå i dørene fremme og nye 6×9" som skulle monteres i hattehylla. Sven og Mariann ble med oss hjem den lørdagen. Mariann og jeg ordnet med maten og grillingen, mens Sven og du tok ut de gamle høyttalerne og monterte de nye. Det ble utrolig bra lyd i din nye Felicia. Det er utrolig hvor god lyd man kan få ut av 1.200 kroner for en ny spiller og 4 nye høyttalere!

Dermed hadde du skikkelig godlyd i din Felicia når du skulle kjøre til og fra jobben. Det var heller ikke uvanlig at det satt på kollegaer hjem til Sarpsborg og Fredrikstad. Du brukte gjerne en halvtime ekstra på vei hjem fra jobb for å svippe dine kollegaer både hit og dit. Kollegaene dine var bekymret for at det ville være en omvei for deg, men det gjorde ingenting. Du var en gladgutt som spredde glede og humør til alle rundt deg!

Nå som vi hadde hver vår bil, ble det også mer tid sammen hjemme. Noe vi satt veldig stor pris på. Vi trivdes veldig godt i hverandres selskap. Vi hadde mange samtaler og likte å se på diverse tv-serier sammen. I tillegg til at vi var glade i å se film. Men vi var også opptatt å få litt internett-tid. Enten man var ute etter informasjon eller var på debattforum og skrev om det som interesserte oss som mest.

Helga før hadde vi endelig fått sett Varg Veum-filmene som vi gledet oss så mye til å få sett. Vi hadde hørt så mye positivt om disse filmene. Jeg hadde kjøpt en samleboks med de tre første filmene. Den første filmen ble vi i grunn veldig skuffet over. Vi syntes ikke at dialogen satt noe særlig, den virket platt og kunstig. Men vi ga ikke opp av den grunn. Det var ikke første gang vi hadde blitt skuffet over den første filmen eller episoden i en ny serie. Vi så derfor de to neste og de var to store oppturer. Varg Veum var heldigvis det vi hadde håpet på og gledet oss noe fryktelig til fortsetningen. Det skal komme tilsammen 12 Varg Veum-filmer. Det er ihvertfall det som har blitt planlagt. Men vi fikk dessverre ikke sett de neste 9 filmene sammen, Anders.

Onsdag kveld var vi hjemme litt seint begge to, men vi hadde planlagt å lage taco sammen og kose oss skikkelig. Det var veldig lenge siden vi hadde laget taco. Du stekte kjøttdeigen og ordnet med krydderet mens jeg hakket opp grønnsakene, freste osten og varmet lefsene som vi pleide å bruke. Du hadde kjøpt inn taco trays som du var så glad i. Vi koste oss med taco sammen og du sa at det smakte himmelsk. Vi så litt på One Three Hill og hele Cold Case før Kim og Tom kom på døra. De kom innom for å låne noe av deg, som Tom hadde glemt igjen hjemme. Du spurte om de hadde lyst til å komme opp en tur, men de hadde litt dårlig tid og måtte komme seg videre. Kim hadde falt på sykkelen og hadde vondt i beinet.

Mens vi stod ute på trappa ville selvfølgelig pusen vår Tom komme ut til oss, han er jo fryktelig selskapssyk. Du løftet han opp slik at han kunne være sammen med oss ute på trappa vår. Pusen Tom var utrolig nysgjerrig på hva som foregikk i bilen til Tom, der var nemlig hunden hans Buster. Tom tok ut Buster og det tok ikke lange stunden før pusen Tom "spolte" ut av armene dine, Anders. Du fikk ett lite sår på armen pga dette. Jeg fikk det ikke med meg der nede på trappa, men Kim hadde tatt to bilder av oss, Anders. Men jeg har fått disse to bildene av Kim. Det er de siste bildene som ble tatt av deg, min kjære Anders. Dette var bare en time før vi gikk og la oss den kvelden. Etter at Kim og Tom hadde kjørt gikk vi opp og så kveldens episode av CSI. TV Norge har sendt den første sesongen av CSI i sommer.

Deretter gikk vi og la oss som vanlig kl 22.30, da jeg skulle opp kl 4:10. Jeg skulle begynne på jobb på Vesterøy kl 5:30. Den første turen skulle gå fra Utgårdskilen kl 5:50. Jeg stod opp som vanlig, og vi pleier ikke å vekke hverandre når vi står opp tidligere enn den andre. Jeg slo derfor ikke på noe lys men gikk så stille som mulig og gjorde det jeg skulle før jeg dro på jobb. Du lå på magen og sov som du pleide å gjøre, Anders.

Når jeg på vei til tur nummer to for dagen i Bukta (Papper) på Vesterøy skrev jeg en tekstmelding til deg kl 6:20: "God morgen gutten min! Ha en fin dag på jobben i dag! 🙂 KAK" Akkurat i dag skulle du en tur på Skoda-verkstedet i Rygge for å fixe noen småting for å få den i topp-topp stand teknisk. Jobben din viste derfor at du ville komme litt senere enn normalt den dagen. Men jeg fikk ikke noe svar på tekstmeldingen jeg hadde sendt. Men tenkte ikke så veldig mye over det, for det var ikke alltid jeg fikk svar på alle tekstmeldingene jeg sendte til deg. Jeg hadde jo en tendens til å sende ganske mange. Jeg ville så gjerne prate med deg selv om vi var på jobb, vet du.

Når jeg var ferdig på jobb kl 14 skulle jeg bare innom Bilbutikk1 for å få dem til å skrive i serviceheftet mitt etter siste service som de hadde glemt og en tur innom butikken for å kjøpe middagsmat. Du skulle komme hjem fra jobb etter meg og jeg skulle ha middagen klar når du kom. Men når jeg kommer oppover i Veumveien ser jeg at vinduene står åpne hjemme og ser at Felicia står parkert på gårdsplassen. Hadde du kommet tidligere hjem enn planlagt i dag, Anders?

Når jeg låste meg inn hører jeg at katten vår Tom ikke hadde blitt sluppet ut fra badet, hvor han pleide å være om natta og når vi ikke var hjemme. Du pleide jo alltid å slippe ut Tom når du kom hjem. På vei opp trappa hører jeg at telefonen din ringer, jeg setter fra meg bæreposen på kjøkkenet og skynder meg inn til deg. Jeg ser at det er jobben som ringer og prøver å vekke deg slik at du får tatt telefonen. Da merker jeg at du er kjempekald, og jeg får helt sjokk. Hva er det som har skjedd?? Jeg tar på deg flere ganger og du er helt kald. Herregud, hva har skjedd?

Jeg tar telefonen, aner ikke hva som blir sagt men sier "Anders ligger kald i senga, jeg må ringe noen" og legger på. Jeg prøver å vekke deg, gutten min. Men du vil ikke våkne. Herregud Anders, hva er det som har skjedd? Du ligger på magen og sov slik du pleide å gjøre. Jeg prøver å løfte på deg, men klarer det ikke. Jeg ringer 113 og prøver å forklare hva som har skjedd, men det er fryktelig vanskelig. Jeg vil jo helst ikke innse at du var død. 113 stiller en masse spørsmål og det blir raskt avklart at det ikke er noe vi kan gjøre. Jeg prøver å løfte på deg igjen for å se ansiktet ditt, Anders. Du ser fredfull ut som om du ligger og sover.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er helt i sjokk. Ingen forvarsel, ingen forventer at noe slikt skal skje i en alder av 33. Ambulansen kommer og det er ingenting de kan gjøre. De må bare tilkalle lege. Jeg er helt knust og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg får en av ambulansesjåførene til å ringe pappa slik at han kan komme til meg. Jeg klarte ikke å ringe selv. Etterhvert kommer pappa, legen og politiet. Jeg må fortelle hva som har skjedd flere ganger. Etterhvert begynne jeg å lure på når dette har skjedd. Hadde det skjedd allerede når jeg dro på jobb i morges? Merket jeg ikke noe? Kunne jeg ha gjort noe? De tror at det har skjedd på natten og at det ikke var noe jeg kunne ha gjort. Så lenge ambulansen ikke er der på 10 minutter, er det svært lite de kan gjøre.

Det er selvfølgelig spekulasjoner, men ambulansepersonalet lurer på om det kanskje kan være hjertet som har stoppet. Siden legen ikke kunne klare å fastslå dødsårsaken ble politiet tilkalt. Og der skulle det selvfølgelig tas bilder og stilles en masse spørsmål. Da sitter vi i den ene delen av stua mens du ligger i senga vår i den andre delen. Det er helt uvirkelig det som har skjedd. Hvordan kunne det skje? Det blir veldig mange ubesvarte spørsmål. Etter halvannen times tid begynner det å bli på tide å varsle din mor. Det var litt frem og tilbake om hvem som skulle gjøre dette. Jeg var veldig usikker på om jeg ville klare å ringe og fortelle det forferdelige som hadde skjedd. Hvordan skulle jeg klare å gjøre det?

Men jeg bestemmer meg til slutt at det er det eneste rette å gjøre. Jeg ville ikke at politiet skulle sende en prest på døra til din mor og fortelle dette. Jeg ville gjøre det selv, selv om det var en fryktelig telefonsamtale å ta. Din mor svarer, jeg tror jeg klarer å presentere meg, og så bryter jeg sammen og begynner å grine. Det er utrolig vanskelig, nesten helt umulig å klare å fortelle at du har gått bort, gutten min. Det var jo så alt for tidlig. Jeg klarer ikke å få noen mening ut av dette. Det er så utrolig urettferdig. Vi skulle bli gamle sammen og alt så så utrolig bra ut for oss. Vi skulle på ferie sammen for første gang i september. Vi hadde planer om en tur til Trondheim for å besøke familien din for andre gang. Vi var i Trondheim for første gang i februar når din mormor fylte 80 år. I tillegg skulle vi til København for å besøke din søster.

Hvorfor skulle ikke vi få lov til å få mer tid sammen? Jeg forstår det ikke. Jeg er så utrolig lei meg om dagen. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er så fryktelig ensomt uten deg, Anders. Den siste uka hadde vi også begynt å planlegge Frankrike-turen vår neste år. Vi skulle få en uke av mamma og pappa i februar, men hadde etterhvert begynt å se på å kjøpe oss egne uker i Vaugrenier mellom Nice og Cannes i Frankrike. Vi hadde bestemt oss for å kjøpe uke 10 og 11, det vil si begynnelsen av mars. Vi gledet oss så fryktelig til å ha ferie sammen for første gang. Vi skulle kjøpe oss navi/gps og bærbar pc som vi skulle ha med. Endelig skulle vi begynne å reise litt og se verden.

Jeg har vært på ferie i Vaugrenier for 12 år siden, men det ville være første gang for deg, Anders. Du hadde ringt bestevennen din Eldar og din mor og fortalt at vi hadde kjøpt oss leilighet i Frankrike. Vi hadde selvfølgelig ikke kjøpt vår egen leilighet, men vi skulle kjøpe rettighetene til å feriere der 2 uker i året. Det skull bli vår årlige ferietur til sydlige breddegrader. På den tiden av året er det 15-20 grader i Frankrike. Det er helt ypperlig for oss som ikke er så glad i varmen. I tillegg er det utenfor turistsesongen og det er mulig å bevege seg der nede uten å måtte stå i kø hele tiden.

Jeg er ikke veldig troende, men hvis det finnes en gud: Hva var meningen med dette? Hvorfor skulle ikke vi få lov til å få leve livet sammen? Jeg har ikke noe annet valg enn å prøve å leve videre, men det blir veldig tomt og tungt uten deg, Anders. Du var glagutten min som virkelig hadde gjort livet mitt verdt å leve! Helt i starten når vi var sammen var du redd for at jeg skulle forlate deg (gresset er grønnere…..) men da bråstoppet jeg midt i Domus-krysset i Fredrikstad og fortalte hvor skapet skulle stå. Du var det viktigste som hadde skjedd i livet mitt, så det tullet der kunne du bare slå fra deg! Vi hadde det veldig godt sammen, selv i de tunge stundene. Men de gjorde oss bare enda tettere.

Jeg har heldigvis hatt familie og venner rundt meg hele tiden jeg fant deg i sengen vår torsdag 17. juli kl 14:54. Det har vært utrolig tungt og trist, men det har vært viktig for meg å kunne prate om det som har skjedd og om alt annet. Det har vært utrolig godt å ha mamma og pappa, min bror og ikke minst Kim og Kjell Morten. I tillegg har jeg hatt veldig mye kontakt med din mor og Thormod, for ikke å snakke om din søster Gro i København. Det har vært veldig godt å ha familie og venner rundt meg de siste 3 ukene. Jeg vet ikke hvordan det hadde gått ellers.

Onsdag 23. juli skulle vi få se deg for siste gang, Anders. Pappa, din mor, Sven, Mariann, Håkon og jeg var tilstede. Det var utrolig tungt å se deg igjen. Du lå i den hvite kista jeg hadde valgt ut dagen før og var iskald. Det var første gang din mor så deg etter det forferdelige som hadde skjedd, mens for pappa og meg ble det andre gang. Sven, Mariann og Håkon hadde nok behov for å få en bekreftelse på det uvirkelige som hadde skjedd. Man vil jo helst ikke tro at noe slikt kan skje. Jeg hadde fått det servert rett i fanget og alt var dessverre veldig virkelig. Men allikevel så fryktelig uvirkelig.

Jeg hadde bestemt meg for at du skulle få med deg noen ting, Anders. Jeg hadde tidligere på dagen skrevet en siste hilsen som du skulle få med deg. Det var utrolig vanskelig å skrive, det samme er det å skrive dette. I tillegg fikk du med deg tegneblokka du var så glad i, en kulpenn, den siste tegningen du hadde tegnet på onsdag og en "mus" som du kalte det. Som du brukte istedenfor korrekturlakk. I tillegg måtte du selvfølgelig få med Bamse-Petter. Det var bamsen din du fikk når du var 3 år gammel. Den betydde utrolig mye for deg, så den skulle du selvfølgelig få med deg. "Åh, har han den ennå?" sa din mor når jeg viste hva du skulle få med deg. Den har du hatt med deg i over 30 år og lå alltid på nattbordet ditt. Til slutt la pappa, din mor, Sven og jeg på lokket på kista og festet noen av skruene hver av oss.

Bisettelsen som var i Leie gravlunds kapell fredag 1. august kl 14:00 hadde jeg gjort så godt jeg kunne for at det skulle bli en så fin seremoni som mulig. Det var utrolig tungt og trist, jeg hadde store store problemer underveis. Spesielt når vi startet på den første sangen. Det var utrolig mange blomster som hadde kommet til deg, mange hilsener. Du hadde gjort noen av valgene jeg måtte gjøre litt lettere, selv om det var helt umenneskelig å måtte ta slike valg så tidlig i livet. Siden du ikke likte folierte ting ble kisten av massiv furu, urnen jeg valgte til deg hadde Versace-borden du var så glad i. I tillegg hadde jeg valgt "Eg ser" og "Ein må elska mens ein kan" av Bjørn Eidsvåg til deg, gutten min. Jeg vet hvor glad du var i disse to sangene!

Det var utrolig mange som hadde kommet til bisettelsen og ville ta en siste farvel med deg, gutten min. Vi ville gjerne sluppet å ta farvel med deg, men vi fikk dessverre ikke noe valg. Men siden du sovnet stille inn i senga ved siden av meg, var det ikke ett valg du selv tok heller. Vi gikk og la oss som vanlig på onsdag, men du våknet aldri. Alarmen på telefonen din kl 6 ble aldri slått av og tekstmeldingen jeg sendte kl 6:20 ble aldri lest. Du sovnet stille og fredelig inn i din egen seng ved siden av din kjære. Jeg er så utrolig glad i deg, gutten min! Det var ikke meningen at du skulle forlate oss så tidlig. Jeg kommer alltid til å elske deg!

Det var overveldende hvor mange som kom bort til meg og ville kondolere og gi meg en klem. Det var utrolig trist, rørende og ikke minst tungt. Det kan rett og slett ikke beskrives med ord. Din beste venn Eldar ble det tyngste gjensynet. Han hadde villet kommet ned til oss helga før, men siden du jobbet lørdag ble det utsatt en uke. Når jeg ringte Eldar på fredagen satt han og planla å komme ned til oss på besøk. Han tar det veldig tungt og savner deg virkelig, Anders! Det gjør vi alle! Det kommer vi alltid til å gjøre!

Fra Teleperformance har jeg fått kondolanseprotokollen som kollegaene dine har skrevet i. Der var det skrevet mye fint om deg, Anders. Alle oppfattet deg som en gladgutt som spredde glede og som alltid stilte opp! Hvis de var på litt dårlig humør på jobb, ble de alltid på godt humør når du kom på jobb! De satte utrolig pris på at du hadde vært så snill og kjørt dem hjem fra jobb og den gladgutten og gledessprederen du var på jobben! På onsdagen hadde dere en intern konkurranse på jobben om å vinne en vinflaske. Du ledet overlegent og det var helt klart at det var du som kom til å vinne den vinflaska. Den vinflaska har jeg nå fått og skal minnes deg når jeg drikker den. Jeg har også fått ett utrolig fint bilde av deg tatt på jobben som de har rammet inn. Det har vært ett like stort sjokk for de som for oss at du har gått bort. Anne og Håkon var også og tok en siste farvel med deg under bisettelsen. Jeg har nok ikke helt oversikt over hvem som var der, men jeg regner med at du har oversikten, Anders. Du var utrolig flink til å få med deg alt og var utrolig opptatt av detaljer!

Modellbilen du hadde ventet på i 8 måneder og som hadde kommet onsdag 16. juli fikk jeg i posten uka etter. Du fikk aldri se denne modellbilen, men jeg skal selvfølgelig sørge for at den får hedersplassen i bilskapene dine. Selv om det var Fiat 500 som var den ultimate drømmen din, har Audi alltid ligget nærme ditt hjerte.

Hvil i fred, min kjære Anders!

Minnetale for Anders Ola Bye.

Anders kunne lett drømme seg bort – til det gode livet. Og ettervert ble det ikke bare en drøm. Livet var godt å leve – godt å dele med de han var glad i.
Vi kan ikke drømme oss bort – selv om vi skulle ønske det – for virkeligheten har innhentet oss – den brutale og urettferdige virkeligheten som gjør oss fattige, sinte, triste og tomme.
Anders døde i sin seng i sitt hjem – stille og rolig – uten tegn til smerte. Men en stor smerte er blitt deg til del Ken-Arild som fant han – og til mange rundt dere – både familie og venner. Det står med tydelige bokstaver og tall. Anders – født 8.des 1974 – døde 17.juli -08.  Hans liv ble så altfor kort.
Vi skulle gjerne ha blitt vekket opp av en vond drøm. Men det er ingen drøm.
Så skal vi dele ord om Anders – det hører avskjeden til – det hører sorgen til.
Han hadde sine første år i Trondheim – sammen med deg mamma Greta, og deg Gro som var hans søster. Så ble det flere år i Kongsvinger – hvor han var tre og et halvt år i fosterhjem som kom til å bety mye godt for Anders, og han har holdt kontakten med deg May Britt som var hans fostermor. Siden ble det Skien, hvor han tok videregående, før han kom til Oslo, og til sist hit til Fredrikstad.
Anders var som liten en aktiv og krevende gutt, men også oppvakt og snill. Han var din gutt Greta. Han viste tidlig at han hadde barnetekke, noe mange i familien senere har fått glede seg over. Så var han din bror Gro. Der var som små mye sammen – du var glad i din bror. Og selv om du flyttet til København så hadde dere kontakt ikke minst på MSN.
Etter videregående jobbet Anders – det flere steder – før han nå endte opp på Tele preformance i Moss – og der stortrivdes han – han kunne ikke få rost sine medarbeidere og hele arbeidsmiljøet godt nok. Han snakket seg varm om forholdene og menneskene på arbeidsplassen.

Anders har hatt sitt å slite med. Men han kunne tegne – og gjennom tegningen så kunne han drømme seg bort. Men etter hvert så var ikke det gode livet bare som en fjern drøm – det ble mer og mer virkelig.
Anders har sagt: Livet mitt begynte da jeg traff Ken-Arild.
5. feb -99 ble dere sammen. 19.mai -99 ble dere forlovet – og 18.mai -01 inngikk dere  partnerskap. Dette er datoer som sier mye – men ikke alt. For det viktigste var at du Ken-Arild på en tydelig måte klarte å overbevise Anders om at du ville bli ved hans side. Et veikryss kan brukes til så mangt…
Dere hadde felles interesser. Bil. Filmer. Musikk. Foto. Hvert av disse ordene rommer mye – men mer enn rendyrkede interesser – de var også med på å sammensveise dere. Dere har hatt mye felles. Men det hører også med at dere har hat tunge stunder, med mang en bekymring, men også det har spleiset dere sammen. Og i tillegg har dere hatt gode felles venner som har stilt opp. Men det viktigste av alt – var kjærligheten dere i mellom. Den tålte mye – og den ble sterkere og sterkere.
Så har mange utenfor sett at du har betydd mye for Anders Ken-Arild. Du har vært med på å bygge han opp. Men det hører også med at Anders har betydd mye for deg. Dere to hadde det godt sammen – og det har gledet mange rundt dere.
Så er det kanskje rett å si at Anders ble en knopp som slo ut i full blomst. Han var impulsiv – full av liv – han snakket mye – hadde så mye han ville si – og som han ville dele – derfor ringte han også ofte til deg Greta, bare for å fortelle om hva han hadde opplevd av både små og store opplevelser. Så var han en gla gutt  – som merket sine omgivelser med glede. Han brydde seg om andre. Han var en snill gutt. Han var en det var lett å bli glad i.

Dette livet kunne ha blitt så mye lenger. Drømmen – som ble virkelighet kunne ha vart. Det er så urettferdig kan vi kjenne på. Og nå sitter du Ken-Arild igjen – alene. Og mor og søster mangler en  sønn og bror. Og gode venner har mistet en god venn. Vi kjenner på fattigdom, på tap, på sorg. Men midt i dette – la oss lyse fred i Jesu navn – over Anders Ola Bye sitt minne.
For det gode han etterlater seg – det vil vi holde fast ved.

Presten
Glemmen Menighet

Permalenke til denne artikkelen: https://www.kak.net/2008/08/06/hvil-i-fred-min-anders/

12 kommentarer

Hopp over til kommentarskjema

  1. Kjære fremmede

    Jeg vil få kondolere, og gi deg en varm klem, og si at dette kommer jeg til å tenke på lenge. Takk for at du delte denne vakre kjærlighetshistorien, og din sorg.

    MM

  2. kondolerer så mye, dette var utrolig trist å lese. Jeg følger med på bloggen din, og pleier å titte innom noen ganger i uken. Har lagt merke til at du har skrevet lite den siste tiden, men hadde aldri trodd at dette var årsaken.

    Igjen, kondolerer så mye.

    Kenneth

  3. I mangel av ord sender jeg deg en varm klem og gode tanker.

    • Magnus Erichsen6 august, 2008 kl 21:46

    Kondolerer.

    Dette var trist og jeg vet at du har mange gode støttespillere rundt deg.
    Å lese dette har satt dype spor hos meg. Å få lese om deres kjærlighet, deres liv, om to mennesker som elsker hverandre. Og så blir den ene borte, det må være ufattelig tøft for deg.
    Mine tanker er hos deg og deres fammilier.

    Med vennlig hilsen Magnus.

    • Robert Nordli7 august, 2008 kl 02:37

    Heisann KAK. jeg har vært en flittig leser av bloggen din, og ble mildt sagt sjokkert i kveld når jeg leser bloggen. Er han samboeren til Anders. Anders var en kollega av meg på TP, og jeg fikk beskjeden midt under ferien min hjemme i Trøndelag. Kjente ikke Anders så veldig godt, men slik jeg kjente han var han en positiv og omgjengelig person som spredde humør rundt seg.

    Jeg fikk aldri skrevet i kondolanseprotokollen til Anders, men hadde jeg fått det hadde jeg vel skrevet noe slikt:

    «Hvil i fred Anders. Begynte her halvannen måned etter det, og den måneden vi hadde sammen på TP lærte jeg meg at du var en av de mange der som spredde humør blant dine kollegaer. Alltid smilende og trivelig. Hvil i fred»

    Nok en gang må jeg si kondolerer Ken Arild. Håper jeg aldri opplever det samme med min kjære.

    Med vennlig hilsen, varm klem og gode tanker
    Robert Nordli

    • Helge Bringeland7 august, 2008 kl 16:09

    Hei Ken Arild!
    Etter å ha lest dette sitter jeg her med klump i halsen og en liten tåre som presser seg vei ut av øyekroken.
    Dette var virkelig pent skrevet og jeg som forumdebattant kan endelig si at jeg kjente Anders litt jeg også.
    Jeg ønsker deg alt godt fremover og håper du greier deg fint gjennom sorgen.
    Hvil i fred Anders!
    Vennlig hilsen
    Helge Bringeland

    • Greta8 august, 2008 kl 00:21

    Kjære Ken Arild.
    Gikk inn for å lese da jeg kom hjem i kveld. Midt i hele elendigheta var det godt å besøke Inger Liv,
    hun har jo kjent Anders Ola fra han var 4år. Vi har pratet og grått og ledd. Savnet er også stort for andre
    enn oss. Samtalet også med Bjørn J.. Det skal jeg formidle til deg når vi snakker sammen. Det du har skrevet
    er både gripende og godt. Vår Anders Ola har det godt, vi får ta fram de gode minner og se det som et
    gode for han at han gikk, glad og lykkelig, full av planer og uten smerter.

    Svigermor.

    • kak9 august, 2008 kl 12:40
      Forfatter

    Tusen takk for alle hilsningene jeg har fått her i bloggen, på prat.kak.net og på raggus.net!

    Jeg setter utrolig stor pris på det!

    • Eldar Aron Mortensen9 august, 2008 kl 15:56

    Hei, Ken!
    Kondolerer så mye!

    Vil si at dette var veldig bra skrevet. Jeg kjente meg igjen masse av det. Anders Ola er min beste venn. Det er så trist å miste ham.

    Hvil i fred, Anders!

    • Selsius12 august, 2008 kl 23:11

    Jeg har lest denne historien din flere ganger utenom å legge igjen en kommenter fordi det ikke er lett å si noe fornuftig. Alt det logiske jeg kan si er kondolerer. En veldig sterk historie som setter et dypt inntrykk, samtidlig som det forteller hvor tøffe overganger livet kan ha. Tragisk at noen som er så ung bare blir borte, ord blir fattig i sånne stunder.

    hvil i fred Anders!

    • Dorthea22 august, 2008 kl 02:04

    Når vi lager en blomsterbukett plukker vi alltids de vakreste blomstene først, desverre gjør også Gud dette når han henter hjem sine engler <3

    Kondolerer så masse

  4. Dette var forferdelig trist, Ken-Arild. Det er jo gått to år nå, men jeg visste det ikke før nå. Jeg føler med deg. Teksten her får meg til å gråte – det er, som du sier, merkelig at Anders er borte – den morroklumpen var det alltid liv rundt. Også nå dette…

    Jeg vil få kondolere – og håper du, etter forholdene, har det bra…

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.